Hvordan få kontakt med de andre jentene i klassen?

[AnonymBruker]

Nå er skolen i fult gang igjen. Begynte på vgs ( 1 året) sist tirsdag. Jeg gruet meg veldig siden jeg skulle begynne i en klasse hvor jeg ikke kjente noen. Var veldig nervøs ja. Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli kjent med noen for jeg er ganske så stille og sjenert av meg. Har litt problemer med å bli kjent med nye folk. Jeg må si at jeg synes de jentene i klassen er veldig vanskelige å komme inn på. De virker ikke helt intressert i å bli kjent med meg lisom. Flere av jentene i klassen kjente 1 eller flere fra før av. Så da gikk bare de sammen. Jeg følte jeg var den eneste som ikke kjente noen. De fleste hadde 1 i hvert fall som de kunne prate med. Jeg følte meg utafor og det gjør jeg enda.

Som sagt så er jeg veldig sjenert av meg. Jeg er ikke den som snakker mest i timene og som rekker opp hånda for å si det sånn. Synes det er skummelt.

Jeg har prøvd å prate med de, men synes noen av de er så sære eller hva jeg skal kalle det. Har prøvd å ta kontakt osv men de virker ikke intressert i å snakke med meg og de er ikke noe imøtekommende. Når jeg kommer på skolen sier de så vidt hei til meg. Jeg føler meg veldig usynlig. Den stille jenta som sitter bak i klasserommet som ingen legger merke til.

Til fredag skal vi vist på en sånn bli kjent tur. Noe jeg ikke har lyst til. For jeg kjenner ingen og vet ikke hvem jeg skal gå med. Jeg vil ikke akkurat følge etter folk heller. Huff det er bare så vanskelig å bli kjent med de. Har prøvd å være sosial og prate men det nytter ikke. Aner ikke hva jeg skal gjøre Vil ikke ha det sånn hele året. Vil jo bli kjent med de men de gir meg ingen ting.

Hva skal jeg gjøre? Noen tips? Har noen vært i samme situasjon?

[Gjest Gjest]

Det der er en trasig situasjon å havne i. Ikke noe kjekt i hele tatt!

Personlig syns jeg det er rart at ingen av dem er så oppegående at det faktisk prøver å involvere folk som står litt utenfor i begynnelsen.

Jenter som alle rede har en eller flere veninner å henge med, kan være veldig kalde syns jeg. Er det en klasse med bare jenter? For om det er gutter der også, så er det jo ikke ulovlig å menge seg med dem.

Jeg syns gutter generelt møter nye folk på en bedre måte en hva en jentegjeng gjør. Da kan det hende du ikke føler deg så fryst ut.

Jeg begynte selv på en helt ny skole i en helt ny by en gang, det var litt tøft i begynnelsen, siden jeg ikke helt viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er ikke alltid like lett å bare sette seg ned med en gjeng i kantina.

Det er bare til å prøve seg frem, du merker fort om du overhode ikke er velkommen. Ting for meg har pleid å ordne seg litt av seg selv når skolen først er i gang og folk begynner å føle seg trygge i klassen. Men så kan jeg også si at jeg har aldri vert noe spesielt redd for å møte nye folk. Fremmede er bare venner du ikke kjenner vet du

Lykke til vertfall, jeg tror nok ting vil bli bedre for deg etterhvert. Jeg håper nå det

[PlommentilPus]

For all del, dra på den "bli-kjent-turen"!!!

Jeg var også sjenert i ungdomsåra, og det tar litt tid før man er "med i gjengen". Jeg dro på en sånn bli-kjent-tur og det var det beste som kunne skjedd. Men jeg grua meg før jeg dro.. Hopp i det

Har alltid syntes det var enklere å komme i prat med gutta jeg..

[Gjest Raindrops]

Jeg var i omtrent samme situasjon som deg i fjor (bare at jeg begynte på tredjeåret) og jeg var også kjempe sjenert og slet masse. Men jeg måtte bare endre innstilling helt, så jeg valgte meg rett og slett ut en liten gjeng som så hyggelig ut og begynte å sette meg nærme dem i klasserommet. Blandet meg inn i samtaler, gikk inn for å forstå gruppedynamikken osv. Følte meg ikke utpreget velkommen i begynnelsen, men jeg knakk heller litt sammen når jeg kom hjem å prøvde på nytt dagen etter. Det endte med at jeg fikk noen gode veninner og vi hadde russebil sammen på slutten av året, så det KAN ordne seg

[Gjest Jente1990:)]

Det der er en trasig situasjon å havne i. Ikke noe kjekt i hele tatt!

Personlig syns jeg det er rart at ingen av dem er så oppegående at det faktisk prøver å involvere folk som står litt utenfor i begynnelsen.

Jenter som alle rede har en eller flere veninner å henge med, kan være veldig kalde syns jeg. Er det en klasse med bare jenter? For om det er gutter der også, så er det jo ikke ulovlig å menge seg med dem.

Jeg syns gutter generelt møter nye folk på en bedre måte en hva en jentegjeng gjør. Da kan det hende du ikke føler deg så fryst ut.

Jeg begynte selv på en helt ny skole i en helt ny by en gang, det var litt tøft i begynnelsen, siden jeg ikke helt viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er ikke alltid like lett å bare sette seg ned med en gjeng i kantina.

Det er bare til å prøve seg frem, du merker fort om du overhode ikke er velkommen. Ting for meg har pleid å ordne seg litt av seg selv når skolen først er i gang og folk begynner å føle seg trygge i klassen. Men så kan jeg også si at jeg har aldri vert noe spesielt redd for å møte nye folk. Fremmede er bare venner du ikke kjenner vet du

Lykke til vertfall, jeg tror nok ting vil bli bedre for deg etterhvert. Jeg håper nå det

Det stemmer faktisk. Da jeg begynte på vgs så merka jeg fort at de jentene som kjente noen fra før av var mer kalde og ikke helt intressert i bli kjent med de andre. Synd men er ofte sånn.

Når de i klassen ikke gidder å snakke med deg eller ikke virker intressert som ts sier, så er det bare bare å sette seg ned med de heller. Det er ikke lett. Spesielt ikke hvis man er sjenert av seg. Da er det ekstra vanskelig.

[Gjest Jente1990:)]

så er det IKKE bare bare å sette seg ned med de heller skulle det stå

[Gjest Taxmannen]

Det var mange i klassen som hadde det slikt sist år i klassen min. Jeg kjente allerede et par, men skjønner det er vanskelig..Det sies de 2 første ukene av studiet er værst..

Jeg begynner ikke på skolen før 3 uker etter de andre, pga mangel på skoleplass. Når jeg skal inn i klassen så har alle allerede blitt kjent med hverandre. Det er enda værre syns jeg.. Og vanskeligere er det å.

Jeg kan fortelle deg det blir sikkert og gå bra:) Er helt normalt.

Endret 23. august 2010 av Taxmannen

[AnonymBruker]

De snakker med den personen de kjenner fordi de vil være trygge selv. Det kommer til å gå seg til, og folk kommer til å åpne seg. Jeg begynte i en videregåendeklasse med kun ett kjent fjes, det var ei jeg hadde gått på barneskolen med. Vi hadde for lengst vokst fra hverandre og hadde egentlig ingen interesse av å gå sammen på skolen, men den første uken holdt vi oss ganske tett sammen fordi ingen av oss ville stå alene eller var utadvendte nok til å snakke med de andre sånn helt uten videre. Folk, særlig unge jenter, er rett og slett veldig glad i å ha en krykke.

Hvis du er en person som er lett å like og folk har lyst til å være sammen med kommer det til å gå seg til. Noen av dem liker kanskje deg bedre enn de de kjenner allerede, og uansett så er de fleste åpne for å inkludere flere i gjengen sin på videregående. Alle er klar for endring.

[AnonymBruker]

Litt off-topic, men jeg følte bare sterkt for å kommentere dette utsagnet:

"Personlig syns jeg det er rart at ingen av dem er så oppegående at det faktisk prøver å involvere folk som står litt utenfor i begynnelsen."

Jeg er en sånn person som alltid prøver å involvere de nye, eller "de som er utenfor". Dette gjør jeg nok fordi det er sånn jeg er oppdratt og jeg har vanskelig for å ha det hyggelig selv når jeg ser at noen er alene/ikke har noen å prate med innad i gruppen. Derfor har det falt meg naturlig helt siden barnehagen (har jeg blitt fortalt) og ta "den nye" under min "vinge". Jeg har alltid vært hun frøken plasserer den nye eller mobbeofferet vedsiden av i klasserommet, for at jeg skal ta meg av henne og få henne inn i fellesskapet. Og det har faktisk vært jævlig slitsomt, og idag er jeg litt bitter på at jeg ble brukt av lærere hele veien på denne måten. De har, med god intensjon såklart, nørt opp under min dårlige samvittighet og latt de andre i klassen "sluppet unna" dette ansvaret. Idag tror jeg heller at noen av de mer "egoistiske" barna i klassen hadde hatt mer å lære av å måttet ta ansvar for nykommerne. Selv er jeg utadvendt og ganske trygg, som regel har jeg inntrykk av at jeg blir godt likt av de fleste.

(merker dette blir veldig.. selvoppofrende og bedrevitende, men sånn har det faktisk vært. får poste under anonymt)

Dette har faktisk vært og er fremdeles (er nå 27 år gammel) en belastning. Man kan si at det er en fin og sympatisk egenskap ved meg, og jeg har mange ganger blitt takket for at jeg har gjort dette (tatt meg av nye folk.). Men jeg har enda oftere på en måte ofret min egen "posisjon" eller populæritet, eller muligheter for å avansere på jobb fordi jeg har brukt mye energi og tid på å inkludere andre. Å ta dette ansvaret er det ytterst få som gjør i den virkelige verden, de fleste vil slippe unna og heller bruke tid på seg selv og knytte verdifulle kontakter "oppover" i systemet.

For ofte er det sånn at de som er nye og ikke klarer å inkludere seg selv/starte samtaler med gruppa de er på vei inn i, og dermed belager seg på at noen andre skal ta ansvaret for deres eget sosiale nettverk, kan bli en ganske stor byrde for de som faktisk strekker ut en hånd. Når jeg får egne barn skal jeg oppdra dem til å tenke på seg selv først og jeg håper ikke de skal gå rundt med dårlig samvittighet for alt og alle, men heller være mer egoistiske i sånne sammenhenger.

(Dette er jo et veldig egoistisk innlegg fra min side, men det var deilig å få sagt det. At jeg føler dette har vært en belastning har vært min hemmelighet. Jeg har mange mange venner, men har desverre mistet endel som jeg føler var mine støttespillere til fordel for litt "svakere" mennesker som har snyltet og støttet seg mot meg uten å gi særlig mye tilbake. Huff. Æsj. blir dårlig av meg selv nå.)

Hva synes dere andre? Kan noen forstå min frustrasjon, eller er jeg bare ego?

Hmm.

Sorry for det vulgært lange innlegget.

[felgen]

Huff, sånn følte jeg da jeg begynte på VGS også.. Det var ikke noe hyggelig i det hele tatt, men for min del viste det seg at det var nyttig å ta tiden til hjelp. En av jentene som gikk i den klassen er i dag min beste venninde, og den jeg alltid ringer først om det er noe.

Det er ikke noen gutter der som du kan bli kjent med da? For meg var det måten å stifte bekjentskaper på skolen det første året og på den måten ble jeg også kjent med jentene. Lykke på veien, håper det ordner seg!

[AnonymBruker]

Ts her. Nei er bare jenter i min klasse. Er nesten bare jenter på bygget jeg går på. Går design og håndtverk så er ikke så mange gutter nei.

Jeg er enig i at det MYE lettere å bli kjent med gutter. Derfor er mange av mine venner gutter. Trives best sammen med de. Jeg synes jenter er vanskelige å bli kjent med. De i klassen min å. Jeg håper selfølgelig det blir bedre men jeg vet ikke. Som jeg sa så er de ikke imøtekommende og har ikke sagt et ord til meg på hele denne uka vi har vært på skolen. men vi får se. Det er faktisk så ille at jeg ikke har noe lyst å gå på skolen.

[Athea]

Første året på vgs er aldri lett og særlig hvis ikke man kjenner noen. Jeg husker man bare holdt seg til dem man kjente fordi det var trygt, men også fordi man ikke tenkte lengre. I min klasse var det ei jente som var så forsiktig og sjenert at man nesten ikke så henne, men på en klassetur åpnet hun seg opp og viste seg å være ei helt herlig jente. Gå på turen!! Det tar mye mot for å åpne seg til fremmede i den alderen, men til gjengjeld kan man vinne mye. Finn noe du er god på eller trygg på å prate om, man har lettere for å komme ut av skallet hvis samtalen er trygg. Det som er viktig å huske på er at ingen vil deg noe vondt, og alle er litt forsiktige i begynnelsen. Men etterhvert åpnes det opp og jeg tipper turen vil være den første plassen. Lykke til!!

[Gjest Gjest]

For ofte er det sånn at de som er nye og ikke klarer å inkludere seg selv/starte samtaler med gruppa de er på vei inn i, og dermed belager seg på at noen andre skal ta ansvaret for deres eget sosiale nettverk, kan bli en ganske stor byrde for de som faktisk strekker ut en hånd. Når jeg får egne barn skal jeg oppdra dem til å tenke på seg selv først og jeg håper ikke de skal gå rundt med dårlig samvittighet for alt og alle, men heller være mer egoistiske i sånne sammenhenger.

(Dette er jo et veldig egoistisk innlegg fra min side, men det var deilig å få sagt det. At jeg føler dette har vært en belastning har vært min hemmelighet. Jeg har mange mange venner, men har desverre mistet endel som jeg føler var mine støttespillere til fordel for litt "svakere" mennesker som har snyltet og støttet seg mot meg uten å gi særlig mye tilbake. Huff. Æsj. blir dårlig av meg selv nå.)

Hva synes dere andre? Kan noen forstå min frustrasjon, eller er jeg bare ego?

Hmm.

Sorry for det vulgært lange innlegget.

Ser absolutt poenget ditt. Men dette hjelper jo ikke akkurat TS og andre i samme situasjon som henne. Tvert i mot. Du har handlet på tvers av dine egne ønsker da du hjalp andre. Da burde du ikke gjort det.

[Gjest stjerne]

Jeg er ferdig med VGS for mange år siden, men jeg husker første året mitt som det var igår. For å si det sånn; for meg ble det ikke bedre.. jeg kjente INGEN på skolen eller klassen jeg begynte i, og alle jentene kjente noen fra før, og fantes ikke interessert i å bli kjent med meg som stod alene.. det var liksom ikke snakk om engang. Jeg tror ikke jeg ser ut som et monster heller de første par ukene prøvde jeg rett og slett å henge meg på grupper, men det ble liksom ikke noe ut av det, annet enn kleint.. det endte opp med at jeg i hvert eneste friminutt (jeg fikk helt noia av skoleklokka etterhvert), så satt jeg alene på toalettet, bare så det ikke skulle syntes for alle hvor alene jeg var.

Ikke så veldig oppmuntrende for TS akkurat, men..

Jeg skifta skole til 2 året, og da ble det mye bedre, heldigvis!!

Tips til TS må være å ihvertfall gi alt av deg selv nå i begynnelsen, før det ender opp med at alle har funnet seg til rette, mens du fortsatt ikke har noen det er verdt det senere,selv om det er tøft nå i begynnelsen. Jeg tror jeg ga meg litt for fort, jeg ga ikke nok av meg selv til at folk ble interessert..

[Gjest anonym]

Hva synes dere andre? Kan noen forstå min frustrasjon, eller er jeg bare ego?

Hmm.

Egentlig syntes jeg det der var litt unødvendig. Hva ønsker du å oppnå? At man skal syntes synd på deg fordi du var så utadvent og at du måtte ofre din egen populæritet for å ta deg av "taperne"?

Det blir nesten litt tragikomisk syntes jeg. Men for all del - bare oppdra barna dine til å bli "ego", så de slipper å bli.. ehm, bitter?

Beklager hvis jeg er litt kald nå,men..

[Meridian]

TS, jeg vet disse jentene sikkert vil si hei til deg, men så er de kanskje sjenerte de også. Dessuten kjenner de 1 eller 2 fra før, og da blir det lettvindt å henge med den de kjenner.

Men lov meg at du ikke gir deg enda! Prøv å ta mer kontakt, selv om det er vanskelig, for jeg vet at folk flest egentlig vil prate med deg, men de vet ikke hva de skal si eller gjøre.

Da jeg begynte på ungdomsskolen kjente jeg ingen. Jeg gikk der alene i 3 år, og prøvde å bli kjent med folk. Det var noen som jeg såvidt fikk kontakt med noen ganger, men det ble liksom bare på skolen. En sjelden gang fikk jeg med meg en jente på kveldstur, siden vi begge hadde hund.

Det var først på vgs at jeg kom inn i gjengen, og de er idag mine beste venninner.

Det viste seg at de ville gjerne prate med meg, men så hadde de mange andre venner og var liksom en god, gammel gjeng siden barneskolen, og noen av de var redd for nye medlemmer. En gjeng er ofte sterkt sammensveiset, og det er vanskelig for nye å slippe til hvis noen i gjengen er redd for nye, eller ikke orker å bli kjent med nye siden de har så mange venner.

Hvis jentene i klassen din er totalt motsatt av deg og kjemien ikke stemmer overhodet, så kunne du prøvd å bytte klasse?

Vet en gutt på vgs byttet klasse da vi begynte i 1.klasse. Det var ingen som brydde seg om det, siden han gjorde det de første ukene.

Føler jeg bare babler ivei, håper du får noe ut av det.

Det eneste som hjelper er å ikke gi opp, og å stå på!

[Gjest No_glitter]

Husker godt den situasjonen der. Poenget med bli-kjent-turer er jo rett og slett å bli kjent Hvis du klarer å tenke det slik at du ALLEREDE har en naturlig plass i gruppen i og med at du faktisk går i samme klasse som dem og ikke er en utenfra som "trenger" seg inn, har du nådd første steg. Andre sted er å føle seg komfortabel sammen med de andre. Det trenger du nok litt tid til, men du kommer nok dit Jeg har alltid følt meg utenfor gruppedynamikken - som om jeg var en inntrenger selv om jeg hadde all verdens grunn til å være der. Men det trenger ikke å være slik; se deg selv som en naturlig deltaker i gruppen. De andre er nok usikker på deg også, siden du holder deg litt unna dem. La dem bli kjent med deg - du er verdt å bli kjent med!!!

[AnonymBruker]

Men nå må du huske på at det bare har gått en uke. Sånt tar litt tid. Man blir ikke kjent med en gang. Det er nok ikke lenge til folk begynner å bli kjent og føler seg mer trygge. Er alltid litt sånn i starten når man begynner på en ny skole med nye folk.

Jeg hadde akkurat samme problem som deg. Jeg kjente ingen. Å flere av de i klassen kjente noen fra før av. Men etter en stund så ble jeg kjent med deg og de åpnet seg for meg. Man kan ikke forvente for mye i begynnelsen. Spesielt ikke fra de som kjenner hverandre allerede. Det er normalt at de henger sammen. Bare ta tiden til hjelp. Men ikke steng deg helt ute. Det ordner seg sikkert

[Gjest Loadl]

Litt off-topic, men jeg følte bare sterkt for å kommentere dette utsagnet:

"Personlig syns jeg det er rart at ingen av dem er så oppegående at det faktisk prøver å involvere folk som står litt utenfor i begynnelsen."

Jeg er en sånn person som alltid prøver å involvere de nye, eller "de som er utenfor". Dette gjør jeg nok fordi det er sånn jeg er oppdratt og jeg har vanskelig for å ha det hyggelig selv når jeg ser at noen er alene/ikke har noen å prate med innad i gruppen. Derfor har det falt meg naturlig helt siden barnehagen (har jeg blitt fortalt) og ta "den nye" under min "vinge". Jeg har alltid vært hun frøken plasserer den nye eller mobbeofferet vedsiden av i klasserommet, for at jeg skal ta meg av henne og få henne inn i fellesskapet. Og det har faktisk vært jævlig slitsomt, og idag er jeg litt bitter på at jeg ble brukt av lærere hele veien på denne måten. De har, med god intensjon såklart, nørt opp under min dårlige samvittighet og latt de andre i klassen "sluppet unna" dette ansvaret. Idag tror jeg heller at noen av de mer "egoistiske" barna i klassen hadde hatt mer å lære av å måttet ta ansvar for nykommerne. Selv er jeg utadvendt og ganske trygg, som regel har jeg inntrykk av at jeg blir godt likt av de fleste.

(merker dette blir veldig.. selvoppofrende og bedrevitende, men sånn har det faktisk vært. får poste under anonymt)

Dette har faktisk vært og er fremdeles (er nå 27 år gammel) en belastning. Man kan si at det er en fin og sympatisk egenskap ved meg, og jeg har mange ganger blitt takket for at jeg har gjort dette (tatt meg av nye folk.). Men jeg har enda oftere på en måte ofret min egen "posisjon" eller populæritet, eller muligheter for å avansere på jobb fordi jeg har brukt mye energi og tid på å inkludere andre. Å ta dette ansvaret er det ytterst få som gjør i den virkelige verden, de fleste vil slippe unna og heller bruke tid på seg selv og knytte verdifulle kontakter "oppover" i systemet.

For ofte er det sånn at de som er nye og ikke klarer å inkludere seg selv/starte samtaler med gruppa de er på vei inn i, og dermed belager seg på at noen andre skal ta ansvaret for deres eget sosiale nettverk, kan bli en ganske stor byrde for de som faktisk strekker ut en hånd. Når jeg får egne barn skal jeg oppdra dem til å tenke på seg selv først og jeg håper ikke de skal gå rundt med dårlig samvittighet for alt og alle, men heller være mer egoistiske i sånne sammenhenger.

(Dette er jo et veldig egoistisk innlegg fra min side, men det var deilig å få sagt det. At jeg føler dette har vært en belastning har vært min hemmelighet. Jeg har mange mange venner, men har desverre mistet endel som jeg føler var mine støttespillere til fordel for litt "svakere" mennesker som har snyltet og støttet seg mot meg uten å gi særlig mye tilbake. Huff. Æsj. blir dårlig av meg selv nå.)

Hva synes dere andre? Kan noen forstå min frustrasjon, eller er jeg bare ego?

Hmm.

Sorry for det vulgært lange innlegget.

Jeg forstår deg veldig godt. For meg har det alltid vært veldig naturlig å inkludere andre og jeg føler et slags ansvar for å være grei mot alle. Jeg føler at om noen blir holdt utenfor på skolen, på jobb eller i vennegjengen, MÅ jeg gjøre noe, fordi ingen andre gidder! Eller tør de ikke? Jeg vet ikke. Jeg legger i hvert fall merke til det om noen ikke får være med og vet hvordan de føles. Har alltid tenkt at jeg ikke vil være den som bare later som jeg ikke ser det. Men jeg må innrømme at jeg tenker ofte som deg, det hadde vært enklere om jeg var mer egoistisk og hadde mindre empati for andre. Da hadde jeg kanskje komt meg lengre selv..

I fjor gikk jeg siste året på vgs. Jeg kjente ingen i klassen og i klassen var vi kun jenter. Etter et par uker var det allerede ei som "regjerte" og var dronning, pluss en gjeng som dilta etter dronninga. Sånn er det ofte med jenter. Jeg ble ikke holdt utenfor, kanskje fordi jeg var eldst eller fordi jeg prøver å være hyggelig mot alle. Men jeg ble aldri så godt eller nært kjent med noen på grunn av at jeg tok avstand fra utestengingen og baksnakkingen av "outsiderne" i klassen. Jeg sa ifra, noen ganger jeg syntes de gikk over grensen og jeg holdt meg nøytral i konflikter. Jeg hadde fått dårlig samvittighet om jeg hadde latt være. I klassen hadde vi ei som hadde sosial angst og man kan si hun var litt sær. Men jeg prøvde å være hyggelig mot henne, bli kjent med henne og fant på ting i fritida med henne. Det var vanskelig fordi de andre jentene syntes jeg var altfor snill og syns synd på alle. Men for meg er det naturlig. Det var også ei som var utenlandsk og prata dårlig norsk. Disse to jentene falt "utenfor" gjengen. Begge slutta i klassen før året var slutt. Pluss et par jenter til, som ikke passet inn. Synd at det skal være sånn...

[The Kitten]

Hva med å foreslå noe gruppearbeid. Dersom du er på gruppe med noen må dere snakke sammen, og da får de en mulighet til å bli kjent med dem.