Kunne du klart å levd i et forhold til en som er A-sexuell?

[Lykkeli]

Nei,det hadde jeg ikke klart! Sex er veldig viktig for meg!

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg, TS, bare i en litt annen setting. Jeg og mannen min hadde et fantastisk sexliv i starten, vi har vært sammen i åtte år nå. Vi giftet oss etter tre år sammen. Da invitasjonene til bryllupet var sendt ut begynte han å gradvis trekke seg unna meg, og omtrent et halvt år etter bryllupet begynte han å avvise meg. Da vi ville ha barn etter to års manglende sexliv var han med på prøvingen, men med en gang jeg ble gravid trakk han seg unna igjen. Dette fortsatte gjennom hele svangerskapet og årene som har gått etterpå. Nå skal vi snart i gang med prøving på nummer to, så nå er jeg spent på hvordan han reagerer denne gangen.

Hvis jeg hadde visst det jeg nå vet, hadde jeg ikke vært sammen med ham i dag. Men når man sitter med hus og barn og ring på fingeren er det ikke så enkelt å gå av den grunn.

For å svare på spørsmålet ditt: jeg hadde gått fra kjæresten om jeg var deg. Nå har du sjansen, det blir vanskeligere å gå etterhvert som tida går. Tviler du nå etter ett år kan jeg garantere deg at det ikke blir bedre. Vei for og imot - og hvis du nå blir hos ham kan du ikke bruke hans manglende seksualitet mot ham senere. Du visste - og du ble. Da har du oppgitt ditt sexliv, og det må du leve med. Still deg selv spørsmålet: Kan du se for deg et liv uten sex? Kan du svare ja på det blir du. Nei - da går du.

[Gjest Bianca28]

Jeg er en jente som er sammen med en mann som er svært lite opptatt av sex, derfor lurer jeg på om du kunne klart å levd i et forhold?

nei.

[Independent_]

Nei det hadde jeg ikke klart. Jeg vil gjerne føle meg sexy og kvinnelig i forholdet, og det på en seksuell måte kunne ikke vært sammen med en som ikke satte pris på meg sånn.

[FantasDick]

Signerer Antlers.

Legger til at jeg har problemer med lysten for tiden, pga hormonprevansjon (tester alt jeg kommer over), og både han og jeg klarer oss kjempefint uten sex, faktisk. Dette er noe som har pågått et halvt års tid.

[Gjest annemor30]

Jeg har det på samme måte som deg, TS, bare i en litt annen setting. Jeg og mannen min hadde et fantastisk sexliv i starten, vi har vært sammen i åtte år nå. Vi giftet oss etter tre år sammen. Da invitasjonene til bryllupet var sendt ut begynte han å gradvis trekke seg unna meg, og omtrent et halvt år etter bryllupet begynte han å avvise meg. Da vi ville ha barn etter to års manglende sexliv var han med på prøvingen, men med en gang jeg ble gravid trakk han seg unna igjen. Dette fortsatte gjennom hele svangerskapet og årene som har gått etterpå. Nå skal vi snart i gang med prøving på nummer to, så nå er jeg spent på hvordan han reagerer denne gangen.

Hvis jeg hadde visst det jeg nå vet, hadde jeg ikke vært sammen med ham i dag. Men når man sitter med hus og barn og ring på fingeren er det ikke så enkelt å gå av den grunn.

For å svare på spørsmålet ditt: jeg hadde gått fra kjæresten om jeg var deg. Nå har du sjansen, det blir vanskeligere å gå etterhvert som tida går. Tviler du nå etter ett år kan jeg garantere deg at det ikke blir bedre. Vei for og imot - og hvis du nå blir hos ham kan du ikke bruke hans manglende seksualitet mot ham senere. Du visste - og du ble. Da har du oppgitt ditt sexliv, og det må du leve med. Still deg selv spørsmålet: Kan du se for deg et liv uten sex? Kan du svare ja på det blir du. Nei - da går du.

Når du har det slik som du beskriver, er det da riktig for deg/dere å få et barn til?

[Gjest Anni]

Her må jeg vel kunne si ja!

Dette er ett problem som er oppe til diskusjon hos oss akkurat nå.

Vi har vært i sammen i 7 år og har ett barn sammen.

I starten hadde vi det kjempefint,eller,det var sikkert et helt normalt sexliv om man sammenligner det med andres:P men så etter ett år forandret det seg,han begynte å unngå meg for å slippe å avvise meg,så ofte ligger jeg alene mens han tilbringer natten på sofaen.Det er utrolig trist og vondt å ha det sånn men jeg vet innerst inne at han er veldig glad i meg,selv om det ikke alltid føles sånn.

Jeg har nå gitt mannen min ett ultimatum,enten kommer han og ligger ved siden av meg og holder rundt meg ellers tror jeg dessverre jeg må flytte.Jeg tror at han er redd før at jeg skal prøve meg,men det gjør jeg ikke,sluttet med det den ene og siste gangen han avviste meg så nå tror jeg endelig han har skjønt det.

Jeg er mer opptatt av den nærheten av å f.eks ligge i armen hans enn selve sexen(selv om det også er ett savn),så jeg håper det ordner seg for deg.Snakk sammen

Jeg skal vise min kjære denne tråden når han kommer hjem ifra jobb i kveld,gir meg ikke før dette er snakket ut om.

Masse lykke til ts

[Gjest Gjest]

nei, hadde isåfall blitt veldig vanskelig.

[Vima]

Er selv i ett forhold hvor han bare ikke vil. Ingen underliggende problemer med helsa hans heller. Med andre ord så går det ann, men det er hardt som bare det, spesielt hvis du har en normal sexlyst. Mye av det som mangler i sexløse forhold er følelsen av intimitet og nærhet, så du må finne ut av om det er noe du kan klare. For ikke å nevne at det tærer som bare pokkern på selvtillitten. Jeg har trukket meg fullstendig unna folk.

I mitt tilfelle gikk det fra ett bra sexliv til total stopp. Etter uendelige forsøk på å fikse det, endte det opp med at jeg måtte grine meg til det, og allikevel ble det ikke oftere enn max 4 ganger i året. Nå er det 13 mnd siden sist. Tilfellet mitt er kanskje annerledes enn ditt og ganske ekstremt, men vær obs på at det kan bli virkelig ille.

Mitt råd er: dra fra han før dere får barn eller noe som vanskeliggjør det (som i mitt tilfelle). Kommunikasjon er ikke alltid løsningen

[AnonymBruker]

Er selv i ett forhold hvor han bare ikke vil. Ingen underliggende problemer med helsa hans heller. Med andre ord så går det ann, men det er hardt som bare det, spesielt hvis du har en normal sexlyst. Mye av det som mangler i sexløse forhold er følelsen av intimitet og nærhet, så du må finne ut av om det er noe du kan klare. For ikke å nevne at det tærer som bare pokkern på selvtillitten. Jeg har trukket meg fullstendig unna folk.

I mitt tilfelle gikk det fra ett bra sexliv til total stopp. Etter uendelige forsøk på å fikse det, endte det opp med at jeg måtte grine meg til det, og allikevel ble det ikke oftere enn max 4 ganger i året. Nå er det 13 mnd siden sist. Tilfellet mitt er kanskje annerledes enn ditt og ganske ekstremt, men vær obs på at det kan bli virkelig ille.

Mitt råd er: dra fra han før dere får barn eller noe som vanskeliggjør det (som i mitt tilfelle). Kommunikasjon er ikke alltid løsningen

Huff dette er min strekk. Jeg må ta en prat med han og jeg tviler på at jeg orker leve slik så mye lenger, men det er ikke enkelt.

Ts

[AnonymBruker]

Når du har det slik som du beskriver, er det da riktig for deg/dere å få et barn til?

Vi har det bra på andre måter, vi er gift og har et barn fra før, og han er en god pappa. Mitt barn skal ha søsken, jeg vil ikke vente for lenge med nummer to og jeg vil ikke ha barn med forskjellige fedre. Jeg ser ingen problemer med å få et barn til inn i bildet. Hadde vi kranglet hele tida og kasta ting på hverandre hadde ting blitt noe helt annet.

[Gjest Airi Chikako]

Nei. Kunne fint klart å leve sammen med noen som har litt mindre appetitt enn meg (som typen...), men ikke en som ikke var interessert overhodet. Sex er en vesentlig del av et forhold.

[Gjest solglad]

Hei. Har levet i et forhold som ikke akkurat var uten sex, men uten bejær og trangen til kos og nærhet.

Vi hadde det veldig fint iht. vennskap etc. Hovedgrunnen til at jeg brøt var at jeg følte meg utnyttet. Jeg elsket/elsker han, men innser at han aldri har elsket meg,og kommer aldri til å gjøre det. Det er jo ikke hans feil, en kan ikke bestemme hvem en skal elske.

Jeg tror han gjerne vil, men kan bare ikke. Dette gjør seg utslag i at han ikke bryr seg om vi er borte fra hverandre over lang tid, husker sjelden min bursdag, gir meg aldri blomster eller annen oppmerksomhet. Å sitte å nyte en solnedgang vil han helst gjøre alene, og er det to soverom der vi bor, foretrekker han å sove alene. OSV...OSV.

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg vil heller leve alene....kansje jeg treffer en annen, og det gjør jeg ikke da jeg sammen med blir betraktet som "opptatt"

[Gjest Trajan]

Jeg hadde fint greit og vært sammen med en kvinne som var A-Sexuell

[AnonymBruker]

Absolutt nei! Jeg har gjort nettopp det i 9 år. Det har tatt meg lang tid, men nå har jeg funnet en mann som lar meg være kvinne, som gir meg følelsen av å være flott og som har lyst på meg hele tiden. Etter 2 år er vi like tenkt og har et sexliv vi stadig snakker om hvor heldige vi er som får oppleve dette! Jeg elsker både det mannen min og vil aldri mer leve uten. Synd det tok meg 42 år!

[Gjest Gjest]

Ja, men nå er jeg vel ikke spesielt touchy-feely selv. Kan godt kose, og kan kose leeeenge, men da må jeg være i humør for det, og det skal litt til. Jeg er ikke glad i at folk kommer for nær meg generelt sett, sover ikke hvis noen (inkludert huund eller katt) er rett ved siden av. Er veldig åpen og ærlig og liker å prate, men fysisk intimitet er ikke helt greia mi.

[AnonymBruker]

En aseksuell mann hadd vært min drømmemann. Orker ikke sex etter overgrep.

[Monica1968]

Nei, det hadde aldri fungert.

[Gjest Gorgonzola]

Jeg er en jente som er sammen med en mann som er svært lite opptatt av sex, derfor lurer jeg på om du kunne klart å levd i et forhold?

I et slikt forhold skulle det stå

Nei, det hadde jeg ikke klart.

[Suzy]

Absolutt ikke.