Er vi ment å være monogame?

[Northstar_]

Jeg kommer helt sikkert til å bli grundig arrestert for denne påstanden men jeg tror helt og holdent på den:

Vi mennekser er ikke ment å være monogame, og vi alle er utro en gang i livet... ikke nødvendigvis med handling, men med tanker - fantasier og følelser...

:oops: :hår:

I det samfunnet vi lever i så er det ikke akseptert å ha flere enn en partner samtidig, og det er derfor vi er litt bundet i dette mønsteret og livsstilen. Hva er deres tanker om dette? Tror dere Vi mennesker er ment å holde oss til en person resten av livet? Få barn med bare en person? Ha sex med bare en person? :klø:

Jeg har utrolig lyst til at vi mennesker skal være som svaner, ender og spekkhoggere... som møter en motpart og holder oss til den resten av livet... Men har ikke noen tro på det! Jeg har veldig lyst til å tro på at man kan møte en person som man gifter seg med og at man lever lykkelig resten av livet - jeg har veldig lyst til at det skal skje meg - men mennesker forelsker seg flere ganger... Man kan si det slik at vi er heldig på den måten. Men tenk så fint det hadde vært hvis vi møtte en, som vi var ment å være sammen med...

Jeg er veldig forelsket nå... men om noen år så vil kanskje følelsen forsvinne og hva da? Hvis vi hadde akseptert at vi ikke er monogame... hadde vi da lettere akseptert verden slik den er i kjærlighetslivet?

Noen andre som har tenkt mye på dette? Er vi monogame eller ei...????

:yy: Northy :yy:

[Gjest Hilde K S]

Jeg mener det bare er å bestemme seg for å være monogam.

Om man forelsker seg i en annen en den man er sammen med må man ta et standpunkt ; være der man er eller skifte beite. Ved å gjøre det slutt FØR man skifter beite eller spiser litt gress her og der unngår man mange konflikter og sårede følelser.

Og jeg mener man ikke er utro før man begår handlingen man tenker på. Å tenke på andre, bli betatt eller forelsket er ikke til å unngå.

[Rachel]

Mennesker flest er serie-monogamister.

Flere faste forhold, der man kun holder seg til en person hver gang.

[Gjest care]

Jeg kan ikke si verken ja eller nei til et slik spørsmål. Monogami tror jeg kommer ann på. Tror ikke bestemt på at man enten eller, men kanskje både og....

Tror på tilfeldigheter, modenhet og utvikling....alt slik spiller inn på monogami, men sett på den andre siden, så faller da begrepet bort under min argumentasjon.... :-?

Men, jeg er helt enig med dr. hilde her.

Jeg mener det bare er å bestemme seg for å være monogam.

[Gjest sexysadie]

Vi var ikke ment til å være monogame; men vi prøver fordi d er best mht oppfostring av barn og slikt....

[Northstar_]

jeg er helt enig med dr. hilde her.

Jeg er også enig i dette... men det er alikevel mennekser som velger å leve monogamt, men som ikke klarer det...

Jeg tror at samfunnet vi lever i dag ikke har aksept for mennesker som ikke er monogame... men hadde det ikke vært bedre om vi aksepterte faktum og sa at greit vi er ikke monogame og prøve å forandre samfunnet? Hadde vi vært friere som mennesker da?

:yy: Northy :yy:

[Gjest Hilde K S]

Dersom mannen en dag kom hjem og sa at vi ikke lenger delte synet på monogami og at han nå gjerne ville ha noen flere damer ville jeg ha takket for ærligheten og sparket han ut....

[Northstar_]

Dersom mannen en dag kom hjem og sa at vi ikke lenger delte synet på monogami og at han nå gjerne ville ha noen flere damer ville jeg ha takket for ærligheten og sparket han ut....

Dette er en hypotese fra meg, og noe som jeg funderer litt på... :D men hvis samfunnet gikk gjennom en total forandring og man gikk inn i forholdet med det samme synet at selv om man spiser biff hver dag, så kan man fortsatt nyte suppe...? Det er jo en grunn til at folk ferdes i Swingers miljøer?

[OppNed]

Seriøst, Hilde K S? Tror du virkelig at vi bare kan bestemme oss for å være monogame?

Dette har da vitterlig med individualitet, legning og personlighet å gjøre.

Kan en homofil bestemme seg for å ikke være homofil? Kan en mann bestemme seg for å ikke synes andre damer er vanvittig tiltrekkende? Kan en kvinne bestemme seg for at enkelte menns personlighet ikke virker inn på sex-senteret i hjernen hennes? Eller deler av henne som lengter etter å være intim og nær denne mannen?

Man kan vel bestemme seg for å etter beste evne å forsøke å holde igjen for det man egentlig ønsker å utøve, men det er da ikke det samme som å bestemme seg for å ikke være det man egentlig er, tror du?

Jeg tror det du sier her er en måte å pynte på selv'et vårt. Hvis det man innerst inne har en lengsel på er å være intim med en annen, men vi bestemmer oss for å ikke være det, så er det vel ikke det samme som å si at vi innertst inne ER monogame? Hvem er det da vi er såkalt tro mot?

Partneren ikke sant? Vi er da tro, fordi h*n og rammene rundt forutsetter dette, deler av deg selv også, kanskje. Men da styres vi inn i en måte å handle (eller ikke-handle, rettere sagt) på. Da er vi tro mot andre, men kanskje ikke mot oss selv.

Jeg er redd for å bestemme meg for noe sånt. Jeg tror, at med en slik innstilling, så blir fallhøyden temmelig stor den dagen det går opp for en at verden ikke var svart/hvitt allikevel.

Dessverre, nesten, så tror jeg IKKE vi er monogame. Jeg har en greie på at vi er serie-monogame, i beste fall.

Er du så sikker på at du ville ha sparket ham ut, Hilde KS? Jeg ville ikke gjort det. Ikke ved en innrømmelse, nei. Men har helt klart måttet ta noen runder rundt dette med å avklare hvilke retningslinjer vi skulle hatt for et videre samliv. Og, bare for å nevne det, så har jeg landet på dette foreløpige standpunktet etter å ha hatt noen nedturer på det. Som sikkert har flerret unna en del søte illusjoner.

Man kan skremme en partner til å ikke våge å snakke om disse tingene, tror jeg. Blant annet ved å signalisere denne sparke-ut-av-døra-holdningen. Men da risikerer man vel bare at han ikke er ærlig med deg, tror du ikke?

[Gjest Hilde K S]

Jeg sier jo omentrent det samme som deg Maiken. Man kan ikke unngå å bi forelsket, betatt osv, men det er opp til en selv hva en gjør. Man står jo alltid fritt til å gå ut av et forhold og starte et nytt. Mange mennesker skifter partnere oftere enn andre, de har valgt å leve på den måten fordi de ikke ønsker å leve et helt voksent liv med en og samme partner.

Men jeg tror at man kan bestemme hva man gjør selv, ja. Hvem andre enn jeg skal bestemme om jeg er utro eller ikke ?

Den jeg ER klarer å la vær å være utro. Men jeg har ingen garanti for at jeg skal være sammen med mannen min hele livet. Kan jo godt hende jeg treffer en som tiltaler meg mer enn han og da må jeg jo bestemme meg for hvor jeg ønsker å være.

Å være monogam for meg er en handling og ikke en tanke. Tankene har vi ( heldigvis ) en mulighet for å la vær å dele. Man er ( i mitt syn ) monogam så lenge man ikke er utro. I handling.

Og ja, jeg er sikker på at jeg hadde sparket han ut / flyttet selv. Jeg hadde ikke klart å leve med tanken på at han hadde meg og en annen. Mulig vi hadde kommet til å prøvd, men jeg tror nok det hadde blitt begynnelsen på slutten av forholdet. Jeg hadde neppe klart å stole på han igjen. Værre å sitte med redselen for at han en dag skulle flytte til en annen enn å bare gjøre det slutt etter første gang.

By the way var det han som først la fram sine tanker om utroskap så jeg bekymrer meg ikke for at han skal bli skremt av at vi deler syn på den saken.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror ikke vi i utgangspunktet er monogame. Stiller meg heller bak tanken om at vi i beste fall er seriemonogam.

For egen del så ser jeg ikke for meg å finne en mann jeg kommer til å leve hele resten av livet med, store deler av det kanskje, men neppe hele. Spørs jo selvfølgelig hvor lenge jeg kommer til å leve, men tar utgangspunkt i at jeg får relativt normal livslengde.

Slik jeg ser det så er det noen som er veldig heldig og finner en partner de stortrives med og utvikler seg sammen med gjennom hele livet, men tror dette heller er unntaket enn regelen. Det finnes jo mange som klarer å leve sammen hele livet, selv om de ikke er lykkelig, og som også klarer å være trofast. Men da heller jeg litt mot det Maiken sier: Hvem er det da man egentlig er tro mot?

For meg er det viktigst at jeg er tro mot meg selv. Det betyr at jeg i stede for å styre på med andre samtidig som jeg er i et forhold, heller går ut av forholdet. Så jeg er vel stort sett seriemonogam. Stort sett fordi jeg faktisk har vært utro en gang.

[Lilly]

Ble visst ikke innlogga i dag.

Gjesten over er meg.

[Gjest Hilde K S]

Det ville være ille å treffe en jeg føler mer for enn han heg er gift med nå. Men jeg har jo et valg. Jeg kan gå fra han og til den andre eller jeg kan velge å bli. Men jeg ville ikke levd i et dødt forhold. Da ville jeg heller valgt å leve alene og sett hva som dukket opp. Det er selvpinsel å være i et forhold som ikke fungerer...

Og det jeg snakker om er jo også seriemonogami. Man er trofast mot den man er sammen med akkurat nå. Om man gjør det slutt er det jo slutt og da kan man jo gjøre hva pokker man vil. Men i det øyeblikk man er utro, det er da man sårer noen ! Man er jo ikke utro når man roter i vei og ikke er sammen med noen da.