DNA-test, hvorfor skal hun være så vanskelig?

[Gjest Anonymous]

et lite hjertesukk fra en som har en samboer som har et barn fra før. Ikke at det er noe galt i det, men saken er den at han ikke vet om han er far til barnet... Ungen er nå 7 år og han har i alle år prøvd å fått en DNA-test, men hun nekter plent! det er 3 stykker som er mulig far til barnet, men hun holder fast på at det er min sambo som er barnets far. Det var kun noen dagers mellomrom mellom de hun hadde samleie med, så min sambo har vanskelig for å tro at det er han som er far til barnet når det er så usikkert. Jeg skjønner ikke hvorfor hun nekter han den testen.... Han/ Vi hadde nok blitt litt letta da ja. Måtte bare få dette ned på skjermen siden det plager oss en del.

[Cassandra]

Når en kvinne føder barn så må barnefaren skrive under på et papir hvor han GODKJENNER at han er far til barnet. Dersom den personen mor oppgir som barnefar nekter å skrive under så vil det automatisk bli en DNA test. Så derfor: hvis din sambo mener han IKKE er far til barnet, hvorfor skrev han under da???????

En DNA test er dyr. Det koster rundt om 5-6000 kroner. Og det er det DIN samober som må betale i så fall.

Og en siste liten ting: har din samboer hatt noe med barnet å gjøre i det hele tatt? Tror barnet at han er faren? Har han latet som han er far til et barn han ikke tror han er far til?

Jeg må si at slik du fremstiller saken her virker det litt suspekt... Kan du gi flere opplysninger?? Da blir det lettere å gi deg rettferdige råd også....12

[Gjest Anonymous]

Et spørsmål:

Var din samboer gift med barnets mor da det barnet ble født?

Hvis det er tilfelle, blir han regnet som barnets far, med mindre mor velger å ta en test.

[Gjest Turi]

Det er ingen av dere som tar stilling til ulikheten som finnes her...

Dersom MOR ønsker en DNA-test for å finne ut hvem som er faren, kan hun kreve det gjennom rettssystemet.

Dersom FAR derimot ønsker en DNA-test, må han overtale mor til å være enig. Ellers kommer han ingen vei.

DET syns jeg er urettferdig. Og ikke riktig i disse likestilte tider.

Ellers er jeg enig med overstående, hvorfor påtok han seg farskapet dersom han var usikker?

[diddi]

Jeg trodde det kun var mor, far og barnet (når det er fyllt 18), som kan kreve test. Det betyr at dersom en annen enn den mor er gift med påstår at han er far, så får han ikke prøvd det.

[Gjest Turi]

Mor kan kreve DNA test uten den antatte fars samtykke.

Far kan ikke kreve DNA test uten mors samtykke.

[Cassandra]

Jammen Sissan... hvis faren har skrevet under på at han er faren, så kan han ikke komme senere å si at han ikke er faren likevel. Jeg har en venninne hvis barnefar godtok farskapet, seks år senere mente han at han ikke var faren likevel og ville ha en DNA test. Moren gikk tilslutt med på det fordi faren lovet å ha kontakt med datteren da... Han var SELVSAGT jentas far... men barnet har ikke sett noe til pappa'n sin siden.

Men.. hvis jeg er gift og har en på si.. og hvis jeg da blir gravid så vil min mann automatisk bli oppført som far. Det er da VELDIG vanskelig for "elskeren" min å få en DNA test, men det jobbes med en lovendring på dette nå. Det er ikke så lenge siden en "elsker" vant retten til å få tatt en DNA test, og når den viste at han var faren, så fikk han også samværsrett med barnet sitt.

Er det slike tilfeller du tenker på Sissan?

12

[Gjest Turi]

Ja. Dersom min sambo f.eks. skriver under at han er far til mitt barn. Og siden finner ut at jeg var utro rundt unnfagelsestiden. Da mener jeg at han skal ha rett til å kreve DNA test.

Jeg skjønner ikke hvilke vektige argumenter en kvinne kan ha for å nekte DNA test. Det er jo ikke full blodtapping av barnet det er snakk om. Men hun skal ikke ha rett til å skjule noe i kraft av å være mor.

Jeg mener mor og far skal ha like rettigheter også til DNA testing.

[Cassandra]

Ja, du har jo et poeng der. Jeg vet at min venninne tok det veldig personlig at far til barnet plutselig ville ha en dna test. I og med at han godtok farskapet, var med på fødsel, hadde jenta det første året, for siden å gi blaffen...

Den som krever DNA testen bør i det minste være den som betaler for den. Og hvis det viser seg at mor har lurt far, så bør HUN være den som betaler. Det er jo faktisk veldig dyrt med DNA test.

Men kan mor virkelig kreve DNA test om barnets far har skrevet under på farskap??12

[Silfen]

Til neste år(?) kommer det en ny lov som gir far rett til å kreve farskapstest på lik linje som mor idag.

Tror det kommer til å bli en del dna prøver tatt rundt om i landet da gitt!12

[Gjest Anonymous]

Det er den som krever testen som må betale. Hørte den kostet 1700 og ikke 5-6000 som en skrev.

Så du på tv 2 for 4-5 uker siden om en far som hadde samme dilemmaet?

Testen får du kjøpt på internett og kan si med ca99.9 % sikkerhet.

[Cassandra]

Testen kostet 5-6000 for ett år siden....12

[Gjest Anonymous]

On 2002-05-03 01:26, anonym wrote:

et lite hjertesukk fra en som har en samboer som har et barn fra før. Ikke at det er noe galt i det, men saken er den at han ikke vet om han er far til barnet... Ungen er nå 7 år og han har i alle år prøvd å fått en DNA-test, men hun nekter plent! det er 3 stykker som er mulig far til barnet, men hun holder fast på at det er min sambo som er barnets far. Det var kun noen dagers mellomrom mellom de hun hadde samleie med, så min sambo har vanskelig for å tro at det er han som er far til barnet når det er så usikkert. Jeg skjønner ikke hvorfor hun nekter han den testen.... Han/ Vi hadde nok  blitt litt letta da ja. Måtte bare få dette ned på skjermen siden det plager oss en del.  

For å få klarhet i denne saken så kommer jeg med litt mer utfyllende opplysninger;

* Han var aldri sammen med henne, de hadde bare en "one night stand"

* Han var ung og yerfaren da han skrev inder på papirene

* Han fikk i senere tid vite at hun hadde hatt flere menn rundt den tiden da hun ble gravid

* Han har vært far for barnet og tatt ansvar, men har ikke klart å være en "skikkelig" far for barnet i og med at han følte at barnet ikke var hans

* Ettersom moren nektet test, ble en test bestilt fra USA til en pris på 2400,- kroner

* Testen viste at han IKKE var barnets far

* Nå går saken videre til retten

[Cassandra]

Stakkars barn, sier jeg bare!!!!!! For en grusom situasjon å havne i. Både for "far" og barn. Det blir jo en grusom oppgave å fortelle barnet at han som har blitt kalt pappa ikke er pappa likevel... og at ingen vet hvem pappa er.. *sukk*

Den situasjonen som du nå beskriver har til nå vært argumentasjonen for at en far ikke skulle kunne be om en dna test ETTER han hadde godtatt farskapet. Meningen bak det var jo at barn skulle få slippe å gå gjennom slike traumer dette faktisk må være for han eller hun. Hvor riktig eller galt det er kan jo diskuteres. Men hvis vi kun ser det fra barnets side, så ville det beste sikkert vært å fått hatt den samme pappa'n hele livet....

12

[Gjest Anonymous]

For å svare på overskriften på innlegget ditt: Jeg tror moren til barnet egentlig ikke vet hvem som er faren og derfor plukket ut den mest egnede. Kan det stemme at mannen din var den av kandidatene med best økonomi på den tida?

Jeg skammer meg noen ganger over å være jente..

[Catzy]

Uavhengig av denne saken, mener jeg at alle tre parter bør kunne kreve en DNA-test. De barna som har foreldre som krever DNA-test, har kanskje ikke verdens beste relasjon til særlig far i første omgang, så det kan vel ikke bli sååå mye bedre. I tillegg er det et spark i rompa til div. foreldre av begge kjønn til å ikke være utro og produsere barn med partnere du ikke har noe med å produsere dem med!

OK, kvinner vil stå igjen med en unge og kanskje ingen pappa, men er det bedre med en fyr mamma har lurt opp i stry og som innerst inne sikkert er bitter på både mor og barn for å ha gjort en plikt som ikke er hans?

Catzy

- kyniker12

[Jen]

jeg blir litt sjokket av å lese det dere skriver her, for jeg har nemlig en venninne som følte seg presset til å ta abort fordi legen sa til henne at barnefaren hadde rett til å kreve dna test og ha sammvær med barnet. Hun ble voldtatt av han (en ex-kjæreste), og han var helt psyko. Hun kunne tenkt seg å beholde barnet, men han mistenkte at hun var gravid og hun ville ikke risikere å ha han i livet sitt til evig tid, derfor valgte hun med tungt hjerte abort. Dette rimer ikke med det som har blitt sagt her før om at en som tror han er barnefar ikke kan kreve test. Løy legen til venninna mi?

[Gjest Sissi]

Jen - jeg tror ikke legen løy til veninna di. Oppgir mor en mann som far, kan han (også i dag) kreve dna-test innen ungen har fylt tre år. Er han faren så har han krav på samvær etc.

Eneste muligheten hun hadde hatt ville vært å si "far ukjent" - men det er vel ikke så kjekt for et barn å vokse opp uten en gang å vite hvem faren er.

Til deg som startet tråden. Forstår at det er en vanskelig situasjon - men TENK FØRST PÅ BARNET!!!.

[Cassandra]

Men enda er det slik at dersom en mann mener han er far til barnet, så kan moren nekte ham en dna test. Og det burde legen til venninnen din vite, Jen. Men Sisi har rett, dersom mor oppgir navnet til barnefaren så kan han kreve dna test dersom han mener han IKKE er far til barnet. Men da må han heller ikke skrive under på farskapspapirene!!!

Jeg kan fortelle min egen lille historie som eksempel...

Hm.. hvor skal jeg begynne tro...

Da jeg ble gravid med nummer to hadde jeg nettopp gått fra min samboer. Jeg var 20 år. Min "samboer" og jeg hadde sex en gang etter det ble slutt. En uke senere hadd jeg mitt første og eneste one night stand. Det var i alle fall meningen at det skulle være det... *ss* Etter to uker fant jeg ut at jeg var gravid, og jeg trodde selv at det var "one night standen" som var årsaken. Jeg var forelsket i ham og tenkte kanskje kynisk at "nå blir han min"... I alle fall.. Jeg opplyste ham om at kvelden vår hadde fått følger og at han skulle bli far. Han visste at jeg nettopp hadde avsluttet et forhold og kunne veldig gjerne ha nektet, men han ville heller være sammen med meg. Som sagt så gjort. Babyen ble født og jeg lette etter likhetstegn. Lignet hun han jeg hadde "valgt" som barnefar eller lignet hun min eks samboer??

Etter hvert fikk jeg kvaler med det jeg hadde gjort. Jeg tenkte at min daværende hadde krav på å vite at det faktisk var en liten mulighet for at han ikke var biologisk pappa til jenta. Hun var da 6 måneder. Han sa: "det spiller ingen rolle om hun ikke er biologisk min. For meg er hun min datter, og det vil hun alltid være". Jeg fortalte det også til den andre personen, men han nektet å tro meg. Han ville slettes ikke være far for mitt andre barn, han hadde nok med det barnet han hadde sammen med meg.

I dag er jeg skilt fra barnefar nummer to. (mitt liv, min såpeopera) Og stadig flere sier at jenta mi ligner på den eldste broren sin... som er veldig lik faren sin igjen. Og jeg lurer og grubler. Men jeg tenker at det ikke vil føre noe godt med seg å grave i det som har vært. Jenten min har en far som elsker henne. Det vil ikke berike livet hennes på noen måte om det skulle vise seg å være annerledes. Det vil snarere gjør henne vondt. Usigelig vondt. Og det vil aldri falle min eks mann inn å bestride farskapet, selv om han vil "tjene" 2200 kroner i måneden på å bevise at han ikke er pappa'n hennes. Hva hun gir ham kan ikke måles i penger......

[camie]

For å få klarhet i denne saken så kommer jeg med litt mer utfyllende opplysninger;

* Han var aldri sammen med henne, de hadde bare en "one night stand"

* Han var ung og yerfaren da han skrev inder på papirene

* Han fikk i senere tid vite at hun hadde hatt flere menn rundt den tiden da hun ble gravid

* Han har vært far for barnet og tatt ansvar, men har ikke klart å være en "skikkelig" far for barnet i og med at han følte at barnet ikke var hans

* Ettersom moren nektet test, ble en test bestilt fra USA til en pris på 2400,- kroner

* Testen viste at han IKKE var barnets far

* Nå går saken videre til retten

Velger å fylle på med litt opplysninger her selv om det er en stund siden denne siden var oppe.....

Min samboer ble fritatt fra farskapet og fikk pengene som han betalte i bidrag over en 7 års peride tilbake. Han er på papiret ikke faren til denne ungen. Men....ungen har, ett og ett halvt år etter ikke fått vite at min samboer ikke er faren. Moren nekter å fortelle det og har gitt skylda over på barne og ungdomspsykiatrien, og påstått at de har frarådet henne å fortelle ungen det. Det stemmer ikke, jeg syntes det hun sa hørtes litt suspekt ut, og ringte dermed å sjekket.

Jeg synes så himla synd på denne ungen!! Er livredd for at h*n skal få det slengt i ansiktet på skolen en dag. Dette er noe det snakkes mye om, og unger fanger lett opp hva voksne folk snakker om.

Denne situasjonene er nok ingen ønskesituasjon for barnets mor, men det er da vel ingen vits i å lyve og utsette problemet. Jo eldre ungen blir jo verre blir det. Ikke bare er det vanskelig for den "farløse" ungen, men våre 2 barn mister jo plutselig en bror. Hvordan i alle verden skal man fortelle dette til unger?? Det er så utrolig vanskelig og sårt.....

Har ikke ord på hvor vondt jeg har for den ungen.....