Hans datter skal konfirmeres - bør vi gå?

[AnonymBruker]

Jeg har et forhold til en flott mann og hans flotte barn på 3.året. Jeg har også to barn. Vi bor ikke sammen, men er hver for oss når vi har barna. Bortsett fra noen enkle dager hvor vi gjør ting sammen. Barna kjenner hverandre svært godt og har et fint forhold.

Nå skal datteren hans konfirmere seg. Moren har aldri akseptert at min mann har gått videre i livet (10 år siden) og hun er fremdeles alene. Hun liker ikke meg og viser dette ved å være kort og også ved å snakke nedsettende om meg til barna sine. Dette tror jeg rett og slett ville vært uansett hvem kvinne som kom inn i bildet, for mannen min har hatt et forhold før meg. Samme gjaldt der. Nå er spørsmålet. Jeg har konkludert å ikke å gå i konfirmasjonen hennes. Jeg vet at hun synes dette er et ømtålig tema, men OM vi går så vil dagen blir vemmelig av den grunn at moren ikke liker det og situasjonen vil være rimelig merkelig. Går vi IKKE så vil dagen nok bli fin, men det vil føles svært merkelig for henne at vi ikke er tilstede. Det vil bli snakket om i familien også. Barna mine kan jeg fint forklare situasjonen, det skal gå greit. Mannen min er voksen og bør takle det deretter. Det er ikke de som er viktige her. Men hva er best for datteren her?

(Ja, vi har snakket om dette min mann og jeg. Han er rådvill også. Han vil gjerne ha oss der og derfor presse det gjennom, men jeg mener at det er feil fokus)

Hva tenker du??

[AnonymBruker]

Hva med å snakke med datteren? Hun er gammel nok til å ha sett og forstått en hel del. Forklar situasjonen og si at du ønsker henne en fin dag og så blir du bare hjemme.

Ikke alle voksne er like rause, men det skal ikke gå utover barn.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å belaste henne mer med saken. Hun har vært gjennom mye konflikter mellom foreldrene. Jeg forsøkte for kort tid siden og si til henne at kanskje det var lurt om vi laget en liten feiring ETTER selv dagen da det ikke var helt sikkert at mamma synes det var så fint om vi også kom. Hun krøp omtrent vekk for å slippe temaet stakkar...

[Fresi]

Går det an å snakke med moren da?

[AnonymBruker]

Går det an å snakke med moren da?

Haha, så sant du ikke mener at jeg skal snakke med henne. Det tror jeg nok ikke hun vil.

Min mann har tatt dette opp og hun sier at "om hun er helt nødt så skal hun holde ut", men tonen samtalen ble ført i gjør det rimelig utrygt kan man si.

Jo, mer jeg tenker over saken, jo mer sikker er jeg nok på at jeg står for min avgjørelse og sier det på en pen måte til datteren.

Hun vet jo at mammaen ikke er så glad i oss tre (meg og barna mine). Si at det kan være litt vanskelig for mamma og derfor bli litt vanskelig for henne på denne viktige dagen. At vi er så glad i henne at vi ønsker å feire henne helgen etter i stedet..???

Forutsetningen må jo være at min mann forbereder resten av sin familie på at vi ikke dukker opp. Så det ikke blir et tema på dagen hennes...??

Høres det rimelig og fornuftig ut - sett saken i betraktning??

[1544]

Det er en selvfølge at faren skal komme! Dette er en stor dag, hvis det er et så stort problem for moren at du er sammen med eks mannen, så er du hjemme.

Har opplevd det samme, min pappa nektet å gå hvis mamma hadde med seg kjærsten i min konfirmasjon, da fikk kjærsten til mamma pen beskjed om å være hjemme.

Syns det er utrolig barnslig oppførsel fra min far og hennes mamma, men noen personer er desverre sånn.

Ser heller ikke hvorfor faren ikke skal møte opp bare fordi moren ikke vill ha deg der? Hadde jeg vært så dårlig likt av en person, så hadde jeg sagt i fra til dattern at jeg kan desverre ikke komme, men når du kommer hit igjen kan vi feire!

Endret 28. august 2010 av 1544

[AnonymBruker]

Selvsagt, selvsagt! Far skal gå! Helt klart. Håper ingen tror at jeg er i mot dette!

Godt å høre din erfaring, alle burde vært spart!

Når det gjelder meg så er det ingen personlig tragedie å være hjemme. Det er et selskap jeg av personlige grunner slett ikke trenger å være i. Det er datteren sin dag. Ikke min eller mine barn sin.

Jeg er mest opptatt av å skåne henne mest mulig og å gjøre det beste for henne.

Hvem fortalte deg at pappa ikke kom om den nye kom da?

Og hvordan tok du det?

[1544]

Det var min pappa sjøl som sa at hvis han i det hele tatt så han der, så kom han til å gå rett ut i bilen og kjøre igjen.

Jeg tok det veldi tungt, for jeg var veldi redd en stund at kjærsten til mamma skulle dukke opp(vi kranglet en del, han var jævli og jeg var ganske så jævli tilbake, å at han hadde møtt opp da bare for å lage kvalm hadde jeg ikke blitt overraska)

[AnonymBruker]

Er det mulig!

Ja, nå har jeg bestemt meg! Jeg skal fortelle henne det slik jeg beskrev over. Vi har et rimelig nært og hyggelig forhold bortsett fra at hun føles litt "innestengt" naturlig nok.

For her skal ingen kvalme lages i alle fall!

Veldig, veldig glad er jeg. Pappaen til mine barn og jeg har et supert samarbeid. Hans kjærste snakker jeg bare godt om og når vi er på ferie sørger jeg alltid for at mine barn kjøper en hilsen hjem til henne også!! Takk for at jeg ikke er så snever mot mine!

.. og takk til deg!

[1544]

Fint å høre at dere har et så fint forhold. kunne ønske jeg kunne hatt den min mors kjærste å.

Håper det ordner seg for dere ettervært! Det er ikke noe koselig i det hele tatt når det er sånn!

[Jade]

Jeg hadde tenkt, at egentlig så burde dere jo få komme. Men dessverre så er ikke livet så enkelt og logisk. Jeg hadde holdt meg og barna hjemme, og så hadde moren og faren vært der uten krangling og surmuling fra moren. Far (og kanskje datteren) hadde sluppet å engste seg for at det kom til å skje noe dumt.

Langsiktig bør det nok gjøres noe. Men akkurat denne gangen hadde jeg nok latt passere. Det er viktig at det blir en fin dag, hvor ting går fint uten krangling og intriger. Og det er også fint for moren å ha en fin dag uten sjalusi, selv om hun egentlig ikke har noe grunn til det.

Bare forklar det på en grei måte til datteren så hun ikke tror dere ikke ønsker å være der. Men samtidig uten å legge skylden på moren for at dere ikke går.

[Smula2]

Tusen takk for hyggelig svar.

Det er neimen ikke lett å ordlegge seg til datteren om denne konfirmasjonen annet enn å si det litt som det er.

At mamma kanskje føler det litt vanskelig at vi kommer.

Egentlig vil jeg overlate forklaringen til far, men jeg ønsker å snakke om hvordan vi skal legge det frem.

Mine barn synes dette er fryktelig rart. Dvs den på 13 - som jeg har tatt det opp med. Hun er vant til at hennes pappa og jeg har god tone og det ville aldri hendt hos oss.

Hun er også litt lei seg for at det er sånn, - som hun sier "vi er jo nesten litt familie".

Konklusjon: Jeg redder det litt inn, snakker med henne og vi går ikke. Far tar opp dette med sin familie på forhånd så vi unngår prat om dette på dagen hennes. Videre gir dette en god indikasjon på at dine og mine slett ikke er enkelt

[AnonymBruker]

Kofirmasjon her i huset snart også.

Det lille som er av familie er på eksens side, i tillegg til konfirmantens søsken og et vennepar fra gamledager. Etter konfirmantens ønske blir min nye ektefelle + barn ikke med i konfirmasjonen. Om et par års tid er situasjonen snudd, og da er de jeg som ikke er med.

[AnonymBruker]

Haha,ja, og om et par år til er det bryllup

Ikke lett å tenke klart bestandig. Her har jeg fått litt tanker og heldig for meg så tenker jeg som de fleste. Da blir dagen best for konfirmanten.

Hei da:)

[barnehagetanten]

Jeg ville ikke gått i stedatters konfirmasjon dersom moren hennes overhodet ikke ville ha meg der. Men jeg ville snakket med jenten og forklart at jeg ikke kom fordi da ville mor blitt lei seg. Og denne dagen er stor for jenten: da kunne vi heller feiret den etterpå.

[Gjest Gjest]

Hva med å gå i kirken da? Det er jo det som er konfirmasjonshandlingen, og den egentlige viktige hendelsen. Moren kan vel ikke ha noe i mot at du og barna dine møter opp der? Det er jo sikkert veldig mange andre der også. Så får du gratulert henne på dagen samtidig som det ikke trenger å blir noen sur stemning på festen etterpå.

Det er i hvert fall et kompromiss:)

[AnonymBruker]

Ære være deg for at du tenker på datteren hans!

Jeg har hatt dette problemet, og det ente med at jeg nektet å konfirmere meg og at jeg gruet meg voldsomt til min egen bryllupsdag da jeg viste problemet ville vise seg. Rett fikk jeg også!

Gjør det mest mulig skånsomt for barnet, hun forstår nok mere enn hun vil si stakkar.

[Gjest redstar]

Jeg ville snakket med datteren og spurt hva hun ville, og sakt at om hun ikke ville ha dere der pga moren så var det helt forståelig, men om hun gjerne vil ha dere der så ønsker dere gjerne og komme for å feire dagen sammen med henne.

La henne bestemme, det er hennes dag:)

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med datteren og spurt hva hun ville, og sakt at om hun ikke ville ha dere der pga moren så var det helt forståelig, men om hun gjerne vil ha dere der så ønsker dere gjerne og komme for å feire dagen sammen med henne.

La henne bestemme, det er hennes dag:)

Skjønner at du mener det godt, men av erfaring betyr det å velge mellom den ene eller den andre! Ikke sett barnet i en slik situasjon, det er grusomt.

[AnonymBruker]

Skjønner at du mener det godt, men av erfaring betyr det å velge mellom den ene eller den andre! Ikke sett barnet i en slik situasjon, det er grusomt.

Enig med deg. Dette skal hun ikke bestemme, det ubehaget skal JEG ta. Vi går ikke. Det var min konklusjon før jeg skrev her inne. Jeg er ennå sikrere nå. Det er ingen ideel løsning det heller, men i denne situasjonen løser vi det slik. Jeg har absolutt ikke noe behov for å være der for å trumfe gjennom min plass. Den har jeg. Jeg forklarer kort og greit at det nok vil være litt belastende for mamma om vi alle kommer og at det er hennes (datteren) sin dag. Så skal vi se at problemet ikke dukker opp igjen før det er bryllup på gang