Valg av kjæreste

[AnonymBruker]

For å ha det sagt; jeg elsker kjæresten min og velger ham ikke bort for alt i verden. Han er helt topp for meg, dette handler overhodet ikke om at han er feil på noen som helst måte, dette sitter inni hodet mitt og jeg lurer på om jeg er den eneste.

Saken er, at jeg av og til har litt motstand mot å "vise frem" kjæresten min til folk som ikke har møtt ham eller kjenner ham fra før. For eksempel var jeg veldig spent på hva familien ville si; visste de ikke ville si noe negativt uansett, men litt ville jeg da fått høre om der var noe. Han har blitt godt likt men likevel sitter jeg med tvilen om hva de EGENTLIG tenker om ham. Eller for eksempel neste helg, da skal jeg på fest med jobben og vi får ta med oss våre partnere. Det blir helt uformelt og jeg er egentlig ikke i tvil om at han vil passe inn men likevel har jeg en gnagende følelse av at jeg skal la ham bli igjen hjemme. Jeg har invitert ham med og han skal være med - hvorfor denne følelsen av at mine 150 kolleger kommer til å se annerledes på meg når de har møtt mannen jeg er sammen med???

Han er sjenert, litt keitete på den måten at han virker litt forvirret og ikke helt vet hva han skal gjøre når han er nye steder og møter nye mennesker. Jeg forventer aldeles ikke at han skal være verdensmann og ta dem med storm, egentlig vet jeg at han blir oppfattet som koselig og rolig og en grei fyr.

Er jeg helt alene om å føle det sånn??? Vi har vært sammen i over to år og jeg kjenner ham godt nok til å vite at det er ham jeg vil ha og ingen andre men likevel. Tror nok aldri jeg kommer til å slippe denne følelsen av at han "drar meg ned" sosialt. Helvete. Hva gjør jeg??

[AnonymBruker]

Du tenker på slike ting fordi du er uselvstendig, og avhengig av hva andre mener om deg.

[Gjest Gjest]

Uff, jeg kjenner meg igjen i det du skriver.. er litt sånn jeg og dessverre. Føler meg skikkelig råtten når jeg kjenner følelser som dette komme kryepende.. han er jo den beste mannen i verden for meg <3

[AnonymBruker]

Du tenker på slike ting fordi du er uselvstendig, og avhengig av hva andre mener om deg.

Obviously. Har du noen tips eller bare statuerer du det mest innlysende?

[AnonymBruker]

Uff, jeg kjenner meg igjen i det du skriver.. er litt sånn jeg og dessverre. Føler meg skikkelig råtten når jeg kjenner følelser som dette komme kryepende.. han er jo den beste mannen i verden for meg <3

Åh... på en måte godt å høre at jeg ikke er alene, men søren heller så dumt det er!!!

Hva gjør du når tankene og følelsene kommer? Jeg prøver å tenke på positive ting men når jeg sitter f.eks. på vei til jobb og tenker på festen vi skal på (ingen av mine kolleger har møtt ham) er det vanskelig å slutte å tenke på det.. fy søren.. føler meg så kjip..

[Gjest Gjest]

Jeg har det også slik! Ekkel følelse!

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik! Ekkel følelse!

Definitivt. Lurer av og til på hva som går av meg...

[Piper]

Jeg syns tankegangen din er forferdelig stygg, og klarer ikke helt å forstå at du samtidig sier at han er mannen i ditt liv. Er det virkelig slik du skal tenke om mannen i ditt liv?

Både for din del og hans del håper jeg virkelig at du klarer å komme over den tankegangen, for jeg syns det er en forferdelig stygg tanke å ha.

Du bør kanskje begynne med deg selv, og akseptere og respektere han som den han er. Noe du tydeligvis ikke gjør nå, siden han i dine øyner drar deg ned sosialt. I det utsagnet viser du null respekt for den som liksom skal være mannen i ditt liv, og det er hårreisende i mine øyner å tenke slik i det hele tatt.

Mine gode råd er: Enten aksepterer og respekterer du han som den han er, og viser han frem emd stolthet, eller då avslutter du forholdet og lar han finne en som vil gjøre dette. Han fortjener noe langt bedre enn det du kan gi han for øyeblikket, men en ekte kjæreste tenker ikke slik om den man liksom skal dele livet med. Høres helt vanvittig ut

[Gjest Gjest]

Hmmm, ja.. hva gjør jeg egentlig i min situasjon? Godt spørsmål.. jeg har vært dum nok til å unngå offentlige sammenhenger bare fordi jeg har hatt så dumme tanker. Det føles bare ubehagelig. Men jeg jobber med det, nå går det litt lettere.

Jeg er livredd for at han jeg er så glad i skal oppdage hvordan jeg tenker, for det må være fryktelig for ham

[AnonymBruker]

Jeg syns tankegangen din er forferdelig stygg, og klarer ikke helt å forstå at du samtidig sier at han er mannen i ditt liv. Er det virkelig slik du skal tenke om mannen i ditt liv?

Både for din del og hans del håper jeg virkelig at du klarer å komme over den tankegangen, for jeg syns det er en forferdelig stygg tanke å ha.

Du bør kanskje begynne med deg selv, og akseptere og respektere han som den han er. Noe du tydeligvis ikke gjør nå, siden han i dine øyner drar deg ned sosialt. I det utsagnet viser du null respekt for den som liksom skal være mannen i ditt liv, og det er hårreisende i mine øyner å tenke slik i det hele tatt.

Mine gode råd er: Enten aksepterer og respekterer du han som den han er, og viser han frem emd stolthet, eller då avslutter du forholdet og lar han finne en som vil gjøre dette. Han fortjener noe langt bedre enn det du kan gi han for øyeblikket, men en ekte kjæreste tenker ikke slik om den man liksom skal dele livet med. Høres helt vanvittig ut

Tror du ikke jeg VET alt dette???? Det er jo det som spiser meg opp innvendig når jeg tenker på det! Til vanlig er disse tankene ikke tilstede, men plutselig kommer de snikende. Visste jeg ville få kritikk med dette innlegget, men jeg må klare å snu på tankene. Du er en dreven skribent her inne. Jeg elsker denne mannen så mye at det gjør nesten vondt. Problemet mitt er min egen selvtillit og jeg tror jeg ville hatt det slik uansett hvem jeg var sammen med..

[AnonymBruker]

Hmmm, ja.. hva gjør jeg egentlig i min situasjon? Godt spørsmål.. jeg har vært dum nok til å unngå offentlige sammenhenger bare fordi jeg har hatt så dumme tanker. Det føles bare ubehagelig. Men jeg jobber med det, nå går det litt lettere.

Jeg er livredd for at han jeg er så glad i skal oppdage hvordan jeg tenker, for det må være fryktelig for ham

Heldigvis er jeg ikke der at jeg ikke går noen sted med ham, han er med meg overalt og det elsker jeg ham for. Hvis han hadde visst hva jeg tenker ville han blitt fryktelig såret.

Det er jo ikke det at jeg har fått negative tilbakemeldinger heller, folk liker ham jo. Vet ikke jeg. Hva gjør du for at det skal bli lettere??

Får vel skrive under som TS

[AnonymBruker]

Obviously. Har du noen tips eller bare statuerer du det mest innlysende?

Google selvstendighet, selvhjelp, selvtillit osv. Evt finne en couch eller psykolog.

Jeg orker ikke å legge ut på en lengre avhandling for noe som er såpass innlysende, som du sier.

[AnonymBruker]

Heldigvis er jeg ikke der at jeg ikke går noen sted med ham, han er med meg overalt og det elsker jeg ham for. Hvis han hadde visst hva jeg tenker ville han blitt fryktelig såret.

Det er jo ikke det at jeg har fått negative tilbakemeldinger heller, folk liker ham jo. Vet ikke jeg. Hva gjør du for at det skal bli lettere??

Får vel skrive under som TS

Du har ikke tenkt på at han kanskje trekker deg OPP sosialt istedet for ned? Folk har jo en tendens til å ikke like personer som er for selvhøytidelige, som du høres ut til å være. Så han myker kanskje opp inntrykket de har av deg. Og det kan jo være bra.

[AnonymBruker]

Du har ikke tenkt på at han kanskje trekker deg OPP sosialt istedet for ned? Folk har jo en tendens til å ikke like personer som er for selvhøytidelige, som du høres ut til å være. Så han myker kanskje opp inntrykket de har av deg. Og det kan jo være bra.

Kanskje du har et poeng, selv om jeg egentlig ikke ser meg selv som selvhøytidelig. Mer usikker og litt redd for å dumme meg ut. Kanskje det er samme sak. Er ikke så lett å se meg selv utenfra selv om jeg har prøvd. Har ikke tenkt over dette, takk for bra svar! Skal legge dette inn i tankene når de kommer luskende.

[AnonymBruker]

Kanskje du har et poeng, selv om jeg egentlig ikke ser meg selv som selvhøytidelig. Mer usikker og litt redd for å dumme meg ut. Kanskje det er samme sak. Er ikke så lett å se meg selv utenfra selv om jeg har prøvd. Har ikke tenkt over dette, takk for bra svar! Skal legge dette inn i tankene når de kommer luskende.

Ja, det er ofte samme sak

[AnonymBruker]

Ja, det er ofte samme sak

Det er vanskelig å se slikt selv. Hvis du klarte å lese dette ut fra det jeg skriver, må jeg jammen sette meg ned og tenke over hvordan jeg oppfattes selv. Kanskje jeg kan klare å gjøre noe med disse idiotiske tingene jeg henger meg opp i. Takker igjen for klokt svar.

TS

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å se slikt selv. Hvis du klarte å lese dette ut fra det jeg skriver, må jeg jammen sette meg ned og tenke over hvordan jeg oppfattes selv. Kanskje jeg kan klare å gjøre noe med disse idiotiske tingene jeg henger meg opp i. Takker igjen for klokt svar.

TS

En ser gjerne ikke slikt selv, men er man redd for å gjøre feil og usikker, så blir man fort oppfattet sånn av andre.

[AnonymBruker]

En ser gjerne ikke slikt selv, men er man redd for å gjøre feil og usikker, så blir man fort oppfattet sånn av andre.

Enda en av mobbingens bivirkninger...

TS

[AnonymBruker]

Enda en av mobbingens bivirkninger...

TS

Er du blitt mobbet tidligere, skjønner jeg at du er opptatt av hva andre synes om deg nå i ettertid. Og det er lett for oss andre å dømme deg for tankene dine, som egentlig er en følge av mobbingen. Det var jeg som skrev at du kunne virke selvhøytidelig på andre, men dete var ikke vondt ment, kun objektivt.

Regner med du føler deg rimelig utrygg i slike "offentlige" situasjoner, der det er mange du ikke kjenner så godt? Kanskje kjæresten din kan være en støtte for deg da, hvis du prater litt med han, og forteller om din redsel for å gjøre feil og din utrygghet?

[Gjest TS ikke innlogge]

Er du blitt mobbet tidligere, skjønner jeg at du er opptatt av hva andre synes om deg nå i ettertid. Og det er lett for oss andre å dømme deg for tankene dine, som egentlig er en følge av mobbingen. Det var jeg som skrev at du kunne virke selvhøytidelig på andre, men dete var ikke vondt ment, kun objektivt.

Regner med du føler deg rimelig utrygg i slike "offentlige" situasjoner, der det er mange du ikke kjenner så godt? Kanskje kjæresten din kan være en støtte for deg da, hvis du prater litt med han, og forteller om din redsel for å gjøre feil og din utrygghet?

Ble mobbet hele gjennom barneskolen og en del på ungdomsskolen (mest utfrysing, ikke noe fysisk som regel)- jeg vet at det påvirker hvordan jeg kommuniserer hvem jeg er og hva jeg "tåler" av f.eks. latter som jeg kanskje kan mistolke som at noen ler av meg heller enn med meg. Og jeg tok det ikke som noe annet enn en observasjon på grunnlag av det jeg skrev. Er takknemlig for å få innblikk i hvordan jeg fremstår for omverdenen. Det er noe jeg alltid har lurt på, indre usikkerhet og generelt litt lite flink til å være meg selv på godt og vondt.

Selvsagt kunne jeg snakket med ham - jeg har forsåvidt gjort det og fortalt litt om min bakgrunn men han kjenner ikke til den totale situasjonen som gjør at jeg får sånne tanker og tvil. Vet ikke hvordan jeg skulle lagt det frem, er vanskelig å vise min sårbare side selv for ham. Jeg er liksom en som klarer meg selv og gjør det som må gjøres uansett så mange ser meg nok som en selvstendig jente som får det til selv om de også vet at jeg ikke nødvendigvis er så sterk som jeg liker å fremstå. Får kanskje tenke litt på det. Hvordan jeg kanskje kan involvere ham litt mer... Vanskelig er det uansett..