Gå i fra kjæresten til fordel for singellivet?

[AnonymBruker]

Hei store og små!

Kort oppsummert:

Jeg har vært sammen med kjæresten min fra jeg var helt ung, så jeg har aldri fått opplevd å være singel. Jeg har ei heller hatt sex med andre enn min kjæreste. Vi er nå begge under 25 år, ingen barn og ikke forlovet. Jeg elsker kjæresten min. Vi har super sex, vi kommuniserer veldig godt, han er veldig god mot meg og han respekterer meg.

Problemet er at jeg stadig merker at jeg ønsker å oppleve singellivet, da jeg aldri har vært singel selv. Jeg er som person en jente som liker å feste og gå ut og "leve livet". Tidligere har jeg hold meg mye inne mye pga jeg har kjæreste og vi var i den "storm forelskede" perioden.

De siste årene nå har jeg og han begynt å gå mye mer ut. Problemet er at jeg til stadig tar meg selv i å oppsøke andre menn i den forstand at jeg søker flørting og bekreftelse hos andre. Dette tror jeg er helt naturlig da "alle" ønsker bekreftelse.

MEN; Saken er at jeg til tider er mer flørten enn hva jeg burde være når jeg er alene ute. Jeg kysser, sitter på fang, danser osv med menn. Jeg elsker denne oppmerksomheten når jeg er ute. Jeg føler selv at jeg inderst inne ønsker å oppleve singellivet. (flørte, sex, osv..) Jeg glemmer på en måte kjæresten som sitter hjemme.

Jeg har et skikkelig dilemma. Jeg vil ha kjæresten min for alltid. Det vet jeg. Men har desverre et sterkt behov for å i alle fall ha opplevd å være singel. Opplevd å "faile" litt, date osv...

Jeg skulle nesten ønske jeg heller traff kjæresten min i en senere alder, så jeg kunne fått ristet meg løs før jeg bandt meg...

På den andre siden tviler jeg på at jeg vil gå i fra kjæresten min for å flørte meningsløst med andre. Men i tilegg så er jeg redd dette behove eller spenningen etter singellivet vil bli sterkere med tiden!

Er det noen som kan gi meg noen tips? Har noen vært i samme situasjon?

Ønsker gjerne å høre andre som evt. gikk i fra kjæresten til fordel for singellivet, hvordan var det?

Føler jeg må sparke meg bak og være glad for at jeg har en så fantastisk kjæreste i det hele tatt...

Hilsen meg

[Daniel84]

Tror du kommer til å angre deg uansett hva du gjør egentlig.. Men du sier du kysser på andre menn når du er på byen? er dette greit for kjæresten din? Om du slår opp med kjæresten din fordi du vil pule rundt, så tror jeg ikke han tar deg tilbake igjen, når du er ferdig..

[Envy]

Hei TS!

Jeg har vært i akkurat samme situasjon som du forklarer! Jeg ble sammen med min eks da jeg var 15, men da jeg var 19 var jeg så nysgjerrig på "alt der ute i den store verden". Jeg begynte å dra mye på "jenteturer" med venninnene mine på byen, og det ble litt flørting, men jeg gjorde aldri så mye som å gi en klem til andre gutter på byen. Jeg visste alltid at jeg hadde en der hjemme. Etterhvert merket jeg at jeg virkelig var blitt så betatt av en kar jeg hadde møtt ute - som jeg fortsatte å møte flere ganger at jeg ville være utro. Der sa alt stopp for meg, hvis man ønsker parteren sin så vondt at man ønsker å være utro så er ikke de riktige følelsene for partneren til stede uansett.

..da eksen dukket opp på det utestedet jeg var på samme kveld som jeg hadde avtalt å møte denne andre fyren fant jeg ut at jeg bare måtte si det.. der og da.. i fylla. Ikke den beste, og absolutt ikke den mest gjennomtenkte måten å gjøre det på!

Jeg syns det er synd at det gikk som det gikk med meg og eksen, men jeg vet at vi ikke hadde passet sammen i dag da vi har valgt to vidt forskjellige veier i livet. Jeg er glad jeg hadde et par år for meg selv til å "prøve og feile" og bare ha meg selv å passe på. Nå har jeg en kjæreste som jeg elsker, og som jeg vet at jeg vil fortsette å elske. Jeg trenger ikke være nysgjerrig lenger, jeg vet hva som finnes der ute, og ingen kan måle seg med min kjære.

Jeg tror det jeg prøver å si er at du kanskje bør slippe deg selv løs. Snakk ut med kjærstene din hvertfall, fortell han akkurat hva du har skrevet her. Han fortjener i det minste å vite hva du føler, og ikke bli ført bak lyset. Min eks hadde det fryktelig vondt det siste halve året, fordi det er klart de merker at noe er galt! Om du slår opp eller ikke er ikke min sak, men for all del, fortell kjæresten din hva som står på!

Og skal jeg komme med en spådom tipper jeg at nysgjerrigheten vil ta overhånd for deg uansett. Når du vurderer slik du gjør nå har du uansett begynt å miste følelsene for kjæresten din!

Beklager langt og rotete svar, forbereder meg på nattevakt her, og er derfor umåtelig sent oppe i forhold til normalen

Endret 1. september 2010 av Envy

[Gjest Gjest]

Har aldri skjønt det der med bekreftelse hos andre.

Når ei dame går ut for å ha ONS, så bekrefter det ingenting som helst. De aller fleste damer som går ut for å få seg et ligg, får det.

Har ei venninne som gikk fra typen sin for å oppleve singellivet. Hun var rastløs. Typen var over gjennomsnittet pen, veltrent og var en kjempehyggelig mann. Han ble knust når hun gjorde det slutt.

Hun valgte å leve livet og 8 mnd senere angrer hun på at hun gjorde det slutt. Problemet er at hun nå har rykte som billig etter utallige ONS i jakten på den perfekte typen.

Eksen har mistet respekten for henne og har gått videre. Hun har prøvd å få han tilbake men han har mistet interressen.

[Gjest Raindrops]

Har aldri forstått den trangen mange har til å leve singellivet. Etter min mening er det ganske oppskrytt.

[annemette]

Den som sier singellivet er oppskrytt har aldri prøvd singellivet!

Jeg ble dumpa av typen...som jeg elsket over alt. Nå elsker jeg istedenfor å være singel. Deilig å gjøre som man selv vil, være med hvem man vil, kun ha ansvar for seg selv.

Såklart, det er kvelder hvor jeg savner en armkrok, men jeg synes også det er deilig å ha tid helt for meg selv. Hadde kjæreste fra jeg var 18-23. Vært singel i 3 mnd.

[Gjest Raindrops]

Hehe, jeg har vært singel store deler av tiden siden jeg var 16 til nå når jeg er 20. Så joda, jeg har opplevd singellivet, på godt og vondt:) Synes fortsatt det er oppskrytt.

Endret 2. september 2010 av Raindrops

[Gjest Gjest]

Har aldri skjønt det der med bekreftelse hos andre.

Det har ikke jeg heller. De komplimentene jeg setter mest pris på er de jeg får av godt voksne folk, og som går på personligheten min. De tror jeg er mer ekte enn de jeg får om utseendet mitt av yngre menn som kanskje bare er ute etter et ligg. At en fyr vil ligge med deg trenger ikke å bekrefte at du er verken deilig eller har bra personlighet. Selv om du kanskje har det.

Bekreftelse får jeg mye av hos kjæresten, venner og familien min. Bekreftelse fra ukjente har jeg aldri tatt til meg så veldig. Jeg er ikke avhengig av bekreftelse, selv om jeg får det, og det er godt.

Hvis jeg får velge, vil jeg heller være lykkelig i et bra forhold enn å være lykkelig som singel. Altså kan jeg ha det kjempebra som singel, og det er bedre enn å være i et dårlig forhold. Men ingenting slår å være i et godt forhold.

Hvis man har vært i et kjempefint forhold i mange år, er det synd å la det gå tapt fordi man er nysgjerrig på singeltilværelsen...

[Hinata]

Den som sier singellivet er oppskrytt har aldri prøvd singellivet!

Jeg ble dumpa av typen...som jeg elsket over alt. Nå elsker jeg istedenfor å være singel. Deilig å gjøre som man selv vil, være med hvem man vil, kun ha ansvar for seg selv.

Såklart, det er kvelder hvor jeg savner en armkrok, men jeg synes også det er deilig å ha tid helt for meg selv. Hadde kjæreste fra jeg var 18-23. Vært singel i 3 mnd.

Kom tilbake om et år, så får vi se om pipa har fått en annen lyd. Sorry, men jeg syns ikke en som har vært singel i 3 mnd virkelig har opplevd singellivet.

[Gjest navnelapp]

Eg ville vel ha teke ein grundig titt på han eg er saman med, og tenkt: er det denne mannen eg vil bli gamal med? Nokre har sagt tidlegare her at dei beste vert tekne først, og det er noko i det. Den av mine kjærestar som eg ser tilbake på med mest vemod, og som eg no (over 40) helst skulle ha funne tilbake til var eg saman med når eg var 17, men av ulike grunnar vart det ikkje oss. No ser eg for eit "catch" han var. Han har/hadde rett innstilling til livet, stilte opp, var "på" og såg meg på ein måte som framleis har tiltrekningskraft på meg.

Han er teken, så eg går ikkje etter han no, men det er eit klassisk døme på at å la noko veldig bra gå frå seg for å få flørta litt meir (det var ikkje det som var min grunn, men likevel) kanskje ikkje er det smartaste.

[Hanselot]

Kjenner flere som har strukket seg etter singellivet og lagt ett knust hjerte igjen bak seg. Har selv vært "offer" for det, og det verste var å vite at hun ville gjøre det slutt for å ha seg med andre. I hennes tilfelle fant hun seg en annen kar tilslutt, men det etter flere mnd med fortvilelse over at ingen av hennes ONS var interessert i ett forhold når hun igjen var klar for det. Jeg var absolutt ikke interessert.

Mitt tips til deg er: Du kommer før eller senere til å føle behovet, så du kan liksågodt ta bruddet med en gang, men hold deg for pokker unna andre til det er slutt med din nåværende kjæreste. Lev livet og innse at når ONS nummer fire heller ikke er interessert i å overnatte i senga sammen med deg etter å ha fått tømt seg, at gresset er ikke grønnere på den andre siden. Jeg tror for deg så fins det ingen vei utenom, du er så sterkt opphengt i det du mener er å leve livet. Men vær snill med kjæresten din, han ser du trolig nok aldri igjen, men hvorfor ikke ta litt hensyn?

[-milla j-]

Det kan godt være en fase du er inne i, helt naturlig at dette skjer. Hvis du har det godt med din nåværende må du ta en grundig gjennomgang med deg selv og innse hva du taper hvis du slår opp med ham på dette grunnlaget. Det er ingenting som tilsier at du ikke vil angre på valget ditt, er det ikke bedre å endre tankemønstrene dine angående dette og forsøke å se på det positive du har? Singellivet virker forlokkende men i lengden er det ensomt og ikke nødvendigvis så givende at du ikke ønsker deg tilbake til det du har nå. Bare sørg for at du ikke sårer kjæresten din i prosessen. Slutt å flørte og gå over grensene når du er ute, det er sikkert veldig spennende men siden du ennå er såpass ung er det ikke så lett å se at det du har kanskje er det du trenger og egentlig ønsker i livet ditt.

[-milla j-]

Vært singel i 3 mnd.

Prøv 7-8 år med frem og tilbake med håpefulle som ikke "helt" er det du ønsker. Da er ikke singellivet så fantastisk lenger.

[Gjest Gjest]

TS - dette kan du egentlig bare vite selv. Du må enten velge å bli hos kjæresten din, eller velge å bryte opp.

Jeg har vært der du er nå. Har vært sammen med samme fyr i åtte år, fra jeg var relativt ung. Han var min første, på alle mulige måter.

Jeg har fremdeles perioder der jeg tenker på hvordan det ville vært å være singel. Jeg tror det er naturlig å føle behovet for bekreftelse fra andre enn den du VET du har, men samtidig har vi vært sammen såpass lenge nå at jeg vet at dette er perioder som går over igjen. Jeg VET hva jeg har hjemme - et fantastisk forhold. Og det ønsker ikke jeg å ofre bare for en ego-boost.

Men alt koker jo ned til hvor fornøyd du er med det du har i dag. Jeg tror alt for mange er naive og ikke er klar over at et forhold krever mye arbeid og jevnlig pleie for å holde følelsene vedlike. Det virker på meg som om noen tror følelser for hverandre er noe man enten har, eller noe man mister sånn helt av seg selv og da er det liksom greit å gå fra hverandre. Personlig ser jeg det som et valg: jeg velger fremdeles hver dag å bli hos kjæresten min, og gjør det jeg kan for at jeg skal ønske å bli neste dag også. Så skal det også sies at folk som observerer oss ute, antar at vi er relativt nyforelskede..

Så... bare DU vet egentlig hva du vil.

[Gjest Uglefot]

Den som sier singellivet er oppskrytt har aldri prøvd singellivet!

Jeg ble dumpa av typen...som jeg elsket over alt. Nå elsker jeg istedenfor å være singel. Deilig å gjøre som man selv vil, være med hvem man vil, kun ha ansvar for seg selv.

Såklart, det er kvelder hvor jeg savner en armkrok, men jeg synes også det er deilig å ha tid helt for meg selv. Hadde kjæreste fra jeg var 18-23. Vært singel i 3 mnd.

Med fare for å virke kverulerende her men...du kunne ikke ha vært i noe bra forhold. I et forhold skal man få lov til å gjøre hva man vil (alt med måte med tanke på utroskap sef) man skal få være med hvem man vil og den man er sammen med får jaggu meg ta ansvar for seg selv-utelukker det som er av felles ansvar her nå da men slikt MÅ man regne med i ALLE forhold.

Endret 3. september 2010 av Uglefot

[AnonymBruker]

Med fare for å virke kverulerende her men...du kunne ikke ha vært i noe bra forhold. I et forhold skal man få lov til å gjøre hva man vil (alt med måte med tanke på utroskap sef) man skal få være med hvem man vil og den man er sammen med får jaggu meg ta ansvar for seg selv-utelukker det som er av felles ansvar her nå da men slikt MÅ man regne med i ALLE forhold.

Enig. Lurer litt på alle de som sier at de elsker å være singel fordi da kan de være seg selv - hvem har de egentlig vært sammen med? Eneste grunnen til at jeg kunne likt å vært singel var hvis det ikke var noen jeg hadde lyst til å være sammen med...ikke fordi jeg følte meg fanget i et forhold.

Man får det forholdet man lager selv, mener jeg.

[AnonymBruker]

Med fare for å virke kverulerende her men...du kunne ikke ha vært i noe bra forhold. I et forhold skal man få lov til å gjøre hva man vil (alt med måte med tanke på utroskap sef) man skal få være med hvem man vil og den man er sammen med får jaggu meg ta ansvar for seg selv-utelukker det som er av felles ansvar her nå da men slikt MÅ man regne med i ALLE forhold.

Jeg reagerte også på innlegget du quotet.

I et bra forhold har man frihet.

[Gjest foretas]

gikk inn i mitt første seriøse forhold når jeg var 19, og vi er fortsatt sammen nå som jeg er 29 år.

jeg har vært i den fasen du er av andre grunner; nemlig at jeg måtte gå dypt inn i meg selv for å finne ut hvorvidt dette var mannen jeg ville dele et voksent liv med med tanke på barn og ekteskap.

jeg har aldri hatt andre kjærester av betydning(han er min første virkelige kjærlighet), og jeg har jo vært betatt av han lenge før vi ble kjærester.

for meg er ønsket om å bli singel for "flørtingens" del feil grunn til å gjøre det slutt med noen du elsker.

jeg har jo som sagt ikke levd singellivet, men jeg har vært betatt av andre, og opplevd den fasen hvor man oppdager endring i "betatthet" etterhvert som tiden går flere ganger.

jeg vil si at det kun er en, maks to av disse mange "småinteressene" som jeg oppriktig tror kunne blitt noe mer enn flørting på byen, dersom denne vedkommende hadde hatt samme interesse tilbake.

og igjen: dette fordrer jo at de faktisk er interessert tilbake, i samme grad som en selv......og som jeg fikk oppdage før jeg fikk kjæreste, det var jo slett ikke alltid tilfelle.

det er ikke så lenge siden jeg var i denne fasen, og her forleden fikk jeg en helt utrolig aha-opplevelse som gjorde meg ganske glad for at jeg ikke fikk panikk og forlot samboeren min; det var så enkelt som å komme i snakk med en person på byen som jeg har hatt et lite godt øye til en god stund, som viste seg å være ganske umoden og helt ulik det jeg ville forestilt meg.

jeg hadde med andre ord ALDRI engang bedt med vedkommende hjem for en natt, langt mindre lengre tid.

og dette er felles for så utrolig mange jeg i utgangspunktet tenker at er sjarmerende og tiltrekkende.

mange av mine single venninner opplever jo hele tiden dette med å treffe noen som er litt frem og tilbake, og så ingenting mer.

føler du at dere bare er venner så er jo valget klart.

men du må nok bruke litt mer tid på å sortere hva du faktisk er ute etter. you can`t have your cake and eat it too.

for min del handlet ikke denne "krisen" om mangel på følelser, men om noe som ikke fungerte mellom oss to.

har en bekjent som valgte å skille seg fordi hun giftet seg i ung alder, og hun brukte singel-argumentet.

men sannheten var jo heller at hun faktisk ikke ville være sammen med denne bestemte personen, og handlet egentlig ingenting om å være singel i seg selv.

slik er det for de aller, aller fleste.

[fink]

Hei store og små!

Kort oppsummert:

Jeg har vært sammen med kjæresten min fra jeg var helt ung, så jeg har aldri fått opplevd å være singel. Jeg har ei heller hatt sex med andre enn min kjæreste. Vi er nå begge under 25 år, ingen barn og ikke forlovet. Jeg elsker kjæresten min. Vi har super sex, vi kommuniserer veldig godt, han er veldig god mot meg og han respekterer meg.

Problemet er at jeg stadig merker at jeg ønsker å oppleve singellivet, da jeg aldri har vært singel selv. Jeg er som person en jente som liker å feste og gå ut og "leve livet". Tidligere har jeg hold meg mye inne mye pga jeg har kjæreste og vi var i den "storm forelskede" perioden.

De siste årene nå har jeg og han begynt å gå mye mer ut. Problemet er at jeg til stadig tar meg selv i å oppsøke andre menn i den forstand at jeg søker flørting og bekreftelse hos andre. Dette tror jeg er helt naturlig da "alle" ønsker bekreftelse.

MEN; Saken er at jeg til tider er mer flørten enn hva jeg burde være når jeg er alene ute. Jeg kysser, sitter på fang, danser osv med menn. Jeg elsker denne oppmerksomheten når jeg er ute. Jeg føler selv at jeg inderst inne ønsker å oppleve singellivet. (flørte, sex, osv..) Jeg glemmer på en måte kjæresten som sitter hjemme.

Jeg har et skikkelig dilemma. Jeg vil ha kjæresten min for alltid. Det vet jeg. Men har desverre et sterkt behov for å i alle fall ha opplevd å være singel. Opplevd å "faile" litt, date osv...

Jeg skulle nesten ønske jeg heller traff kjæresten min i en senere alder, så jeg kunne fått ristet meg løs før jeg bandt meg...

På den andre siden tviler jeg på at jeg vil gå i fra kjæresten min for å flørte meningsløst med andre. Men i tilegg så er jeg redd dette behove eller spenningen etter singellivet vil bli sterkere med tiden!

Er det noen som kan gi meg noen tips? Har noen vært i samme situasjon?

Ønsker gjerne å høre andre som evt. gikk i fra kjæresten til fordel for singellivet, hvordan var det?

Føler jeg må sparke meg bak og være glad for at jeg har en så fantastisk kjæreste i det hele tatt...

Hilsen meg

Så hva er problemet? Det du har med ham er nok bedre enn noe du drar med hjem fra byen halv fire om natta.

Hvorfor er det enten forhold eller "ut å leve livet"??

Kjæresten og jeg har koselige og romantiske hjemmekvelder, men vi drar ut stadig vekk med egne venner, og vi har også mange felles venner som vi drar på konserter, hytteturer, spill- og film kvelder, festivaler, kino, eller rett og slett fylla. Jeg stortrives, og sexen jeg har med kjæresten er bedre enn noe ONS jeg har vært borte i.

Men prøv det du, dump kjæresten og finn noen klengete menn på byen, så tror jeg den bekreftelses-bobla di sprekker ganske fort.

[AnonymBruker]

hvordan kan singellivet være oppskrytt? Man lever jo med seg selv, kan man ikke være lykkelig bare med seg selv? For min del handler ikke singellivet om å ligge rundt med flest gutter, men faktisk det å være helt fri.