Bitter på mamma...(litt langt)

[silka]

Det er kjempevanskelig å begynne å skrive (har brukt 20 minutter på å finne en førstesetning...) Hele mitt voksne liv (er 25) har jeg tenkt at jeg har et OK forhold til moren min. Men nå i det siste har jeg blitt mer bitter på henne og barndommen min. Hvorfor gjorde hun ikke ditt og hvorfor sa hun datt. Alle har vi vel noen tanker om hva foreldrene våre kunne gjort annerledes, enten vi mener vi hadde det godt eller vondt. Jeg vil gjerne forteller litt av min historie:

Jeg var egentlig et ønsket barn. Mamma og pappa klarte ikke få barn helt alene, så de fikk hjelp fra en klinikk. Så jeg var både ønsket og planlagt. Men mine erfaringer fra årene som fulgte, gjør at jeg føler at jeg kanskje ikke innfridde forventningene deres, eller i hvert fall ikke mamma sine. Hun har aldri sagt at hun er glad i meg, ikke med ord i hvert fall. Aldri fått en arm om skulderen, stryk over hodet eller ryggen av henne. Hun kjeftet mye. Ikke sånn vanlig kjefting som en vanlig irettesettelse av et barn; hun brølte, og for den minste lille ting. Behøvde ikke å ha gjort noe galt heller for at hun skulle tenne på plugga.

Når sant skal sies, så var ikke jeg verdens enkleste å ha med å gjøre. Trassig som få, var jeg. Og jeg har visst skreket meg gjennom det første leveåret mitt. Men jeg tror ikke jeg hadde vært så trassig, hadde mamma vært litt mildere for å si det sånn. Jeg husker jeg ble bedt om å gå ned i kjelleren å finne ting, og hvis jeg kom opp igjen uten å ha funnet det, da var det ikke måte på hvor blind og dum jeg var. Var det noe jeg ikke hadde oppfattet var jeg døv eller glemsk, og sånne folk var jo pyton å omgås med liksom. Uansett hva det var så lå det i undertonen hennes at jeg var dum. Jeg kan ikke huske at jeg tok det så veldig til meg at jeg var dum, men jeg ble sint inni meg, og ble trassig og litt lei for at hun kunne si sånne ting som ikke stemte overhodet. For jeg skjønte at jeg var ikke dum. Og jeg tror aldri hun har skjønt at jeg var en trassig unge kanskje pga av mangelen på kjærlighet.

Jeg fikk kjeft da jeg var 12 fordi jeg hadde fått urinveisinfeksjon, og det passa svært dårlig med økonomien. Som om jeg hadde planlagt å få det.... Jeg fikk kjeft hver høst fordi vinterskoene fra i fjor ikke passet i år..... Jeg fikk kjeft når skolen hadde planleggingsdag, det betydde at jeg måtte være hjemme og mamma måtte tilbringe en fridag sammen med meg.....

Når vi var blant andre, var hun så falsk, atte fy. Hun snakket aldri til meg, men om meg som om jeg ikke var der. Da var det ikke måte på så søt jeg var, og så så hjelpsom! Hun var sååååå stolt. Jeg ble med på spillet hennes og trykket meg inntil henne. Jeg husker at det nesten var vemmelig. Hun mente jo ikke noe av det hun sto og sa.

En dag som står for meg som et mareritt var en dag da jeg var i 8 års alderen. Jeg husker ikke helt hvordan det begynte, men jeg hengte i hvert fall i hælene på mamma ut døra da hun skulle på jobb. Jeg skulle ha henne til å si at hun var glad i meg. Jeg hadde hørt at moren til en lekekamerat hadde sagt det til datteren sin, og det hadde hørtes fint ut. Jeg husker at hun bare fnøys og sa at hun hadde ikke tid til tull mens hun fomlet etter bilnøklene i veska si. Men jeg ga meg ikke, jeg skulle høre det. Hun satte seg inn i bilen og startet opp. Da steller jeg meg bak bilen slik at hun ikke får rygget ut av garasjen. Og der står jeg selv om hun roper i sinne at jeg må gå unna. Så begynner hun å rygge forsiktig, men jeg flytter meg ikke av flekken; Det tar da ikke så lang tid å si "jeg er glad i deg", hun behøvde ikke mene det engang, jeg skal bare høre ordene. Støtfangeren nærmer seg knærne mine, mamma ruser motoren for å vise at hun mener alvor. Men jeg mener også alvor, så jeg står rolig. Like før støtfangeren treffer bena mine setter jeg henda i bakruta med et lite dump, og det som følger husker jeg som en skrekkfilm. Mamma raser ut av bilen og drar meg etter armen til et arbeidsbord pappa har snekret i hjørnet av garasjen. På veien dit griper hun tak i en skistav som spissen er brukket av. Hun legger meg over bordet slik at bena henger ned på siden. Jeg rekker ikke ned til gulvet. Hvert slag over rumpa tvinger meg til å presse hoftebena mot den den harde bordkanten, og jeg vet nesten ikke hvor jeg får mest vondt. Jeg var ikke av den typen som tok lett til tårene, men nå hylskriker jeg. Etterpå gråter jeg over det faktum at hun ikke hadde tid til å si fem enkle ord før hun gikk inn i bilen, men hun hadde tid til å gå ut av den igjen for å gi meg juling! Merkelig hva man får tid til hvis bare man virkelig vil..... Jeg ble ikke akkurat noe mindre trassig etterpå.

Faren min vet sannsynligvis ikke hva som skjedde garasjen den dagen eller hvordan jeg opplevde barndommen. Han var mye bortreist pga av jobben. Når han først var hjemme var han sliten naturlig nok, og ville helst sitte foran tven og drikke kaffe, røyke og se på fotball. Likevel var jeg greiere mot han enn mot mamma. Fordi han var mye mer tålmodig, han verken brølte eller kjeftet. Han svarte på normal måte hvis jeg spurte om noe. Han spurte til og med om jeg ville ha noe spesielt til middag! Jeg tenkte at siden han ville jeg skulle like det han lagde, da måtte han jo bry seg om meg! O'lykke!

Jeg hadde en storebror også, seks år eldre enn meg. Han var min trygge havn. Han lærte meg å lese da jeg var 4. Noen ganger leste han for meg da jeg la meg. Noen ganger fikk jeg til og med lov til å være med når han skulle til kameratene sine. Jeg ble venninne med lillesøsteren med en av kameratene hans. Vi er fortsatt venninner.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i barndommen tenkte at jeg hadde det så fælt. Men jeg følte meg usikker og utrygg og følte meg overhodet ikke ønsket. Og jeg blir litt bitter når jeg tenker på dette nå. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg tenker så mye på dette nå og hvorfor det plager meg mer nå enn det gjorde før. Jeg har jo klart meg bra, mest fordi jeg ikke tok til meg alt det fæle hun sa tror jeg.

Det er litt rart syns jeg.....

[minniepus]

[Gjest Vanessa]

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i barndommen tenkte at jeg hadde det så fælt. Men jeg følte meg usikker og utrygg og følte meg overhodet ikke ønsket. Og jeg blir litt bitter når jeg tenker på dette nå. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg tenker så mye på dette nå og hvorfor det plager meg mer nå enn det gjorde før. Jeg har jo klart meg bra, mest fordi jeg ikke tok til meg alt det fæle hun sa tror jeg.

Det er litt rart syns jeg.....

Det er ikke så rart at du tenker på dette, akkurat!

Jeg har det som deg, jeg plages veldig av minner som ligger langt tilbake i tid, og skjønner ikke helt hvorfor de ikke forsvinner, og hvorfor de kommer så sterkt nå, når jeg egentlig har det fint. Jeg har null kontakt med det jeg har av såkalt familie, og klarer meg bra i hverdagen. Men jeg tror disse plagsomme tankene kan ha noe å gjøre med at jeg nå er sterk nok til å innrømme overfor meg selv (og andre) at jeg ikke har hatt det bra. Kan det være slik med deg også, kanskje? Det tror jeg isåfall egentlig er et godt tegn.

Uansett, det er lurt å snakke med noen om dette, for det du har opplevd høres fryktelig trist ut, og bør nok bearbeides. Og du - ikke tenk sånn på om du har vært enkel å ha med å gjøre eller ikke. Det er i alle tilfelle moren din som har oppført seg helt forkastelig.

Jeg håper det går bra med deg - og husk at du ikke er alene om å ha hatt det tøft i oppveksten. Jeg har så lenge trodd at jeg var den eneste som f.eks ble slått, men det er jeg ikke. Det kan være en mager trøst iblant.

Klem, Vanessa.

[blåveis]

Jeg håper det går bra med deg - og husk at du ikke er alene om å ha hatt det tøft i oppveksten. Jeg har så lenge trodd at jeg var den eneste som f.eks ble slått, men det er jeg ikke. Det kan være en mager trøst iblant.

Klem, Vanessa.

jeg tenker på en annen måte;

da jeg var mindre ble vi alltid fortalt på skole, barne-TV osv at det var veldig feil at foreldre slo barn..

og da følte jeg meg veldig feil..

derfor er det litt godt å tenke at det har hendt andre, det er andre som har kommet seg videre og likevel fått et bra liv osv

bitterhet kommer i bølger når man tenker på det..

men det kan jo også snus til stolthet.. vi kan være stolte av hvor godt vi klarer oss

stor klem fra meg også!!

[Usikker]

Veldig trist innlegg - og jeg sier som Vanessa sier: Du trenger hjelp til å bearbeide dette........ Og det er mange måter å bearbeide dette på...... noen må ha proff. hjelp - andre har familie og venner til å hjelpe seg. Noen "skriver det av seg" - og noen flykter inn i et enda værre helvete!

Jeg personlig vil anbefale proff. hjelp........... av egen erfaring vet jeg at jeg selv ventet altfor lenge med å oppsøke hjelp. Begynn med legen din - snakk med h*n - og vedkommende vil hjelpe deg videre. Ikke utsett dette - gjør det NÅ! Sjøl trodde jeg altfor lenge at "dette fikser jeg på egen hånd"......... men det er altfor mye å fikse på egen hånd.

Du har rett til å være både bitter og trist for det som har skjedd. Hva vi opplever i barndommen preger oss på godt og vondt, bevisst eller ubevisst.

Sender deg en varm tanke og en klem.

Ønsker deg lykke til! :trøste:

[Gjest Vanessa]

jeg tenker på en annen måte;

da jeg var mindre ble vi alltid fortalt på skole, barne-TV osv at det var veldig feil at foreldre slo barn..

og da følte jeg meg veldig feil..

derfor er det litt godt å tenke at det har hendt andre, det er andre som har kommet seg videre og likevel fått et bra liv osv

bitterhet kommer i bølger når man tenker på det..

men det kan jo også snus til stolthet.. vi kan være stolte av hvor godt vi klarer oss

stor klem fra meg også!!

Ja, gjett om jeg også har hatt, og fremdeles har, den følelsen av å "være feil"! Den er veldig destruktiv. Jeg er helt enig i at det kan hjelpe å tenke på at andre har kommet seg videre og fått et godt liv til tross for en trasig barndom. Man må bare bestandig huske på at det er de som slår og tyranniserer, som det er noe feil med. Men det er ikke lett...

[blåveis]

Man må bare bestandig huske på at det er de som slår og tyranniserer' date=' som det er noe feil med. Men det er ikke lett...[/quote']

Det er særlig ikke enkelt når man stadig møter på andres holdninger til hvor "flott person" f.eks din far er.. (venner fra barndommen, folk fra det lokalmiljøet jeg kommer fra osv)

lykke til videre både Vanessa og Silka

[Gjest Alive]

Det er ikke ofte innlegg her fører til tårer hos meg, men det gjorde dette silka.

Du trenger noen å snakke med om dette, nettop fordi det egentlig først nå går opp for deg hvor feil barndommen din var, er det nå du trenger det!

Hva med å ta en prat med broren din? Kanskje han har noen gode ord til deg...?

Ønsker deg virkelig alt godt fremover, håper du har noen som virkelig setter pris på deg nå

[14062003]

Jeg har bare én ting å si: jeg kjenner meg meget godt igjen i denne beskrivelsen. Det de andre har skrevet er fornuftig og sant.

Dersom du vil, kan du skrive en pm eller mail til meg.

[Gjest Donna]

Svir i øynene her jeg sitter !!

Stakkars deg !!! Fy søren så dårlig gjort av moren din!!! jeg hadde aldri kommet til å tilgi noe sånt - sleng det i fjeset på henne! la henne få høre hvor fæl hun var mot deg !!!

min mamma var snill - men det er noen få episoder som har bitt seg fast som var urefferdige og fæle - men det har de jammen fått høre også i ettertid! Bla at min mamma "lot" pappa drikke - og ikke fikk kastet han ut eller stoppet han , da han plagde oss. Mitt forhold til pappa er dårlig i dag og jeg greier aldri å glemme skremmende scener som hendte. Dette stiller jeg henne ansvarlig for og det har hun fått høre.

Fy søren sier jeg bare!!! Får helt vondt inni meg jeg av å tenke på barndommen din. Det er grusomt å være barn når det er sånn og man ikke kan hjelpe for hvor man har havnet - man velger jo ikke familien sin.

Ønsker deg lykke til fremmover. Håper du greier å bearbeide dette på et vis. Og jeg må si det var et sterkt innlegg du skrev. Det er bra du har kommet så langt at du har fått satt ord på hendelsene dine.

*klemme*

*Virgo revet veldig med og med vansker for å velge ord med omhu*

[Gjest Anonymous]

Når man kommer i en viss alder så blir man mer moden og motakelig for visse ting,og det kan svært ofte ligge på det psykiske plan.

Kroppen gjør seg klar for å takle ting og når man er eldre så er det akuratt som om hjernen bestemmer seg for når man er voksen nok for å fordøye fakta.

beintøft er det.

Du må ha hatt en vanskelig barndom.

selv om man er barnløs og ønsker seg barn,så er det jo helt klart at alle disse heller ikke burde ha hatt barn.

Vær glad i livet.

[Gjest Anonymous]

Det var en trist historie :cry:

Jeg har det litt på samme måte.. Trodde jeg hadde hatt en noen lunde normal oppvekst helt til jeg ble voksen og så tilbake på barndommen. Først da skjønnte jeg at mamma og pappa har gjort en dårlig jobb! Hvis tankene plager meg for mye har jeg bestemmt meg for å ta det opp med mine foreldre, tenkte jeg skulle gi de en tilbakemelding.

Håper du har noen du ka snakke med om dette, er deilig å få det ut!

Jeg har selv blitt mamma nå, og vet at jeg skal klare oppgaven bedre enn mamma og pappa gjorde

Lykke til!

[Floga]

De fysiske slagene var nok vonde å ta,

men de psykiske slagene du har fått,

det er de som virkelig sitter spikret fast inni deg.

Det er tragisk at så mange barn vokser opp med foreldre som, uten å være klar over det, psykisk trakasserer ungene sine.

"Nei, jeg bare irettesetter og lager grenser."

Man lager ikke grenser ved å vise makt på den måten,

det vet jeg, og det trodde jeg alle visste, men nei.

Når man først har bestemt seg for å få barn,

bør man sette seg litt inn i barnepsykologi for å forstå hvilke konsekvenser det man gjør senere vil ha for barnet.

Å kommunisere er en veldig viktig del av oppveksten...

Hva slags kommunikasjon er det å slå hverandre, å kjefte, å konstant kritisere, osv?

Alle som føder bør få tildelt en bok om dette vide temaet,

men det koster penger. Penger som helsevesenet ikke har

Hvis jeg en gang i fremtiden skal bli mamma,

vil jeg lese for å forstå, og bruke fornuften når jeg handler...

[Gjest Cruella]

Kjære Silka

Dette var en trist historie.

Jeg synes du burde oppsøke en terapeut for å bearbeide opplevelsene dine. Vet ikke om du føler det slik, men jeg tror ofte etter en slik barndom, at man ubevisst føler at det er en selv det er noe galt med. Det er det selvfølgelig ikke. Får håpe det er uvitenhet hos din mor, som fikk henne til å behandle deg så dårlig som hun gjorde.

Ønsker deg lykke til!

Klem

[Gjest Anonymous]

At dine opplevelser fra barndommen har satt spor er ikke noe rart. Og at du nå føler bitterhet er helt naturlig. Historien din var trist, men jeg fikk et inntrykk av at du er et sterkt menneske.

Noen råd vet jeg ikke om jeg kan komme med, fordi jeg har ikke vært i nærheten av det du forteller. Jeg har imidlertid hatt perioder med bitterhetsfølelse, ikke mot mine foreldre, men mot en av mine brødre. Vi kranglet hver dag. Han er eldre enn meg og var overlegen både fysisk og intellektuelt. Han var ekspert i å erte meg og finne de punktene som såret meg mest. Jeg ble provosert og sint hver gang, men han klarte på en måte "å bevise" at jeg var dummere enn han.

Jeg har alltid hatt litt dårlig selvtillit, men ikke værre enn at jeg klarer meg bra. Jeg opplever ikke barndommen min som vond, jeg hadde det trygt og gått, men etter at jeg ble voksen begynte bitterheten mot han å komme. Og så får jeg på ny dårlig samvittighet fordi jeg vet jo at dette "ikke er noe å bry seg om".

Vel Silka, jeg støtter egentlig mange av de andre som har svart her inne. Finn noen du kan prate med om dette. Ønsker deg lykke til

[Joplaya]

Men mine erfaringer fra årene som fulgte, gjør at jeg føler at jeg kanskje ikke innfridde forventningene deres, eller i hvert fall ikke mamma sine.

Håper du vet at det ikke er din feil!

Det er deres forventninger som er feile.

Innlegget ditt gjorde inntrykk. Håper du en dag får fred med dine tanker og din mor.

[Skusla]

Jeg sier som de andre her: Jeg tror du må få hjelp til å bearbeide følelsene dine ovenfor moren din.

Hvilket forhold har dere i dag???

Å gå gjennom såpass mye og alvorlige ting setter sitt preg, uansett hvor sterk du er og hvor lite/mye man tar til seg ting.

Jeg tror du sliter med det mer enn du aner. Ting kan ligge i underbevisstheten din, være fortrengt og ikke komme opp.

Det er da det er viktig å få en fagperson å snakke med. Som kan hjelpe deg gjennom det, slik at du en dag kan slippe å slite med det. Hvertfall i mindre grad enn nå.

Jeg fikk fryktelig vondt av å lese innlegget ditt, og jeg forstår ikke hva enkelte mennesker tenker med.

Om de gikk så langt at de måtte få hjelp til å bli gravide, og moren din ikke er mer takknemmelig enn hva hun viste er helt grusomt å tenke på.

Det er ikke din skyld hvertfall..

Sender deg en stor trøste klem jeg...

[silka]

Takk til alle som har svart og alle som bare har lest. Har vært litt spent i helga på hvordan det ble tatt i mot.

jeg hadde aldri kommet til å tilgi noe sånt - sleng det i fjeset på henne! la henne få høre hvor fæl hun var mot deg !!!  

Det har jeg prøvd! Hun er absolutt ikke mottakelig for at hun har gjort noe feil. Jeg får det slengt tilbake at jeg var sånn og sånn. Så når det gjelder henne lar jeg det ligge. Men jeg tror jeg har fått henne til å forstå at den dagen hun får barnebarn, så behøver hun ikke bli så veldig spent, for de barnebarna får hun veldig lite med å gjøre.

Man må bare bestandig huske på at det er de som slår og tyranniserer, som det er noe feil med. Men det er ikke lett...

Ikke lett, men jeg klarte det faktisk til og med som barn å se at det er hun som er urettferdig, at det ikke var jeg som var dum eller fortjente juling eller hva det skulle være.

Jeg tror du må få hjelp til å bearbeide følelsene dine ovenfor moren din.  

Hvilket forhold har dere i dag???  

Hmmmm, det er svært dårlig for mitt vedkommende. Jeg kommer bare på familiemiddag aller nødigst. Feirer jeg jul sammen med dem, så syns jeg mye jula blir ødelagt, skulle helst vært et helt annet sted. Selv tror hun forholdet vårt er ganske bra, tror jeg. Nå er jeg blitt voksen liksom, og lagt fra meg alle barnslighetene mine, som hun sier. Skulle jeg komme til henne med et problem bare fnyser og pøher hun, mine problemer er liksom ikke reelle. Jeg har vurdert å bare kutte henne helt ut, men kommer aldri fram til noe klart ja eller nei....

da jeg var mindre ble vi alltid fortalt på skole, barne-TV osv at det var veldig feil at foreldre slo barn..  

og da følte jeg meg veldig feil..  

Jeg husker vi fikk klistremerker med et telefonnr vi kunne ringe hvis vi hadde det vondt hjemme. Jeg var SÅÅÅÅ nære ved å ringe etter å ha hatt en episode med mamma, men så lot jeg det alltid være for jeg var ikke helt sikker på om det kunne kalles mishandling når jeg var så lei tilbake. Jeg kunne svare ganske stygt altså. Jeg vet jo nå at det ikke har noe å si, men jeg tenkte jo ikke sånn da.

Hva med å ta en prat med broren din? Kanskje han har noen gode ord til deg...?  

Vi har snakket litt om det, men det virker som han tar litt avstand fra det. Mamma behandlet oss ikke helt likt, slev om hun var veldig lei mot han også. Hun har visst aldri slått han, "bare" lugget, pluss at hun regelrett mobbet han fordi han hadde et mildt dysleksi, dvs han kunne lese (han lærte jo meg det da han var ti!) men det hendte at bokstavene blandet seg for han. Han fikk høre det hver gang han kom hjem med dårlig karakterer. Men nå bor han sammen med ei veldig forståelsesfull jente og er blitt veldig godt mottatt av familien hennes.

selv om man er barnløs og ønsker seg barn,så er det jo helt klart at alle disse heller ikke burde ha hatt barn.  

Jeg tror det er et faktum som bidrar til noe av denne bitterheten; at de egentlig ikke kunne få meg, men så fikk de hjelp til det, og så kunne jeg ikke få noen bedre behandling enn det jeg fikk....

Når man kommer i en viss alder så blir man mer moden og motakelig for visse ting,og det kan svært ofte ligge på det psykiske plan.  

Kroppen gjør seg klar for å takle ting og når man er eldre så er det akuratt som om hjernen bestemmer seg for når man er voksen nok for å fordøye fakta.

Det er nok riktig. Og jeg vet jo egentlig hvorfor jeg har tenkt mye på det i det siste. Kusina mi i USA (altså dattera til søstera til mamma) saksøkte moren sin ifjor pga fysisk mishandling. For meg kom det som et sjokk at den snille tanta mi ikke var et hakk bedre enn moren min! Har snakket med kusina mi, og hun igjen kunne tro det samme om den snille tanta si...

Jeg har tenkt litt årsaker til mammas oppførsel; at det mest sannsynlig kunne dreie seg om fødselsdepresjon. Men her går visst mishandlingen flere generasjoner tilbake. Bare tanken på at jeg skal følge den onde sirkelen....grøss! Men jeg skal skaffe profesjonell hjelp, som mange her har rådet meg til, for å unngå det. Samboer skal være med i hvert fall første gangen. Jeg vil helst det, og han har ikke noe i mot det. Godt å vite at han støtter.

Det ble visst et langt svar! Men stopper nok her, for nå er jeg helt tappa... Hjelper litt å bare skrive det ned også....

[Gjest Anonymous]

[silka]

Har lest innlegget. Må ta det med meg hjem og tenke litt over det....