til alle der single jenter, til de som er på vei til å bli single og for dere som bare henger her inne.

[AnonymBruker]

Jeg må innse det. Jeg er på veg ut av et forhold. Det fungerer ikke slik jeg vil ha det. Det er kanskje en klisje,men jeg vil føle at han kommer til å være der for bestandig. En mann som respekterer meg for den jeg er. En som vil meg vel og som gjør at jeg føler meg elsket. En som ikke svikter meg... Baksnakker meg, koser seg med oppmerksomheten han får av jenter som har en "crush" på han. Attpåtil blir med henne hjem på nattmat en natt....

I tillegg vil jeg at han skal "forstå meg", selv om han "bare" er en mann.

Ingen av oss skal få hetta om vi krangler, og vi skal fort bli venner igjen. En meningsutveksling er ikke en trussel.

Jeg er også for "likestilling" i heimen når det kommer til vasking, matlaging og barn. Dette er jeg unormalt nok "vokst opp med". Jeg er oppvokst i et hjem hvor far alltid har deltatt i vasking. Det er ALLTID han som har laget middagene. Min far har vært en stor del av min oppvekst.

Samtidig er det viktig for meg at vi beveger oss mot et felles mål, men med rom for individualitet.

Kanskje er dette for mye å forlange? Ingen av disse delene er en del av mitt forhold nå. Alt handler om "ham" og hans behov. HANS LIV. HANS VENNER! HANS JOBB/SKOLE! VASKE

?? no way. Ikke min greie. Hvor er "vi"? je ne sais pas! Hva hadde livet vårt blitt om vi skulle gifta oss? Skulle jeg hatt tre jobber uten å få noe tilbake? Je ne sais pas. Jeg ha forsøkt å ta dette opp med min nåværende, men null og niks respons.

Lets face it. Jeg har vært i to laange forhold siden jeg var 18 år. Jeg er nå 28. Jeg var singel fra juni til november det året det ble slutt og det nye forholdet ble innledet.

Jeg blir mer og mer bevisst hva jeg ønsker meg. Blir jeg mer voksen tro? FOr voksen? For gammel til ny kjæreste? Har jeg opplevd kjærligheten nå? Er det ikke lenger min tur? KOmmer jeg til å bli singel for resten av livet? Hvor kan jeg møte en ny? jeg studerer ikke lenger. De jeg jobber med er fossiler... hehe.

Dette er tanker som dukker opp. GOSH! Skulle ønske jeg var litt yngre.

Er det noen her inne som har noen gode råd å gi?

I tillegg er jeg på jakt etter "bra" feel good bøker. Husmorporno av verste slag står jeg over.

Jeg kan godt lese bøker som "venninner på ville veier" fordi jeg kan relatere meg bittelitt til. Dette er bøker som gir meg motivasjon til å tenke at jeg faktisk ikke trenger å "settle" med noe som ikke er bra. Som du har kjempet for at skal fungere, men du får ikke noe respons. I tillegg til at alderen stemmer sånn noenlunde.

Takk for alle svar jenter!

[Sulosi]

Jeg må bare ønske deg lykke til i ferden videre. Du har mange spennende år foran deg.

[Rocky]

Dette er noe jeg selv kunne skrevet...

Har gått ut av forhold på lignende grunnlag! Har man først kommet dit hvor du er nå, så er det no turning back.. :gjeiper:

Det blir ikke like lett å finne en partner..- Jeg er på tredje året som singel, men ville ikke hatt det på noen annen måte Er også 28 år..

Tror det er større sannsynlighet for at det kan vare, når man har gjort seg en del tanker om hva som skal til..- Men, det kan muligens ta litt lenger tid. Og man må kysse noen frosker underveis

Lykke til

[AnonymBruker]

Samme her, og er 29

Tror nok det dukker en opp til slutt, imens nyter jeg livet og tar det easy

[AnonymBruker]

Marian Keyes kanskje? En sak har minst tre sider?

[Ententyn44]

Hmmm ja..Jeg er der jeg også.

29år..

Men etter mye tenking og frem og tilbake med meg selv, har jeg kommet frem til at jeg ikke krever stort.

Bare at min fremtidige mann, skal være ordentlig glad i meg og være tilstede.Kanskje det er litt mye likevel?

Etter to langvarige mislykkete forhold siden jeg var 16, så er jeg nå singel og litt rådvill. Men jeg føler og vet at min mann dukker opp en dag Og da er han den "rette" for meg.

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og har 3 barn og har de samme tankene som deg. Har kun vært sammen i 1 år og lurer på om jeg noen gang vil finne en som er rett for meg.

[AnonymBruker]

Skriver meg unnder her med dere. Vært frem og tilbake i snart 3 år. Alt skal gå etter hva han vil. for han skal ikke forandre eller gjøre fremskritt, MEN JEG skal finne meg i alt, ellers må jeg dra. uff. det er vanskelig.

[Gjest Carleigh-Ann]

Egentlig burde alle kvinnfolk holde seg unna menn. Så kan de sitte der og syns synd på seg selv, de patetiske idiotene.

[AnonymBruker]

Jeg er også der, er 28, er i ett forhold hvor hans behov hele tiden blir prioritert, aldri mine.. Det sliter mye på meg, og ødelegger min personlighet og mitt liv.. Har ofret alt for han og prøvd å hjelpe han med problemer osv. i veldig mange år nå.. Nå har venner tatt tak i meg,(også hans beste venner) og sagt at jeg må komme meg ut av dette, hvis jeg vil ha ett bra liv.. komme meg videre og leve MITT liv.. Ønsker det selv også, men jeg er redd.. redd for å være bare meg! Er så lenge siden.. Det er kjempe vanskelig..

[Steinar40]

Jeg er også der, er 28, er i ett forhold hvor hans behov hele tiden blir prioritert, aldri mine.. Det sliter mye på meg, og ødelegger min personlighet og mitt liv.. Har ofret alt for han og prøvd å hjelpe han med problemer osv. i veldig mange år nå.. Nå har venner tatt tak i meg,(også hans beste venner) og sagt at jeg må komme meg ut av dette, hvis jeg vil ha ett bra liv.. komme meg videre og leve MITT liv.. Ønsker det selv også, men jeg er redd.. redd for å være bare meg! Er så lenge siden.. Det er kjempe vanskelig..

Ja, det er ikke lett å ta nye tak på egen hånd når man er helt utbrent.

Endret 12. september 2010 av Steinar40

[AnonymBruker]

Jeg vil føle at han kommer til å være der for bestandig. En mann som respekterer meg for den jeg er. En som vil meg vel og som gjør at jeg føler meg elsket. En som ikke svikter meg...

I tillegg vil jeg at han skal "forstå meg", selv om han "bare" er en mann.

Ingen av oss skal få hetta om vi krangler, og vi skal fort bli venner igjen. En meningsutveksling er ikke en trussel.

Jeg er også for "likestilling" i heimen når det kommer til vasking, matlaging og barn. Dette er jeg unormalt nok "vokst opp med". Jeg er oppvokst i et hjem hvor far alltid har deltatt i vasking. Det er ALLTID han som har laget middagene. Min far har vært en stor del av min oppvekst.

Samtidig er det viktig for meg at vi beveger oss mot et felles mål, men med rom for individualitet.

Kanskje er dette for mye å forlange? Ingen av disse delene er en del av mitt forhold nå. Takk for alle svar jenter!

Kjære deg, jeg er selv 35 og vil svare deg fordi jeg kjenner meg igjen i det du skriver her (alt!) fra mitt samboerforhold da jeg var 28.

Det eneste jeg med trygghet kan fortelle deg, er:

1. Du er ikke kravstor - ikke tenk det, er du snill.

2. Du holder på å bli ennå mer erfaren og bevisst på hva du trives med

3. Dette finnes -. det du vil ha. Jeg lover deg.

Vi vet bare ikke helt hvor og med hvem.

Ok?