Helseangst

[Gjest Fru Skrekk]

Som overskriften viser, så lider jeg altså av helseangst (bl.a). Jeg er ikke hypokonder på den måten at jeg kjenner etter symptomer hele tiden, for så å løpe avgårde til legen for å få full utredning. Nei, jeg er så redd for å få dårlige nyheter av legen, at jeg unngår å gå dit. Men det hender jo at jeg må krype til korset og dra likevel, og da lever jeg i et angsthelvete de neste ukene, til jeg får avkreftet at det er noe alvorlig i veien med meg.

Jeg går bare rundt og tenker på at denne gangen får jeg den fryktede beskjeden om at tilstanden er alvorlig, og at jeg kanskje ikke har lenge igjen. Jeg vet jo at jeg ikke kan kontrollere noe hverken den ene eller andre veien. Jeg vet at jeg ikke er udødelig, og at hverken jeg eller noen andre kan ha noen som helst kontroll på slikt. Likevel må jeg ha denne kontrollen.

Men paradoksalt nok, for å unngå denne angsten, så går jeg vanligvis ikke til lege. Jeg tenker vel litt slik, at om jeg skal dø snart, så ønsker jeg ikke å vite det. Tenk å gå i uker eller måneder å vite at du kun har kort tid igjen...

Jeg har slitt med helseangst/dødsangst helt siden jeg var barn, så dette er ikke et problem som har oppstått nylig. Helt fra jeg var barn, har jeg grublet mye på dette med liv og død osv. Jeg har også lenge gått rundt og kjent på følelsen av meningsløsheten i tilværelsen.

Er det flere som meg der ute? Hvordan takler dere dette? Hvordan kom dere eventuellt ut av det?

Når har forsøkt å dele denne angsten med noen, blir jeg ofte enten latterligjort, eller så får noen unnvikende og avfeiende svar, eller kommentarer på at jeg er litt merkelig. Jeg føler meg så alene og rar som har disse problemene.

[Gjest Merethe]

Som overskriften viser, så lider jeg altså av helseangst (bl.a). Jeg er ikke hypokonder på den måten at jeg kjenner etter symptomer hele tiden, for så å løpe avgårde til legen for å få full utredning. Nei, jeg er så redd for å få dårlige nyheter av legen, at jeg unngår å gå dit. Men det hender jo at jeg må krype til korset og dra likevel, og da lever jeg i et angsthelvete de neste ukene, til jeg får avkreftet at det er noe alvorlig i veien med meg.

Jeg går bare rundt og tenker på at denne gangen får jeg den fryktede beskjeden om at tilstanden er alvorlig, og at jeg kanskje ikke har lenge igjen. Jeg vet jo at jeg ikke kan kontrollere noe hverken den ene eller andre veien. Jeg vet at jeg ikke er udødelig, og at hverken jeg eller noen andre kan ha noen som helst kontroll på slikt. Likevel må jeg ha denne kontrollen.

Men paradoksalt nok, for å unngå denne angsten, så går jeg vanligvis ikke til lege. Jeg tenker vel litt slik, at om jeg skal dø snart, så ønsker jeg ikke å vite det. Tenk å gå i uker eller måneder å vite at du kun har kort tid igjen...

Jeg har slitt med helseangst/dødsangst helt siden jeg var barn, så dette er ikke et problem som har oppstått nylig. Helt fra jeg var barn, har jeg grublet mye på dette med liv og død osv. Jeg har også lenge gått rundt og kjent på følelsen av meningsløsheten i tilværelsen.

Er det flere som meg der ute? Hvordan takler dere dette? Hvordan kom dere eventuellt ut av det?

Når har forsøkt å dele denne angsten med noen, blir jeg ofte enten latterligjort, eller så får noen unnvikende og avfeiende svar, eller kommentarer på at jeg er litt merkelig. Jeg føler meg så alene og rar som har disse problemene.

Da er vi 2 som har det på akkurat samme måte :/

[madison rose]

skulle tro det var jeg som hadde skrevet det innlegget. "om jeg skal dø snart, så ønsker jeg ikke å vite det" har jeg sagt mange ganger, og folk rundt meg ler. helseskrekk + legeskrekk = ikke en god kombinasjon. jeg vurderer å søke hjelp for dette omtrent hver dag. samtidig føler jeg at dette er et "problem" jeg har skapt selv, og at jeg ikke fortjener hjelp.

jeg kan dessverre ikke hjelpe deg så mye, for jeg sliter selv med å takle det. jeg skjønner i hvert fall hvordan du har det. har prøvd å skjerpe meg ca. tusen ganger, men det er umulig. jeg har som regel alltid en følelse om at jeg har minst tre uhelbredelige sykdommer samtidig og at jeg er døden nær, og det er helt forferdelig å holde dette inne og å gå med disse tankene alene. vet ikke hva jeg kan si, annet enn lykke til og at jeg håper det ordner seg for oss begge og alle andre som måtte slite med det samme!