jeg er så lei av meg selv!

[AnonymBruker]

jeg er en jente på 26 år, og setter stor pris på hvis noen kommer med litt tips til noe jeg sliter med :-( langt innlegg, men men...

jeg klarer aldri bli kjent med noen lengre. etter vidregående har det stoppet helt opp. fra videregående har jeg et par jeg fremdeles er med, men ikke mange. det er flere i klassen derfra jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å holde kontakt med, men jeg tørr ikke ta kontakt etter så mange år! "de har sikkert nok med sitt og nok venner."

da jeg ble student på høyskolen merket jeg hvor annerledes alt var. det var ikke noe klassemiljø. på vgs tok det en del tid å bli kjent med klassekameratene mine, men vi ble det til slutt på grunn av klassemiljøet. på høyskolen er det 200 +/- på forelesning. og jeg tør aldri/sjelden å sette meg med noen. mange laget klikker allerede fra første stund. også mine venner fra vgs og tidligere har fått maaaange nye venner fra sine studier og jobber! hvorfor har ikke JEG det? jeg har bare skaffet meg "hei" bekjente. jeg var med på fadderarrangement, men følte likevel at jeg falt utenfor ganske fort. man kan si jeg er OK på de første dagene, for da er alle i samme båt og litt rolige og usikre. men når folk begynner bli kjent og lager gjenger, tør jeg ikke involvere meg. jeg spør meg selv HVORFOR? hvorfor involverer ikke folk MEG i dette? hva har jeg gjort som er så galt? hvordan finner de hverandre og blir venner for livet? hvorfor klarer ikke jeg det? jeg er altså god på det overflatiske bli-kjent-nivået, men når man går så langt til å bli "venniner", da blir jeg usikker og faller naturlig utenfor. jeg tror det er en følelse av å ikke være god nok, kul nok, livlig nok, morsom nok osv. jeg vet jeg er det, jeg er god nok, ingen er bedre enn andre - men usikkerheten på min egen personlighet blir større enn vissheten om at jeg er god nok.

jeg hater også å gå på kjøpesentre o.l og treffe kjentfolk - eller rettere sagt folk jeg kjenner LITT. som for eksempel søskenbarn, onkler og tanter jeg aldri treffer, men som man MÅ snakke med, tidligere arbeidskolleger som man egentlig aldri snakket med men som man må snakke med osv. jeg får helt panikk og rødmer helt VILLT og stammer og stutrer ord og føler meg helt forbannat idiot! aner ikke hva som er normalt å si, spør om, si om seg selv osv. dette gjør at jeg misliker sterkt å gå ut der jeg vet det er mye folk, som igjen fører til at jeg lar usikkerheten min stå i veien for å gjøre ting som jeg egentlig vil gjøre! jeg vil kunne gå på kjøpesentre, restauranter, tilstelninger, konserter osv med venner og familie! jeg vil ikke la min indre usikkerhet forhindre det - men jeg GJØR det :-(

noen andre med samme problemer? hvordan håndterer/håndterte du dette? jeg er 26 år og begynner å bli møkkalei dette her. det står i veien for alt! tørr ikke søke visse jobber, tørr ikke være med på ting, tørr ikke kontakte folk, tørr ikke besøke folk som det er lenge siden jeg har sett. begynte vel for alvor å bli et stort problem da jeg var rundt 21 år, og har bare blitt verre og verre og verre med årene.....

[Gjest Gjest]

Ut ifra mitt syn så er hovedproblemet ditt at du ikke tør å kontakte folk.

Det er kanskje enkelt for meg å si, men hadde du våget å ta mer kontakt med gamle kjente du savner, eller nye potensielle venner, da er du kommet et godt stykke på veg tror jeg.

La oss tenke på dine gamle venner fra skole osv, har du noen gang lurt på om dem sitter å lurer litt på hvor du er blitt av? Hva om dere sitter i hver deres ende å kommer aldri til det punktet å faktisk ta kontakt, høre om dere skal finne på et eller annet etter gammelt.

Jeg vet godt at det kan være tøft å ta opp gammel/ny kontakt, men en av partene må ta intiativet. Ikke bare gå å håp på at "jaja, er jeg viktig nok så tar dem kontakt". Det er lite som skjer om det sitter to av samme sort i hver ende.

Prøv, du merker fort om folk liker deg eller ikke!

[ffjellrev]

Uff, vil bare si at det du opplever er veldig vanlig, har selv hadde det sånn og kjenner mange andre.

Selv løste jeg det ved å ta kontakt med ganle kjente og ble kjent med de jeg deler lesesal med da jeg begynte på mastergrad. Har fortsatt ikke så mange venner som jeg kunne tenke meg, men har trening og hobbyer itillegg.

Det med å være sosial og snakke med folk et en treningssak, tror jeg. Var syk i en lang periode, og merket at jeg gruet meg veldig for å treffe folk da jeg ble frisk igjen. Hadde rett og slett glemt hvordan man gjorde det. Men det gikk over.

Eneste tipset jeg har er å prøve å ta kontakt med gamle venner og/eller bli med i en studentforening el.

Lykke til!

[Gjest justme]

hmm.. kanskje det kan ha noe med selvtilliten din å gjøre ? at du ikke har tro nok på deg selv og det at andre liker deg for den du er og ikke for den du kan bli.

Du har helt rett i at det lages klikker fra første stund, og det er nettopp i denne perioden det er viktig og gå bort å prate med de man synes ser hyggelige ut.

Du kan jo også gå bort til dem og spørre om hvilket fag de skal ha, om de synes det er interessant, hvor de kommer fra, hva de heter, hva de liker å gjøre på fritiden. også flyter samtalen lett av seg selv etterhvert

jeg merker det at de såkalte ''populære'' med en del venner, ofte er pågående, ikke sjenerte, og veldig pratsomme og kontaktøkende med de fleste

jeg tror at hvis man bare sitter i et hjørne eller er veldig stille så blir det mye vanskeligere for folk å bli kjent med deg og interessere seg.

du kan jo tenke ut hva du vil si på forhånd ? også gå bort til en du synes er hyggelig og starte i vei å prate ?

[AnonymBruker]

Jeg er 35 og kjenner meg igjen i det du skriver, MEN nå de siste åra har jeg faktisk innsett at det er JEG som ikke har behov for all den praten og samværet med andre, det var ikke DE ANDRE som ikke involverte meg. Da jeg innså det ble alt mye lettere, jeg er introvert og trives veldig godt med det :-)

Det er sånn press over alt at man skal ha hundrevis av gode nære venner, være uber-sosial og utadvent, men noen av oss trives faktisk veldig godt i vårt eget selskap.

Ikke sikkert dette gjelder for deg, men greit å tenke på :-)

[Gjest Pecking Order]

Ens skyggeside bør man vise, da helst gjennom humor så kan alle le av det. Altså ikke gjøre narr av andres dårlige sider, men gjerne blåse opp ens egen emosjonelle reaksjon på andres mer irrasjonelle oppførsel.

Helst ut av det blå, komplett uforståelig og totalt surrealistisk. Slik at man selv begynner å smile før punktumet settes, dette kan slå begge veier særlig hvis det er beksvart, en blir aldri helt sikker og de fleste velger å le med.

Dess verre...

[Lenestol]

For det første: ha troen på deg selv. Om ikke du HAR troen på deg selv, så LUR deg selv til å tro det. Da kommer det faktisk etterhvert, det har jeg selv opplevd.

Mange gode tips om å ta kontakt med gamle kjente. Med dem har du på en måte allerede etarblert en connection, så da blir det gjerne litt lettere å slappe av?

I forhold til å bli kjent med nye folk, så eg jo forelesningssal en ypperlig plass å begynne. Dette er jo faktisk folk som har samme hoved geskjeft som deg. Ved dagens begynnelse; se deg ut en person som allerede sitter i salen (med et ledig sete ved siden av seg) som du kan tenke deg å bli litt kjent med. Begynn med å gå bort til denne personen, og spør "hei, kan jeg sette meg her?" Da har du kontakt.

Deretter er det bare til å prøve å samtale med denne personen. Å spør og vise interese for han/henne (innen rimelighetens grenser, dette er jo en ukjent person) er en fin måte å komme i kontakt med personen. Og så går det jo an å prøve å stille åpne spørsmål (dvs ikke ja/nei spørsmål)

F.eks:

- Hvordan synes h*n studiet virker så langt?

- Om personen har studert noe/tatt friår tidligere, evt hva har h*n gjort?

- Hvordan/hvor bor personen?

- Hvor kommer h*n fra?

- Var h*n med på fadderuken? Hva syntes h*n om det?

Da er du litt i gang iallefall. Og husk å ha troen på deg selv.