Komplisert

[AnonymBruker]

Dette er en litt lang historie, og jeg er ikke så veldig flink til å fortelle kort og oversiktig. Skal prøve så godt jeg kan, men sier tusen takk til de som tar seg tid til å lese gjennom.

Jeg og X har vært sammen i snart 7 år. Vi er begge unge, men vi er ikke av de som trenger å feste og pule av oss noen år. Derfor er vi fremdeles sammen. Vi hadde ett avstandsforhold de første 5 årene, men de siste to har vi vært samboere. Jeg vil bare at det skal være sagt med en gang: Vi er veldig glad i hverandre, og det mangler ikke på kjærlige følelser.

Så. Forholdet vårt begynte ikke så veldig bra. Vi ble sammen, og det haglet kjærlighetserklæringer fra begge kanter. Og så forsvinner X plutselig ut i det blå. Logger seg av når jeg logger meg på. Svarer aldri. Tar aldri opp kontakt. Det går ett halvt år fra vi ble sammen til vi fikk se hverandre igjen, og jeg fikk aldri anledningen til å gjøre det slutt da jeg aldri fikk oppnådd kontakt med han. Men når vi da endelig får se hverandre igjen er han plutselig kjempe glad i meg. Bryr seg om meg, har kun øye for meg (Det er ikke sex inn i bildet enda). Han sier at han ikke var sikker på at jeg var rett for han, og at det var derfor han ignorerte meg. Han trodde jeg "tok hintet". Greit. Vi var veldig unge og naive da så det er forsåvidt glemt.

Heretter følger fem forferdelig turbulente år. Vi prøver å få sett hverandre i alle feriene, men mellom feriene føler jeg meg helt utenfor og hjelpesløs. I begynnelsen snakket han ikke om andre enn eksen sin og ei nydelig nabojente som han har vokst opp med. Blablabla. Innimellom gav han ettertrykkelig inntrykk av å prøve og gjøre meg sjalu. Selv var han på grensen til sykelig sjalu i flere år. Jeg kunne ikke ha venner, jeg kunne ikke dele noen gode opplevelser, jeg kunne generelt ikke ha ett bra sosialt liv uten at han skulle bli sur og gi meg dårlig samvittighet. Jeg godtok det da jeg skjønte at dette var noe han slet med. Han visste at det var ett problem, og jeg prøvde så godt jeg kunne å hjelpe han. Det hjalp sikkert litt at vi bodde så langt fra hverandre fordi da fikk vi begge det litt på avstand. Jeg ble ikke mindre glad i han selv om han var måtelig sjalu.

I mellomtiden begynner han å vise lack of trust. Han avlyser avtaler, gjør noe og sier noe helt annet. Når jeg konfontrerer det med han får jeg bare tilbake at jeg overreagerer og at det må da være lov å ombestemme seg. Joda, sier jeg. Det er lov å ombestemme seg. Men det er ikke lov å behandle andre som tørkepapir fordiom. Det er så mange pittesmå ting at man sikkert kan se på det som overreagering, men tusen små tillitsbrudd er like ille som ett stort.

Tiden går. Jeg føler meg utrygg og stresset. Truer med å gå flere ganger, og han lover at alt skal bli bedre. Vi begge oppfører oss som barnslige, trengende idioter. På ett visst tidspunkt innser jeg at vi egentlig burde gå fra hverandre. Vi ødela hverandre. Men begge er for pysete, og ingen forandring skjer. Jeg går gjennom ett massivt psykisk nedbrudd av grunner som ikke involverte han. Innleggelse, medisinering, barnevern. Han er der, helt til jeg blir innlagt. Etter det kommer en periode med mye opp og ned, og det ender med at vi gjør det halvveis slutt. En uke etterpå er vi sammen igjen.

Året før vi flytter sammen fordufter han igjen. Han har begynt i en ny klasse, og har fått mange nye venner. Han trives i klassen, og det var jeg veldig glad for. Det virket som om alt gikk mye bedre for hans del. Så og si ingen sjalusi eller sure miner. Men det kom også en pris med det for min del. I ett år gikk jeg og ventet på han. Det eneste han snakket om var hans nye venner, da spesielt en venninne. Meg enset han ikke. Han var her noen helger, men følte ikke at han "var der". I tillegg drev han å flørtet heftig med denne nabojenta (jeg syns de flørtet, han syns ikke det. Jeg hadde en dårlig følelse på hele greia fra begynnelsen av. Vi begge har hver vår venn av det andre kjønn som flørter, og jeg måtte kutte kontakt med min venn. Jeg spurte hvorfor han ikke kunne gjøre det samme, og da eksploderte han. Min mistanke ble derfor ikke akkurat mindre...). Jeg prøver å si på en fin måte at det hadde vært fint om han prøvde å tone det litt ned da jeg følte meg litt såret hver gang jeg så dette (det var over Facebook). Det første han gjør er å løpe til henne og fortelle akkurat hva jeg har sagt, derav de fortsetter å snakke om meg med nedlatende tone.

Rett før sommerferien før vi flyttet sammen skal vi begge ha avslutningfester med klassene våre. Han gir meg dårlig samvittighet for at jeg skal på avslutningsfest med klassen min i hagen til en av lærerene mine, der vi ikke drikker en eneste dråpe og vi alle drar hjem i 23-tiden, mens han selv var på fyllefest med sin klasse til klokka 4 om morgenen. Han skjønte ikke problemet...

Nå bor vi sammen, og jeg vet ikke hvor jeg står henn. Han sier at han ikke skjønner problemet mitt, og at han har det helt fint i forholdet. Jeg føler meg utrygg sammen med han, stresser hver gang vi skal noe sosialt, er irritabel og stressa hver gang jeg kommer inn døra til leiligheta. Jeg tenker og tenker hver gang han er borte, og jeg blir lei meg hver gang jeg opplever noe jeg egentlig skulle ha blitt glad for. Samtidig føler jeg at han ikke har gjort noe "galt". At det er jeg som overreagerer og er for paranoid.

Jeg forstår ikke følelsene mine, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg er ganske sikker på at han virkelig er glad i meg, men samtidig har jeg en sterk magefølelse på at han har vært utro med disse to venninnene sine (selv om han kjefter og gråter og blånekter), jeg tror ikke han er til å stole på, og jeg får dårlig samvittighet og vondt i magen hver gang jeg opplever noe bra i livet mitt. Jeg tror ikke han respekterer meg. Han sier om og om igjen at det ikke er slik ditt og datt, men hvorfor har han handlet slik han har da? Familien hans sier at han er glad i meg, og at han vil følge meg uansett hvor jeg skulle ta veien. Men han får meg til å føle meg så liten og dum og stygg og ubetydelig og mindreverdig.

Men ja, han ser ikke problemet... Og så er det alle de gode stundene da. Alt det gøye vi har gjort sammen, alle opplevelsene vi har hatt sammen. Jeg vil ikke at vi skal skille veier, men hva gjør jeg? Hadde han visst at jeg skrev dette her på ett forum hadde han mest sannsynligvis fnattet i vinkel. Kanskje vi egentlig ikke er klare for dette? At vi mangler erfaringen som man får med andre i disse årene? Kanskje han bare er redd for å være alene, og at det er derfor han holder meg i livet sitt? Ordene som kommer ut av munnen hans matcher virkelig ikke med handlingene han velger å gjøre.

Det er denne magefølelse av at ting ikke er som de skal...

[Havbris]

Ts - mitt umiddelbare inntrykk fra det du skriver er at her er det mye turbulens, utrygghet, usikkerhet og uklarheter i forholdet, - det er ikke gode betingelser for et godt forhold. Jeg lurer faktisk på om dere i det hele tatt er bra for hverandre - og at dere kanskje på sikt får det bedre hver for dere.

Hvis dette skal peke i en retning som går fremover trenger dere å ta noen alvorlige samtaler om hva dere ønsker med forholdet, hvilke rammer dere ønsker, hvilke grenser dere har osv. Dere bør også snakke om temaet sjalusi. Ikke snakk konfronterende men åpent og dønn ærlig. Dette er rett og slett for utydelig og rotete for dere begge to.

Endret 29. august 2010 av Havbris

[I Grosny]

Kloke ord fra Havbris.

Hva blir riktig om 10 år? Hva er drømmen? Et liv med han og tre barn?

Har du det bedre med han , enn du hadde det når du var alene?

Sjalusien er tung å leve med, og de irrasjonelle greiene hans er egentlig helt normale uttrykk fra en sjalu person. Det gjelder helt andre regler for han enn for deg. Vil du ha det slik? Er det verdt det?

Det som er mest tvilsomt er jo at han plutselig blir borte ett halvår. Jeg tør ikke å råde deg til å satse på noe så ustabilt.

Hvorfor bekymrer det deg om han er utro? ER du redd for at han skal dra fra deg? Eller er du redd barnebidrag? Han har større grunn til å frykte at du reiser slik han behandler deg. Det er fort gjort å komme over stødigere karer.

[Diezel]

Det virker ikke som et helt sunt forhold det du beskriver her. Det virker på meg som om han har problemer. Og det er du som må ta støyten. hvis du klarer dette og er villig til å prøve er du sterk. Men hiv du prøver, og ikke er sterk nok vil han dra deg fullstendig ned (han har allerede dratt deg et godt stykke) Er du villig til å risikere det? Du er glad i ham, men ser du for deg et liv med ham? Det er en ganske høy pris...

Stol på magefølelsen din....

[AnonymBruker]

Yakk for svar, alle tre. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne med oss lenger. Jeg har prøvd mange ganger å få i gang skikkelige samtaler med han, men han blir bare helt stille og fra seg og jeg får dårlig samvittighet, og så bare blir alt så dumt og jeg legger det bare fra meg. For han er alt i forholdet helt fint. Og jeg har mine svin på skogen, bare så det er sagt.

Han er ikke sjalu lenger. Han er nesten det motsatte. Her om dagen skulle vi i selskap med noen av vennene hans, og jeg hadde vondt og i magen og var kvalm som vanlig i forkant av noe sosialt. Jeg sa rett ut, dumt og sårt at om han skulle tulle meg bort så ble jeg ikke med. Nei, det skulle han ikke. Og det gjorde han ikke heller. Men om to-tre selskap kommer han til å være tilbake akkurat der han var før...

Han er jo i bunn og grunn en god gutt med gode hensikter. Kommer fra en skikkelig familie, en familie som virkelig har hjulpet meg når ingen andre var der. Han er egoist av natur, og har aldri lagt skjul på det. Jeg har satt pris på at han har vært såpass ærlig om både det og sjalusien. Huff, nei, det er ikke meningen å gjøre han til problemet her. Det er vel heller VI som er problemet.

Føler kanskje ikke at han er villig til å jobbe med det seriøse forholdet vi har. At det her er mer ett forhold som han lærer av, og så går videre til neste som kanskje kan vise seg å være "Den rette". Han sier at han vil leve resten av livet sitt med meg, at han vil gifte seg med meg. Vi har til og med snakket om barn (jeg har tatt abort to ganger det siste året. Ikke som prevensjonsmetode, men var rett og slett ufattelig uheldig, og jeg sliter litt med det i tillegg. Kan hende det er med på å gjøre ting "større" enn de kanskje egentlig er). Men skaden er liksom allerede skjedd.

Jeg så for meg en fremtid sammen med han før. Nå føler jeg ikke at jeg egentlig vet hvem han er lenger. Jeg er villig til å være sterk for vår del, jeg har vært sterk før. Men ikke om det egentlig ikke er noen vits.

Ang. det at han "forsvinner": Det var når vi hadde avstandsforhold. Jeg har snakket med han om det at han forsvant, og da sier han at det er fordi det er enklere å være der når man fysisk er sammen, og ikke bare over telefon, MSN, Facebook, etc. Er forsåvidt ganske enig med han i det, men samtidig så forsvinner man ikke slik for så å bare komme tilbake som om ingenting hadde skjedd. "Hva vil du at jeg skal gjøre da?" spør han. Hadde jeg visst det hadde jeg ikke sittet her...