Har vært igjennom samslivsbrudd og vi har to felles barn. Nå er jeg forelsket i en ny...

[frøken81]

Hei

For litt over 2 mnd siden gikk jeg ut av et 9 år langt forhold med min samboer. Vi har to barn sammen på 3 og 1 1/2 år. Forholdet har, fra min side, vært dødt lenge. Trodde, da jeg gikk gravid med yngestemor at dette bare var hormoner og at det kom til å gå seg til etter at hun var født. Men følelsene mine kom aldri tilbake, men jeg prøvde en stund for barna sin skyld. Etter hvert innså jeg at dette ikke var en ideel løsning for noen av oss. En mor som ikke har det bra kommer ikke til å være en god mor for ungene sine i det lange løp. Derfor dro jeg. Bruddet mellom meg og ekssamboeren min gikk forsåvidt greit, selv om han var knust. Jentene har tatt det bra, selv om hun eldste skjønte litt av det og ikke helt forsto hvorfor jeg ikke kunne bo sammen med pappa lengre. Dette var forferdelig sårt.

Nå har det seg sånn at jeg har møtt en mann som har fått hjertet mitt til å banke. Og jeg som har sagt at "jeg skal ikke finne meg noe ny mann med en gang." Fornuftig skal jeg jo også liksom være. Men lite visste jeg at dette skulle skje så fort.

Vi er ikke sammen... enda.. Men det går vel den veien.

Det som er problemet er vel at jeg synes egentlig det er alt for tidlig å finne seg en ny ettersom dette strider mot alle mine premisser, men jeg greier jo ikke å være fornuftig midt oppi denne forelskelsen. :-(

Skal sies at jeg og eksen min har jentene 50-50, altså en uke hver. Jeg treffer ikke han nye når jeg har jentene hos meg og slik kommer jeg til å ha det fremover. Vil ikke at de skal være nødt til å forholde seg til en ny, for så kanskje at jeg finner ut at dette ikke fungerer. Det skal jentene mine få slippe å oppleve. Det vil ta lang tid før de blir introdusert for han. Skal vite at det vil fungere mellom oss først. Ungene mine kommer først, uansett!

En annen ting er at vi bor på en liten plass, ja hvor sladder-nivået er høyt. Jeg bor ikke langt fra eksen min og vi har et kjempebra forhold til hverandre etter bruddet og jeg har heller ikke lyst til å ødelegge dette med at han plutselig skal få høre at jeg har funnet meg en ny med engang.

Jeg føler på en måte at jeg har både meg selv og andre mot meg. Men det er nok pga at jeg er livredd for hva andre tenker og mener om meg. Foreldrene mine vet om at jeg har truffet han nye, fordi mamma har antenner for å finne ut slike ting... ;-) de er jo ikke voldsomt begeistret for det de heller akkurat. Skjønner jo det...

Jeg trengte bare å få ut dette og kanskje få noen innspill på om noen andre har opplevd det samme og hvordan dere taklet det.

For jeg er litt delt innvendig i akkurat dette. Fornuften sier noe som følelsene overkjører fullstendig .

[AnonymBruker]

Hei

For litt over 2 mnd siden gikk jeg ut av et 9 år langt forhold med min samboer. Vi har to barn sammen på 3 og 1 1/2 år. Forholdet har, fra min side, vært dødt lenge. Trodde, da jeg gikk gravid med yngestemor at dette bare var hormoner og at det kom til å gå seg til etter at hun var født. Men følelsene mine kom aldri tilbake, men jeg prøvde en stund for barna sin skyld. Etter hvert innså jeg at dette ikke var en ideel løsning for noen av oss. En mor som ikke har det bra kommer ikke til å være en god mor for ungene sine i det lange løp. Derfor dro jeg. Bruddet mellom meg og ekssamboeren min gikk forsåvidt greit, selv om han var knust. Jentene har tatt det bra, selv om hun eldste skjønte litt av det og ikke helt forsto hvorfor jeg ikke kunne bo sammen med pappa lengre. Dette var forferdelig sårt.

Nå har det seg sånn at jeg har møtt en mann som har fått hjertet mitt til å banke. Og jeg som har sagt at "jeg skal ikke finne meg noe ny mann med en gang." Fornuftig skal jeg jo også liksom være. Men lite visste jeg at dette skulle skje så fort.

Vi er ikke sammen... enda.. Men det går vel den veien.

Det som er problemet er vel at jeg synes egentlig det er alt for tidlig å finne seg en ny ettersom dette strider mot alle mine premisser, men jeg greier jo ikke å være fornuftig midt oppi denne forelskelsen. :-(

Skal sies at jeg og eksen min har jentene 50-50, altså en uke hver. Jeg treffer ikke han nye når jeg har jentene hos meg og slik kommer jeg til å ha det fremover. Vil ikke at de skal være nødt til å forholde seg til en ny, for så kanskje at jeg finner ut at dette ikke fungerer. Det skal jentene mine få slippe å oppleve. Det vil ta lang tid før de blir introdusert for han. Skal vite at det vil fungere mellom oss først. Ungene mine kommer først, uansett!

En annen ting er at vi bor på en liten plass, ja hvor sladder-nivået er høyt. Jeg bor ikke langt fra eksen min og vi har et kjempebra forhold til hverandre etter bruddet og jeg har heller ikke lyst til å ødelegge dette med at han plutselig skal få høre at jeg har funnet meg en ny med engang.

Jeg føler på en måte at jeg har både meg selv og andre mot meg. Men det er nok pga at jeg er livredd for hva andre tenker og mener om meg. Foreldrene mine vet om at jeg har truffet han nye, fordi mamma har antenner for å finne ut slike ting... ;-) de er jo ikke voldsomt begeistret for det de heller akkurat. Skjønner jo det...

Jeg trengte bare å få ut dette og kanskje få noen innspill på om noen andre har opplevd det samme og hvordan dere taklet det.

For jeg er litt delt innvendig i akkurat dette. Fornuften sier noe som følelsene overkjører fullstendig .

Jeg har opplevd omtrent det samme som deg. Skriver mer ikveld;)

[Gjest Smiiil]

Har opplevd noe lignende som deg, bare det var kun et barn i bilde. Gjorde det akkurat som du, og vil bare komme med et råd hva angår barna. Vi har fått kjempereaksjon nå som snuppa er over 3, nærmere 4 år på denne 50/50 delingen. Så små barn som 1,5 åringer har som regel best av å ha et hovedhjem, og heller ha samvær med pappa. Ungen ble stresset og forvirret og det har vært tungt, det kom som sagt ikke før i ettertid.

Hva angår resten. NYT DET ! Et brudd er et brudd, og du må gjennom forelskelser igjen for å finne ut hva du vil og hvordan du vil ha det. Du har jo hodet på skuldrene og tar forhåndsregler hva angår barna.

På lik linje anbefaler jeg deg bare å ta det litt med ro offentlig da dere bor i et slikt "trangt" miljø. Og heller møte han, ikke i smug, men man trenger heller ikke å flytte sammen og stå å kline i det ene krysset på hjemstedet man bor. Er bare slik jeg mener det.

Forhold som er så tett oppimot brudd fungerer ikke alltid, heller sjeldent, men man må gjennom de. Jeg hadde det helt likt. Grunnen til at det skjer er fordi man tiltrekkes de manglene eksen hadde. De tingene man derimot trengte og likte i eksen er som regel sjeldent der, så derfor vil du ikke før etter en tid merke de. Dette skjedde meg og det førte mot brudd. Jeg falt for oppmerksomheten, lidenskapen og rett og slett "forelskelsen". Innså etter 3-4 mnd at dette i bunn og grunn ikke var et forhold som passet meg i det lengre løp. 1,5 år senere derimot møtte jeg min nåværende mann.

Lykke til og nyt det ! Husk at det jeg sier ikke betyr at det er sånn, dømmer ingen. Det kan hende du NÅ har møtt din drømmemann, men bare ta litt forhåndsregler og gjør som du selv sier så går nok dette heeelt fint

Og om det ikke går bra, ja da kommer både du og bygda over det - verre er det ikke =)

[Gjest hmmmm]

Glemte forresten å spørre deg om årsaken til bruddet deres ? Jeg tror at jeg kan lese litt mellom linjene dine og tenke meg til at det går på lidenskap, oppmerksomhet og følelser. Ble bare litt nysgjerrig da jeg har vært gjennom det selv. Lykke til, håper virkelig det ordner seg for deg. En ting du skal vite er at om du har overlevd dette overlever du det meste !

Brudd med to unger er INGEN lett sak og man skal ha ganske så mye bein i nesa for å klare det ! Hvilket du jo har ! Være stolt av deg selv skal du. I en liten bygd, eller på et lite sted er det som du sier enda verre. I tillegg er det foreldre, tanter, venner og og og....det er forferdelig tungt. Tror jeg vet aaaaaakkurat hvordan du har det, derfor jeg spør mer om årsak til brudd, for å forstå deg enda mer.

[AnonymBruker]

Brudd med 1 eller 4 unger er likt okke som.

Elsker du ham ikke, flytt ut! Del 50/50 samvær! Ungene er like glad i sin far og han har rette til 50 eller all omsorgsretten, om han passer best til dette!

[AnonymBruker]

Hei der:)

Vært gjennom dette. Nyyyyt det, men "stay low". Sladder og meninger trenger ikke du personlig å forholde deg til, men det gjør barna dine og din ex-mann. Gi dem tid og rom så vil samarbeidet gå så bra til slutt. Det har det gjort her i motsetning til venninner som har "turet frem".

Min ex-mann og jeg er nå gode venner med et solid samarbeid. En av årsakene er at jeg respekterte både han og barna i lang tid.

Lykke til da:)

[frøken81]

Har opplevd noe lignende som deg, bare det var kun et barn i bilde. Gjorde det akkurat som du, og vil bare komme med et råd hva angår barna. Vi har fått kjempereaksjon nå som snuppa er over 3, nærmere 4 år på denne 50/50 delingen. Så små barn som 1,5 åringer har som regel best av å ha et hovedhjem, og heller ha samvær med pappa. Ungen ble stresset og forvirret og det har vært tungt, det kom som sagt ikke før i ettertid.

Hva angår resten. NYT DET ! Et brudd er et brudd, og du må gjennom forelskelser igjen for å finne ut hva du vil og hvordan du vil ha det. Du har jo hodet på skuldrene og tar forhåndsregler hva angår barna.

På lik linje anbefaler jeg deg bare å ta det litt med ro offentlig da dere bor i et slikt "trangt" miljø. Og heller møte han, ikke i smug, men man trenger heller ikke å flytte sammen og stå å kline i det ene krysset på hjemstedet man bor. Er bare slik jeg mener det.

Forhold som er så tett oppimot brudd fungerer ikke alltid, heller sjeldent, men man må gjennom de. Jeg hadde det helt likt. Grunnen til at det skjer er fordi man tiltrekkes de manglene eksen hadde. De tingene man derimot trengte og likte i eksen er som regel sjeldent der, så derfor vil du ikke før etter en tid merke de. Dette skjedde meg og det førte mot brudd. Jeg falt for oppmerksomheten, lidenskapen og rett og slett "forelskelsen". Innså etter 3-4 mnd at dette i bunn og grunn ikke var et forhold som passet meg i det lengre løp. 1,5 år senere derimot møtte jeg min nåværende mann.

Lykke til og nyt det ! Husk at det jeg sier ikke betyr at det er sånn, dømmer ingen. Det kan hende du NÅ har møtt din drømmemann, men bare ta litt forhåndsregler og gjør som du selv sier så går nok dette heeelt fint

Og om det ikke går bra, ja da kommer både du og bygda over det - verre er det ikke =)

Grunnen til at forholdet vårt endte har nok mye med følelsene mine og gjøre ja. Men at jeg ikke følte meg inkludert på noe måte har også mye å si. Han ville ikke ha felles økonomi og slikt kan jo være å ta livet av et forhold. Det har ødelagt veldig mye mellom oss. I tillegg var han av den sjalu typen. Jeg kunne nesten ikke gå meg en tur ut uten at han trodde at noe hadde skjedd bak ryggen hans. Og jeg har aldri vært utro og kunne ikke falt meg inn å gjort det heller. Så det er klart at disse tingene har gjort noe med meg. Det var også 12 års aldersforskjell mellom oss og helt siden vi ble sammen har han liksom levd på at "dette forholdet kommer sikkert ikke til å fungere allikevel." Han sa det aldri, men han ga uttrykk for det.. Og det er klart at når han lever etter det så blir det vanskelig for meg å snu dette. Som feks å låne bort bankkortet sitt. Det gjorde jeg aldri, fikk aldri pinkodene hans... Ikke at det er noe big deal, men det sier noe om det å stole på den du er sammen med.

Jeg er helt klar over at forhold som kommer fort etter brudd kan skjære seg fort også. En kan fort ta med seg den "gamle dritten" inn i det nye forholdet. Det er derfor jeg vil skåne ungene for det lengst mulig. Og jeg skal ta til meg at å leve litt i skjul til å begynne med kan være greit så lenge de jeg stoler på vet det. Har ikke lyst at de nærmest meg skal få vite det på bygda før de får vite det av meg. Derfor har jeg innrømt det overfor foreldrene mine og selv om det kanskje ikke er så populært så er de glad jeg er ærlig om det.

Når det gjelder denne 50/50 ordningen så kommer vi til å ha det sånn enda. Men skal følge med på utviklingen til jentene og heller gjøre noe med det tidlig om det skulle bli store forandringer. JEg har litt troen på at så lenge jeg og eksen min klarer å samarbeide veldig bra og gjøre hverdagen så god som mulig for jentene våre så tror jeg dette kan gå bra. Men tusen takk for at du gjør meg oppmerksom på dette. Skal følge med.

Tuuusen takk for alle gode innspill og tips. :-) føler meg mye lettere med en gang her. :-)

Klem til alle sammen

[frøken81]

Grunnen til at forholdet vårt endte har nok mye med følelsene mine og gjøre ja. Men at jeg ikke følte meg inkludert på noe måte har også mye å si. Han ville ikke ha felles økonomi og slikt kan jo være å ta livet av et forhold. Det har ødelagt veldig mye mellom oss. I tillegg var han av den sjalu typen. Jeg kunne nesten ikke gå meg en tur ut uten at han trodde at noe hadde skjedd bak ryggen hans. Og jeg har aldri vært utro og kunne ikke falt meg inn å gjort det heller. Så det er klart at disse tingene har gjort noe med meg. Det var også 12 års aldersforskjell mellom oss og helt siden vi ble sammen har han liksom levd på at "dette forholdet kommer sikkert ikke til å fungere allikevel." Han sa det aldri, men han ga uttrykk for det.. Og det er klart at når han lever etter det så blir det vanskelig for meg å snu dette. Som feks å låne bort bankkortet sitt. Det gjorde jeg aldri, fikk aldri pinkodene hans... Ikke at det er noe big deal, men det sier noe om det å stole på den du er sammen med.

Jeg er helt klar over at forhold som kommer fort etter brudd kan skjære seg fort også. En kan fort ta med seg den "gamle dritten" inn i det nye forholdet. Det er derfor jeg vil skåne ungene for det lengst mulig. Og jeg skal ta til meg at å leve litt i skjul til å begynne med kan være greit så lenge de jeg stoler på vet det. Har ikke lyst at de nærmest meg skal få vite det på bygda før de får vite det av meg. Derfor har jeg innrømt det overfor foreldrene mine og selv om det kanskje ikke er så populært så er de glad jeg er ærlig om det.

Når det gjelder denne 50/50 ordningen så kommer vi til å ha det sånn enda. Men skal følge med på utviklingen til jentene og heller gjøre noe med det tidlig om det skulle bli store forandringer. JEg har litt troen på at så lenge jeg og eksen min klarer å samarbeide veldig bra og gjøre hverdagen så god som mulig for jentene våre så tror jeg dette kan gå bra. Men tusen takk for at du gjør meg oppmerksom på dette. Skal følge med.

Tuuusen takk for alle gode innspill og tips. :-) føler meg mye lettere med en gang her. :-)

Klem til alle sammen

Hehe mente ikke at JEG ikke lånte ut bankkortet mitt.. dette hadde jeg ikke hatt problemer med å gjøre, men for han var dette helt uaktuelt.

[frøken81]

Grunnen til at forholdet vårt endte har nok mye med følelsene mine og gjøre ja. Men at jeg ikke følte meg inkludert på noe måte har også mye å si. Han ville ikke ha felles økonomi og slikt kan jo være å ta livet av et forhold. Det har ødelagt veldig mye mellom oss. I tillegg var han av den sjalu typen. Jeg kunne nesten ikke gå meg en tur ut uten at han trodde at noe hadde skjedd bak ryggen hans. Og jeg har aldri vært utro og kunne ikke falt meg inn å gjort det heller. Så det er klart at disse tingene har gjort noe med meg. Det var også 12 års aldersforskjell mellom oss og helt siden vi ble sammen har han liksom levd på at "dette forholdet kommer sikkert ikke til å fungere allikevel." Han sa det aldri, men han ga uttrykk for det.. Og det er klart at når han lever etter det så blir det vanskelig for meg å snu dette. Som feks å låne bort bankkortet sitt. Det gjorde jeg aldri, fikk aldri pinkodene hans... Ikke at det er noe big deal, men det sier noe om det å stole på den du er sammen med.

Jeg er helt klar over at forhold som kommer fort etter brudd kan skjære seg fort også. En kan fort ta med seg den "gamle dritten" inn i det nye forholdet. Det er derfor jeg vil skåne ungene for det lengst mulig. Og jeg skal ta til meg at å leve litt i skjul til å begynne med kan være greit så lenge de jeg stoler på vet det. Har ikke lyst at de nærmest meg skal få vite det på bygda før de får vite det av meg. Derfor har jeg innrømt det overfor foreldrene mine og selv om det kanskje ikke er så populært så er de glad jeg er ærlig om det.

Når det gjelder denne 50/50 ordningen så kommer vi til å ha det sånn enda. Men skal følge med på utviklingen til jentene og heller gjøre noe med det tidlig om det skulle bli store forandringer. JEg har litt troen på at så lenge jeg og eksen min klarer å samarbeide veldig bra og gjøre hverdagen så god som mulig for jentene våre så tror jeg dette kan gå bra. Men tusen takk for at du gjør meg oppmerksom på dette. Skal følge med.

Tuuusen takk for alle gode innspill og tips. :-) føler meg mye lettere med en gang her. :-)

Klem til alle sammen

Hehe mente ikke at JEG ikke lånte ut bankkortet mitt.. dette hadde jeg ikke hatt problemer med å gjøre, men for han var dette helt uaktuelt.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom omtrent det samme. Vi har 3 barn sammen og var ilag i 9 år. Gift i 3 av dem.

Det er sant at man sluker det man savnet i sin eks. Jeg hadde ingen planer om å finne meg en ny mann, men plutselig stod han der og jeg klarte ikke stoppe. Jeg traff han 1 mnd etter brudddet. Jeg og min eks hadde hatt noen vanskelige år (2). Jeg klarte ikke leve med en mann som rømte fra problemene og aldri kunne ta en samtale. Det gjorde at jeg trakk meg unna og til slutt gjorde han det samme, selv om han sa at han elsket meg og ville for alt i verden at vi skulle være sammen. Kanskje han var mest redd for å bli aleine. Men samtdig hadde han gitt opp de siste mnd og når jeg tok samtalen sa han ikke et ord.

Det gikk slag i slag. Han flyttet ut bare en uke etter jeg tok samtalen. Vi solgte huset og jeg kjøpte nytt 2 mnd etterpå.

Det var ikke noe enkelt. Alt vi hadde snakket om som var så viktig ang barna,samarbeid ol ble ikke sånn som vi avtale. Han virket bitter og tonen mellom oss har ikke vært noe bra. Jeg ville ha en samtale med an for å bli ferdig, men han har unngått dette. Sa han var helt ferdig med meg osv. Jeg traff jo en ny ganske fort og tror nok grunnen for han var sånn er pga dette. Hans holdning har vært at det går greit så lenge ingen nye er inni bilde.

Han fikk seg dame 2 mnd etter seprasjonen og virket så forelsket. Heldigvis prioterte han ungene. Kanskje pga damen hadde en sønn fra før at han ville være med de så mye som mulig. Dette resulterte i krangling, truing om rett sak osv. Kallte meg stygge ting. Han har bodd på 3 forskjellige plasser, hadde ikke kontroll på praktiske ting som gjaldt ungene og levde nok i en boble. De skulle flytte sammen, men forholdet tok slutt nå i sommer. Nå sitter han med sjegget i postkassen etter å ha blitt dumpet og det av sammme grunn for at vi ikke klarte leve sammen.

Nå som han er singel har vi plutslelig fått grei tone igjen, selv om det enda ikke er så lett siden han ikke er moden eller voksen nok og ikke holder avtaler og tar ansvar. Vi skulle på mekling denne uken, men det trengte vi plutselig ikke. Nå synst han det gikk greit. Nå hadde han plutselig ikke tid til å ha mer samvær. Jeg har hele tiden følt på at det var kun pga bidraget at han ville ha de 50% og det er jo tydelig nå. Håper han våkner og ser hva som skal til. Ungene trenger jo masse tid sammen med pappaen også. Jeg er nok for snill og han vet akkurat hvilken knapper han skal trykke på.

Men tilbake til ny kjæreste. Ungene våre har tatt det kjemep fint. Jeg og min nye kjæreste viste ikke noe form for kosing,kyssing de første mnd. Han begynnte å komme på besøk og vi var sammen alle 5. Etter 2 mnd begynnte han og sove hos oss. Ungene har elsket han fra dag en og sloss om oppmerkomheten hans. De ble litt flau når de fant ut at han skulle sove i samme seng som mamma, spesiellt hun på 6 år. Men det gikk seg fort til og for oss har det vært naturlig. Nå er de ikke så store og tror det har gjort ting enklere. Etterhvert fikk jeg litt spørsmål fra de to største og det var ikke alltid like godt å svare på alt. Jeg er heldig som har funnet meg en mann som er veldig glad i unger og som har tatt del i det praktiske med dem fra dag en. Han mekler, trøster, hjelper med lekser, legger de, vi henter de ofte sammen i barnehage/skole og han engasjerer seg 100% i dem. De har aldri sett på han som en trussel og de spørr etter han med en gang han ikke er her.

Men det har vært en kjempe tøfft år for oss. De første 2 mnd levde jeg i lykkerus. Alt gikk på skinner som det ofte gjør i starten av et forhold og jeg var vel egentlig letter for at jeg endelig var fri fra vonde føleser. Det var en lang prosess iforhold til famile og bekjennte. Det tok en stund før mine foreldre godtok han, men de merket nok hvor fantastisk han var og hvor bra vi passet sammen så når ting hadde roet seg og synket inn gikk det greit. Jeg husker jeg hatet å gå på butikken og det å treffe på folk som kjennte oss. kjennte tårene sprenge på hver gang jeg fikk spørsmål om hvordan det gikk.

For min del føltes det å mislykkes og tanker på å ikke være sammen med faren til mine 3 nydelige bran var grusom. Det var ikke sånn det skulle gå. Jeg var nok bitter for min eksmann aldri ville kjempe for meg/oss og et stort nedelag og kun være gift i 3 år.

Etterhvert som tiden gikk og når ting hadde roet seg ble jeg ofte syk, veldig lite energi og sleit med søvn problemer. Det har vært en sorgprosess. Det har variert fra dag til dag. Jeg har angret og bedt på mine knær til min eksmann om vi ikke skulle prøve igjen. Jeg skrev lange mailer til han for å få ut tankene mine siden han ikke ville snakke med meg. Heldigvis sier jeg idag at jeg er glad for at han har holdt avstand. Jeg har fått luftet hjertet mitt og hatt det som terapi. Ville at han skulle vite hvordan jeg hadde hatt det og få vekk misforståelser. Det kunne skje at det stakk inni meg hver gang jeg såg han. Drømmete om oss to og hva vi gjorde feil og hvor fantastisk vi kunne få det igjen. At vi hadde lært av våre feil osv. Hvem ønsker ikke være sammen med far til ungene og han er en flott og snill mann.

Nå 1 år etter går det så mye bedre. Det har fått synket inn og jeg er ikke syk lenger og energien er komt tilbake og jeg har fått roen. Hadde det ikke vært for at jeg og kjæresten min har god kommunikasjon så hadde vi aldri vært sammen den dag idag. Jeg vil tro kjærligheten mellom oss er så sterkt at det skal mye til for at vi bryter opp, men tro meg det er ofte jeg har vært på kanten til å gi opp. Han har alt jeg ønsker meg og er der for meg, støtter meg, lytter og helt fantastisk mot ungene. Hadde ikke han vært så tolmodig med meg så hadde jeg mistet han og både meg selv for lenge siden. Nå er det sjelden jeg tenker på meg og min eks. Jeg ser hvor trygt og godt ungene har det her hos oss og det at vi samarbeider så bra ilag er bare helt herlig.

Gresset er grønnt der man vanner det og det er helt sant. Jeg har slitt me så mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte det med min eks mann, men man forandrer seg og man må være to for å ville. Jeg har lætt av mine feil og en forelskesle går alltid over. Det er viktig å ta vare på det man har og jeg mener det er viktig å kjempe, gå i seg selv, finne sine feil og ville prøve å forandre seg. Jeg har lest at det er normalt å angre og det vil kanskje du også under denne prosessen. Det stemmer nok at de fleste forhold som starter på denne måten ikke varer, men kanskje dere også passer så bra sammen og at dere er rett for hverandre.

Jeg er hvertfall blitt en mer bevisst person og skal aldri gå i den fella at jeg tror gresset er grønnere på den andre siden. Jeg tenker nå på de viktige tingene i livet som betyr noe for meg og hvor viktig det er å snakke sammen. Kan man det klarer man alt og om man har samme verdier og samme mål. Det handler om samarbeid. Det er utrolig krevende med full jobb og unger og skjønner at det kan drepe kjærligheten. Derfor viktig å vanne den hele veien og priotere aleinetid innimellom og ville de samme tingene.

Jeg er heldig som har truffet en mann uten egne barn. Tror det er ekstra tøfft med mine,dine og våre og enda vanskeligere å holde sammen når hverdagen kommer. Min eks ble dumpa og somsagt de fleste slike forhold er rebund. Som mamma og de fleste sier om min kjæreste: han må være unik som har vært der for meg dette året og som ønsker å satse alt på meg som har 3 barn med en annen. Jeg er heldig. Har mangen venniner som sliter med å finne en mann som passer inn og de har kanskje bare 1 barn. Heldigvis er min kjære der at han ikke ser for seg et liv uten oss og tar meg og hele pakken min.

Ønsker deg lykke til med tiden som kommer. Som alle har sagt til meg. Ta godt vare på deg selv og bruk tiden. Ikke forhast noenting og nyt han nye. Samtidig om din eksmann skal skape seg pga dette så prøv å sett deg inn i hans situasjon. Det blir bedre med tiden og når ting har sunket inn hos de rundt deg. Du er også sterkt. Du har tatt et valg for deg selv og ungene dine. Et tips fra meg er å ikke bruk energi på å bry deg om hva alle andre mener og tenker. De vet ikke hvordan du har hatt det. De fleste tenkte nok om meg at jeg var et bitc som gikk rett til en ny mann. Men somsagt det var ikke planen og noen sjangser må man ta.

Men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt tid for meg selv før jeg traff han. Det å kunne være aleine, klare seg heil aleine og funnet roen og vite hva man vil. Men så ble det ikke sånn og jeg er glad for at jeg er der jeg er idag. Det er opp til oss selv hvilken valg vi tar og du har allerde tatt et. Ta tiden til hjelp. Dette er noe av det verste jeg har gått gjennom, selv om jeg har hatt kjæreste hele veien. En bit av meg har vært lykkelig og en annen bit helt knust. Jeg får frysninger hver gang jeg hører om noen som skal gå fra hverandre som har barn. Jeg fikk ikke noe reaksjon før et par mnd etter og da fikk jeg jammen meg møte veggen.

Dette ble langt og rotete, men håper det kan hjelpe deg litt på veien.

[I Grosny]

Frøken 81. Ønsker du at din x-mann skal ta tak i seg selv. og bli den mannen du trenger, med 100% lagsatsing, i kjærlighet og økonomi, eller er du glad du er ferdig og har kommet deg videre?

[frøken81]

Jeg har vært gjennom omtrent det samme. Vi har 3 barn sammen og var ilag i 9 år. Gift i 3 av dem.

Det er sant at man sluker det man savnet i sin eks. Jeg hadde ingen planer om å finne meg en ny mann, men plutselig stod han der og jeg klarte ikke stoppe. Jeg traff han 1 mnd etter brudddet. Jeg og min eks hadde hatt noen vanskelige år (2). Jeg klarte ikke leve med en mann som rømte fra problemene og aldri kunne ta en samtale. Det gjorde at jeg trakk meg unna og til slutt gjorde han det samme, selv om han sa at han elsket meg og ville for alt i verden at vi skulle være sammen. Kanskje han var mest redd for å bli aleine. Men samtdig hadde han gitt opp de siste mnd og når jeg tok samtalen sa han ikke et ord.

Det gikk slag i slag. Han flyttet ut bare en uke etter jeg tok samtalen. Vi solgte huset og jeg kjøpte nytt 2 mnd etterpå.

Det var ikke noe enkelt. Alt vi hadde snakket om som var så viktig ang barna,samarbeid ol ble ikke sånn som vi avtale. Han virket bitter og tonen mellom oss har ikke vært noe bra. Jeg ville ha en samtale med an for å bli ferdig, men han har unngått dette. Sa han var helt ferdig med meg osv. Jeg traff jo en ny ganske fort og tror nok grunnen for han var sånn er pga dette. Hans holdning har vært at det går greit så lenge ingen nye er inni bilde.

Han fikk seg dame 2 mnd etter seprasjonen og virket så forelsket. Heldigvis prioterte han ungene. Kanskje pga damen hadde en sønn fra før at han ville være med de så mye som mulig. Dette resulterte i krangling, truing om rett sak osv. Kallte meg stygge ting. Han har bodd på 3 forskjellige plasser, hadde ikke kontroll på praktiske ting som gjaldt ungene og levde nok i en boble. De skulle flytte sammen, men forholdet tok slutt nå i sommer. Nå sitter han med sjegget i postkassen etter å ha blitt dumpet og det av sammme grunn for at vi ikke klarte leve sammen.

Nå som han er singel har vi plutslelig fått grei tone igjen, selv om det enda ikke er så lett siden han ikke er moden eller voksen nok og ikke holder avtaler og tar ansvar. Vi skulle på mekling denne uken, men det trengte vi plutselig ikke. Nå synst han det gikk greit. Nå hadde han plutselig ikke tid til å ha mer samvær. Jeg har hele tiden følt på at det var kun pga bidraget at han ville ha de 50% og det er jo tydelig nå. Håper han våkner og ser hva som skal til. Ungene trenger jo masse tid sammen med pappaen også. Jeg er nok for snill og han vet akkurat hvilken knapper han skal trykke på.

Men tilbake til ny kjæreste. Ungene våre har tatt det kjemep fint. Jeg og min nye kjæreste viste ikke noe form for kosing,kyssing de første mnd. Han begynnte å komme på besøk og vi var sammen alle 5. Etter 2 mnd begynnte han og sove hos oss. Ungene har elsket han fra dag en og sloss om oppmerkomheten hans. De ble litt flau når de fant ut at han skulle sove i samme seng som mamma, spesiellt hun på 6 år. Men det gikk seg fort til og for oss har det vært naturlig. Nå er de ikke så store og tror det har gjort ting enklere. Etterhvert fikk jeg litt spørsmål fra de to største og det var ikke alltid like godt å svare på alt. Jeg er heldig som har funnet meg en mann som er veldig glad i unger og som har tatt del i det praktiske med dem fra dag en. Han mekler, trøster, hjelper med lekser, legger de, vi henter de ofte sammen i barnehage/skole og han engasjerer seg 100% i dem. De har aldri sett på han som en trussel og de spørr etter han med en gang han ikke er her.

Men det har vært en kjempe tøfft år for oss. De første 2 mnd levde jeg i lykkerus. Alt gikk på skinner som det ofte gjør i starten av et forhold og jeg var vel egentlig letter for at jeg endelig var fri fra vonde føleser. Det var en lang prosess iforhold til famile og bekjennte. Det tok en stund før mine foreldre godtok han, men de merket nok hvor fantastisk han var og hvor bra vi passet sammen så når ting hadde roet seg og synket inn gikk det greit. Jeg husker jeg hatet å gå på butikken og det å treffe på folk som kjennte oss. kjennte tårene sprenge på hver gang jeg fikk spørsmål om hvordan det gikk.

For min del føltes det å mislykkes og tanker på å ikke være sammen med faren til mine 3 nydelige bran var grusom. Det var ikke sånn det skulle gå. Jeg var nok bitter for min eksmann aldri ville kjempe for meg/oss og et stort nedelag og kun være gift i 3 år.

Etterhvert som tiden gikk og når ting hadde roet seg ble jeg ofte syk, veldig lite energi og sleit med søvn problemer. Det har vært en sorgprosess. Det har variert fra dag til dag. Jeg har angret og bedt på mine knær til min eksmann om vi ikke skulle prøve igjen. Jeg skrev lange mailer til han for å få ut tankene mine siden han ikke ville snakke med meg. Heldigvis sier jeg idag at jeg er glad for at han har holdt avstand. Jeg har fått luftet hjertet mitt og hatt det som terapi. Ville at han skulle vite hvordan jeg hadde hatt det og få vekk misforståelser. Det kunne skje at det stakk inni meg hver gang jeg såg han. Drømmete om oss to og hva vi gjorde feil og hvor fantastisk vi kunne få det igjen. At vi hadde lært av våre feil osv. Hvem ønsker ikke være sammen med far til ungene og han er en flott og snill mann.

Nå 1 år etter går det så mye bedre. Det har fått synket inn og jeg er ikke syk lenger og energien er komt tilbake og jeg har fått roen. Hadde det ikke vært for at jeg og kjæresten min har god kommunikasjon så hadde vi aldri vært sammen den dag idag. Jeg vil tro kjærligheten mellom oss er så sterkt at det skal mye til for at vi bryter opp, men tro meg det er ofte jeg har vært på kanten til å gi opp. Han har alt jeg ønsker meg og er der for meg, støtter meg, lytter og helt fantastisk mot ungene. Hadde ikke han vært så tolmodig med meg så hadde jeg mistet han og både meg selv for lenge siden. Nå er det sjelden jeg tenker på meg og min eks. Jeg ser hvor trygt og godt ungene har det her hos oss og det at vi samarbeider så bra ilag er bare helt herlig.

Gresset er grønnt der man vanner det og det er helt sant. Jeg har slitt me så mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte det med min eks mann, men man forandrer seg og man må være to for å ville. Jeg har lætt av mine feil og en forelskesle går alltid over. Det er viktig å ta vare på det man har og jeg mener det er viktig å kjempe, gå i seg selv, finne sine feil og ville prøve å forandre seg. Jeg har lest at det er normalt å angre og det vil kanskje du også under denne prosessen. Det stemmer nok at de fleste forhold som starter på denne måten ikke varer, men kanskje dere også passer så bra sammen og at dere er rett for hverandre.

Jeg er hvertfall blitt en mer bevisst person og skal aldri gå i den fella at jeg tror gresset er grønnere på den andre siden. Jeg tenker nå på de viktige tingene i livet som betyr noe for meg og hvor viktig det er å snakke sammen. Kan man det klarer man alt og om man har samme verdier og samme mål. Det handler om samarbeid. Det er utrolig krevende med full jobb og unger og skjønner at det kan drepe kjærligheten. Derfor viktig å vanne den hele veien og priotere aleinetid innimellom og ville de samme tingene.

Jeg er heldig som har truffet en mann uten egne barn. Tror det er ekstra tøfft med mine,dine og våre og enda vanskeligere å holde sammen når hverdagen kommer. Min eks ble dumpa og somsagt de fleste slike forhold er rebund. Som mamma og de fleste sier om min kjæreste: han må være unik som har vært der for meg dette året og som ønsker å satse alt på meg som har 3 barn med en annen. Jeg er heldig. Har mangen venniner som sliter med å finne en mann som passer inn og de har kanskje bare 1 barn. Heldigvis er min kjære der at han ikke ser for seg et liv uten oss og tar meg og hele pakken min.

Ønsker deg lykke til med tiden som kommer. Som alle har sagt til meg. Ta godt vare på deg selv og bruk tiden. Ikke forhast noenting og nyt han nye. Samtidig om din eksmann skal skape seg pga dette så prøv å sett deg inn i hans situasjon. Det blir bedre med tiden og når ting har sunket inn hos de rundt deg. Du er også sterkt. Du har tatt et valg for deg selv og ungene dine. Et tips fra meg er å ikke bruk energi på å bry deg om hva alle andre mener og tenker. De vet ikke hvordan du har hatt det. De fleste tenkte nok om meg at jeg var et bitc som gikk rett til en ny mann. Men somsagt det var ikke planen og noen sjangser må man ta.

Men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt tid for meg selv før jeg traff han. Det å kunne være aleine, klare seg heil aleine og funnet roen og vite hva man vil. Men så ble det ikke sånn og jeg er glad for at jeg er der jeg er idag. Det er opp til oss selv hvilken valg vi tar og du har allerde tatt et. Ta tiden til hjelp. Dette er noe av det verste jeg har gått gjennom, selv om jeg har hatt kjæreste hele veien. En bit av meg har vært lykkelig og en annen bit helt knust. Jeg får frysninger hver gang jeg hører om noen som skal gå fra hverandre som har barn. Jeg fikk ikke noe reaksjon før et par mnd etter og da fikk jeg jammen meg møte veggen.

Dette ble langt og rotete, men håper det kan hjelpe deg litt på veien.

Takk for ditt kjempefine innlegg. Dette setter jeg pris på. :-) Og så bra at du endelig har det så bra. Skjønner at å gå inn i et forhold så fort kan være destruerende, men følelsene er ofte mye sterkere enn fornuften og jeg må nok "desverre" si at jeg ikke kommer til å klare å kutte ut å treffe han nye. Det er jo en gang sånn at noe er man nødt til å erfare selv. Uansett hva andre sier til meg som jeg synes høres fornuftig ut vil følelsene mine bare drite i.. ;-)

Hvem vet? Kanskje jeg har møtt mr right, kanskje ikke... Det finner jeg nok ut av.

Men akkurat i kveld er ikke humøret på topp. Siden jeg bor på en liten plass bestemte jeg meg for å fortelle eksen min om at jeg har kontakt med en ny en. I stede for at han skulle få høre det på bygda. Jeg selv hadde satt pris på å hørt det fra han om det hadde vært omvendt. Ja, det ble jo ikke akkurat jubel, det hadde jeg jo ikke forventet heller, men tror han satte pris på at det var jeg som sa det og ikke sladderet på bygda. Var dette helt feil av meg?? Nå sitter jeg her og føler meg rett og slett råtten og føler at jeg har sparket en som ligger nede. :-( jeg vet at jeg ikke kan gjøre alle sammen lykkelig og tilfredse, men det er ikke noe godt å ha gjort dette mot en annen person. Vet at han en dag kommer over dette, men jeg skal greie å se han i øynene når han kommer å henter ungene neste gang.

Så jeg er ikke høy i hatten i kveld.

I Grosny : Jeg er ferdig med forholdet mitt til eksen min. Jeg skulle selvfølgelig ønske at ting hadde fungert mellom oss siden vi har barn sammen, men dette funket bare ikke.

[Gjest Gjest]

Plasser følelsene dine der dem hører hjemme, med små barn har di fleste det tøft pluss lite lidenskap og romantikk. Skjedsomhet og lengsel etter å være forelsket trekker deg vekk fra å gi der du skal gi.

Faren til barna dine er nok mer enn bra nok, men han forstår ikke og vet ikke pga kvinnesråket.

Ikke gå i den klasiske fella som alle andre. Konsentrer deg og styr følelsene dine (ja dem kan du påvirke hvis du ikke bare følger strømmen). Barna dine fortjener det. Om 5- 10 år er den nye mannen din like taus, kjedlig og masse dårlige uvaner som alle andre menn, men barna dine fortsatt er barn.

Glem han nye. Det er faren til barna dine som er mann og vil kjempe for familien. Han er glad i deg, men vet bare ikke hvordan han skal opptre i en helt vanlig stressende hverdag fordi han er mann og ikke nyforelsket en som viser sine beste sider 24 timer.