Når er det for tidlig å åpne seg?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noe på gang med en fyr i et par mnd nå, selv om vi bor et stykke unna hverandre og ser hverandre sjeldent nå etter at han flyttet, så synes jeg vi går i riktig retning. Han har flere ganger gitt utrykk for at han stoler på meg, eksempelvis var jeg den første han ringte til da han brøt litt sammen for et par uker siden. Dette gjør at jeg tror jeg kan stole på han også.

Men jeg lurer på om det kanskje er for tidlig å gå inn på fortiden min? Jeg har en del tillitsproblemer, noe han er fullstendig klar over, men jeg har aldri fortalt grunnen, eller hvor mye jeg egentlig sliter med avstanden oss i mellom, og frykten for at han skal vise seg å være som "alle andre". Men jeg begynner å føle at det kanskje er på tide at jeg åpner meg mer, å forteller hvordan jeg føler og hva jeg er redd for med hensyn til meg og han. Jeg tror det kunne hjulpet meg til å komme meg nærmere han på en måte.

Problemet er at den forrige jeg ble ordentlig glad i var veldig nøye på at jeg måtte komme til han å fortelle hva jeg følte, uansett hva det var, og at han skulle støtte meg. Det forholdet endte med at han plutselig forsvant å ikke lot høre fra seg på flere uker, før jeg plutselig får en sms der det står at han ikke orker mer, og at han slår opp. Jeg tolket det da dithen at han fikk nok av meg og problemene mine. Jeg var gjennom en veldig tøff periode på slutten av forholdet.

Dette gjør at jeg kvier meg for å åpne meg for mye nå, jeg går rundt og passer på hva jeg sier, strever for å ikke vise han hvor mye jeg bryr meg og hvor langt nede jeg er av og til. Jeg er vel egentlig redd for at hvis jeg sier noe som helst om at jeg har det vanskelig så forsvinner han for meg og det er kroken på døra. Selv om jeg ikke lenger har det like tøfft som jeg hadde det sist gang, klarer jeg ikke en gang å formidle de små tingene, som at jg synes det er vanskelig å begynne på ny skole, eller at jeg føler meg litt ensom og savner han om kvelden.

Det er dette jeg har lyst til å snakke med han om, så jeg kan forklare hvorfor jeg holder så mye tilbake, og fortelle hva jeg er redd for slik at han forstår meg bedre og slik at jeg kan prøve å stole på han, men jeg er så redd for at det hele skal skremme han vekk. Kan jo også hende at det er alt for tidlig i forholdet å komme med noe slikt, samtidig vet jeg ikke om vi kommer oss videre før jeg får dette ut av systemet.

Jeg vet jo at han ikke er samme person som han som sviktet meg, men jeg klarer likevel ikke å slappe av. Jeg er så redd for at jeg hvis jeg åpner meg og prøver å snakke om dette, vil han bare synes at det er irriterende syting, og kjedelig å høre på eller noe. At han bare blir lei av hele meg fordi jeg ikke alltid klarer å forholdet meg samlet og holde hodet kaldt.

Noen som har synspunkter?

[AnonymBruker]

Hei kjære deg!

Jeg er i en tilsvarende situasjon,- har hatt en vanskelig fortid og har nå fått ny kjæreste. Vi har vært sammen i to måneder nå. Jeg har valgt å være helt åpen om tidligere erfaringer og min nåværende kjæreste har vært veldig støttende. Han har sagt til meg han er glad jeg viser han tilliten som ved å fortelle om det vanskelige jeg har vært gjennom. For meg har dette vært utelukkende positivt!

Nå er vi alle forskjellige, men om din nye kjæreste ikke takler fortiden din eller støtter deg videre gjennom det,- er det da ikke bedre å oppdage det før det går for lang tid? For det er vell ikke et slikt forhold du ønsker på langsikt?

Lykke til jente,- du skal se det går bra;-)

[AnonymBruker]

TS her.

Jo jeg vil jo gjerne ha en kjæreste som støtter meg, men tenk om han synes det er fortidlig å begynne å øse ut av seg? Eller at det er helt unødvendig og teit?

Uff, merker at jeg bare gjenntar meg selv, men jeg sliter virkelig med dette. Selv om jeg selvfølgelig burde finne ut av hvilken type han er fortest mulig, så vil jeg ikke skremme han vekk med en gang, ved å snakke om noe han kanskje ikke er klar for å høre. Kanskje han ikke liker meg godt nok enda til at han ser på det som en positiv ting at jeg viser han tillit.

[Gjest Gjest]

Kjipt at man føler man har en man kan snakke med om alt, og så blir det plutselig for mye for denne personen. Det er ikke noe fasitsvar på når og hvor mye man skal fortelle. Jeg ville tatt det som en tillitserklæring hvis min nye kjæreste åpnet seg for meg... Jeg fortalte siste kjæresten min om litt av mine "problemer" før vi ble sammen. Det var veldig godt! Og han stolte jeg 100% på... Selv etter at det er slutt, synes jeg ikke det er synd at jeg åpnet meg så raskt for han, og at han vet så mye om meg nå.

Man kjenner det på magefølelsen!

[Gjest Vilje]

Blir det dere to, så har du lang tid på å fortelle. Ikke vits å gjøre alt på en gang. Dessuten vet alle at man kommer med bagasje når man blir litt eldre. Detaljer er slett ikke nødvendig.