Savnet er der hver dag.....

[mammatilto <3]

Da jeg var 17år døde min pappa og mitt liv som voksen begynte.

Jeg har alltid ønsket meg barn og visste jeg ville være tidlig ute. Lykken var stor da jeg ble gravid i 2004. Endelig følte jeg lykken var rettet mot meg, og mitt liv skulle bli så perfekt som det kunne bli. Etterhvert som magen vokste ble utstyr kjøpt inn og navn ble valgt. Så var det bare å vente på at vår lille prins skulle komme, jeg var SÅ klar!!

Slik skulle det ikke bli. En ekstra undersøkelse på Riksen sent i svangerskapet snudde livet opp ned. Jordmor tittet og tittet. Vi så den lille babyen vår ligge der, og jordmor tittet litt til. Hun sa hun ville ha en lege. Legen kom og tittet i 20 min UTEN å si ett eneste ord.... Det var laaaaange minutter det.... Så sier hun "Ja, dere forstår nok at her er det ikke noe liv lenger". Alt ble svart. Det var snakk om fødsel og om jeg skulle gjøre det i dag eller i morgen. Jeg ba på mine knær om å slippe fødsel, men det fikk jeg ikke. En normal fødsel var viktig for bearbeidelsen mente de (jeg er fortsatt ikke enig i denne teorien). Vi ble sendt hjem og skulle tilbake dagen etter. Fødselen husker jeg som det var i går. Smerter, som føltes helt forjeves. Jeg kunne like gjerne dø med, var mine tanker. Så kom han ut. En perfekt liten baby. 10 fingre, 10 tær, perfekte ører... Jeg forventet en blå og udelikat liten sak, men han var en vakker liten baby.

Alt gikk så fort. Å dra fra sykehuset uten mitt barn var HELT forferdelig. Det føltes utrolig feil. Jeg sviktet mitt barn, jeg etterlot han på et sykehus alene.....

Sykehuset ringte etter 14 dager for å høre hvordan det gikk, det var oppfølgingen vi fikk. Så var det oss alene med alt babyutstyret rundt oss.....

Etter begravelsen ble jeg besatt på å bli gravid igjen. Det ble mekanisk og nedtur etter nedtur.. Spontanaborter og mange lange måneder.

Jeg har nå fått to flotte barn. Veldig tette, ettersom jeg ville bli fortest mulig ferdig med graviditet, da det har vært ren psykisk tortur for meg.

Jeg er svært heldig som har to friske og flotte barn. Men hver dag, hver eneste dag hele året, tenker jeg på prinsen min!!! Jeg trodde savnet ville døyves når jeg fikk levende barn.. Omverdenen har glemt vår lille prins nå, jeg kjenner at det av og til gjør med sint, jeg er redd det ikke er akseptert å fortsatt sørge. Det er jo slik at verden går videre, men for meg var han ønsket og elsket. Jeg har båret han i min kropp, jeg har kjent han, jeg har født han og jeg har båret hans kiste til graven.

Jeg vil alltid savne deg, prinsen min <3

[Amanlis]

Det finnes ikke ord som kan beskrive hva du har opplevd, men jeg vil så gjerne få gi deg en

[Thomasine]

Forferdelig opplevelse!!

Har selv 3 aborter bak meg og mener at det bare er du selv som bestemmer hvor lenge du vil sørge.

Selv sørger jeg ikke lengre over mine 3, men de vil alltid være med meg og jevnlig i mine tanker være!

...men livet mitt dreier så nå først og fremst om de barna jeg har som trenger meg her og nå!

Du skriver ikke hvor gamle barna dine er nå, men hvis du sliter mye etter mange år, ville jeg anbefale deg å få kyndig hjelp til å snakke ut om dette!

Og hvis du vil snakke med folk om sønnen din som forlot deg så altfor tidlig må DU ta initiativet til det!

Det er vanskelig for andre å ta opp slike ting - ikke alle synes det er like lett!

Ikke lett å vite hvordan du vil reagere på spørsmål rundt den lille prinsen heller...

[Solskinnsbolla]

Det er slikt bare en kvinne og en mor kan føle det. Du er alene om det på mange måter, spesielt siden det er et tabu å snakke om slike opplevelser. Jeg føler veldig med deg! Jeg synes du skal tillate deg å snakke om din dødfødte sønn, for på den måten kan han bli en del av deg på en annen måte-ikke som et vondt minne, men som et barn du kjente en gang og som betyr mye for deg og er en del av deg selv om ikke omverden kan se han slik du gjør. Sorgen din er reell, ikke dyrk den, men ta vare på minnet om hvor fin han var!