Når man er bekymret for noen man er glad i

[AnonymBruker]

Denne tråden ble inspirert av en annen tråd her inne som fikk meg til å lure på hva andre mener om å gi en bekymringsmelding til folk man er glad i når man tror noe er galt.

I tråden det var snakk om mente mange at det å kommentere vekta til en venninne som var blitt veldig tynn var helt galt, og at spørsmål om det gikk bra, om det var noe som plaget henne osv var på lik linje med å kritisere utseende hennes. Så spørsmålet mitt er:

Når er det lov å komme med en bekymringsmelding til en venn/kjæreste/familiemedlem som

*spiser lite og blir veldig tynn

*spiser for mye og er i lite aktivitet

*drikker for mye

*spiller for mye

*jobber for mye

*trener for mye

og eventuelle andre ting som de kan trenge hjelp til å komme seg ut av? Skal man bare la dem være og la de ta ansvar for eget liv, eller skal man være så frekk at man blander seg?

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg man skal se an personen - er det noen andre man kan snakke med- som evt kan ta det opp med personen( feks familie).. ellers har måten man sier ting på veldig mye å si! Dersom man er bekymret synes jeg man skal si ifra..

[Daniel84]

Ja , for damer eeelsker å høre sånne ting.. spesielt det at de spiser for mye,og trener for lite... hoho, da hadde det blitt månelyst!

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke hvis dama er litt lubben, her snakker man ekstremtilfeller hvor det kan gå veldig galt. Spiseforstyrrelser, spillavhengighet, alkoholisme, og å arbeide seg inn mot et sammenbrudd. Hvis du virkelig bekymrer deg for noen, ikke bare syns at hun har lagt på seg litt eller kanskje vært på en fest eller to for mye.

[Daniel84]

Ja, jeg tror ikke dama hadde tatt det noe annerledes om det var ekstremtilfeller heller... For har man spiseforsturrelser ser man det vel ikke selv ! Kommer an på hvilken type relasjon du har til personen, for man må jo få høre det av noen for å få opp øynene! Men er man familie, må man få lov til å si det

[AnonymBruker]

Det er da bare fint å bry seg, men man trenger ikke å få det til å høres ut som et angrep ala "herregud, du ..... for mye/lite, du må lide av ....., ass". Det er heller ikke noe hyggelig om du umyndiggjør personen om forteller hva h*n MÅ gjøre.

[Gjest Gjest]

Det er en hårfin balanse. Tenk og bruk hodet. En som har anoreksi mister også mensen, for eks.Jeg har ALDRI mistet den og har født et barn på 4,2 kilo. Betyr det at jeg er syk? Jeg spiser bra uten å legge på meg. Har alltid vært sånn.Likevel hører jeg stadig"Ohhhh, så tynn du er! Du MÅ spise!" Jeg er da ikke syk og spiser bra, har mest lyst til å si at folk bør passe sine egne saker. Jeg ser når noen er oppriktig bekymred, og lytter til dem. Men ikke til de andre som kommer med utsagn tatt fra rene lufta.

Det er ikke tabu å si fra, men for all del,tenk deg om, før du tillater deg å si noe sånt.

En person som er tynnere/tykkere enn deg er ikke dummere enn deg.

Den trenger ikke å bli fortalt hvordan å leve livet sitt, så lenge det ikke blir påfallende at vedkommende lider av noe. Det kan man se, som regel(se og "se" igjen), og da gjelder det samme-tenk deg om før du går fram. Ikke gjør vondt verre.

Se og tenk nøye-er det virkelig et problem eller er det noe du tror bare?

En vennninne av meg har jeg brukt snart 2 år på å finne ut hvilket problem hun har, har ALDRI antydet, spurt eller hintet. Det skapte tillit og til slutt fortalte hun om det selv. Jeg sa hva jeg mener, følte at da ville/kunne hun høre på meg. Og det gjorde hun. Kom med råd og sa at hun kan alltid snakke om det, hvis hun føler behov. Fortsettet vennskapet som før, som om jeg liksom ikke vet om problemet hennes. Det tror jeg hun setter pris på, og jeg vet at hun har det vondt iblant, men også at det går bedre. I de vonde periodene gjelder det å vise støtte, bry seg , men ikke påpeke problemet. Du bryr deg/ser mennesket,ikke bare problemet. Du viser da respekt og at du aksepterer vedkommende som den er,og er til stede når du blir spurt om det. Direkte eller indirekte. Hvis en som har problemer plutselig endrer adferd er det som regel behov for ekstra støtte. Men hvis personen virker glad og fornøyd, får du stole på det.

Dette er min måte å gå fram, riktig eller galt,men har ikke funnet noen bedre. Kanskje det finnes bedre måter?Vil gjerne høre om det.

[The Kitten]

Hvis man er bekymret for noen kan man selvfølgelig spørre om det er noe en kan gjøre for personen. Hvis personen sier at det ikke er det så må man stole på det.

[Jade]

Om noen bare er skinn og bein og begynner å miste håret, så bør en gjerne gjøre noe. Men noen er bare normalt tynne. Og selv om de ikke spiser verdens største lunch, så spiser de gjerne godt resten av dagen.

En på 100kg og 160cm som spiser skolebolle til lunch hver dag, burde gjerne fått litt veiledning, men å få høre fra en litt fjern venn at hun bør spise sunnere/mindre, og kanskje trene litt, kan få motsatt effekt. => trøstespising

[AnonymBruker]

Kommer selvsagt an på hvordan man ordlegger seg og går frem. Men som regel synes jeg det er bedre å prøve enn å la være. Samfunnet er blitt mindre slik at man bryr seg om hverandre og viser det, og det er ikke bra. Mange sliter unødig fordi de mangler nettverk som tar seg av en om man trenger det, og har ingen å gå til med problemer. De scenarioene du nevner kan ofte være et slags "rop om hjelp". Det ser en egentlig på måten det blir mottatt, hvordan de reagerer. Blir de defensive og reagerer sterkt så kan det jo tyde på at det treffer et sårt punkt, er det ikke noe problem så får man vel bare et "hæ?". Tror uansett neppe at det skaper trøbbel i lengden, om man bare tar det opp og evt får klarlagt at det ikke er grunn til bekymring. Igjen, avhenger av hvordan man formulerer det.