Å justere ned enforelskelse..

[AnonymBruker]

Tretten uker. At jeg har fullstendig koll på sist jeg så deg vet jeg ikke om tyder bra eller dårlig (mtp å skulle komme over og videre..)

Jeg velger å se det som bra. At det er fint at kalenderen (forholdsvis fort også) skifter fra mai til juni.. til høst.

Hei, jeg har noen ganger tenkt på å skrive til deg, så har jeg latt være. For hvorfor skulle jeg det? Hvor skulle det bringe meg? Noen ganger har jeg ikke klart annet enn å tenke tanken.. før “arket har vært så bløtt av tårer” at jeg rett og slett ikke har kunnet sende det. Andre ganger har jeg vært litt skuffet og har hørt på tankene mine at de har vært såret.. hvilket overrasker meg.. fordi du jo aldri har såret meg. Er da ikke sinna på deg heller.

Andre ganger har jeg hatt flyt på at det er slik det må være.. i takt med tanken på at dette er til det beste.. slik måtte det bli.

Det er mye som minner meg om deg. Morgen og kveld..

Tingene vi gjorde, stemningen mellom oss… det ultimate “bare godt”.. åhhh.. det har kommet en del tårer når jeg har kjent og virkelig kunne tatt og føle på tosomheten vi hadde.

Jeg har tidvis sitti igjen å tenkt om det var bare meg som følte det slik.. om du var litt lenger bak og ikke kjente alt så overveldende.

Var vi på hver vår planet? Så tenker jeg på kvelden da vi endelig treftes igjen.. etter åtte-ti lange, og rett og slett vonde uker uten. Gledestårer og en umiddelbare følelse av tilhørighet som ikke kan spilles.. Den bare er der. Eller ikke. Den kvelden og mange kvelder etterpå var den – i aller høyeste grad..

Jeg har tenkt på deg… hver dag faktisk, disse ukene.

Noen ganger med en sorg som har gjort meg syk av lengsel. Andre ganger med et smil over hvor bra du var.

Den første tiden var vond.. men det var som om jeg skulle være veldig tøff.(typisk meg) Så jeg heiste hodet og tøffet videre.. Dette skulle ikke få såre meg.. Neida.. neida.. Jeg trodde det selv også. Jeg var livredd, for å slippe meg løs og få en sorg jeg aldri ville komme over. Jeg turde ikke la meg selv nærme meg kjelleren en gang.. og da var det bare en ting å gjøre. Holde seg bizzi. Jeg har heldigvis mange rundt meg.. til enhver anledning faktisk.. så jeg spilte på alle strenger jeg hadde.. og brukte nettverk (venner (nære og perifere) og familie) for alt det var verdt.

Jeg avtalte en syden tur.. som nok var et ganske lurt trekk på den tiden. Smartere enn jeg faktisk innså der og da.

Det var deilig å komme bort i alt kaoset. Tidlig opp, enkel frokost.. solsengen til kvelden.

Vel, den turen der var uten tvil vitaminer for meg.

Men, det er vanskelig å virkelig gå videre... Gråt og innrømmet overfor meg selv at jeg hadde kjærlighetssorg.

Jeg kan ikke lenger ha på tøffe-maska og si “går helt fint, herregud; hvor godt kjente jeg ham egentlig?”

Nei, denne gangen lot meg meg selv lulle inn i alt vi hadde. Vondt var det. Skikkelig!

Det ble noen uker i sumpen. Hvor alt bare var trist.

Følelsene forandret seg litt underveis. Var liksom innom skuffelsen også.

Av hvordan du bare få uker etter kunne dra på date og være komfortabel med det.. Legge det du har hatt med meg totalt bak deg og bare sprette videre.. inn i noe nytt.

Men, jeg har jo skjønt at det er sånn du gjør dette. Det er “din” greie. Noen må få alt på avstand og greier ikke, andre må starte noe nytt med en gang.. de greier ikke være alene.

Ja, jeg velger å tro det er slik. For alternativet er at du og jeg ikke var det samme for deg som for meg.. At jeg egentlig ikke betydde noe.. derfor var det så enkelt å gå videre..

“Vil være alene tror jeg..” “Savner en samboer..” Hmm.. ja.. jeg lurte lenge på hvor skoen trykket. Hva som ble feil for deg med oss… også tenker jeg at det vel var timingen. Kanskje? Timingen for min del i alle fall.. som gjorde at det manglet bittelitt fra min side..?

Det er litt uforståelig for meg.. To uker før sa du “vi hadde smeltet sammen om du bodde her”..

Hmm.. jeg tenker vel at vi ikke likevel kjente hverandre så godt.

At vi hadde mye å lære om hverandre.. og at dette forholdet aldri så hverdagen.. Også ble det litt slik jeg fryktet; det ble et “forhold til sammenligning..”. Jeg selv tenker at jeg aldri kan finne noen som deg: Jah, da var det sagt!

Jeg opplevde at matchen var unektelig god på alle måter. Bare å få være i nærheten, under omsorg av deg var ren glede.

Etter noen uker i sumpen måtte jeg komme meg opp. Jeg hadde noen innmari pene løpesko , disse ble gjerne med på en tur i skogen.. Så, jeg fant en skog jeg kunne løpe til fra døra mi.. og har vært noen turer av gårde. Utrolig hvor mye trening.. natur.. gir tilbake – mentalt sett.. Bare så synd det er vanskelig å få det til når man virkelig trenger det. Det er tungt å ta på seg løpesko.. eller sykkelbukse når man er nedfor..

Jeg har tilbragt en del timer i skogen på jakt etter kantareller denne sensommeren da. For på en av løpeturene mine oppdaget jeg at jammen; kantarellen er kommet.. Langs kanten.. (akkurat som du sa.. )

Har hatt lærdommen fra soppturen vår friskt i minne på alle disse turene. Fryseren min er ikke full, men jeg har nå noen poser som skal godt nytes til vinteren.. – også har jeg hatt det ganske så godt på disse turene. Mimret med meg selv datene våre.. og på en måte forsonet meg meg det.

Det er akkurat hva jeg har gjort. Forsonet meg med det! I den grad det går an å forsone seg med at det vi hadde ikke var levedyktig.

“Ofte er det slik at den beste kuren mot kjærlighetssorg, er å beskytte seg mot den man savner”

Jeg håper høsten blir bra både her og hos deg. Jeg liker å tro at du har savnet meg veldig, selv om du er på fart i noe annet.. God tanke i alle fall.

Er vel litt skuffet over det.. nei, ikke sint, men litt skuffet. Her går jeg å føler det er “once in a lifetime”.. også løper du rundt med ny dame.. Argh.. nei. Jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke har noe med det der.. at du gjør som du må.. og jeg som jeg må..

Ordtaket “Hvis du virkelig elsker noen så slipp dem fri” kom meg til unnsetning. Det var jo egentlig eneste mulighet.

Jeg håper høsten blekner minnene mine enda mer..så blir vel jeg også klar for litt glede? Bare at nå er det altfor tidlig. Ja, mulig vi “bare” var sammen i noen måneder til sammen.. og mulig det er teit å bruke lenger tid på å komme over dette enn tiden vi hadde sammen.. Men, jeg lar meg.

Jeg lar meg rett og slett ta den tiden jeg trenger å komme over.

Noen dager hopper jeg fire skritt frem. Andre ganger er jeg tretten tilbake.. men jevnt over, går det fremover…

Kjempeglad i deg...ønsker deg alt godt.. og håper livet farer like godt med deg som det har gjort til nå.

Jeg skulle virkelig gjøre en innsats for å ikke verken spøke bort følelser i dette brevet.. og heller ikke “glatte over”.. eller få det til å høres bedre ut enn det er..

Jeg har vekslet mellom å grine, smile… grøsse (av lyst og godhet.. tror jeg).. og til og med le når jeg nå har skrivi dette..

Jeg er livredd for å føle som Baby i Dirty Dancing “and most of all im afraid to never feel the way i feel when im with you…” men tenker at jeg kommer meg..

… en vakker dag.. tenker jeg ikke lenger på hendene dine med savn.. eller godheten din som et tap.. Jeg tenker kanskje bare på deg som en venn..en vakker, nydelig venn.

Den dagen blir en bra dag tror jeg;ø)

[AnonymBruker]

Det der traff meg midt i hjertet.

Vi kommer over det!

[Gjest Thefainter]