Biologi eller tilstedeværelse

[Gjest Bare meg]

Har sittet og lest gjennom noen sterke innlegg her på siden, om foreldre som ikke har vært foreldre annet enn i navnet for barna sine. Dette fikk meg til å tenke på følgende:

Hva er det som er viktigst? Hva er det som gjør foreldre til foreldre? Er det biologi eller tilstedeværelse?

Er det de som har produsert barna som er foreldre, eller er det de som faktisk tar seg av barna; er der i hverdagen, støtter, trøster og oppmuntrer? Hva mener dere?

Jeg tror at det er tilstedeværelsen som teller mest. Å være mamma eller pappa er noe man skal gjøre seg fortjent til, og dette har ingen ting med biologi å gjøre. Det har med kjærlighet og respekt å gjøre.

Jeg snakker ikke nødvendigvis om adopsjon her.

[Rapitap]

Å være tilstede for barnet er nok det viktigste. Enhver dust kan bli mor eller far.....

[Reina]

Blodsbånd betyr mye. Likevel er det tilstedeværelse som har mest å si for et barn. Det er de foreldrene som ''er der'' barnet vil kalle mamma og pappa. Altså de som oppdrar barnet.

[birgitte242]

Enhver dust kan bli mor eller far.....

Ja, desverre...

[Gjest Anonymous]

Jeg vil, på bakgrunn av egen erfaring, si at biologisk opphav kommer langt i bakgrunnen av fysisk tilstedeværelse.

Selv er jeg psykisk og delvis fysisk mishandlet gjennom hele min oppvekst - til jeg flyttet hjemmefra som 19 år gammel. Det eneste jeg fikk var uoppnåelige krav og kjeft/slag i tillegg til en skrudd virkelighetsoppfatning. Først som 25-åring begynte jeg å forstå at min barndom ikke var som alle andres. Nå, når jeg nærmer meg 30, jobber jeg hardt med å bearbeide alle de minnene som jeg har fortrengt.

Fysisk sett er jeg adskilt fra mitt biologiske opphav, men psykisk sett så er det her døgnet rundt. Jeg går til behandling og legen snakker nå om uføretrygd.

Det jeg stiller spørsmål ved når det snakkes om barnevernet og dets "overtramp" er hvordan jeg kunne bli mishandlet såpass åpenlyst gjennom såpass mange år uten at noen reagerte overhodet. Spesielt siden jeg snakket med helsesøster på skolen og en tid måtte til PPT.

Det er ikke meg det er noe feil med, det er mitt biologiske opphavs behandling av meg!

[Joplaya]

Det er ikke meg det er noe feil med, det er mitt biologiske opphavs behandling av meg!

Godt sagt!

[Gjest Anonymous]

Godt sagt!

Takk for det! Det er bare det at det er uforståelig for de som ikke har opplevd det samme. Jeg har i dag ingen kontakt med mitt biologiske opphav. Så lenge det ikke kan forstå at jeg ikke er en drittunge på 5 år klarer jeg det rett og slett ikke. For de rundt meg, selv de nærmeste i dag, skjønner ikke hvorfor blod ikke er tykkere enn vann. De vet ikke hvordan det er å ha sine oppdragere ved sin side hver gang oppvasken tas, klesvasken tas, støvsugeren brukes osv. Det er jo helt sykt og jeg vet det selv, men det er der. Jeg jobber hardt, virkelig hardt med å bli kvitt disse tankene og jeg blir bedre. Men mitt liv er ødelagt enn så lenge. Jeg har mistet så mye fordi jeg ikke har "oppført meg normalt".

Enkelte skulle definitivt ikke ha barn! Jeg vet at det er barn som har blitt behandlet mye dårligere enn meg. Jeg har hatt mat og varme nok i alle fall.

[asterix]

Å være mamma eller pappa er noe man skal gjøre seg fortjent til' date=' og dette har ingen ting med biologi å gjøre. Det har med kjærlighet og respekt å gjøre.[/quote']

Nettopp.

[Gjest Vanessa]

Blod er aldeles ikke tykkere enn vann i mine øyne!

Jeg har heller ingen kontakt med mine biologiske slektninger, og har ikke savnet dem et sekund. Jeg omgir meg med mennesker jeg er glad i og som er glade i meg, som er snille, normale og bryr seg om andre enn seg selv. Det er det som betyr noe. For tiden vurderer jeg seriøst å bytte navn fordi jeg ikke orker å bruke det som foreldrene mine ga meg, det sier litt.

Jeg skrev i et brev til moren min at hun aldri hadde vært mor for meg. At faren min var død og at jeg i realiteten aldri hadde hatt noen mor. For slik er det - og da blir det tilfeldige genetiske båndet helt underordnet i mine øyne. Men det er fryktelig trist.

Ja, dette skulle vel være svar på spørsmålet i det første innlegget...

[Floga]

Tilstedeværelse er definitivt det viktigste.

[Redhead]

Jeg leste en bok engang og i den sto det noe sånt som at "blod er muligens tykkere enn vann, men kjærlighet er tykkere enn blod".

Tilstedeværelse er det viktigste.

[Gjest Poirot]

Tror allikevel man ikke skal avslå at biologi også kan være et sterkt bånd. bare se på alle adoptivbarn som søker etter sitt opprinnelige opphav, eller de med ukjent far (Tore på Sporet..) som ønsker å møte ham, enda han aldri har vært til stede en jævla gang.

[14062003]

Tror allikevel man ikke skal avslå at biologi også kan være et sterkt bånd. bare se på alle adoptivbarn som søker etter sitt opprinnelige opphav' date=' eller de med ukjent far (Tore på Sporet..) som ønsker å møte ham, enda han aldri har vært til stede en jævla gang.[/quote']

Å være tilstede å ødelegge er noe helt annet enn å ikke være tilstede i det hele tatt. De som leter etter sitt biologiske opphav vet jo overhodet ingenting om sitt biologiske opphav. De situasjonene det har vært diskutert i et par tråder her på KG har handlet om foreldre som i praksis ikke har vært tilstede, selv om de har vært der fysisk.