Litt mer langsiktig enn bare å unngå barn under to i barnehagen?

[Gjest AnneShirley]

Jeg har lest den engasjerte tråden om barnehageoppstart og tenke jeg skulle lage min egen for å ikke kuppe tråden.

Det jeg har festet meg ved er et veldig fokus (fra dem som er skeptiske til barnehage) til at barn under to skal være borte fra foreldrene. Og nærmest en oppfordring til at man skal presse økonomien i denne første tiden med barn for å unngå at en under to må være litt i barnehage.

Selv har jeg en gutt på 17 måneder som begynte i barnehagen nå i august (da han var 16 mnd). Vi syntes det var godt at han blant annet lærte å gå før han begynte å barnehagen, og uansett fikk vi ikke plass før fom august. Vi har derfor lappet sammen sommeren som best vi kunne, med ferier, avspasering og litt ulønnet permisjon. Nå går han 4 dager i uka og er hjemme med pappa en dag i uka. I tillegg begynner jeg veldig tidlig på jobb slik at han kun får 6-7 timers dag (hvorav han sover drøyt to timer). Vi synes dette fungerer godt og han ser ut til å trives.

Vi synes det er veldig viktig at jeg er i 100% jobb nå, siden det gir grunnlaget for permisjonspengene til neste baby. Og vi anser det som lurt å "makse" permisjonsutbetalingene for å trygge økonomien vår best mulig. På det viset klarer vi å bygge oss opp økonomisk i stedet for å tappe oss i løpet av denne fasen med babyer og permisjoner.

Som et resultat av dette håper vi å kunne jobbe redusert (f.eks 80% hver, om ikke ennå mindre) i årene fremover, også etter at barna begynner å bli "ganske store". Vi tror nemlig veldig på dette med foreldreveiledning og oppfølging som en kontinuerlig prosess som ikke blir mindre viktig av at barna blir 2, 5, 8 eller 12 år.

Noen andre som har lignende tanker?

[AnonymBruker]

Jeg har lest den engasjerte tråden om barnehageoppstart og tenke jeg skulle lage min egen for å ikke kuppe tråden.

Det jeg har festet meg ved er et veldig fokus (fra dem som er skeptiske til barnehage) til at barn under to skal være borte fra foreldrene. Og nærmest en oppfordring til at man skal presse økonomien i denne første tiden med barn for å unngå at en under to må være litt i barnehage.

Selv har jeg en gutt på 17 måneder som begynte i barnehagen nå i august (da han var 16 mnd). Vi syntes det var godt at han blant annet lærte å gå før han begynte å barnehagen, og uansett fikk vi ikke plass før fom august. Vi har derfor lappet sammen sommeren som best vi kunne, med ferier, avspasering og litt ulønnet permisjon. Nå går han 4 dager i uka og er hjemme med pappa en dag i uka. I tillegg begynner jeg veldig tidlig på jobb slik at han kun får 6-7 timers dag (hvorav han sover drøyt to timer). Vi synes dette fungerer godt og han ser ut til å trives.

Vi synes det er veldig viktig at jeg er i 100% jobb nå, siden det gir grunnlaget for permisjonspengene til neste baby. Og vi anser det som lurt å "makse" permisjonsutbetalingene for å trygge økonomien vår best mulig. På det viset klarer vi å bygge oss opp økonomisk i stedet for å tappe oss i løpet av denne fasen med babyer og permisjoner.

Som et resultat av dette håper vi å kunne jobbe redusert (f.eks 80% hver, om ikke ennå mindre) i årene fremover, også etter at barna begynner å bli "ganske store". Vi tror nemlig veldig på dette med foreldreveiledning og oppfølging som en kontinuerlig prosess som ikke blir mindre viktig av at barna blir 2, 5, 8 eller 12 år.

Noen andre som har lignende tanker?

Her er du ikke på et veldig viktig poeng. All honnør til deg for det. Selv er jeg student nå og barna vil være 16 og 11 år når jeg er ferdig. Jeg har ingen planer om å jobbe fullt før alle er ferdige med tenårene. 80% er nok, da har vi så vi klarer oss økonomisk og mor slipper å ligge rett ut i helger når hun burde være tilstede for barna. Selv om de er store nok til å lage matpakka selv, komme seg på skolen osv er det mer enn nok å ta av. Eks holder jeg huset åpent for at de kan samles her i stede for å reke gatelangs, det er ikke noe jeg orker når jeg er utslitt etter jobb. Er eneforsørger da, så alt faller på meg.

[AnonymBruker]

Mine barn har alltid vært fulltid i barnehagen fra slutten av permisjonen, og jeg har jobbet fullt hele veien. Har forsåvidt ikke hatt andre muligheter økonomisk heller.

Men jeg føler samtidig at jeg alltid har hatt tid til barna. Jeg har heldigvis fleksitid, og så lenge jeg gjør jobben min så blåser sjefen i når den blir gjort på døgnet. Vi er hjemme før 16 hver dag, lekser er gjort før 5 og vi spiser middag sammen hver dag så sant ikke ungene er hos andre. Jeg er alltid med på aktiviteter, og følger de opp på det de skal.

Selv tar jeg unna jobb som er igjen og egne studier den tiden de sover. Huset tar jeg en kveld i uka. Huset er alltid åpent for deres venner.

Men jeg har planlagt livet deretter. Det er kanskje mange av mine egne ting som blir satt på hold, som f.eks. venner. Men ungene er det som betyr mest.

[Gjest AnneShirley]

Men jeg føler samtidig at jeg alltid har hatt tid til barna.

Det har du sikkert

Jeg håper ikke innlegget mitt ble missforstått slik at det blir oppfattet som jeg mener man må jobbe deltid for å ha tid til barna.

Poenget mitt var vel mer det at tid med barna er viktig også når barna blir litt større. Like viktig for en 4 åring som for en på 1 1/2.

[Gjest imli]

Eg er vel ein av dei du har laga tråden "til" då?

Må berre få skyte inn at eg ikkje meiner at ein skal ha all fokus på ungen fram til 3 år og så la bhg og skule ta seg av resten etterpå, altså, viss det var det du trudde...

Det går an å ha to tankar i hovudet på ein gong.

[Kara W]

Jeg synes dere planlegger bra AnneShirley. Vår første begynte hos dagmamma da han var 10 mnd, og barnehage da han var 15 mnd. Jeg skulle vel egentlig helst ha vært hjemme med ham lenger, men når det er først barnet så er det ikke alltid like lett å vite slikt på forhånd. Men jeg synes barn bør være i barnehage fra ca 18 mnd.

Vi jobber også mye ekstra nå, slik at vi kan trappe ned om noen år. Vi har som mål at minst en av oss kan trappe ned til 80% før eldstemann når skolealder, og trappe ned enda mer etterhvert som økonomien tillater det. Men vi prioriterer å ha økonomien på plass først. Ikke fordi vi tror at penger kan erstatte nærhet og omsorg, men fordi vi begge vet hvordan det føles å ikke ha det "alle andre" har. Som du sier så er det mye mer enn bare de to første årene som er viktig.

[Gjest AnneShirley]

Må berre få skyte inn at eg ikkje meiner at ein skal ha all fokus på ungen fram til 3 år og så la bhg og skule ta seg av resten etterpå, altså, viss det var det du trudde...

Det går an å ha to tankar i hovudet på ein gong.

Men dersom man alltid skal presse økonomien til det ytterste, når skal man da "hente seg inn"?

Mitt poeng var nettopp det å tenke to tanker. Og at man da ikke "ofret" tid med barna i framtida bare fordi man skulle være sammen med dem hele tiden mens de var under 2 eller 3 eller hva nå den "magiske grensen" måtte være.

[Gjest AnneShirley]

Men vi prioriterer å ha økonomien på plass først. Ikke fordi vi tror at penger kan erstatte nærhet og omsorg, men fordi vi begge vet hvordan det føles å ikke ha det "alle andre" har. Som du sier så er det mye mer enn bare de to første årene som er viktig.

Kjenner igjen tankegangen, ja. Vi tenker jo også at det er andre ting enn å være sammen med oss "hele tiden" som er verdifult for barna mens de vokser opp. F.eks så ønsker vi å få opplevelser sammen som familie og da er det greit å ikke leve helt på minimum økonomisk. (Jeg har selv vokst opp i en familie hvor penger aldri fantes, så det er viktig for meg å ha et økonomisk "grunnfundament" før vi begynner å tøye det hele for mye.)

[Edie]

Vi tenker likt som dere. Vi ønsker å jobbe for å tjene penger, tjene pensjonspoeng, spare penger OG fordi vi faktisk liker å jobbe. Det betyr ikke at jobben er viktigere enn barnet.

Håpet er at en av oss eller begge kan redusere litt stilling i fremtiden. Vi ønsker å bruke tid på barnet under hele oppveksten. Som jeg tror de aller fleste foreldre vil.

[AnonymBruker]

Eg er vel ein av dei du har laga tråden "til" då?

Må berre få skyte inn at eg ikkje meiner at ein skal ha all fokus på ungen fram til 3 år og så la bhg og skule ta seg av resten etterpå, altså, viss det var det du trudde...

Det går an å ha to tankar i hovudet på ein gong.

Det går an når selvom ungen begynner i bhg ved 1 år også det vetdu.

Der skjøt du deg selv i foten..

[Caramba]

Vi har tre unger og har kjøpt hus i Oslo-området for ett år siden, dermed har vi høy gjeld. Å flytte er ikke noe alternativ da ungene trenger plass, samt gode og egnede boforhold. Bil har vi også fått behov for de siste årene. Da vi fikk førstemann bodde vi i leilighet i byen uten bil, men med tre stk så måtte vi bare kjøpe oss noe større. Vi bodde også i tredje uten heis, noe som ble umulig med tvillinger.

Jeg har ikke så mange alternativer til å jobbe hvis vi ikke vil flytte fra Oslo og vekk fra alle vi kjenner og hele nettverket vårt. Det er ikke noe alternativ for oss. Jeg har bodd her i 20 år og føler meg ikke knyttet til noe annet sted. Jeg ønsker heller ikke å kvitte oss med huset, som jeg synes vi har kjøpt for en "grei" pris, selv om vi har mange milioner i gjeld....

Hadde jeg blitt i hjembygda hvor det er mye billigere å leve så ser jeg ikke bort fra at jeg hadde valgt å være mer hjemmeværende. Jeg skulle gjerne vært hjemme med ungene feks ett år til, men da ville jeg kombinert det med feks 50% bhg også. Våre unger var 13 og 14 mnd når de begynte i bhg og det går veldig fint, men jeg sier ikke at det er ideelt. Alikevel har mannen min og meg funnet vår måte å løse hverdagen på som gjør at de små får så korte dager som mulig. De er i bhg ca 7 timer hver dag, pluss-minus.

[Gjest Iris]

Det har du sikkert

Poenget mitt var vel mer det at tid med barna er viktig også når barna blir litt større. Like viktig for en 4 åring som for en på 1 1/2.

I 3-4 års alderen får barna et naturlig behov for å interessere seg mer for andre barn og utforske enda mer av verden. For ettåringer og der omkring er det fortsatt nok med mor, far, de nærmeste, samleken har ikke begynt, og utforskings radiusen deres er mindre enn for eldre barn. Derfor trenger ikke de yngste barna å gå i barnehage så sant de har oppegående foreldre.

Men man må jo selvfølgelig rettferdiggjøre våre egne behov da. Dom jobb, personlige interesser, egenpleie osv..

[Gjest imli]

Men dersom man alltid skal presse økonomien til det ytterste, når skal man da "hente seg inn"?

Mitt poeng var nettopp det å tenke to tanker. Og at man da ikke "ofret" tid med barna i framtida bare fordi man skulle være sammen med dem hele tiden mens de var under 2 eller 3 eller hva nå den "magiske grensen" måtte være.

Ja, og ein kan ikkje tenke to tankar viss ein vil ha ungane heime dei fyrste åra, eller? :klø: Dessutan har jo ungane større behov for meir kontakt med foreldra når dei er eitt år, enn når dei er 10.

[Gjest imli]

Det går an når selvom ungen begynner i bhg ved 1 år også det vetdu.

Der skjøt du deg selv i foten..

Eh, nei?

Som eg skreiv - at ein vil vere heime med 1-åringen betyr ikkje at ein ikkje vil bruke til på 5-åringen seinare. Akkurat som andre kan ha ein plan om redusert stilling når poden byrjar skulen e.l. Kva er problemet ditt?

Eg kan jo ikkje skrive ein dritt her inne utan å få kommentarar av feige brukarar som sit bak anonymknappen med surmaga kommentarar. Er så drittlei det. Kan ikkje folk respektere andres meiningar her inne? Føler folk seg treffi fordi eg har litt andre meiningar enn fleirtalet? Du skal fader ikkje vere mykje annerleis før du får høre det, gitt.

[Gjest SmallTalk]

Ja, og ein kan ikkje tenke to tankar viss ein vil ha ungane heime dei fyrste åra, eller? :klø: Dessutan har jo ungane større behov for meir kontakt med foreldra når dei er eitt år, enn når dei er 10.

På den andre siden så vil en 10-åring ha en del fritidsaktiviteter man må følge opp, og vil faktisk ha like stort behov for kontakt med foreldrene som en 1-åring. Dette er gjerne ting som man må følge opp på fritiden for både foreldre og barn, og da er det greit at man har råd til dette da også.

[Gjest SmallTalk]

Eh, nei?

Som eg skreiv - at ein vil vere heime med 1-åringen betyr ikkje at ein ikkje vil bruke til på 5-åringen seinare. Akkurat som andre kan ha ein plan om redusert stilling når poden byrjar skulen e.l. Kva er problemet ditt?

Eg kan jo ikkje skrive ein dritt her inne utan å få kommentarar av feige brukarar som sit bak anonymknappen med surmaga kommentarar. Er så drittlei det. Kan ikkje folk respektere andres meiningar her inne? Føler folk seg treffi fordi eg har litt andre meiningar enn fleirtalet? Du skal fader ikkje vere mykje annerleis før du får høre det, gitt.

Skal du ha respekt for meningene dine, så må du også respektere andre sine meninger. Du og jeg kommer f.eks aldri til å kunne bli enige angående når barn bør sendes i barnehage og ei heller forvaltning av familieøkonomi.

[Gjest imli]

På den andre siden så vil en 10-åring ha en del fritidsaktiviteter man må følge opp, og vil faktisk ha like stort behov for kontakt med foreldrene som en 1-åring. Dette er gjerne ting som man må følge opp på fritiden for både foreldre og barn, og da er det greit at man har råd til dette da også.

Klart det. Men kvifor er det liksom ikkje mogleg å følgje opp 10-åringen viss ein fulgte han opp som 2-åring? Er det berre ein begrensa oppfølgingspott ein kan bruke eller?

Skal du ha respekt for meningene dine, så må du også respektere andre sine meninger. Du og jeg kommer f.eks aldri til å kunne bli enige angående når barn bør sendes i barnehage og ei heller forvaltning av familieøkonomi.

Eg respekterar andres meiningar. Vis meg dei plassane eg har skrivi stygge kommentarar til andre her inne. Har eg kommi med noko litt på kanten, er det berre når eg har blitt angripi fyrst (ikkje at det gjer det så mykje betre, men ein blir litt sinna, og såra, når ein alltid blir hakka på i diskusjonar).

At me ikkje er einige, er heilt greit. Men at diverse brukarar eg ikkje veit kven er sit bak anonymknappen og hakkar på meg og kjem med uprovoserte personangrep, er ikkje greit.

[Gjest SmallTalk]

Klart det. Men kvifor er det liksom ikkje mogleg å følgje opp 10-åringen viss ein fulgte han opp som 2-åring? Er det berre ein begrensa oppfølgingspott ein kan bruke eller?

Det er litt vanskelig å ordlegge en forklaring på akkurat dette, men jeg skal prøve.

Dersom man skal være hjemme med barn i mer enn det staten betaler, så må man på en eller annen måte klare å finansiere dette. Noen klarer seg på en inntekt, men for de fleste går dette dårlig dersom man allerede er etablert med utgifter som tilsier at man har to inntekter. Dette er faktisk ganske vanlig.

Dersom man da skal være hjemme ett år til, må man hente penger til utgiftene fra ett eller annet sted. For noen så er det kanskje aktuelt å ta avdragsfrihet på lån ett år, for andre er det kanskje aktuelt å flytte, for noen er det aktuelt å redusere utgiftene drastisk med de inngrep dette innebærer. Alt dette er med på å sette økonomien på vent ett år eller flere avhengig av hvor mange barn man har, og kan føre til at man ikke har mulighet til å jobbe redusert etter hvert som barna vokser til pga at man må følge opp økonomi som er satt på vent.

Ikke misforstå meg, men det kan være at en skoleunge har mer behov for at foreldrene har mulighet til å jobbe 80% enn at en 1-åring er hjemme med mamma/pappa i minst ett år til. En skoleunge begynner å få en del fritidsaktiviteter som må følges opp og lekser som må følges opp, og dette kan det være greit å kunne ha litt tid til.

Det er ikke noen "oppfølgingspott" man kan bruke, men det er ikke forbudt å se på hva man faktisk har råd til rent kostnadsmessig når det gjelder oppfølging av barna i mange år fremover.

[Kylling]

Jeg har ikke lest den tråden det refereres til.

Jeg lurer på hvorfor jeg ser ettåringer kose seg i barnehagen hver eneste dag jeg? De skal jo ha det forferdelig de!! Om man skal være hjemme med barn til de er 4-5-6 år, så krever det enormt mye av foreldrene. Ingen andre barn er hjemme, så hvor får de omgang med jevnaldrende? Dessverre er det mange som blir asosiale og sakker akterut på mange områder. Hyppig omgang med jevnaldrende er viktig allerede fra 1 års alder.

Jenta mi er 15 mnd, og hun storkoser seg i barnehagen. Hun har masse sosialt samspill med de andre barna, hun får utfordringer tilpasset hennes nivå og har voksenpersoner hun stoler på og er blitt glad i.

Jeg har valgt å redusere stillingen min ned til 80%, og det er ikke fordi jeg tror jenta mi tar skade av å være fulltid i barnehagen. Men fordi JEG tar skade av å ikke få være sammen med jenta mi!

[Gjest AnneShirley]

Det er ikke noen "oppfølgingspott" man kan bruke, men det er ikke forbudt å se på hva man faktisk har råd til rent kostnadsmessig når det gjelder oppfølging av barna i mange år fremover.

Nettopp hva jeg mente

Vi kunne kanskje klart oss på en inntekt akkurat nå, slik at sønnen ikke begynte i barnehage før til neste år. Men dersom vi skal gjøre det slik gjennom en småbarnsperiode på flere år (vi har lyst på tre barn) vil vi komme VELDIG bakpå økonomisk. Og en eller annen gang må faktisk studielån og boliglån betjenes (selv små boliglån ).

Det jeg mente med tråden er altså at det kan være andre avveininger enn "her og nå" som spiller inn når man mener at det ikke er lurt å tøye økonomien til det maksimale for å unngå barnehage. Man skal tross alt leve videre med barna også etter barnehagealderen.

Dessuten har jeg, som så mange, sett at barnehage ikke er plaging av små barn. De har stor glede av å være der. Og det er slett ikke å "overlate oppdragelsen til andre", de er jo (for de fleste) sammen med foreldrene mye mer enn de er i barnehagen (særlig mens de er små og sover et par timer i løpet av barnehagedagen).

Og vår lille gutt har så absolutt en utforskertrang alt nå. Og han har stor glede av å være i barnehagen noen dager i uka og få aktiviteter og lek på en annen måte enn vi kan tilby hjemme (her finnes ingen "åpen barnehage" og de barn på samme alder vi kjenner er også i barnehage). På sikt vurderer vi å gå ned til tre dager i uka, slik at både mamma og pappa får en "hjemmedag" med barna. Men det er som en annen nevnte, like mye for de voksnes del som for barnas.