Moren er døende - hvordan kan jeg trøste?

[iskaffe]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i fem år, og elsker han utrolig høyt. Å se han trist er noe av det verste jeg vet. Når han gråter vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for han er alltid den som trøster meg.

Nå er det slik at moren hans skal dø. Hun fikk kreft for ca. 2 år siden og gikk gjennom en omfattende operasjon og sterke cellegiftkurer. I sommer ble hun plutselig ganske dårlig, og nå viser deg seg at kreften har spredd seg til hele kroppen. Leveren, lungene, magen, hjernen. Det er med andre ord ikke noe håp igjen, og tiden hun har igjen å leve er alt for kort.

Denne beskjeden fikk kjæresten min i dag, og selv om jeg egentlig var forberedt på at den skulle komme, så ble jeg satt ut og viste ikke helt hva jeg skulle si til han.

Det verste er at jeg ikke kan være sammen med han akkurat nå når han har det vondt. Vi er i hvert vårt land da jeg skal begynne på ny skole og han skal jobbe. Vi er riktignok i et slags avstandsforhold, så vi er vant til å være ifra hverandre, men akkurat nå så skulle jeg ønske jeg kunne vært der for han.

Hvordan kan jeg trøste han? Jeg har aldri vært flink med ord, men prøver mitt beste. Jeg har bare ikke lyst til å si noe dumt eller noe sårende. Men hvordan kan jeg si at alt kommer til å gå bra, når begge vet at hun kommer til å dø? Hva kan jeg si?

Jeg har sagt til han at jeg alltid er her og at han kan ringe meg når tid som helst, dag eller natt. At han må prøve å ikke bekymre seg eller tenke for mye, og prøver mitt beste å gi råd om litt av hvert.

Føler bare at jeg ikke strekker til, at trøsten jeg gir ikke trøster...Men jeg har aldri mistet noen jeg er glad i, og har aldri vært i en slik situasjon før.

Kan noen gi meg noen råd eller tanker? Jeg vil så gjerne at han skal føle seg trygg og elsket nå når han har det vondt.

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste er å lytte..

Jeg kan jo ikke snakke for han, men hver gang jeg har mistet noen, er det en skulder, klem, noen som lytter..

Jeg har svelget det, ettersom det er godt ment, men jeg misliker å få "råd".

Grunnen til det er fordi sorg er noe som bare må bearbeides over tid- det er ingenting man kan gi råd om, som kan gjøre det bedre. Men det du kan fortelle er hvor glad du er i han.

Det er to stykker som har skilt seg ut hva trøst angår i begge tilfeller der jeg har mistet noen veldig nær.

Første gang var det moren til en slektning som kom bort til meg, holdt en hånd fast på skulderen min, så meg rett inn i øynene og ga meg et oppriktig "Jeg er så ufattelig lei meg for det du går igjennom nå. Jeg håper du får fred til å gråte ut alt sammen." Det gjorde et enormt inntrykk, og ga meg en enorm lettelse.. fordi hun viste genuin empati og ikke prøvde å bagatellisere tapet på noe vis (kan føles slik av og til).

Andre gangen var hennes datter, som også ga meg samme empati.

[iskaffe]

Tusen takk for svaret! Når det gjelder råd så dreier det seg mest om ting som har med bestilling av flybilletter, fritak fra jobben, pengestyr osv. Jeg vil ikke at han skal tenke på så mye unødvendig akkurat nå, og det er derfor jeg gir råd. Blir dette også feil? Men det var bra at du nevnte det, for jeg har absolutt ikke lyst til å fortelle han hva han bør gjøre når jeg selv aldri har vært i samme situasjon!

Det er så vanskelig når vi er i hvert vårt land. Jeg vil være der for han, men samtidig må han også få være i fred.

Men takk igjen for svaret. Det hjelper, og jeg skal huske på det du sa!

[AnonymBruker]

Tusen takk for svaret! Når det gjelder råd så dreier det seg mest om ting som har med bestilling av flybilletter, fritak fra jobben, pengestyr osv. Jeg vil ikke at han skal tenke på så mye unødvendig akkurat nå, og det er derfor jeg gir råd. Blir dette også feil? Men det var bra at du nevnte det, for jeg har absolutt ikke lyst til å fortelle han hva han bør gjøre når jeg selv aldri har vært i samme situasjon!

Det er så vanskelig når vi er i hvert vårt land. Jeg vil være der for han, men samtidig må han også få være i fred.

Men takk igjen for svaret. Det hjelper, og jeg skal huske på det du sa!

Hei igjen!

Ah, slike type råd er selvsagt kun hjelpsomt og bra! Jo lettere du kan gjøre ting praktisk for han, jo bedre.

Jeg var litt trett da jeg skrev det, så jeg hoppet litt automatisk til de rådene jeg selv fikk da det verste skjedde, og assosierte litt fritt. Så det jeg hovedsakelig mente med det var at enkelte råd man kan få av mennesker rundt en kan virke sårende, fordi de er ment for å liksom være en hjelp til å "Komme over det". Selv om det da er godt ment, er det lett å være litt tankeløs når man ikke vet hva man skal si til en som er midt oppi et mareritt, og komme med noe slikt som "tiden leger alle sår", og evnt når vedkommende er død "Det var godt h*n fikk slippe nå".

Jeg får inntrykk av at du er en god støtte for kjæresten din!

Som sagt, bare øs ut kjærlighet, gi en skulder, empati og hjelp selvsagt til praktisk, hvis mulig.

Det er det eneste man kan gjøre egentlig.

[AnonymBruker]

Ville legge til litt flere tanker...

Ofte er det slik at mennesker gjennomgår sorg forskjellig, og gjerne forskjellig utifra hvem man mister, også.

Hvert eneste tap er individuellt og personlig, selv for to søsken som mister samme mor.

Søskene kan også reagere vidt forskjellig.

Ingen reaksjoner er feil dog. Uansett hvordan man reagerer er det naturlig og riktig for den personen.

Ofte kan sorg vedvare gjennom lang tid, ja gjerne mange år.. Når andre som ikke sto like nær har for lengst kommet over det. Selv om tapet da ikke er like ferskt trenger man fortsatt da sympati og trøst.

Å miste en mor er et spesielt tap. En mor er for de fleste av oss, en figur som har hatt den totale ubetingelsesløse kjærligheten for oss, livet igjennom.

Jeg kan legge til at andre kommentarer jeg fikk da min mor døde som oppfattes som veldig trøstende var når de sa noe fint om henne.

F.eks en vennine av meg sa "Dette er så trist, moren din var et så utrolig godt menneske, noe av den snilleste jeg har møtt"

Da gråt jeg selvsagt, og hun ble nok forskrekket av min reaksjon og trodde hun sa noe galt, men det var en god gråt. Det var en befriende gråt.