Hvordan ble faren til barna?

[AnonymBruker]

Hvordan trodde du det skulle gå da du og mannen fikk barn? Trodde du at han kom til å stille opp 100% eller var du mer usikker på hvordan han kom til å være?

Og hvordan ble han egentlig som far? Som forventet, eller ble det noe helt annet?

[asterix]

Jeg ville aldri valgt en mann jeg ikke visste ville bli en fantastisk far.

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri valgt en mann jeg ikke visste ville bli en fantastisk far.

Men hvordan kan du vite dette helt sikkert?

[Gjest Gjest]

Men hvordan kan du vite dette helt sikkert?

For min del:

- vi hadde snakket MYE om hvordan vi så for oss livet med barn, hvilke verdier vi har for barneoppdragelse, hvordan vi skulle løse praktiske problemer osv osv

- jeg hadde sett ham sammen med andre barn; nevøer/nieser og venners barn.

- vi hadde vært sammen i mange år og opplevd på kroppen hvordan forholdet vårt tilpasset seg endringer og hvordan vi tar vare på hverandre når vi går gjennom både lykkelige og triste perioder i livet

- vi hadde i bunnen og grunnen brukt tid på å bli kjent med hverandres karakter, styrker og svakheter og lært at vi virkelig kan stole på hverandre

[araldit]

Mannen min var bare en gutt da jeg ble gravid. nøyaktig 21 år var han. vi var altfor unge, begge to, og jeg ble "supermom", lot han aldri slippe til, og han ble mer og mer usikker og lot det skje. etter hvert slapp jeg mer og mer taket, og med barn nummer to tok han ansvar fra dag en og er bare helt fantastisk. Når det er sagt kan aldri vite hvordan det faktisk vil bli, uansett hva man mener og tror, å praktisere det er noe helt annet.

Jeg vet om menn som har visst hva de burdte si og hvilke meninger de skulle ytre ang likesttilling og farsrollen for å få damene på kroken, men når alt kommer til alt har de valgt jobber hvor de reiser laaangt avsted og forlater mor med alt ansvar for små barn og er på treningsstudio når de har friuker.

[Gjest]

Men hvordan kan du vite dette helt sikkert?

Tror aldri man kan være helt sikker. Jeg vet om familiefedre som har så og si dumpet både kone og barn,mans andre igjen er f.eks drapsmann/voldsdømt og er en fantastiske fedre som stiller opp for barna sine. Utenom normalen kanskje, men jeg tror aldri man kan vite 100% på forhånd

[AnonymBruker]

Mannen min var bare en gutt da jeg ble gravid. nøyaktig 21 år var han. vi var altfor unge, begge to, og jeg ble "supermom", lot han aldri slippe til, og han ble mer og mer usikker og lot det skje. etter hvert slapp jeg mer og mer taket, og med barn nummer to tok han ansvar fra dag en og er bare helt fantastisk. Når det er sagt kan aldri vite hvordan det faktisk vil bli, uansett hva man mener og tror, å praktisere det er noe helt annet.

Jeg vet om menn som har visst hva de burdte si og hvilke meninger de skulle ytre ang likesttilling og farsrollen for å få damene på kroken, men når alt kommer til alt har de valgt jobber hvor de reiser laaangt avsted og forlater mor med alt ansvar for små barn og er på treningsstudio når de har friuker.

TS.

Takk for svar Her ser man jo et eksempel på at hvis man slipper dem til så kan det hende de føler seg mer til rette i rollen, enn hvis man ikke gjør det Jeg får bli flink til å la han få gjøre ting uten at jeg bryr meg!

Det du skriver i siste avsnitt har jeg også tenkt litt på. De kan jo si alt de orker, om at de skal stille opp og gjøre alt de kan, men dette kan man aldri vite før man er i situasjonen med et barn Jeg syns derfor (ikke for å "håne" noen) vel optimistisk å si at man er 100% sikker på at man vet mannen blir en god far, ellers hadde man ikke fått barn med den. Jeg vet jo ikke selv hvordan jeg kommer til å være som mor, og ingen kjenner meg bedre enn meg selv

[AnonymBruker]

Tror aldri man kan være helt sikker. Jeg vet om familiefedre som har så og si dumpet både kone og barn,mans andre igjen er f.eks drapsmann/voldsdømt og er en fantastiske fedre som stiller opp for barna sine. Utenom normalen kanskje, men jeg tror aldri man kan vite 100% på forhånd

Ja, man kan nok planlegge og planlegge, men det blir aldri slik i praksis

Jeg ser du er gravid, hender det du har slike "katastrofetanker"?

[asterix]

Men hvordan kan du vite dette helt sikkert?

Mulig jeg er en bedre menneskekjenner enn snittet, men jeg for min del bare visste det helt fra jeg traff mannen min.

[Gjest imli]

Jeg ville aldri valgt en mann jeg ikke visste ville bli en fantastisk far.

Så flott for deg at du er synsk, då.

Min mann blei gæren, heheh

[Gjest AnneShirley]

Mulig jeg er en bedre menneskekjenner enn snittet, men jeg for min del bare visste det helt fra jeg traff mannen min.

Jeg også. Og innen vi fikk barn hadde vi vært sammen i mange år og gått gjennom mye sammen. Så om han plutselig skulle vise seg å være en dårlig far måtte han ha gått gjennom en total personlighetsendring

Endret 2. september 2010 av AnneShirley

[Gjest Gjest]

Jeg var så sikker som jeg kunne bli på at han kom til å bli verdens beste far. Og han levde opp til forventingene + enda mer! Vi kjente hverandre ut og inn før vi fikk barn, hadde kranglet og diskutert, blitt venner igjen og opplevd alvorlig sykdom og dødsfall i familien, kort sagt; vært gjennom tykt og tynt. Måten han har taklet/reagert/handlet i ulike situasjoner gjør at jeg mener at jeg kunne vite med sikkerhet at han var den perfekte far. I tillegg hadde jeg sett hvor mye han forguder fadderbarn og nieser/nevøer, hvordan han har vært med de og hvor mye de forguder han.

[SummerJoy]

Jeg kjente han jo ut og inn, og vi hadde vært sammen i mange år før vi fikk barn, så det er jo klart at jeg hadde sett hvordan han oppførte seg rundt barn, hvordan han snakket om barn - man får en viss ide...

Han levde opp til forventningene og vel så det! Han overrassket meg faktisk litt også for det var ikke måte på hvor engasjert han var - fra 1.dag på sykehuset etter babyen var født. Kunne ikke blitt bedre...

Jeg ble faktisk nyforelsket i han da vi fikk vår første, for jeg syntes at han og hele livet var så fantastisk..

Ingeting gjør meg mer varm om hjertet enn å se far og datter sammen den dag idag - enten det er at han bader henne, kiler henne eller tar henne med på tur i skogen

[Gjest gjest]

Jeg var sikker på at han kom til å bli en flott far; han gledet seg og la ut om alt han skulle ta den lille med på. Vi hadde kjent hverandre lenge før vi ble foreldre.

Han fulgte ikke opp. Riktignok var han kjempeglad og stolt over å bli far og han har i alle år tatt sin del av stell, f.eks skifte bleie, mate, stå opp på morgenen etc. Men når det gjaldt aktiviteter skuffet han stort. Han trillet èn gang tur alene med vogn (vi har 2 barn), han tok nesten aldri med ungene for å spille ball på løkka f.eks (som han hadde gledet seg til). Det var jeg som måtte ta dem med på tur; i fjærae, på bærtur, fisketur etc etc. Han tok ikke ansvar når det gjaldt fritidsaktiviteter, skolearbeid og slike ting.

Vi er i dag skilt. Og plutselig leker han "father of the year" og tar med ungene på båttur, fisketur osv. Kjempefint for dem, men det er sårt at han ikke kunne vært med på det før. Har en mistanke om at det egentlig ikke er for ungenes skyld, men mer for sin nye flamme (tidligere elskerinne, nå samboer) og hennes småttiser.

Kanskje vi ennå hadde vært gift om han hadde vist meg og ungene våre slik oppmerksomhet...

[Gjest Gjest]

Jeg var sikker på at han kom til å bli en flott far; han gledet seg og la ut om alt han skulle ta den lille med på. Vi hadde kjent hverandre lenge før vi ble foreldre.

Han fulgte ikke opp. Riktignok var han kjempeglad og stolt over å bli far og han har i alle år tatt sin del av stell, f.eks skifte bleie, mate, stå opp på morgenen etc. Men når det gjaldt aktiviteter skuffet han stort. Han trillet èn gang tur alene med vogn (vi har 2 barn), han tok nesten aldri med ungene for å spille ball på løkka f.eks (som han hadde gledet seg til). Det var jeg som måtte ta dem med på tur; i fjærae, på bærtur, fisketur etc etc. Han tok ikke ansvar når det gjaldt fritidsaktiviteter, skolearbeid og slike ting.

Vi er i dag skilt. Og plutselig leker han "father of the year" og tar med ungene på båttur, fisketur osv. Kjempefint for dem, men det er sårt at han ikke kunne vært med på det før. Har en mistanke om at det egentlig ikke er for ungenes skyld, men mer for sin nye flamme (tidligere elskerinne, nå samboer) og hennes småttiser.

Kanskje vi ennå hadde vært gift om han hadde vist meg og ungene våre slik oppmerksomhet...

Beklager å høre det, at det ikke gikk bra med dere

Men det er dette jeg mener med de som svarer "at de er helt sikre på at han kommer til å bli en god far". Man kan ha kjent hverandre i mange år, snakket om barn og alt rundt det til man blir både gul og blå (din mann la jo ut hvor flink han skulle være). MEN man kan aldri vite helt sikkert før man er i den situasjonen, og da syns jeg (det er bare min mening) at man kanskje er litt vel blåøyd da man tørr å påstå at han kommer til å bli fantastisk, uten å ta høyde for at far (og mor for den saks skyld) kan bli en annen forelder enn hva man hadde trodd/håpet.