Føler meg mer hel med han, og trivdes med han supergodt.

[Gjest Grubla]

Jeg elsker kjæresten min, selvom vi har nedturer (for det meste oppturer:) ) . Men en ting jeg har tenkt på..

La oss si at kjæresten min var utro, viste seg å være en annen, plutselig ville gjøre det slutt uten en god grunn tror jeg faktisk ikke jeg hadde sittet hver eneste kveld og grått i månedsvis. Hvorfor? Fordi jeg elsker den personen som vil være sammen med meg og sammarbeide med meg om et bra forhold. Og ja jeg hadde klart meg uten han, selvom jeg selvfølgelig føler meg mer ''hel'' og mye bedre med han. Er dette rart? Jeg føler at alle er sånn: Hvis du ikke klarer å se for deg et liv uten han så elsker du han ikke.. Om jeg noen gang hadde funnet en som han igjen, er ikke sikkert, nei. For meg er jo det jeg og han har unikt. Men jeg er såpass uavhengig av meg at jeg TRENGER ikke han for å gå ut døra. Jeg klarer meg fint en uke uten han uten å dø. Og ja ; jeg ser fortsatt en fremtid i livet mitt selv om noe skulle skjedd mellom meg og han.

Har selvfølgelig aller mest lyst til å leve livet mitt med han i gode og onde dager bare lurte på om mine følelser er normale?

Føler at alle prater så mye om at det skal være akkurat SÅNN OG SÅNN når man møter DEN RETTE.

[AnonymBruker]

Ja, herlighet! Jeg elsker min mann og synes livet med ham (for det meste) er helt fantastisk, men selvsagt kan jeg leve uten ham. Hadde aldri orket å føle at jeg ikke kan leve uten ham, for man vet aldri hva som skjer... Han kan jo likegodt dø liksom..

Og jeg er realistisk nok til å vite at de aller aller fleste som blir single av en eller annen grunn i relativt ung alder faktisk finner noen andre å dele livet sitt med. Det tar kanskje tid, men "ingen" er single for resten av livet..

[Gjest Okusan]

Bare selve uttrykket "Den Rette" signaliserer for meg en litt overivrig brud i 19-års-alderen... Livet er jo ikke slik.

Jeg synes ikke du er unormal, tvert imot virker du ganske reflektert. For min egen del tror jeg mannen min setter stor pris på at jeg er såpass selvstendig at jeg kan leve uten ham hvis det skulle skje noe.

[Gjest ts]

Åh takk for gode svar.. Man kan jo bli litt forvirret rundt venniner, tv, magasiner, internett som sier at det er sånn og sånn ting skal være, ellers er det noe galt.

Fjoh

[Gjest bazibaz]

Du er ikke aleine. Jeg elsker kjæresten min og sånn som det er nå, så har jeg lyst til å leve med han. Jeg velger å være kjæresten hans, slik han velger å være min. Jeg må innrømme at jeg føler meg litt i ubalanse når han er borte over lengre tid, som i sommer, og jeg liker meg best med han i nærheten. Men jeg klarte meg fint før han ble kjæresten min og jeg kommer til å klare meg fint om han ikke vil være kjæresten min lenger. Jeg trenger han ikke, bokstavelig talt. Og jeg tror han setter mer pris på å vite at han er det beste som har skjedd meg og at jeg velger å ha han i livet mitt, fordi det er sånn jeg liker livet mitt best, enn om han hadde fått høre at jeg trenger han for å overleve eller ikke visste hva jeg skulle gjort uten han. Igjen, bokstavelig talt.

"Love is the ultimate outlaw. It just won't adhere to any rules. The most any of us can do is to sign on as its accomplice. Instead of vowing to honor and obey, maybe we should swear to aid and abet. That would mean that security is out of the question. The words make and stay become inappropriate. My love for you has no strings attached. I love you for free."

- Tom Robbins

[Gjest Melina*]

For min del har det med modenhet å gjøre. Da jeg var 18 og superforelska i min første kjæreste så jeg ikke for meg et liv uten ham. Vi var sammen i 6 måneder, og jeg sørga seriøst i over 1 år... Det var en svært så altoppslukende kjærlighetssorg også. For ett år siden ble det slutt mellom meg og samboeren gjennom 2 år. Det var kjipt, jeg hadde det vondt i 2-3 måneder, men jeg visste at jeg kom til å klare meg, og at siden han ikke var den rette for meg, så var det en annen der ute! Det trodde jeg ikke da jeg var 18.

Nå er jeg sammen med verdens mest fantastiske fyr, og jeg elsker ham over alt, MEN jeg vet av erfaring at jeg overlever alt, også noe så kjipt som et tungt brudd. Derfor passer jeg på å pleie vennskap, investere i utdanning og pleie meg selv. Skulle det en dag bli slutt, har jeg iallfall noe å falle tilbake på. Jeg vil ikke kalle det kynisk, men realistisk. Jeg tror ikke, og håper selvfølgelig ikke at vi kommer til å gjøre det slutt, men er det noe livet har lært meg (også på grunn av andre erfaringer) er det at man aldri vet hva morgendagen bringer...

[AnonymBruker]

Det er viktig å vite at man overlever et brudd, og er sterk nok i seg selv til å takle det som kan komme i livet!

Jeg anbefaler å holde på den instillingen.

[Aurora M.]

Innstillingen din viser at du er trygg i deg selv TS, og det er jo bra.

Men i hvilken grad man sørger etter et brudd, tror jeg også har mye å gjøre med grunnen til at det blir slutt.

På mange måter tror jeg faktisk det kan være enda verre når det tar slutt etter å ha investert veldig mye for å "rette på" ting som ikke er bra i forholdet. Da har en lagt ned så mye ressurser at det føles som en har mer å tape om det tar slutt.

Det blir som når man kjøper et hus som etterhvert viser seg å trenge mye oppussing. Jo mer en pusser opp og jo mer krefter en legger i det, jo verre er det den dagen en må innse at det aldri kan bli bra, og ser seg nødt til å selge..

Jeg tror heller ikke det har mye med alder og modenhet å gjøre. For min egen del hadde jeg min første laaange og alvorlige kjærlighetssorg da jeg var 41, og ikke hadde vi vært sammen særlig lenge heller. Har med alle omstendighetene omkring å gjøre tror jeg.

[I Grosny]

Du er ei harmonisk dame som kan stå på egne bein. Det er vel det beste utgangspunktet for ett godt og varig kjærlighetsforhold. Det er godt å ha støtte, men allikevel ikke være så innmari støttet opp at man faller dersom partner tar et skritt til siden.

[suzie]

Helt enig!

Tror nok jeg ville følt at bakken ble revet bort under meg om han plutselig forlot meg - eller var utro eller noe - men vet jeg ville landet med begge føttene, og ville kommet meg videre på egen hånd.

Folk er forskjellig, men tror det ville vært negativt for vårt forhold om det var en ekstrem avhengighet mellom oss på noe vis. Vi velger hverandre hver dag:)

[-milla j-]

Klart vi elsker dem selv om vi vet at vi ville klart oss uten

Tror jeg elsker ham enda høyere når jeg tenker på at han ikke er en selvfølgelighet i livet mitt. Nettopp fordi jeg vet at jeg har mitt eget liv og vil klare meg utmerket uten ham. Han er det jeg har i tillegg, det som gjør dagene mine enda bedre. Skulle han forsvinne fra meg ville jeg følt meg knust og forlatt. Men likevel visst at jeg ikke ville gått under. Hadde vi hatt et forhold som gjorde at jeg følte meg helt avhengig av ham ville jeg for det første følt meg litt kvalt og for det andre ville det ikke vært sunt for noen av oss. Vi er sammen fordi vi vil. Og det er herlig

[-milla j-]

Du er ei harmonisk dame som kan stå på egne bein. Det er vel det beste utgangspunktet for ett godt og varig kjærlighetsforhold. Det er godt å ha støtte, men allikevel ikke være så innmari støttet opp at man faller dersom partner tar et skritt til siden.

Vel skrevet

[Gjest Gjest]

nei det er ikke rart å ha den innstillingen. det er sunt. når jeg hører andre si de ikke kan leve uten kjæresten så tenker jeg at de enten er veldig unge eller veldig uselvstendige følelsesmessig.

da jeg var yngre og opplevde mitt første brudd der den andre valgte å gjøre det slutt var jeg sikker på jeg ikke kunne leve uten han. men hey, nå er jeg 30 og lever enda.

så hold på innstillingen din:)

[Eternity]

Det er så absolutt et sunnhetstegn at du tror du overlever uten han.

[Gjest ts]

Takk for mange gode svar

Det er bare et lite ''problem'' som jeg ikke nevnte i tråden. Kjæresten min mener at det bare er to stykker for hverandre i hele verden. Og det virker som han blir mer knust enn meg hvis det skulle ta slutt. Ja, da ville sikkert mange sagt at han elsker meg mer enn jeg elsker han, men det er jeg ikke enig i!

Jeg husker jeg var totalt avhengig av min ex da jeg var yngre. Da det ble slutt så fikk jeg helt panikk. Hvordan skal jeg klare å gjøre ting uten å vite at jeg og han er sammen? osvosv. JEG VET at jeg ikke elsket denne fyren. Det visste jeg gjennom det hele, men jeg var avhengig og alt var en overfladisk forelskelse. Nå føler jeg langt dypere følelse pga. vi har mye bedre kommunikasjon og mye bedre kjemi. Men jeg føler ikke den samme avhengigheten med han, som den andre kjæresten. Dette beviser jo bare at å være avhengig har ikke noe med elske å gjøre. Selv om så mange sier det. Men det er bare litt vanskelig når jeg og kjæresten er på forskjellige nivåer når det gjelder dette. Han er ikke en tøffel, men han sier jeg er den eneste rette for han osv..

Dette gjør slik at jeg føler press. Jeg føler press fra andre at jeg ikke føler det jeg burde føle og jeg føler press fra kjæresten at hvis det skjer noe så har jeg ødelagt livet hans. Jeg føler også at min ny-forelskede og stormene følelse gikk over etter noen mnd, men fikk dypere og mer langvarig følelser for han. Disse følelsene for min del svinger, noe jeg har sett er helt naturlig. De svinger ikke mye, men det kan skje. Som regel har jeg det veldig fint med han Og kjenner jo sommerfugler ganske ofte også .. Jeg vil leve et lykkel liv med han, men jeg vet jo også at jeg kan leve lykkelig uten han. Jeg er jo realistisk nok til å se at kjærlighetsorg går over. Det er ikke end of the world!

Så hva bekymrer jeg meg for? Overanalyserer jeg? Dette er slike tanker jeg ikke får ut av hodet mitt, og det er veldig slitsomt.

[Gjest bimse]

Ååååh, sånn tenkte jeg og med min "utkårede", vi stortrives i lag på alle slags måter, og vet vi kan passe godt i sammen. Vi holdt godt i sammen i sommer og ble ganske godt kjent og holdt litt på, men tok alt rolig. Det er ganske stor avstand i mellom oss, og det var det vi så for oss kom til og bli største utfordringen. Det var vondt i det jeg dro når vi hadde tilbringt masse tid i sammen, men jeg merket at det kom til og funke fint. Jeg ville klare og overleve et avstandsforhold med han, pga at jeg føler meg så utrolig trygg på han, og når vi er sammen, får han til og føle meg så utrolig bra.

Men så kommer han og sier at han ikke får den store forelskelsen, at jeg er perfekt på alle måter, men at han på en måte ikke savner meg nok da vi ikke er i sammen. Jeg fikk et lite sjokk, for jeg hadde virkelig sett for meg at det her kom til og bli noe sterkt noe. Men tydeligvis ser vi forskjellig på akkurat det her. Men må si jeg håper litt enda, for det er noe med oss som jeg bare ikke vil "kaste på sjøen".

Så vi tenker alle forskjellig...

[Havbris]

Du er ei harmonisk dame som kan stå på egne bein. Det er vel det beste utgangspunktet for ett godt og varig kjærlighetsforhold. Det er godt å ha støtte, men allikevel ikke være så innmari støttet opp at man faller dersom partner tar et skritt til siden.

Er så enig med Grosny her, hadde faktisk tenkt å skrive det samme men han kom meg i forkjøpet (ikke første gangen det skjer )

TS - du er reflektert og ser ut til å være klok. Jeg gikk en periode i samtaler med en psykolog etter en krise i ekteskapet mitt - og han brukte akkurat det bildet som Grosny skisserer - nemlig to mennesker som lener seg på hverandre. Hvis den ene tar ett skritt vekk så faller den andre. Hvis to mennesker står støtt ved siden av hverandre innefor armlengdes avstand, så vil ikke den enes steg til siden føre til at den andre faller.

Jeg tror det skapes mange illusjoner i alle glamormagasiner, filmer, jenteblader osv - som gjør at mange aldri faller til ro der de er fordi de tror det stedet de er på ikke er riktig nok, bra nok og ikke likt naboens sted.

[Havbris]

TS - det finnes ingen objektive mål på hva som er å "elske høyt nok". Jeg leser noen ganger her på KG at "hvis du føler sånn og sånn" eller "hvis du gjør sånn og sånn" eller hvis du "tenker sånn og sånn" så elsker du ham ikke høyt nok. Men hva er å elske høyt nok? Hva innebærer det å være helt avhengig av den andre - og hva innebærer det for den andre at noen er helt avhengige av en selv?

Det er bare du som kjenner dine egne følelser og det er bare du som kjenner forholdet innenfra. Godta at dere to er litt ulike men ikke tenk at dine anskuelser er "unormale" og tegn på manglende kjærlighet.

[Gjest Gjest]

Jaja, det er mye en kan si før en har opplevd det..

[Independent_]

Alle KAN leve uten en annen person, saken er at man bare ikke har LYST. Det er en stor forskjell mellom de to. Jeg har selvsagt ikke lyst å leve uten kjæresten min, jeg er jo totalt følelsesmessig avhengig av han. Men hvis det hadde vært slutt, hadde jeg absolutt klart å levd uten han. Jeg håper virkelig ikke at det skjer, men jeg orker ikke være naiv å sitte å tenke at vi skal være sammen for alltid, selv om det er det som er drømmen. Jeg tror mange brenner seg på å si det for ofte: "vi skal være sammen for alltid" eller "jeg kunne aldri levd uten deg", og da overbeviser sine egne hoder om det, selv om saken er noe annerledes egentlig. Å så sliter de etter bruddet med å leve "alene".