Han gjør meg usikker..

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med en veldig utandvent type. Vi har det bra sammen, men noen ganger gjør han meg usikker.

I går kveld var vi ute sammen med en kamerat av han. I forbifarten ropte han "Jenter! Vi vil til et bra utested, er vi på riktig vei da eller?" da vi kjørte forbi noen damer. Spesielt med to av kompisene virker det som at han skal "tøffe seg". Være litt careless badboy. Mens med andre kamerater oppfører han seg mer som han gjør når vi er alene. Gir meg passe mye oppmerksomhet, snakker ikke til tilfeldige jenter osv... Da viser han at det er jeg som gjelder.

"Er greit å flørte litt med andre, vel?" sa han til meg og smilte mens en av kompisene hørte. "Kan jeg flørte med andre gutter og? Ja, selvsagt er det greit da!" svarte jeg. Ville ikke svare surt at det selvsagt ikke er greit. For det var nok litt på spøk, men jeg synes ikke det er så gøy å spøke om. Selv er han ganske sjalu av seg og hadde IKKE godtatt at jeg hadde ropt til tilfeldige gutter på gata, hinta om at jeg vil flørte med andre enn han osv. Irriterende med dobbeltmoralen han har!

I dag satt jeg på motorsykkel med han da jeg skulle til butikken. Jeg så at han hilste på ei jente vi kjørte forbi rett før han stoppa. Da sa han "Ikke noe kyss nå, jeg har dårlig tid." Vi kysser nesten alltid når vi skal hver vår vei sånn, samme om en av oss har dårlig tid eller ikke. Jeg snudde meg etterpå for å se hvem denne jenta var, men da hadde hun forsvunnet bak et hjørne. Jeg ble usikker da. Ville han ikke at hun skulle se oss kysse? Eller var det bare en tilfeldig venninne/bekjent som ikke hadde noe med saken å gjøre?

Vil ikke være sjalu masekjerring, og vet ikke hvordan jeg skal ta opp dette med han. Men jeg hater denne usikkerheten jeg får pga ting han sier, måten han sier det på eller ting han gjør. Det stikker sånn vondt inni meg noen ganger pga ting han sier/gjør og det er en av de verste følelsene i verden!

[Gjest laøø]

Jeg har opplevd noe av det samme som deg med min eks. Han er veldig utadvendt og trenger mye oppmerksomhet. En type person som alltid skal fortelle historier og snakke veldig høyt om seg selv. Han kunne komme med spøkefulle vitser om utroskap og underholde festen ved å peke på mine svakheter. Han hadde et ekstremt stort behov for å fremheve seg selv og trykke ned andre. Det var ikke kun meg han var slik mot, egentlig de fleste. Tror han hadde veldig stort behov for å virke tøff og kul. Men han var en idiot, så jeg dumpa han....

[Gjest Gjest]

Jeg ser ikke noe galt i å gi og motta oppmerksomhet fra andre. Hvis det er vennlig og bare vanlig sosialt. Men det må være helt likt for de to som er i forhold. Gutten kan ikke være oversosial og ha lyst til å flørte med andre, hvis han ikke tåler at dama gjør akkurat det samme med andre gutter.

Ser han ikke det selv, vet jeg søren om han er noe å samle på! Skal det være nødvendig å si det til han? Gutter må gjerne ha inn ting med teskje, men endel ting bør de forstå av seg selv.

Når man er i et forhold, så må man ta hensyn til partneren, og bry seg mer om hvilken kontakt man har med denne enn tilfeldige andre. At han kan gjøre hva han vil, mens dama ikke får lov til noe er helt idiotisk. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne det. Tenk så mye annet du blir nødt til å gi med teskje senere, hvis ikke disse tankene har slått han... Lukter drittsekk lang vei!

[AnonymBruker]

"Jenter! Vi vil til et bra utested, er vi på riktig vei da eller?" da vi kjørte forbi noen damer. Spesielt med to av kompisene virker det som at han skal "tøffe seg". Være litt careless badboy.

"Er greit å flørte litt med andre, vel?" sa han til meg og smilte mens en av kompisene hørte.......Irriterende med dobbeltmoralen han har!

Vil ikke være sjalu masekjerring, og vet ikke hvordan jeg skal ta opp dette med han. Men jeg hater denne usikkerheten.....er en av de verste følelsene i verden!

Hva i all verden skulle ropinga til jentene bety? Kunne han ropt det samme til noen karer, eller er det bare jenter han er sånn med?

For meg er det viktig at kjærester blir kjent med hverandres venner. Trenger ikke bli bestevenner, men ha respekt for hverandre og være hyggelige mot hverandre. Jeg ville blitt utrygg hvis han hang med kompiser som var tøffe i trynet og bad boys, og som kjæresten oppførte seg annerledes rundt enn når han bare var med meg og andre venner. Kjæresten må først og fremst oppføre seg som en god kjæreste, men vennene hans og jeg må like hverandre til en viss grad, respektere hverandre og jeg må kunne stole på at de ikke vil prøve å påvirke han på negativ måte. Har hatt venninner som har hatt kjærester med dårlige single venner, som gjorde mye for å prøve å gjøre han singel også. Virket som de dyrket singeltilværelsen og tilba singelguden.

Ta igjen med samme mynt, helst litt verre. Sånne tufser trenger å føle på egen kropp hva de gjør mot andre!

[Gjest Gjest]

Det ble så jeg tok det opp med han. Vi snakket sammen og jeg følte meg trygg igjen.. Så, neste dag sitter vi på kafè sammen med ene kompisen hans. "Tone, jeg ser ikke altså" og lo. Han så en annen vei og jeg lurte på hva han mente og snudde meg og så samme vei. Det var to lettkledde jenter som kom gående. "Jeg så ikke før jeg kom hit jeg heller.." sa jeg for å ta igjen litt. Men han skjønte ikke hva jeg mente...

Gikk det inn det ene øret og ut det andre da vi snakket sammen tro? Han og noen av kompisene har en ganske annerledes humor enn meg. Gjerne som går på andres bekostning, får andre til å ikke føle seg så bra osv...

Må snakke med han igjen. Han mener nok ikke noe vondt med det, men det gjør ikke mindre vondt fordet. Jeg sa til han da vi tok opp dette, at jeg tror at han ikke ville likt det, om det var omvendt. Og da sa han at jeg hadde absolutt rett. Forstår ikke hvorfor han fortsetter sånn da... Han bør være mot meg, som han vil at jeg skal være mot han.

Jeg tenkte å si at det virker som at han liker oppmerksomheten. Selv om det er meg han vil være sammen med, trives han med bekreftelse fra andre hold også. Og at hvis den jeg gir ikke er nok, så bør han kanskje gå tilbake til singeltilværelsen. Men ble ok mellom oss før jeg kom så langt...

[Gjest Simone]

En gang var jeg sammen med en jeg stadig tok opp ting med. Jeg ble veldig usikker noen ganger... Jeg vet at mange gutter hater "mas" og for mye prat, så noen ganger holdt jeg kjeft om det jeg tenkte på. Men så måtte det ut...

Ting ble bedre rett etter praten, men så var det samme tralten igjen.

Han tok opp ting med meg noen ganger også, men som regel var det jeg som tok initiativ. Siden vi hadde veldig ulike personligheter fungerte det rett og slett ikke mellom oss. Noe måtte stadig tas opp. Begge var noen ganger usikre, spesielt jeg.

Vi hadde det bra sammen også, så det er synd men... Man skal ikke måtte forandre seg hvis man ikke vil, bare fordi man er i forhold. Og man skal ikke prøve å forandre den man er sammen med. Da bør man heller prøve å finne noen som er mer lik seg.

[Gjest TS]

Det ble så jeg tok det opp med han. Vi snakket sammen og jeg følte meg trygg igjen.. Så, neste dag sitter vi på kafè sammen med ene kompisen hans. "Tone, jeg ser ikke altså" og lo. Han så en annen vei og jeg lurte på hva han mente og snudde meg og så samme vei. Det var to lettkledde jenter som kom gående. "Jeg så ikke før jeg kom hit jeg heller.." sa jeg for å ta igjen litt. Men han skjønte ikke hva jeg mente...

Det var jeg som skrev dette.

Jeg bestemte meg jo for å snakke med han igjen, til tross for at han kunne synes jeg var masete da. Ikke at han synes jeg maser mye, men gutter kan fort synes at jenter maser.

Jeg hadde jo et problem med dette, og da er det viktig å få det ut.. Men det er ikke alltid så lett å vite hva man bør ta opp og hva man bare bør prøve å ikke tenke på og bare glemme.

I alle fall... Jeg spurte hva det var han mente da han sa til meg at han ikke så på jentene. (Kjæresten min og kameraten hans kommer fra et annet land. Kameraten snakker ikke bra norsk og ikke så bra engelsk. Så de snakker stort sett på deres språk sammen og kjæresten min oversetter noen ganger til meg. Jeg forstår endel av deres språk, så jeg får som regel med meg hovedtrekkene av det de snakker om...)

Det som hadde skjedd var at kameraten hans sa på språket deres "Se der a, fin rumpe!" og da sa kjæresten min på norsk til meg at han ikke så. Jeg la ikke merke til at kameraten sa noe om jentene først. Siden kjæresten min ikke har helt kontroll på hva jeg forstår og ikke i språket deres, ville han skynde seg å svare kameraten så jeg forsto. Altså at han ikke så.

Jeg rakk å tenke litt av hvert før dette ble avklart! Selv om jeg ikke ville begynt å gnåle om hva han mente der og da, mens kameraten var der, skulle jeg snakket med han tidligere.

Men hvordan vet man hva som bør sies og hva man bare bør la passere?

Noen ganger har jeg hatt lyst til å si noe, men bitt det i meg... Og det har jeg ikke angret på. Andre ganger har jeg hysjet en stund og så bare latt det passere fordi det var for sent å begynne å snakke om det. Andre ganger har jeg tatt opp noe jeg godt bare kunne holdt kjeft om.

Det er vanskelig å avgjøre når man er midt oppi det... Tips ang det?

[-milla j-]

Hvis du vil unngå å buse ut med alt du tenker må du tenke en gang til før du snakker. Så ufattelig enkelt, men huff så vanskelig Prøv å få med alle detaljer og info før du sier noe negativt - du kan ha misoppfattet. Dette er livslang læring, det er ikke så lett å holde kjeft alltid. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var mer som mine reflekterende venner; de pauser litt før de snakker og sier sjelden noe "dumt" som jeg gjør til stadighet fordi jeg skravler og ikke helt vet hva jeg sier før jeg har sagt det. Nei, jeg pleier ikke å si ufine ting men det hender jeg lurer på meg selv hvorfor i all verden jeg sa det jeg sa.

Eneste måten å gjøre det på er å øve