Hvor mye er kjærligheten egentlig verdt?

[Gjest Eurodice]

Hvor i Norge tar det 8 timer å reise 80 mil? Med fly kan det ikke være. Steinar bor i Østfold, damen i Troms etter hva jeg har forstått. Dit er det atskillig mer enn 80 mil. 80 mil med bil en gang iblant er da overkommelig.

[Gjest brutal_mann]

Erfaringsmessig er ikke kjærligheten verdt en dritt.

[*Numi*]

Det stemmer. Hun har ikke bevist nok (ennå).

Det er en stor fordel hvis vi kan bli enige om hva som gjelder og forholder oss deretter. Ellers blir det fort bare surr. Men jeg innser at jeg snart bare må skjære igjennom på egen hånd hvis det fortsatt viser seg å være umulig å kommunisere og bli enige.

Men du har jo sett nå alle disse månedene (årene?) du har ventet, at dere ikke klarer å bestemme dette sammen. Hun klarer ikke å ta avgjørelsen.

Selvpining er det det kalles det du driver med, Steinar. Rett og slett.

[Steinar40]

Men du har jo sett nå alle disse månedene (årene?) du har ventet, at dere ikke klarer å bestemme dette sammen. Hun klarer ikke å ta avgjørelsen.

Det er vanskelig å ta en slik avgjørelse alene når man ikke har pratet skikkelig i sammen og er enige om hva som vil være best.

Og paradokset her er da at hun på en måte sitter fast i samme situasjon på den andre siden. Mannen vil altså ha henne tilbake. De er heller ikke enige om en løsning.

Selvpining er det det kalles det du driver med, Steinar. Rett og slett.

Det kan du godt si.

[Gjest Prøvis]

Hvor i Norge tar det 8 timer å reise 80 mil? Med fly kan det ikke være. Steinar bor i Østfold, damen i Troms etter hva jeg har forstått. Dit er det atskillig mer enn 80 mil. 80 mil med bil en gang iblant er da overkommelig.

Jeg vet ikke hva som er riktig, et sted sto det 80 mil og et annet 8 timer unna, og 8 timer unna er ikke mer enn 55-60 mils bilkjøring med pauser.Og som du sier, det går jo fly

[Gjest Prøvis]

Det er vanskelig å ta en slik avgjørelse alene når man ikke har pratet skikkelig i sammen og er enige om hva som vil være best.

Og paradokset her er da at hun på en måte sitter fast i samme situasjon på den andre siden. Mannen vil altså ha henne tilbake. De er heller ikke enige om en løsning.

Det kan du godt si.

Paradoks? Paradokset her er vel heller at du sitter og venter på å bli enig med ei dame som ikke klarer å velge mellom deg og mannen sin.

[Anglofil]

For meg er kjærlighet ekstremt viktig, og gjensidig kjærlighet i et forhold er selvsagt et must. Og enig med dette at man må gi og ta, og at det aller viktigste er å gi. Å kreve kjærlighet der den ene parten ikke ønsker det vil aldri fungere, man kan ikke tvinge noen til å elske en. Derimot så mener jeg at man bør være forsiktig med hva man gjør og kjempe for forholdet når det går dårlig. Samtidig, er man ikke glad i hverandre lenger, så er man det bare ikke. Det kan være en vanskelig balansegang til tider, det finnes ikke noe fasit.

Mvh Yvonne

[Steinar40]

Paradoks? Paradokset her er vel heller at du sitter og venter på å bli enig med ei dame som ikke klarer å velge mellom deg og mannen sin.

Sist jeg pratet med henne så sa hun at hun ikke vil ha mannen. Men han vil altså ha henne.

Men pga innstillingen og oppførselen hennes så tenker jeg at det fort kan bli den eneste løsningen allikevel.

Jeg kommer ikke til å velge noen som ikke beviser sin verdi overfor meg.

Endret 28. august 2010 av Steinar40

[Ellevill]

Da jeg fikk barn, påtøk jeg meg et ansvar som strekker seg forbi mine behov. Det betyr ikke at jeg skal "slutte å leve", men at jeg først å fremst må prioritere mine barns rett til en så trygg og stabil oppvekst som mulig. Derfor var det fryktelig trist at barna mine opplevde at jeg og faren ikke klarte å holde sammen. Når det engang ble slik, er forkuset å minimere skadene i den grad det er mulig. For meg innebæører det at det er fullstendig uaktuelt å flytte langt fra faren - både av hensyn/plikt for barna og for mannen jeg fikk disse barna med.

Møter jeg Den Store Og Altoppslukende Kjærligheten 80 mil unna, innebærer det for meg å enten overlate hovedomsorgen til faren og kun se barna mine i ferier. Eller å risikere kjærligheten og bli boende. Trist, men et enkelt valg, likevel.

Man skal gi kjærlighet, ja. Men man må faktisk kunne kreve å få kjærlighet tilbake ifra den andre også, mener jeg.

Hallo!! Kreve å få kjærlighet tilbake? Er jeg i et forhold, tar jeg det som en selvfølge. Føler jeg at jeg må kreve kjærlighet, er det jammen ikke et sunt forhold.

Hvis ei dame ikke vil ha mannen sin lenger, mens han fortsatt vil ha henne, hva er da "lov" og ikke?

Og hva med felles barn?

Skjønner ikke spørsmålet...? Hun vil skilles, han vil ikke?

Javel, slik er vel de fleste skilsmisser. Det er vel sjelden at begge parter følelsesmessig er på samme sted. Det bruker da å ende med at den som ønsker å bryte ut faktisk går. Den andre blir forlatt og sørger.

Og så har man selvfølgelig de som kan manipulere "noen" til å tro at det er umulig å skille seg, fordi den ene ikke vil.

Steinar skriver sms'er av typen "nå skriver jeg aldri mer til deg" med oppfølgings sms'er av typen, "bare så du vet det mente jeg det jeg skrev". og "De fire siste nå skriver jeg aldri mer sms'ene mine var HELT ALVORLIGE altså!"

[Steinar40]

Da jeg fikk barn, påtøk jeg meg et ansvar som strekker seg forbi mine behov. Det betyr ikke at jeg skal "slutte å leve", men at jeg først å fremst må prioritere mine barns rett til en så trygg og stabil oppvekst som mulig. Derfor var det fryktelig trist at barna mine opplevde at jeg og faren ikke klarte å holde sammen. Når det engang ble slik, er forkuset å minimere skadene i den grad det er mulig. For meg innebæører det at det er fullstendig uaktuelt å flytte langt fra faren - både av hensyn/plikt for barna og for mannen jeg fikk disse barna med.

Møter jeg Den Store Og Altoppslukende Kjærligheten 80 mil unna, innebærer det for meg å enten overlate hovedomsorgen til faren og kun se barna mine i ferier. Eller å risikere kjærligheten og bli boende. Trist, men et enkelt valg, likevel.

Det er ikke fullt så enkelt når man først er oppi i en slik situasjon i praksis, det kan jeg love deg. Og etter min mening er vanligvis mora den viktigste personen i et mindreårig barns liv.

Hallo!! Kreve å få kjærlighet tilbake? Er jeg i et forhold, tar jeg det som en selvfølge. Føler jeg at jeg må kreve kjærlighet, er det jammen ikke et sunt forhold.

Jeg mener ikke at man skal måtte kreve det. Jeg mener at dette er et minstekrav. Er det ikke gjensidig kjærlighet så har kjærligheten i seg ingen verdi.

Skjønner ikke spørsmålet...? Hun vil skilles, han vil ikke?

Javel, slik er vel de fleste skilsmisser. Det er vel sjelden at begge parter følelsesmessig er på samme sted. Det bruker da å ende med at den som ønsker å bryte ut faktisk går. Den andre blir forlatt og sørger.

Og så har man selvfølgelig de som kan manipulere "noen" til å tro at det er umulig å skille seg, fordi den ene ikke vil.

Ja, hun føler at forholdet ikke fungerer (over flere år), mens han tydeligvis syns det er "bra nok" bare han får dekket sine (praktiske) behov. Typisk mannfolk?

Det hender vel at noen blir enige om å gå på hver sin vei i livet også. Og det er den beste løsningen. Da er det gode muligheter til å samarbeide på en konstruktiv måte om felles barn etterpå. Men jeg innser at de fleste sikkert ikke er eller blir enige.

[Gjest Eurodice]

Ja, hun føler at forholdet ikke fungerer (over flere år), mens han tydeligvis syns det er "bra nok" bare han får dekket sine (praktiske) behov. Typisk mannfolk?

Det er da slik du også vil ha det, en dame som forestår husholdningen og ordner med alt det praktiske. Du har vel viktigere ting å tenke på?

[Ellevill]

Det er ikke fullt så enkelt når man først er oppi i en slik situasjon i praksis, det kan jeg love deg.

Nå er det jo slik at jeg er skilt og har barn. Og har møtt menn etter det. Og det er nok ingen i min omgangskrets eller av menn jeg har møtt, som ikke har fått med seg at jeg ikke flytter ut av kommunen der jeg, barna og faren bor før begge barna er på gymnas/høyskole.

At det er enkelt, har jeg ikke sagt.

Men det er for meg et enkelt valg å prioritere bort en mann som ikke kan forstå at jeg ikke kan flytte 80 min vekk med barna - og dermed frarøve dem kontakt med faren.

Og etter min mening er vanligvis mora den viktigste personen i et mindreårig barns liv.

Jave? Og i så fall: Hva når barna blir større da?

Hvordan kan du forsvare at en mor og hennes barn skal flytte fra sine venner, sitt nettverk og en far - i stedet for at du, som er barnløs, skal flytte til hennes sted.

Og skal du liksom overta fars plass, da? Du mener det er greit at biologisk far ikke får se barna annet enn i ferier - føler du ikke ansvaret du påtar deg som tyngende?

Hvordan hadde du følt det om din mor hadde gjort noe slik mot deg og din far? Eller om din hypotetiske ekskone hadde tatt med seg barna og flyttet langt av gårde? Hadde det fortsatt vært OK? Hadde du fortsatt tenkt at de vel har det best med mor og de er jo så tilpasningsdyktige?

Og bare så det er sagt: For mine barn er faren veldig viktig!

Du har en utrolig banal holdning til dette.

[Ellevill]

Ja, hun føler at forholdet ikke fungerer (over flere år), mens han tydeligvis syns det er "bra nok" bare han får dekket sine (praktiske) behov. Typisk mannfolk?

Men i all verden.... Dette høres jo ut som deg. Du vil jo bygge et forhold på et mildt sagt sviktende grunnlag. Og har sagt at kjærlighet og sex er "oppskrytt". Og at hun er "bra nok". At dere ikke kommuniserer, at hun lurer deg for penger, at hun er unnvikende.... De beste egenskapene hennes har du beskrevet som "huslig og flink med barn"....

Hva er den sterke, trygge og solide grunnmuren i det eventuelle forholdet deres? Hva er det som ville holdt dere sammen - i gode og onde dager?

Ja, kanskje det er typisk mannfolk......!

[Steinar40]

Det er da slik du også vil ha det, en dame som forestår husholdningen og ordner med alt det praktiske. Du har vel viktigere ting å tenke på?

Det er derfor jeg spør; "Typisk Mannfolk?"

[Gjest KateW]

I motsetning til deg, kjære Steinar, så vet gi at mennesker er individuelle, og at man ikke kan sette dem i bås basert på kjønn.

[Steinar40]

Javel? Og i så fall: Hva når barna blir større da?

Når barn blir større så skal de bli selvstendige, noe som betyr at de selv blir den viktigste personen i sitt liv.

Hvordan kan du forsvare at en mor og hennes barn skal flytte fra sine venner, sitt nettverk og en far - i stedet for at du, som er barnløs, skal flytte til hennes sted.

Og skal du liksom overta fars plass, da? Du mener det er greit at biologisk far ikke får se barna annet enn i ferier - føler du ikke ansvaret du påtar deg som tyngende?

Hvordan hadde du følt det om din mor hadde gjort noe slik mot deg og din far? Eller om din hypotetiske ekskone hadde tatt med seg barna og flyttet langt av gårde? Hadde det fortsatt vært OK? Hadde du fortsatt tenkt at de vel har det best med mor og de er jo så tilpasningsdyktige?

Og bare så det er sagt: For mine barn er faren veldig viktig!

Du har en utrolig banal holdning til dette.

Hun bor ikke akkurat på verdens mest sentrale plass. Selv om det ikke nødvendigvis må bli så veldig usentralt heller.

Selvfølgelig måtte jeg da tatt på meg visse av farens oppgaver overfor det mindreårige barnet, uten å bli faren.

Men jeg innser at hvis de skal flytte til meg, så vil det bare være mulig hvis foreldrene blir enige om det. Og det kan jeg ikke akkurat påvirke i noen større grad. Derfor ønsker jeg altså å prate med henne og diskutere blant annet akkurat dette.

[Steinar40]

Men i all verden.... Dette høres jo ut som deg. Du vil jo bygge et forhold på et mildt sagt sviktende grunnlag. Og har sagt at kjærlighet og sex er "oppskrytt". Og at hun er "bra nok". At dere ikke kommuniserer, at hun lurer deg for penger, at hun er unnvikende.... De beste egenskapene hennes har du beskrevet som "huslig og flink med barn"....

Hva er den sterke, trygge og solide grunnmuren i det eventuelle forholdet deres? Hva er det som ville holdt dere sammen - i gode og onde dager?

Finnes det noe annet enn kjærligheten som gir en slik grunnmur?

Ja, kanskje det er typisk mannfolk......!

Ja, jeg tror dette er typisk mannfolk.

[Ellevill]

Når barn blir større så skal de bli selvstendige, noe som betyr at de selv blir den viktigste personen i sitt liv.

Dette er bla bla bla bla.

Har ingen substans og ingen verdi - ikke for meg som mor, ikke for barnet som må flytte fra sin far.

Hun bor ikke akkurat på verdens mest sentrale plass. Selv om det ikke nødvendigvis må bli så veldig usentralt heller.

Men greia er vel: Hun ønsker ikke å flytte. Hun kan ikke snakke med deg engang om det! Hvordan skal du mene dette på noen måte kan gjennomføres? Hadde dere hatt et svært godt forhold og et avklart, felles ønske for fremtiden, ville det jo stilt seg annerledes. Nå ønsker du at hun skal ta med barna og flytte til deg - på svært vaklende grunnlag.

Og hva vet du om å ha barn i huset? og hva vet du om å være stefar til et barn som skal etablere seg på et nytt sted på en annen kant av landet etter foreldrenes skilsmisse?

Selvfølgelig måtte jeg da tatt på meg visse av farens oppgaver overfor det mindreårige barnet, uten å bli faren.

Men jeg innser at hvis de skal flytte til meg, så vil det bare være mulig hvis foreldrene blir enige om det. Og det kan jeg ikke akkurat påvirke i noen større grad. Derfor ønsker jeg altså å prate med henne og diskutere blant annet akkurat dette.

Tror du at det er lett for en far å si ja til dette?

Og hvis han ikke vil de skal skilles engang, så er det vel enda mindre sannsynlig.

[Ellevill]

Finnes det noe annet enn kjærligheten som gir en slik grunnmur?

Spør du meg?

Du svarer på mitt spørsmål med et spørsmål?

Jeg tror ikke kjærlighet alene kan gi en trygg nok grunnmur til å tåle alt. Jeg tror at når hverdagen og de vanskelige tidene kommer, trengs det mer enn kjærlighet til for å ha et sterkt forhold. Men finnes ikke oppriktig kjærlighet, respekt og omtanke - er det ikke håp.

Så du elsker henne?

Det gjør du, ikke sant? Siden du vil hun skal flytte til deg?

Eller er det - slik du har skrevet før - at hun bare er "bra nok"?

[LilleBille]

For meg er ikke kjærligheten verd så mye at jeg ville rive barne mine opp med roten og flytte dem langt vekk fra faren. Da får jeg heller vente til de er flyttet ut .. og så prioritere meg selv. Barn bør, så langt det er mulig ha god og jevnlig kontakt med begge foreldrene - og jeg har ikke rett til å ødelegge det av egoistiske grunner.

Jeg ville heller ikke være villig til å flytte så langt fra fra barna mine.

Barna er heller ikke bare "mine" - de er våre, og selv om jeg muligens synes barnas far er en tufs nå - har jeg helt klart sett noe godt i han - i og med at jeg valgte å få flere barn med ham. Jeg synes da jeg skylder både ham - og ikke minst barna den respekten at jeg ikke ødelegger det forholdet de har.

Hvis en mann mener det er greit (og egentlig en selvfølge) at jeg skulle ta med seg barna og flytte dem vekk fra far - viser han meg sider ved sin personlighet som jeg anser som utrolig negative - og det i seg selv ville være grunn til at jeg ikke ville vurdere flytting.

Det at du så kjekt sier at du kan "steppe inn som far" blir jo bare patetisk.