forelsker meg ofte

[Gjest Ulykkelig]

Hei!

Jeg vet ikke om det er andre i samme situasjon som meg, men jeg har det helt forfedelig. Jeg forelsker meg ofte feks. er det 3. gangen i år at jeg forelsker meg, det er oftest mennene som tar kontakt, men så hender det at de lurer eller et eller anet kommer i veien. har vært i et langvarig forhold til ca 2 år, men så forelsket jeg meg i en annen og gjorde det slutt med han første sånn har det fortsatt siden jeg ungdomsårene er 25 nå.

Jeg knytter meg raskt til disse personene, og blir helt uleykkelig dypt deprimert når det dukker opp noe. Eks han siste jeg holder på med har vært litt borte / fraværende og jeg føler at hele livet mitt kolappser

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre , er utrolig trist og lei meg, selv om jeg bare har kjent han i 2 månder

Jeg har det veldig vondt, tenker jeg aldri kommer til å kunne etablere et fast og stabilt forhold til noen.

Hvordan unngå å bli forelsket? Hvorfor kan jeg ike bli lykkelig av å være alene for en periode, hvorfor trenger jeg alltid en manns oppmerksomhet rundt meg? For hvis det ikke er noen mann i mitt liv så føles det som om jeg ikke har noe lykke, livet blir kjedelig og trist, må ha "en grunn" til å pynte meg, finne på ting, være glad, uff det er slitsomt.

trenger sårt hjelp

[Gjest mann]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Var også sånn tidligere, men her blitt bedre på det nå. Det jeg har jobbet mye med, og som jeg har blitt bedre på er at man ikke skal trenge en partner i livet sitt for å bli lykkelig, en kjæreste bør alltid være et supplement til et allerede bra liv.

Høres ut som om du kanskje vil ha godt av å være singel en stund for å bygge opp selvfølelse og dyrke det å bygge opp deg selv litt før man begynner å date igjen. Når man stadig søker bekreftelse hos en partner så tror jeg det heller vil drive vedommende bort fra en.

[AnonymBruker]

Okey.. Dette er ikke heelt det samme, men må bare få komme med et hjertesukk. Jeg blir betatt så ALTFOR lett! Har vært interessert i en i rundt 2 år nå. Er jo for sjenert til å ta kontakt egentlig, men vi har møtt hverandre på byen av og til. Blitt noen "naschpiel" og vi har kost oss litt, men har aldri ligget sammen. Jeg er fast bestemt på at jeg ikke vil ligge med noen når jeg ikke har fast partner. I helgen derimot møtte jeg DEN sjarmøren. Han var morsom, hyggelig, omtenksom.. Ja, whatever. Ble med han og ein gjeng med kompiser på naschpiel, og vi koste oss alle sammen. Da vi to skulle legge oss gikk jeg litt lengre enn hva jeg hadde planlagt, for å si det på den måten. Dagen etterpå snakket vi litt, han kjørte meg hjem og jeg klarer IKKE slutte å tenke på ham! Det var en perfekt kveld, og jeg burde jo latt det være med det, men jeg klarer bare ikke slutte å tenke på ham! Årh! Blir så sur på meg selv for å føle så sterkt som jeg føler, for jeg kommer sannsynligvis aldri til å se han igjen... Måtte bare ut med det.

[Gjest Ulykkelig]

vil ikke leve mer slik, noen som vet hvodan man skal bli lykkelig med seg selv og ikke pga andre?

[I Grosny]

Det høres ut som om du trenger flere prosjekter, entusiasmer, hobbier. Gjerne sammen med andre , interessante mennesker. Disse tingene vil kanskje ta litt oppmerksomhet, og da blir det ikke så travelt å finne ny kjærlighet.

Jeg vet ikke om jeg er så veldig mye bedre selv. Men jeg var iallfall singel i nesten 4 dager før jeg logget meg på match.

Endret 24. august 2010 av I Grosny

[Gjest Gjest1]

Hei!

Jeg vet ikke om det er andre i samme situasjon som meg, men jeg har det helt forfedelig. Jeg forelsker meg ofte feks. er det 3. gangen i år at jeg forelsker meg, det er oftest mennene som tar kontakt, men så hender det at de lurer eller et eller anet kommer i veien. har vært i et langvarig forhold til ca 2 år, men så forelsket jeg meg i en annen og gjorde det slutt med han første sånn har det fortsatt siden jeg ungdomsårene er 25 nå.

Jeg knytter meg raskt til disse personene, og blir helt uleykkelig dypt deprimert når det dukker opp noe. Eks han siste jeg holder på med har vært litt borte / fraværende og jeg føler at hele livet mitt kolappser

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre , er utrolig trist og lei meg, selv om jeg bare har kjent han i 2 månder

Jeg har det veldig vondt, tenker jeg aldri kommer til å kunne etablere et fast og stabilt forhold til noen.

Hvordan unngå å bli forelsket? Hvorfor kan jeg ike bli lykkelig av å være alene for en periode, hvorfor trenger jeg alltid en manns oppmerksomhet rundt meg? For hvis det ikke er noen mann i mitt liv så føles det som om jeg ikke har noe lykke, livet blir kjedelig og trist, må ha "en grunn" til å pynte meg, finne på ting, være glad, uff det er slitsomt.

trenger sårt hjelp

Kan du fortelle hva du mener med at de "lurer" deg?

Ikke ta dette ille opp, men jeg ville gått til en psykolog og fått en utredning på om du har noe som kalles emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg synes det du beskriver kan minne en anelse om det.

[sleazejenta]

Et tips jeg har er å bare gi litt faen, og ikke tenke så mye på disse mennene. Etter min erfaring dukker de beste opp etter at man har "gitt opp" litt. De som ikke kommer med unnskyldninger og er fraværende og vanskelige å få til noe med. Og hvis du finner en som har mange gode kvaliteter og tar godt vare på deg, så kanskje du slipper å forelske deg i enda en ny og gå ut av forholdet? Ikke et fasitsvar, for all del. Snakker bare ut i fra egne erfaringer, jeg pleide å forelske meg altfor lett jeg også, og som regel gikk det aldri lenger enn å holde på med dem i en liten stund. Finn på ting med venner, hold deg i aktivitet, så kanskje du får tankene over på noe annet

[AnonymBruker]

Hei du Ulykkelige, jeg strever med det samme.

Er konstant miserabel på grunn av et eller annet mannfolk.

Er forsåvidt ikke fornøyd med livet mitt ellers heller.

Jeg begynner vel igrunn å forstå at det som gjør meg så deprimert, er ikke egentlig å miste HAN, men å miste det eneste i tilværelsen min som er fint.

Kanskje jeg ikke ville tatt det så tungt, om det andre i tilværelsen min jeg er misfornøyd med, ble gjort noe med slik at tilværelsen min ellers ble bedre.

Dette ville vel også gjort at jeg fikk høyere selvtillit, og ble i stand til å stå i mot sjarmen til de der rasshøla og sette meg selv i litt respekt.

Sånn som det er nå, så er jeg liksom en "hund" som trygler og ber dem om å bli.

Jeg hater meg selv og livet mitt.