Hvordan vet man at han er DEN rette?

[AnonymBruker]

Hvordan vet man egentlig med 100% sikkerhet at den man er sammen med er den rette?

Jeg tror at man aldri kan være 100 % sikker, kanskje 99 %, men ikke 100. Er det bare meg som tenker slik om samboeren? Vi har vært sammen i 5 år, og jeg tenker han er den rette på alle måter, men det er alltid den lille tvilen som spør meg om jeg er klar for å leve resten av livet mitt med dette menneske....hmmm....Er det kanskje bare å hoppe i det, og verdsette alt det flotte man har sammen?

[-milla j-]

Faktisk er det den lille tvilen som gir meg bølgene i forholdet, litt tvil og så vissheten om at jovisst er han den rette. Tror aldri jeg kommer til å være 100% sikker, selv om jeg elsker ham og vil være mest mulig med ham! Må ha litt spenning også, selv om jeg også vi være trygg i forholdet. Uten litt dynamikk setter jeg ikke så mye pris på de gode stundene

[I Grosny]

Han er vel rett om han fyller en del kriterier.

1. Dere har det bedre sammen enn alene.

2. Dere er på lag og samarbeider.

3. Dere liker å ta på hverandre.

4. Dere respekterer hverandre.

[Ava Mae]

Min mor pleide alltid å si at når man møter den rette så vet man det, og det stemte faktisk den dagen jeg møtte samboeren min og faren til vårt kommende barn. I mine tidligere forhold har jeg villet så inderlig at ting skulle fungere at jeg konsekvent ignorerte den lille stemmen i bakhodet som sa meg at dette ikke var det rette. Den stemmen var som blåst bort når jeg møtte sambo og ting føltes rett og slett bare riktig på en måte jeg aldri hadde følte før. Og mamma vet hva hun snakker om etter 26 års ekteskap med pappa

[Gjest Illiya]

Min mor pleide alltid å si at når man møter den rette så vet man det, og det stemte faktisk den dagen jeg møtte samboeren min og faren til vårt kommende barn. I mine tidligere forhold har jeg villet så inderlig at ting skulle fungere at jeg konsekvent ignorerte den lille stemmen i bakhodet som sa meg at dette ikke var det rette. Den stemmen var som blåst bort når jeg møtte sambo og ting føltes rett og slett bare riktig på en måte jeg aldri hadde følte før. Og mamma vet hva hun snakker om etter 26 års ekteskap med pappa

Da var jo du bare rett og slett heldig som følte det for han. For tenk om du hadde følt at han var den rette da du møtte han, også var han rett og slett en drittsekk når dere ble bedre kjent? Du visste jo ikke noe om da du utropte han til "den rette"?

Jeg tror man kan føle kjemi med mange, men at man ved litt lengre bekjentskap finner ut om man egentlig passer sammen eller ikke. Det er ren utopi i mine øyne at man liksom skal vite det når man treffer hverandre. Om man har møtt "den rette" eller ikke, viser seg altså ettehvert. Er man heldig kan man påstå at man "visste" det (hvordan kan man vite det om noen man ikke kjenner) i etterkant.'

[AnonymBruker]

Min mor pleide alltid å si at når man møter den rette så vet man det, og det stemte faktisk den dagen jeg møtte samboeren min og faren til vårt kommende barn. I mine tidligere forhold har jeg villet så inderlig at ting skulle fungere at jeg konsekvent ignorerte den lille stemmen i bakhodet som sa meg at dette ikke var det rette. Den stemmen var som blåst bort når jeg møtte sambo og ting føltes rett og slett bare riktig på en måte jeg aldri hadde følte før. Og mamma vet hva hun snakker om etter 26 års ekteskap med pappa

Ja, selvfølgelig har din mor fasiten på dette! Det er da bare helt klart at hun må ha rett når det gjelder alle, etter å ha levd i et 26 år langt ekteskap med din far

[Gjest Gjest]

Han er vel rett om han fyller en del kriterier.

1. Dere har det bedre sammen enn alene.

2. Dere er på lag og samarbeider.

3. Dere liker å ta på hverandre.

4. Dere respekterer hverandre.

Dette må da kun være nødvendige og ikke tilstrekkelige kriterier for å vite at en har funnet DEN rette. Den eneste rette må samtidig være den som er en bedre partner for deg enn hvem som helst av alle andre.

[Gjest Illiya]

Hvordan vet man egentlig med 100% sikkerhet at den man er sammen med er den rette?

Jeg tror at man aldri kan være 100 % sikker, kanskje 99 %, men ikke 100. Er det bare meg som tenker slik om samboeren? Vi har vært sammen i 5 år, og jeg tenker han er den rette på alle måter, men det er alltid den lille tvilen som spør meg om jeg er klar for å leve resten av livet mitt med dette menneske....hmmm....Er det kanskje bare å hoppe i det, og verdsette alt det flotte man har sammen?

Resten av livet er en veldig stor tanke. Du trenger ikke å tenke så langt fram i tid. Sett heller pris på alt det fine dere har sammen. Hvorfor skal alt være 100%? Er ikke 99% godt nok? Kanskje er det 100% på mange områder, men mindre på andre. Så får du vurdere hvor viktige de 100%-områdene er i forhold til de som ikke kommer så høyt opp.

En får aldri ALT i èn person. Uansett hvor mye du leter, og tror at noe bedre finnes rundt neste sving, så fyller aldri èn person 100% på alt. Så du kan jo fortsette å lete etter en gud eller et fantasiikon. Eller du kan nøye deg med en helt ok mann, som sikkert gjør så godt han kan.

Se heller etter hva som er bra med mannen din enn hva som mangler. Min mann har mange mangler, men på noen viktige områder fyller han 100% og vel så det. Men vi er ulike på veldig mye...det gjelder bare å se at ulikheter kan være fint det også. Det er veldig få, om noen, som finner en partner som passer 100%. I tillegg vil et forhold svinge, og både forholdet og partene vil endre seg underveis.

Dere vil utvikle dere sammen...eller kanskje i ulike retninger. DEt er jo opp til dere hvordan samlivet deres skal være, og det innebærer jobbing og vedlikehold fra begge to. Er du glad i han, og kan se for deg en framtid med han, så hvorfor lete videre?

[AnonymBruker]

Resten av livet er en veldig stor tanke. Du trenger ikke å tenke så langt fram i tid. Sett heller pris på alt det fine dere har sammen. Hvorfor skal alt være 100%? Er ikke 99% godt nok? Kanskje er det 100% på mange områder, men mindre på andre. Så får du vurdere hvor viktige de 100%-områdene er i forhold til de som ikke kommer så høyt opp.

En får aldri ALT i èn person. Uansett hvor mye du leter, og tror at noe bedre finnes rundt neste sving, så fyller aldri èn person 100% på alt. Så du kan jo fortsette å lete etter en gud eller et fantasiikon. Eller du kan nøye deg med en helt ok mann, som sikkert gjør så godt han kan.

Se heller etter hva som er bra med mannen din enn hva som mangler. Min mann har mange mangler, men på noen viktige områder fyller han 100% og vel så det. Men vi er ulike på veldig mye...det gjelder bare å se at ulikheter kan være fint det også. Det er veldig få, om noen, som finner en partner som passer 100%. I tillegg vil et forhold svinge, og både forholdet og partene vil endre seg underveis.

Dere vil utvikle dere sammen...eller kanskje i ulike retninger. DEt er jo opp til dere hvordan samlivet deres skal være, og det innebærer jobbing og vedlikehold fra begge to. Er du glad i han, og kan se for deg en framtid med han, så hvorfor lete videre?

Godt skrevet og jeg er veldig enig. Men hva ser dere på som de viktigste tingene?

Jeg mangler et i mitt forhold og det er intimitet og lysten på hverandre. Jeg er en persom som synst sx er viktig for å ha det bra, men han er ikke så opptatt av set. For min del er dette noe jeg tenker mye på. Kommer jeg til å være lykkelig med han resten av livet. Føler det skal være naturlig og vi har snakket mye om det og jobber med det, men det blir liksom ikke naturlig for oss. Jeg har barn fra før og det er ikke bare til å gå videre heller, men kjenner et savn inni meg som gjør meg trist spes siden han er en utrolig herlig mann elles og vi fungere bra sammen på de fleste andre områder.

[I Grosny]

Dette må da kun være nødvendige og ikke tilstrekkelige kriterier for å vite at en har funnet DEN rette. Den eneste rette må samtidig være den som er en bedre partner for deg enn hvem som helst av alle andre.

Vil du ha den ENESTE rette? Lykke til, du har en stor jobb å gjøre, prøv med 15-20tusen datinger, og du har kun møtt en bitteliten del av verdens menn. Kanskje den rette akkurat nå bor i ei hule 64 km øst for Mogadishu.

Det finnes mange rette, og tilsynelatende grønnere gress.

Jeg tar utgangspunkt i min herlige dame som jeg er lykkelig sammen med . Herlig lykke, og god kommunikasjon er i utgangspunktet nok, og et godt tegn er at vi får det bare bedre og bedre sammen over tid.

Hun var fin når vi møttes, og er enda mer den rette nå, og over tid blir hun bare rettere og rettere.

Endret 27. august 2010 av I Grosny

[pusleline]

Jeg har hatt et langt forhold bak meg, og er i et forholdsvis ferskt forhold nå. Jeg tenker at man aldri kan være helt sikker på at denne ene personen er den ene rette for deg, men at det selvfølgelig er ting som gjør at du føler deg ganske sikker på at h*n er den rette for deg. Som nevnt av andre her er det jo noe med å føle seg lykkelig, ha en felles følelse av trygghet og respekt mm, og ikke minst denne lille gnisten som gjør at h*n er så spesiell for nettopp deg.Jeg føler at min kjæreste er veldig riktig for meg og ser for meg en fremtid sammen. Jeg vet han føler det samme for meg, det er rett og slett mange ting som gjør at vi føler at dette er riktig.

Men jeg tror at dersom en begynner å analysere ting og se altfor langt frem i tid kan en fort miste litt følelsen av hva som er viktig her og nå. Selvfølgelig er det viktig at en føler at den rette er en man ser for seg å dele livet med, få barn sammen med, bli gammel sammen med etc, men livet er altfor skjørt til å se altfor langt fram. Vi kvinner er ofte veldig flinke til å analysere og planlegge, og jeg tror vi har noe å lære ift å nyte lykken sammen med den rette, og ikke gå oss bort i alle mulige bekymringer og planer om fremtiden. Og jeg tror at det er nettopp disse hverdagsøyeblikkene som gjør at h*n er det rette for deg, det er tross alt disse øyeblikkene som gir deg tryggheten ovenfor din partner.

[I Grosny]

Et triks som ble brukt i gamle dager var å gå i kirka og gifte seg. Hvis begge sa ja, så var de de rette. Det betydde i praksis at de hadde BESTEMT SEG. Hvis noen tror at de er de rette, og også har bestemt seg for det, så er de de rette.

Dette er faktisk en sannhet, som varer livet ut i 50% av tilfellene, men som for andre går i stykker fortere.

50% er mye.

Mange var til og med jomfru da ble gift, og er lykkelige den dag i dag, uten å ha prøvd ut halve byen.

[Gjest Nina]

Hvordan vet man egentlig med 100% sikkerhet at den man er sammen med er den rette?

Jeg tror at man aldri kan være 100 % sikker, kanskje 99 %, men ikke 100. Er det bare meg som tenker slik om samboeren? Vi har vært sammen i 5 år, og jeg tenker han er den rette på alle måter, men det er alltid den lille tvilen som spør meg om jeg er klar for å leve resten av livet mitt med dette menneske....hmmm....Er det kanskje bare å hoppe i det, og verdsette alt det flotte man har sammen?

Hva med å snu på det. Kan du tenke deg å leve et liv UTEN han?

[Gjest Sjø_for_svaret]

Visa uten dekning...

I was thinking we can walk on the water and still find reasons to swim inside

But now I'm worried there's a bigger wave just behind this one...

I was thinking there's a bigger wave

I was thinking there's a bigger wave... just behind this one.

gruble v1 (lty grubeln, eg 'grave')

Isn't that what it's about ?

To remind us we're alive

To remind us we're not blind

In that big, black hole

Comfortable

Digging the grave, I got it made

[AnonymBruker]

Dette må da kun være nødvendige og ikke tilstrekkelige kriterier for å vite at en har funnet DEN rette. Den eneste rette må samtidig være den som er en bedre partner for deg enn hvem som helst av alle andre.

Det kriteriet der er umulig å oppfylle, av den enkle grunn at det ikke finnes noe som heter den rette. Der finnes potensielt mange rette, og da mener jeg mange rette. Hvis du benekter det lever du i en rosa fantasiverden, og det ser jammen ut til at flere i denne tråden oppholder seg i dette luftslottet. Hahahahaha, så mange nek.

[AnonymBruker]

Min mor pleide alltid å si at når man møter den rette så vet man det, og det stemte faktisk den dagen jeg møtte samboeren min og faren til vårt kommende barn. I mine tidligere forhold har jeg villet så inderlig at ting skulle fungere at jeg konsekvent ignorerte den lille stemmen i bakhodet som sa meg at dette ikke var det rette. Den stemmen var som blåst bort når jeg møtte sambo og ting føltes rett og slett bare riktig på en måte jeg aldri hadde følte før. Og mamma vet hva hun snakker om etter 26 års ekteskap med pappa

Sa mamsen det altså? Ja, da får vi høre på henne da som har gylden innsikt i livets mysterier. Mamselusken!

[Gjest Gjest]

Når man har kranglet så busta fyker og man fremdeles elsker vedkommende og ikke kan se for seg noen annen da vet man!

[Tabris]

Jeg tror ikke "den rette" finnes, i den forstand at det finnes èn person der ute som man er ment til å være sammen med. Jeg tror man kan være mer eller mindre rett for hverandre, alt etter hvor kompatibel man er. Selv har jeg ingen tvil om at jeg ønsker å dele mitt liv med min samboer, men jeg har ikke noen tro på en skjebne som har laget oss til den rette for hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke alle "kan" oppleve å kjenne at det er 100% rett - hvor godt man fungerer i et forhold kommer jo også an på hvilke personlige egenskaper man har, ikke bare hvem man treffer. Men jeg tror likevel at når man stadig hører en stemme som sier at dette ikke er riktig/ikke kan/bør vare, så har man i hvert fall rom for forbedring...

I forholdet mitt har jeg tvilt endel fram og tilbake, og det har vært grunner for tvilen. Deler av den har skyldtes andre ting i livet mitt, som har gjort at jeg har fokusert mye på å lete etter feil osv. Andre ting har skyldtes min kjærestes vaner og uvaner. Ingen av oss er spesielt ukompliserte personer og kan nok gå hverandre på nervene Men etter flere år sammen har begge endret seg og tilpasset seg til det bedre, og det er lenge siden jeg har hørt noen tvilende stemme. Det kan likevel være enkeltsituasjoner som bringer fram tvil, men det tror jeg jeg ville opplevd uansett... selv om ikke alle gjør det.

[Anglofil]

Jeg er en av de som tenker at kjæresten min er den eneste rette for meg. Kan godt hende det faktisk ikke er slik, men så lenge jeg føler det sånn så bare er det slik. Det er ikke nødvendigvis noe rasjonelt man kan forklare, det er bare noe jeg vet eller føler. Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten ham, og livet uten ham virker ufattelig trist.

Mvh Yvonne