Sliter med å kommunisere...

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært sammen i 4 år, gift i drøyt to.

Da vi ble sammen hadde vi det mye morsomt sammen, vi gjorde ikke nødevendigvis så veldig mye i sjangeren ut å spise/konsert/turer osv, men vi hadde det gøy sammen og gjorde det beste ut av de forutsetningene vi hadde den gang (avstand, dårlig økonomi etc).

Nå har vi kjøpt hus, planlegger barn, og alt burde egentlig være bare fryd og gammen... Men jeg føler av vi kommuniserer så dårlig. Jeg vet at det alltid er to sider av en sak, men føler at jeg så sjelden får tak i hans side! Når jeg da til slutt sprekker og sier at jeg får jo ikke gjort noe hvis ikke han forteller meg hvordan han føler det, så blir han sint og såret og gjør seg til et offer med "beklager at jeg ikke er like flink som deg til å sette ord på ting, da!".

Og den offerrollen føler jeg han tar så ofte for tiden... "Er du klar over hvor hard jobb jeg har?", "Sorry meg for at jeg ikke husker det da, jeg SLITER MED HUKOMMELSEN!", "Kan du prate høyere, jeg hører dårlig har jeg sagt", "Er du oppgitt på dine foreldre? Hva skal jeg si da, da???" osv osv. Og jeg blir så dritt lei av det! Føler at han tar på seg en offerrolle for å hevde seg selv for at han allikevel klarer det eller dekke opp for ting han ikke gidder å engasjere seg i/for. Skjønner?

Og jeg takler det bare ikke lenger!!!

Dessuten føler jeg at han så ofte ikke hører på hva jeg sier. Hvis jeg kommer med en uttalelse, så lager han seg et fasitsvar på problemet mitt, også får han ikke med seg det jeg sier når jeg utdyper videre. Og hvis jeg sier at hans løsning ikke hjelper, så blir han sur.

Før var jeg mer tålmodig med det, nettopp fordi jeg var oppmerksom på at vi på et måte er på to forskjellige "lag" når det kommer til å ordlegge seg osv. Jeg har vokst opp med akademiker-familie og studert bla konfliktløsing, han er håndverker, og verken han eller familien har noe særlig utdannelse. Derfor var jeg veldig oppmerksom på å ikke overkjøre han, men nå er det akkurat som om jeg ikke klarer å ha tålmodighet med han lenger...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Dette gjør meg virkelig gal, trist, knust, redd....!

Jeg har også forandret meg. Selvbildet mitt har aldri vært godt, men det har blitt verre det siste året eller to, så jeg er ikke like ivrig på å direkte by meg frem lenger som jeg kanskje var da vi var nyforelskede.

Og nå er jeg syk, hvilket også er en påkjenning for han. Men han sier at det går fint, og disse problemene startet før jeg ble syk for noen uker siden.

Jeg er bare helt knust nå... Akkurat nå sitter jeg og griner foran pc'n mens han har lagt seg. Pga en krangel om at han påstod at jeg hadde sagt meg enig med han i noe for lenge siden, mens jeg påpekte at "det var din mening, og hvis jeg noengang har sagt meg enig i det, så kan det hende at jeg bare har jattet med på et vis ovenfor andre hvis du allerede har sagt at vi føler det slik". Han ble forbanna, slengte utav seg at han skulle huske på det neste gang jeg var enig med han, at jeg kanskje bare jattet med, og jeg ble oppgitt, sint, og orker ikke å ta tak i sånt lenger.. Så derfor bare gikk jeg... Og han kommer heller ikke for å ordne opp...

Ble visst langt dette... Trengte nok å lufte tankene... Vi har snakket om å oppsøke familievernkontoret eller hvem det er som driver med samlivsterapi, men jeg er redd det bli slik at jeg klarer å sette ord på hva jeg synes er galt, mens han ikke gjør det, og at det ender med at det blir jeg som sitter og "hakker" på han...

[Havbris]

TS - ikke gi opp!! Jeg anbefaler dere å søke hjelp på et familievernkontor eller hos en samlivsterapeut et annet sted. Den fagpersonen dere møter skal ha kompetanse på å strukturere og gi retning på samtalen slik at det ikke blir den ene som hakker på den andre. Dere snakker tydeligvis forbi hverandre og trenger hjelp til å lære mer om kommunikasjon, siden det ser ut til at dere avler misforståelser i måten å kommunisere på. Det er ofte slik at det budskapet man "sender ut" ikke blir oppfattet, tolket og forstått slik en selv ønsket det, og det gir grobunn for misforståelser.

Et annet forslag jeg kan gi deg er å gå på samlivskurs. Det kan virke mindre "truende" og man går ikke dirkete inn i "konfliktstoff" men lærer seg samtaleteknikker. Disse teknikkene går ut på å strukturere samtalene slik at den som snakker får mulighet til å forsikre seg om at "budskapet" blir oppfattet slik en ønsket det, og omvendt. Det er en trening i både og lytte og snakke, og gir få muligheter til å snike inn spydigheter og ironi. Dere vil også lære mer om hvordan kroppsspråk m.m påvirker kommunikasjonen. Slik kurs er også kjent som PREP kurs.

Håper dere vil finne en farbar vei å gå - det er for tidlig å gi seg og dere må investere litt ekstra i forholdet akkurat nå. Jeg kjenner igjen den kommunikasjonsformen du beskriver fra en periode i mitt eget ekteskap og kan forsikre deg om at det er fullt mulig å komme ut av de rundløypene dere surrer i akkurat nå!

[I Grosny]

Havbris, jeg beundrer deg.

Trådstarter, glem det med selvtillitten , og kast deg over gubben din. Du har muligens blitt gradvis eldre med åra, men det har skjedd gradvis, og en samboer merker ikke slikt. Når man har vært sammen en stund, så er det andre ting enn "perfekt skjønnhet" som er vakkert og deilig.

Det er viktig at du glemmer speilbildet ditt, og kaster deg over han med full intensitet og nytelse.

[Ava Mae]

Jeg tror at når man sliter i et forhold så har man alt for lett for å henge seg opp i alle feil og mangler hos partneren sin og man glemmer ofte at man faktisk er en del av forholdet og problemet selv. Kan det være at du sier og/eller ordlegger deg på en måte som gjør at han nettopp føler seg liten og går i forsvar? Du skriver i innlegget ditt at du sliter med selvtilliten, men samtidig så skriver du dette.....

Før var jeg mer tålmodig med det, nettopp fordi jeg var oppmerksom på at vi på et måte er på to forskjellige "lag" når det kommer til å ordlegge seg osv. Jeg har vokst opp med akademiker-familie og studert bla konfliktløsing, han er håndverker, og verken han eller familien har noe særlig utdannelse. Derfor var jeg veldig oppmerksom på å ikke overkjøre han, men nå er det akkurat som om jeg ikke klarer å ha tålmodighet med han lenger...

...noe som gir meg følelsen av at dette ubevisst kan være en holdning du viser mannen din, og om så er tilfelle så synes jeg helt ærlig ikke det er så rart at han reagerer som han gjør. Nå skal jeg ikke utbasonere akkurat det jeg har uthevet der selv om det provoserte meg veldig. Jeg tror kanskje du har skjønt poenget jeg vil fram til. Når det er sagt så er det mange menn som ikke er gode på dette med å snakke om følelser, det ligger rett og slett ikke i dem. Men det betyr ikke at de ikke kan bli det, det krever bare stor tålmodighet fra din side og det lønner seg helt klart å begynne i det små fremfor å komme med den dypeste glosen man kan mane frem forså å forvente et dyptfølende svar tilbake. En tendens vi kvinner ofte har. Men for all del, enkelte menn er tause som østers. Been there, done that og det funket ikke for et visst nivå av kommunikasjon trenger man for å fungere i et forhold. Så da må du nesten bare finne ut om dette er noe dere kan jobbe med eller om dere rett og slett er på så forskjellig bølgelengde at dere bør pakke sammen. Håper dere finner ut at det

[Havbris]

TS - denne kommunikasjonsformen som dere har havnet i kan ha mange årsaker. Jeg kan ta noen eksempler fra mitt eget ekteskap. Jeg er sterk verbalt, " flink" til å ordlegge meg, sette navn på følelser og kan argumentere rimelig godt - i diskusjoner som kun handler om en "sak". Men i kommunikasjon med mannen min er det ikke alltid snakk om en "sak", dvs det kommer inn mange flere aspekter som handler om anerkjennelse for ulikheter og respekt for hverandres følelser. Når jeg leser det du skriver så kjenner jeg meg litt igjen fra diskusjoner i heimen. Mannen din hører sannsynligvis ikke budskapet ditt, han hører noe annet som handler om følelser, følelsen av å ikke "strekke til" i kommunikasjonen, angrep og trussel mot sin egen måte å uttrykke seg. Og da trenger han å forsvare seg.

Du på din side opplever at du ikke blir forstått, at "budskapet" ditt blir forvrengt og misforstått, og at han flytter fokuset i diskusjonen. Da er dere inne i rundkjøringen og der blir dere. Jeg anbefaler virkelig at dere søker hjelp. Dere er to forskjellige personer, med ulik bakgrunn, ulik erfaring i å håndtere konflikter og ulike måter å kommunisere på. Den ene er ikke bedre enn den andre.

Det å være verbalt sterk trenger ikke nødvendigvis innebære at man er en god kommunikasjonspartner, særlig ikke hvis man ikke sjekker om partneren henger med og i tillegg gir rom for innspill.

Dette er kun løse tanker som jeg tenker at vil være bra for deg å reflektere over.

[AnonymBruker]

Dette er akkurat som å lese om meg og min eks mann. Vi fikk 9 år sammen og 3 barn og forholdet døde til slutt pga null kommunikasjon fra hans siden. han er konfliksky så det holder. Jeg tenkte at jeg måtte leve sånnt og han var ikke villig til å få hjelp. Til slutt var dråpen i begeret fullt og vi var ikke bra for hverandre. Jeg håper din mann skjønner alvoret og er villig til å kjempe og få hjelp.

Lykke til

[AnonymBruker]

Det høres ut som om det har blitt en vane for dere å kommunisere på denne måten. Jeg er litt utålmodig av meg og krever gjerne svar fort, mens kjæresten vil kjenne litt etter på ting før han svarer - og dermed "svarer jeg for ham" fordi jeg tar tausheten hans som et negativt svar. Jeg VET at jeg ikke skal gjøre det på denne måten, f.eks. i vår da jeg skulle på tur og lurte på om han ville være med. Han hadde avtale med sine venner den helgen og visste ikke helt hva han skulle svare så han lot være. Jeg tolket det som om han ikke ville være med meg, og planla deretter. Så gikk det noen dager, og han sa til meg at han gjerne ville være med, men jeg var så bastant på det jeg snakket om at jeg ikke tok meg tid til å vente på ham og høre på hans tanker. Han var usikker på hva opplegget med vennene var og om det var noe som skjedde i det hele tatt, og ville bestemme seg når han visste alternativene. Helst ville han være med meg uansett sa han, men jeg hadde jo allerede bestemt meg for at han ikke hadde lyst til å være med selv om det ikke var det han ville.

Kanskje det kan være en løsning for dere å kommunisere skriftlig og saklig når det er viktige saker dere vil diskutere, for å få frem det begge vil si og uten at det blir noen argumenter som går tapt og at du som er den sterke i sånne ting ikke føler at han er uengasjert? Og han får lest gjennom det du har å si uten å føle at han mister konsentrasjonen (noen får med seg mer når de leser enn det de hører eller omvendt, det å bytte om på ting kan hjelpe).

Det kan virke som om han har gitt opp å snakke med deg, og du blir oppgitt av hans tafatthet. Jeg har vært gjennom et lignende samliv. Det ER slitsomt, og jeg følte rett og slett at han var en dum sau som ikke kunne klare å ta tak i noe som helst. I ettertid har jeg innsett at det også (selvsagt) var min feil som ikke hadde mer tålmodighet og lot være å kreve svar der og da fordi det er min måte å gjøre ting på og han måtte gå utover sine grenser for å følge mitt tempo. Sånn er det å bo sammen med noen og dele hverdagen, man må lempe litt på egne regler og kanskje tilpasse litt. Jeg er ikke i tvil om at du også har det, men se litt etter på dine egne reaksjoner og mønstre om du kanskje kan justere litt? Mye kan endres når du ser at han faktisk er sterk i seg selv og kan være en støtte og ikke bare føles som en belastning. JA, det høres egoistisk ut, men det ER sånn det føles.

[I Grosny]

Kommunikasjon.

Forsvarsposisjon- piggene ut.

Jeg foreslår å legge kommunikasjon til behagelige omgivelser. La det skje der han slapper av best. På en krakk ved sjøen i måneskinn, eller kanskje med massasjeolje oppi senga.

Sakte, rolig, kjærtegnende, deilig og behagelig kommunikasjon, med mykt nært kroppspråk og deilig stemme.

[Havbris]

Det høres ut som om det har blitt en vane for dere å kommunisere på denne måten. Jeg er litt utålmodig av meg og krever gjerne svar fort, mens kjæresten vil kjenne litt etter på ting før han svarer - og dermed "svarer jeg for ham" fordi jeg tar tausheten hans som et negativt svar. Jeg VET at jeg ikke skal gjøre det på denne måten, f.eks. i vår da jeg skulle på tur og lurte på om han ville være med. Han hadde avtale med sine venner den helgen og visste ikke helt hva han skulle svare så han lot være. Jeg tolket det som om han ikke ville være med meg, og planla deretter. Så gikk det noen dager, og han sa til meg at han gjerne ville være med, men jeg var så bastant på det jeg snakket om at jeg ikke tok meg tid til å vente på ham og høre på hans tanker. Han var usikker på hva opplegget med vennene var og om det var noe som skjedde i det hele tatt, og ville bestemme seg når han visste alternativene. Helst ville han være med meg uansett sa han, men jeg hadde jo allerede bestemt meg for at han ikke hadde lyst til å være med selv om det ikke var det han ville.

Kanskje det kan være en løsning for dere å kommunisere skriftlig og saklig når det er viktige saker dere vil diskutere, for å få frem det begge vil si og uten at det blir noen argumenter som går tapt og at du som er den sterke i sånne ting ikke føler at han er uengasjert? Og han får lest gjennom det du har å si uten å føle at han mister konsentrasjonen (noen får med seg mer når de leser enn det de hører eller omvendt, det å bytte om på ting kan hjelpe).

Det kan virke som om han har gitt opp å snakke med deg, og du blir oppgitt av hans tafatthet. Jeg har vært gjennom et lignende samliv. Det ER slitsomt, og jeg følte rett og slett at han var en dum sau som ikke kunne klare å ta tak i noe som helst. I ettertid har jeg innsett at det også (selvsagt) var min feil som ikke hadde mer tålmodighet og lot være å kreve svar der og da fordi det er min måte å gjøre ting på og han måtte gå utover sine grenser for å følge mitt tempo. Sånn er det å bo sammen med noen og dele hverdagen, man må lempe litt på egne regler og kanskje tilpasse litt. Jeg er ikke i tvil om at du også har det, men se litt etter på dine egne reaksjoner og mønstre om du kanskje kan justere litt? Mye kan endres når du ser at han faktisk er sterk i seg selv og kan være en støtte og ikke bare føles som en belastning. JA, det høres egoistisk ut, men det ER sånn det føles.

Mange gode innspill her. Det med å kommunisere skriftlig er en kjempegod ide. Mannen min og jeg gjorde det i en lang periode, for å få frem begge stemmene uten avbrytninger, non-verbal kommunikasjon etc. Det var en kjempehjelp for oss, spesielt for meg, idet jeg tydelig så hvilken tankerikdom som gjemte seg bak tausheten hans, som jeg forårsaket med min ordrikdom, raske fortolkning og utålmodighet. Denne skriftlige kommunikasjonen ga oss begge et annet innblikk i hverandres tanke- og følelesverden og anerkjennelsen for hverandre fikk en rask oppadgående kurve. Det ble lettere å snakke sammen åpent og ærlig og det ble lettere å anerkjenne hverandre gjensidig selv om vi er forskjellige. Kan anbefales!!!

[Gjest Gjest]

Hei.

Hvis du leser (menn er i fra mars kvinner er i fra venus), så vil du kjenne deg veldig igjen og forstå å se at han er bare en helt normal mann. Jeg er selv en marsboer og klarte ikke å forstå hva problemet var før det gikk helt galt. Håper du gir den boka en sjanse.

Utrolig morsomt å oppdage forskjellene.