Hvor mye trenger barna å vite?

[Gjest Koukla]

Vi har to gutter som går i fjerde og syvende, og særlig eldstemann skal alltid vite alt som foregår. Snakker vi sammen på telefonen spør han alltid hvor jeg (evt. faren) er og hva jeg driver med/skal. Han blander seg stadig inn i samtaler mellom meg og faren og er generellt "livredd" for å gå glipp av noe, men virker samtidig ikke noe spesielt usikker på seg selv.

Vi svarer for det meste på spørsmålene hans, men han får også ofte høre f.eks "ikke bland deg nå", "dette har ikke du noe med" eller lignende, stort sett i en hyggelig tone (men faren spesielt blir nok litt irritert og krass i tonen noen ganger).

Blandt de av vennene hans hvor vi kjenner foreldrene, ser vi ofte at barna er med i alle samtaler på lik linje med de voksne, og blir rådspurt og bestemmer som om de er den tredje voksne i husholdningen. For meg blir dette litt rart. Barna er jo også en del av familien, men jeg syns det er forskjell på voksne og barn, selv om barna selvfølgelig skal få være med å bestemme og vite ting, også.

Hva syns dere andre, og hvordan gjør dere det?

[Gjest Gjest]

Jeg tenker kanskje at dersom det er temaer man ikke vil at barna skal vite om bør man diskutere dem når barna ikke er tilstede.

En 7. klassing begynner tross alt å nå en viss alder og fortjener å bli behandlet med mer respekt enn "dette har ikke du noe med" dersom det snakkes om noe rett foran nesen hans.

Så mitt tips er: ta telefonsamtaler på et annet rom og diskuter private "voksenting" på tomannshånd.

[AnonymBruker]

Jeg tenker kanskje at dersom det er temaer man ikke vil at barna skal vite om bør man diskutere dem når barna ikke er tilstede.

En 7. klassing begynner tross alt å nå en viss alder og fortjener å bli behandlet med mer respekt enn "dette har ikke du noe med" dersom det snakkes om noe rett foran nesen hans.

Så mitt tips er: ta telefonsamtaler på et annet rom og diskuter private "voksenting" på tomannshånd.

Men jeg synes uansett at barn bør ha lært før de når syvende klasse at det er ikke alt her i verden de har noe med, og å spørre og grave slik synes jeg virker skikkelig uhøflig. Så får man heller ta de mer med på råd ettersom de blir eldre.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skjule hvor man skal for barna? Med mindre det er noe som må skjules for de av et reellt hensyn til de, eller ting som kan være til skade for dere, så er det bare bare merkelig.

Det er betydelig større sjanse for at de sier fra hvor de er, og hvor de skal, om det er noe som gjelder alle, og ikke bare "fra barn, til voksen". Dette er noe dere vinner på, spesielt i tenårene.

[Gjest AnneShirley]

Klart at det "ikke er alt i verden de har noe med", men de tingene trenger man vel kanskje ikke diskutere rett foran nesa på barnet?

Jeg er i alle fall av den formening at det er uhøflig å diskutere ting f.eks rundt et bord om man ikke vil involvere alle som er tilstede. Enten de er barn eller de er voksne.

Som gjesten over tror jeg også det er mye å vinne på åpenhet med en som er på vei inn i tennårene. Dersom dere åpenlyst holder ting skjult for ham vil han i større grad oppfatte det å skjule ting som legitimt også for sin egen del.

[Gjest Koukla]

Det er jo ikke snakk om å skjule hvor man skal for barna, mer at jeg syns det holder at jeg sier at jeg skal ut å gjøre noen ærend uten at han trenger en liste over butikker jeg skal i.

Jeg mener at man må kunne ha en samtale i stuen mens barna sitter og gjør lekser ved kjøkkenbordet (åpen løsning) uten at barna skal blande seg inn - uansett samtaleemne, egentlig. Og, ja, det har med høflighet å gjøre, og å lære seg at man ikke trenger å vite alt. Her er syvendeklassingen mye verre enn fjerdeklassingen, faktisk. Og når vi sier at "det har ikke du noe med", så er det i en ordentlig tone bare for å minne ham på nettopp at dette har han ikke noe med å gjøre.

Her i huset får heller ikke ungene f.eks. vite hvor vi skal på ferie neste år hvis vi booker noe et år i forveien. Delvis fordi det er koslig å overraske dem, og delvis fordi man aldri vet hva som skjer. Og, nei, de får ikke være med på å bestemme hvor vi skal, slik som noen av vennene til syvendeklassingen får. Men de får selvsagt beskjed god tid i forveien så de får god tid til å glede seg

[Gjest Koukla]

Bare for å få det på det rene: Vi diskuterer ikke ting vi absolutt ikke vil at barna skal vite midt foran nesa på dem, og sitter vi f.eks. rundt bordet og spiser, er alle med på alle samtaler.

[Gjest AnneShirley]

Det er jo ikke snakk om å skjule hvor man skal for barna, mer at jeg syns det holder at jeg sier at jeg skal ut å gjøre noen ærend uten at han trenger en liste over butikker jeg skal i.

Selvfølgelig. Men jeg ville nok svart noe ala "det får jeg se på" eller "jeg tar det litt som det kommer, vet du", i stedet for et "det har du ikke noe med".

Jeg mener at man må kunne ha en samtale i stuen mens barna sitter og gjør lekser ved kjøkkenbordet (åpen løsning) uten at barna skal blande seg inn - uansett samtaleemne, egentlig. Og, ja, det har med høflighet å gjøre, og å lære seg at man ikke trenger å vite alt.

Dersom de hører at det blir diskutert noe de er interessert i å vite noe mer om forstår jeg godt at de evt spør. Og når det gjelder det med høfflighet ville jeg nok stilt større krav til meg selv enn en 7.klassing.

Her i huset får heller ikke ungene f.eks. vite hvor vi skal på ferie neste år hvis vi booker noe et år i forveien.

Det synes jeg er litt spesielt. Det er tross alt snakk om en som straks er tenåring her. Om kun få år må dere jo sjekke at han i det hele tatt er interessert i å bli med før dere bestiller.

Jeg kjenner at vi nok kommer til å praktisere langt større åpenhet her i huset, noe jeg også er vant til hjemmefra. Det tror jeg som sagt skaper en større vane om at man forteller hverandre om ting -noe jeg tro man får igjen for når barna blir tenåringer.

[Gjest Koukla]

Det synes jeg er litt spesielt. Det er tross alt snakk om en som straks er tenåring her. Om kun få år må dere jo sjekke at han i det hele tatt er interessert i å bli med før dere bestiller.

Det er klok av skade at vi venter med å fortelle ungene hvor vi skal på ferie hvis vi booker lang tid i forveien. Flere ganger tidligere har det skjedd at vi har måttet forandre planene, og særlig eldstemann er av typen som blir uendelig skuffet hvis det ikke blir som han har sett for seg. Og man kan godt si at barn må lære seg at det ikke alltid blir som man tror det skal bli, men da slipper vi altså problemstillingen. Han er av typen som gleder seg uendelig og så blir like uendelig trist og lei seg når ting faller i fisk. Foreløpig har vi altså valgt å vente til noen måneder i forveien med å fortelle ungene hvor vi skal. Når de blir eldre, er det nok så mye som har forandret seg at det får vi ta da. Vi jobber jo med denne nysgjerrigperen vår

[Gjest Serena]

Samme om du er 12 eller 30 da, står to stykker og snakker i samme rom som meg og jeg spør et spørsmål om det de snakker om, og jeg får til svar " det har ikke du noe med" hadde jeg lurt litt på den mentale alderen til personen :gjeiper: Er ikke det sånt opplegg man driver med i sandkassa?

[Gjest Sobril]

Jeg synes ikke barn skal få greie på alt. Man MÅ ikke fortelle at man skal i butikken for å kjøpe en agurk liksom.

Selv hadde jeg sagt til barnet noe slikt som at "dersom mamma snakker i telefonen og det er noe som gjelder deg/oss så skal jeg fortelle det med det samme jeg er har lagt på røret. Det er antakeligvis ingenting spennende, og dersom jeg har hemmeligheter så snakker jeg ikke i telefonen om dette med andre folk rundt meg"

Fryktelig irriterende når barn er slik. Har ei yngre søster som hadde samme tendensene. Hun skulle vite hvem jeg snakket med, hvor, hva når etc etc.