Å starte på nytt.

[AnonymBruker]

Jeg skriver ikke dette for å råd eller tips, men mest for å lufte ting for meg selv. Og sette det i perspektiv. Jeg tar selvfløgelig i mot råd og tips

JEg har hele mitt liv slitt med psykiske problemer. Grunnet en hard og vanskelig oppvekst har jeg hatt mine turer ut og inn av sykehus pga overdose av div.piller.

Jeg har ikke hatt noen tilbakefall på sikkert 4 år tror jeg. Jeg er nå 23.

Jeg er igrunn en veldig oppegående,smart,pen jente. Eier en egen leilighet, har en fin jobb og gode venner samt en kjærste. Men dette er på utsiden. På innsiden er jeg vel den lille jenta som aldri fikk vokst opp, men som måtte bli voksen på en dag.

Min mor er alkoholiker, det i seg selv er vel ikke et stort problem lenger, men var utløseren (tror jeg) til det jeg nå må lufte.

Etter å ha feiret min farmors burdsdag utenlands hadde jeg noen dager hvor jeg ikke helt viste hva som foregik rundt meg. Jeg pratet min kjære på telefonen da dette skjedde. Av en eller annen grunn kranglet vi og jeg slengte på røret. Heiv telefonen i veggen. Det klikket totalt i hodet mitt. Det skal sies at jeg har et sinne ut av dimensjoner når jeg først blir sint. Jeg er heller ikke veldig flink til å få ut følelser så alt kommer gjerne på en gang, sånn som denne kvelden. Jeg husker ikke at jeg gjorde dette, men våknet av at jeg hadde tatt en del antideprisiva. Jeg har gjort dette en del ganger før og vet selvsagt hva som skjer. Men når jeg våkner etter en stund kaster jeg opp det kroppen ikke vil ha iseg. Jeg er fryktelig dårlig. jeg skjønner fort at jeg er nødt til å komme meg til legen, men hvordan. Telefonen var ødelagt så jeg hadde ikke mye valg. Jeg kledde på meg og gikk til nærmeste taxiholdeplass. tok taxi hjem til mor og far som igjen kjørte meg på sykeshuet. Der var det ikke mye å gjøre så jeg ble sendt hjem igjen. Etter at dette har skjedd har jeg ikke klart å være alene i den leiligheten.

Jeg synes det er kjempe vanskelig å bo hjemme hos mor og far igjen. føler meg misslykket. rett og slett. jeg er selvsagt mye bedre nå. og jeg vil gjerne klare å være der. Men jeg klarer ikke å finne meg til rette igjen.

Skulle så gjerne ønske jeg kunne innvitere folk på besøk eller bare kose meg hjemme, men jeg klarer det ikke.

Er vel litt ute etter tips, ettersom jeg ikke vet hvordan jeg skal løse dette.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg for jeg har også samme følelse hvis det har skjedd noe vondt i livet mitt. Jeg har lett for å forbinde stedet med mine vonde følelser og angst. Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen på dag nummer to og det er ikke lett. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg fikk et psykisk sammenbrudd her, tok noen piller som skulle gi meg noen timer søvn, men så måtte jeg på toalettet og jeg var så svimmel at jeg ramlet flere ganger den korte veien til badet og tilbake igjen og endte opp med blåmerker i ansiktet og på kroppen. Det hjelper ikke på psyken med synlige blåmerker og jeg forbinder dette stedet med det som skjedde.

Det kunne selvsagt hendt andre steder, men jeg bor alene og jeg trives ikke helt med å bo for meg selv. Det er slutt med samboer og jeg flyttet hit etter bruddet i vinter. I bedre perioder synes jeg det er fint å ha sitt eget og prøver å føle takknemlighet fordi jeg har et hjem som ikke er perfekt men som slett ikke ille. Min mor ringte i dag og spurte om jeg ikke skulle komme dit senere og sove der til i morgen, men jeg vet ikke. Det føles som et nytt nederlag hvis jeg skal dra dit igjen, samtidig som jeg er lettet fordi jeg har valget. Jeg har heller ikke hatt en perfekt oppvekst. I perioder var det mye drikking og en stund flyttet foreldrene mine fra hverandre. Jeg vet ikke om jeg også har seperasjonsangst og føler meg ufri og uselvstendig når jeg sliter som verst. Heldigvis har det vist seg at jeg fungerer bedre i andre perioder, men nå har jeg det ikke bra. Jeg sliter med søvn, har angst og indre uro. Jeg tør heller ikke å gå til legen som jeg ser ut nå og få en ny resept på medisiner selv om jeg vet jeg burde.

Jeg har opplevd krangel med eksamboer der vi bodde sammen, og når han flyttet klarte jeg ikke å bo der alene fordi alt forbandt jeg med han og dårlige vibrasjoner. Det er vanskelig å forklare og jeg skriver litt rotete nå, men ingen kan sette seg helt inn i andres situasjon. Moren min sa at jeg tenker for mye, men hvordan skal jeg klare å unngå alle tankene. Jeg vet jeg må tenke at dette går bra og tenke mer positivt. Det hjelper en stund helt til alt det negative overfaller tankene igjen. Jeg bor i en liten leilighet, ikke stort større enn en hybel og det er sårende når mine foreldre ikke kommer på besøk men alltid forventer at jeg skal komme dit. Mamma har vært her noen ganger og jeg ser at hun bare har tid til å sitte en kort stund som om dette ikke er noe verdig sted å være...

Sender deg en klem. Du er ikke alene om å ha problematiske følelser til steder. Kan noen bli med deg og kanskje sove sammen med deg par netter hvis du tror det kan hjelpe. Det beste er å venne deg til å være hjemme igjen. Hvis du har muligheten til å være der noen timer i begynnelsen er det kanskje en start?

[AnonymBruker]

Det du sier er ganske likt med det jeg føler når jeg er der alene. Jeg har det. men når vedkommende ikke er der, så er jeg plutselig alene. føler jeg. Jeg er avhenging av å ha noen rundt meg, på internett, eller på besøk. Og helst en jeg søke trøst og kos hos.

Helt rart hvordan dette har skjedd, jeg vil så gjerne, men får det ikke til. Nå er det soverommet som holder mest igjen. Det skulle jeg ha malt, men jeg har ikke energi. Kanskje jeg har det, men at jeg ikke vil fordi da må jeg dit igjen. at jeg holder tilbake med vilje. Men hvem vet. Det jeg vet er at jeg merker at mor og far vil gjerne ha meg tilbake i min leilighet.Og det skjønner jeg. når jeg plutselig flyttet inn en natt etter 5 år ute.