Jeg vil dø.....

[Gjest faendrittg]

Jeg har etter et forhold på 4 år, gått fra samboeren min. Jeg har prøvd lenge å få forholdet til å fungere og prøvd å gi det tid. Jeg har faktisk tenkt på å gå allerede for over et år siden. Mannen hadde mange dårlige sider som helt klart ikke var bra for meg. Jeg følte meg ofte ensom og trist i forholdet. Han kunne behandle meg veldig dårlig. Det er flere årsaker til at jeg gikk. Og disse har jeg jo tenkt gjennom mange ganger om jeg orker å leve med. Han har gjort mange ting mot meg som jeg VET at jeg ikke fortjener. Men så er jeg vel ingen engel jeg heller. Hver gang han har sagt unnskyld har jeg slått fra meg tanken på å gå. Hver gang vi har hatt det fint, har jeg sett lyst på fremtiden. Men det har aldri vært lang tid til neste gang han har tabba seg ut og brutt løfter.

Så i helga tok jeg MOT til meg og gikk. Jeg vil ikke være i et forhold som ikke er bra og der jeg er den som bryr meg mest. Jeg var lei av å bli tatt for gitt og jeg hadde gitt ham mange sjanser til at vi sammen kunne få det bedre. Jeg tror han har det vondt. Men jeg tror det er verst for meg. Jeg har vært den som har vært mest avhengig av han i forholdet og jeg har ikke mange venner å snakke med eller mye å finne på. Nå er jeg så deppa at jeg er fysisk dårlig og har mest lyst å dø. Vet det er veldig patetisk med tanke på at jeg var den som gikk. Men det er virkelig så vondt. Kan ikke leve med ham, kan ikke leve uten ham.

Det er så typisk at nå når jeg "endelig" har klart å gå, så blir jeg redd for at jeg har gjort den største tabba i livet mitt (selv om det ødela livet mitt å være sammen med han) Jeg begynner å tenke på alle de positive tingene. Jeg begynner å tenke på at jeg aldri får holde ham i handa igjen, aldri klemme han, de små tingene. Det er de gode sidene hans jeg kommer til å savne. Jeg er livredd for at jeg har gjort feil og aldri kommer over det. Er redd for å være alene rett og slett.

Noen som har tips/råd eller trøst?

[I Grosny]

Jeg vet at du har det fryktelig vondt nå. Sist jeg hadde kjærlighetssorg gikk det i bølgedaler. Helt fryktelig, så varv ting greiere, fryktelig igjen, bedre , verre, bedre,....

Men over tid så ble sorgtoppene laver og lavere.

Altså, det er verst nå, deretter vil du gradvis få det bedre.

Hvis du prøver på nytt for deretter å bryte, så må du begynne nesten helt på nytt igjen med sorg. Det er mulig at det blir for vondt.

Jeg ønsker deg et bedre liv, og det kommer du til å få.

[Gjest vest]

Kjærlighetssorg ER vondt!!! Det er en reell sorgprosess du går gjennom nå, og det viktigste da er å gi deg selv tid. Du sier at han har behandlet deg dårlig, da tror jeg det var det rette valget du tok i helga. Selv om han selvsagt også har sine positive sider, er det ikke holdbart å leve i et forhold der en føler seg dårlig behandlet. Jeg tror nok at når du får litt tid på deg, vil du føle at du har gjort det rette.

Jeg har venninner som har gjort det slutt med kjæresten fordi de ble dårlig behandlet, men som angret fordi de savna de gode sidene deres og derfor ble sammen med gutten igjen. INGEN av disse forholdene varte!

Du fortjener en mann som viser deg respekt, kanskje dukker han opp etterhvert??? (Vet at det nok ikke er særlig trøst for deg akkurat nå...)

Lykke til, kjære deg! Jeg føler med deg, og ønsker deg alt godt!

[Gjest enois]

Kjære Gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Mvh enois, mod

[AnonymBruker]

Hei, var i et forhold som ditt så lenge at når jeg endelig kom meg ut hadde jeg ikke kjærlighetssorg mer.. Jeg hadde hatt det i mange år allerede! Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke gikk før, men jeg var livredd for at det skulle gjøre vondt.. Og at jeg skulle gjøre den største feilen i livet mitt.. Istedet hadde jeg vondt over laang tid, nå er ting myye bedre, men ønsker fortsatt jeg gikk før, ble ganske ødelagt av det som var..

Min trøst til deg er at det ER bedre å rive plasteret fort av en å lide over tid. Du kommer over det! Og du har ikke gjort feil!! Og "ute av syne, ute av sinn" er lurt å ta med seg, ikke plag deg selv med å se på bilder, facebooksider ol før du kjnner at du er kommet over han. Det er som å pirke i såret..

Du har gjort det eneste riktige og ting blir bedre etterhvert!! Stoor klem!!

[*Mocca*]

Kjære Gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Mvh enois, mod

Dette nummeret er gammel. Mental Helse sin hjelpetelefon er 116 123 og dette er også et internasjonalt nummer.

http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=249

I tillegg har Mental Helse en nettbasert funksjon også hvis man ikke klarer å få ringt http://www.sidetmedord.no/

Det jobbes også med en oppringningsfunksjon på hjelpetlf slik at hvis det skulle være opptatt så kan man bli ringt opp igjen når noen er ledige. Det er under utarbeiding.

[Gjest redstar]

Ta tiden til hjelp,- selv om det føles jævlig nå!

Du vil vel ikke at "han" skal ha ødelegge for deg resten av livet ditt?

Vær med vennene dine, bruk tid på deg selv(home spaa, ego-kveld osv) gjør det som føler deg bra og stå på!

Wish you the best of luck, your life is not over - it just started!

[Anaconda]

Jeg har etter et forhold på 4 år, gått fra samboeren min. Jeg har prøvd lenge å få forholdet til å fungere og prøvd å gi det tid. Jeg har faktisk tenkt på å gå allerede for over et år siden. Mannen hadde mange dårlige sider som helt klart ikke var bra for meg. Jeg følte meg ofte ensom og trist i forholdet. Han kunne behandle meg veldig dårlig. Det er flere årsaker til at jeg gikk. Og disse har jeg jo tenkt gjennom mange ganger om jeg orker å leve med. Han har gjort mange ting mot meg som jeg VET at jeg ikke fortjener. Men så er jeg vel ingen engel jeg heller. Hver gang han har sagt unnskyld har jeg slått fra meg tanken på å gå. Hver gang vi har hatt det fint, har jeg sett lyst på fremtiden. Men det har aldri vært lang tid til neste gang han har tabba seg ut og brutt løfter.

Så i helga tok jeg MOT til meg og gikk. Jeg vil ikke være i et forhold som ikke er bra og der jeg er den som bryr meg mest. Jeg var lei av å bli tatt for gitt og jeg hadde gitt ham mange sjanser til at vi sammen kunne få det bedre. Jeg tror han har det vondt. Men jeg tror det er verst for meg. Jeg har vært den som har vært mest avhengig av han i forholdet og jeg har ikke mange venner å snakke med eller mye å finne på. Nå er jeg så deppa at jeg er fysisk dårlig og har mest lyst å dø. Vet det er veldig patetisk med tanke på at jeg var den som gikk. Men det er virkelig så vondt. Kan ikke leve med ham, kan ikke leve uten ham.

Det er så typisk at nå når jeg "endelig" har klart å gå, så blir jeg redd for at jeg har gjort den største tabba i livet mitt (selv om det ødela livet mitt å være sammen med han) Jeg begynner å tenke på alle de positive tingene. Jeg begynner å tenke på at jeg aldri får holde ham i handa igjen, aldri klemme han, de små tingene. Det er de gode sidene hans jeg kommer til å savne. Jeg er livredd for at jeg har gjort feil og aldri kommer over det. Er redd for å være alene rett og slett.

Noen som har tips/råd eller trøst?

Jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg for 4 år siden. Jeg ble behandlet dårlig (psykisk) og følte meg utrygg i forholdet, samtidig som han var det viktigste i livet mitt. Jeg tok også steget og dumpa fyren etter vedvarende turbulens, noe jeg synes var forferdelig etterpå. Jeg husker jeg sa at jeg kan aldri bli gladere i noen enn jeg var i han (og, merk deg dette; det står jeg faktisk ved den dag i dag til tross for at jeg har samboer nå og har det veldig fint og aldri ville blitt sammen med eksen igjen)

Jeg vet ikke hvordan eksen din reagerte når du slo opp?

Min var enig i avgjørelsen min, og da jeg tok kontakt med han dagen etter med beskjed om at jeg angret, fikk jeg avslag på grått papir, heldigvis (men det er noe jeg først oppdaget i etterkant). Jeg brukte 2 år på å komme over fyren. Det var kjempevanskelig må jeg innrømme.

Mitt tips; ikke ombestem deg! Du ser hvorfor om en stund!

Stakkar.. ønsker deg lykke til -og selvfølgelig skal du ikke dø!

Endret 30. august 2010 av Anaconda

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne si gratulerer med å ha fått mot til å dra. Du har gjort det riktige valget, siden han gjorde så mye mot deg som du rett og slett ikke fortjente. Ingen burde være i et forhold der de veldig ofte blir triste over ting partneren gjør. De gode stundene kan ikke veie opp for å ha det slik resten av livet!

Bare vent til du møter den riktige, da kan du være glad for at du gjorde det valget du gjorde det tar sikkert ikke lang tid før du kjenner hvor godt det er å ikke være trist lengre. Tenk mer på deg selv, og gjør akkurat det du har lyst til for å gjøre deg glad.

Og om du tilfeldigvis bor i Trondheim, så er jeg alltid klar for en kaffe eller to

[Gjest Codeman]

Syns det blir litt rart å lese svarene som oppmuntrer til å forlate den man er eller har vært sammen med. Vi kjenner ikke personen som er forlatt og jeg syns det er rart å se svarene fra ukjente som dømmer en mann de aldri har møtt eller snakket med.

Når et forhold varer over lengre tid så kan en begynne å bli tatt for gitt i en stressende hverdag. Noe som helt klart ikke er sunt. Og det er ikke alltid menn plukker opp alvoret før det er for sent.

Det med at du har gått fra han kan ha gitt ham en vekker. Deg også for den saks skyld. Dere får føle hvordan det er å plutselig bli alene.

Da finnes det 2 alternativer. Det som forum "mobben" anbefaler, om å gå og ikke se deg tilbake.

Alternativ nr 2 er å forholde deg helt rolig å se hvordan han tar dette til seg. Er han glad i deg så vil dere innen en måned sette dere ned og snakke og han vil høyst sannsynlig forandre på ting som er feil ved hans oppførsel.

Hvis han er glad i deg går det sikkert mange tanker i hodet hans og sikkert mange ting han angrer på og ville ha gjort annerledes.

Uansett er det ditt eget valg. Det er ditt liv, og innerst inne er det bare du selv som vet om det er verdt å gjøre et nytt forsøk eller ikke.

Vi vet ikke hvor glad han er i deg og hvor glad du er i han.

Lykke til

[AnonymBruker]

Codeman har jo riktig, vi kjenner ikke denne mannen. Men jeg synes at når en person har gått et helt år og tenkt på å forlate partneren og går rundt og er trist hele tiden, så vil det beste være å bare gå. Som TS skriver: "Men det har aldri vært lang tid til neste gang han har tabba seg ut og brutt løfter."

Det går selvfølgelig an å ta imot unnskyldningen enda en gang og bli sammen igjen, men realistisk sett vil vel ikke situasjonen forbedre seg.

Du kommer selvfølgelig til å savne de gode sidene hans, men tenk så godt det vil bli uten de dårlige sidene!

[Gjest TS]

TS her.

Tusen takk for mange fine svar. Det hjelper masse. Jeg har hatt kjærlighetssorg før, så jeg vet jo at det vil gå over en gang.

Men det er bare forferdelig vanskelig å se fremover når man står midt oppi det.

Som noen her sa, så er det nok bedre å bare rive av plasteret fort enn å la det gå lengre tid. Jeg tror ikke forholdet kommer til å gjøre noen av oss noe godt og da er vi kanskje bedre uten hverandre.

[Gjest Milo]

Vet du hva, det der er en ganske treffende beskrivelse av mitt forhold! Jeg føler at jeg har gitt så mye av meg selv nå at det ikke er mye igjen, jeg har rett og slett redusert meg selv kraftig i løpet av de siste 2 årene - og jeg hater det. Dessverre har jeg ikke bare nådd en grense, men havnet langt under den og nå klarer jeg ikke å få meg opp igjen. Oppmuntring fra meg: HURRA! Du følte deg ikke bra i forholdet, det gjorde deg ensom og trist og du ga mer enn du fikk tilbake, alt i alt noe som fører til den naturlige konklusjonen om å dra fra han. Et helt riktig valg! Heller lykkelig alene! Om noen uker er du på beina igjen, STYRKET

[AnonymBruker]

Etter en tid vil du være glad for valget du har tatt. Tenk så befriende det vil føles for deg!