Dine og mine, x og x-familier! Jeg er så lei!

[AnonymBruker]

Jeg er - synes jeg voksen og har hatt ups and downs gjennom livet. Jeg er alene med barna på 5.året og har endelig følt at jeg har funnet plass til en mann i livet. Vi lever stabilt, har god økonomi, muligheter og godt samhold. Min mann og jeg har det fantastisk fint sammen. Vi har levd sammen så mye vi kan i over 2 år. Vi leker, reiser, trener, har samme behov for sex og vi koser oss generelt inderlig sammen. Men, en forferdelig innrømmelse.. Jeg er så ufattelig lei av dine og mine barn, som med påtrykk fra xèr som ikke har et eget liv, ikke har en forenelig hverdag! Det er så enorme forskjeller på oppdragelse og forventninger i barnas ulike hjem at det lar seg rett og slett ikke gjøre uten å sette noen av barna i klemme. Jeg er så lei!!!

Jeg er faktisk så lei at jeg tenker i mitt stille sinn "det var synd at jeg noen sinne møtte den mannen". Mitt hjerte vil briste om jeg kutter forholdet, men helt ærlig. Jeg ser ingen annen utvei. For dette er rett og slett bare for slitsomt og til en for stor belastning for både oss og barna. Jeg er rett og slett ikke villig til å leve et avstandsforhold når han har sine barn annenhver uke med savn og atter savn i 10 år til. Da er det bedre å spise sorgen og tenke at det en dag dukker opp en like sindig og vakker mann UTEN barn fra tidligere forhold. Jeg nok dessverre ikke den super bonusmamma som er villig til å ofre alt - også meg selv - for hans barn og tidligere forhold. Gud hjelpe meg,- hvorfor har jeg ikke tenkt på denne problemstillingen litt mer realistisk!!!

Og alle dere som nå tenker at jeg er lei hans barn: Ja! Jeg er lei dem! Men, nei! Jeg ønsker overhode ikke at han skal kutte ut barna sine. Det er overhodet ikke det jeg vil.

Jeg vil rett og slett bare bli fri fra den mannen og hans barn.

La meg slutte å elske han!! Fortest mulig! Gi meg styrke til å gjennomføre det!!!!

Altså... dette var en klagesang..

[Gjest Gjest]

Jeg er - synes jeg voksen og har hatt ups and downs gjennom livet. Jeg er alene med barna på 5.året og har endelig følt at jeg har funnet plass til en mann i livet. Vi lever stabilt, har god økonomi, muligheter og godt samhold. Min mann og jeg har det fantastisk fint sammen. Vi har levd sammen så mye vi kan i over 2 år. Vi leker, reiser, trener, har samme behov for sex og vi koser oss generelt inderlig sammen. Men, en forferdelig innrømmelse.. Jeg er så ufattelig lei av dine og mine barn, som med påtrykk fra xèr som ikke har et eget liv, ikke har en forenelig hverdag! Det er så enorme forskjeller på oppdragelse og forventninger i barnas ulike hjem at det lar seg rett og slett ikke gjøre uten å sette noen av barna i klemme. Jeg er så lei!!!

Jeg er faktisk så lei at jeg tenker i mitt stille sinn "det var synd at jeg noen sinne møtte den mannen". Mitt hjerte vil briste om jeg kutter forholdet, men helt ærlig. Jeg ser ingen annen utvei. For dette er rett og slett bare for slitsomt og til en for stor belastning for både oss og barna. Jeg er rett og slett ikke villig til å leve et avstandsforhold når han har sine barn annenhver uke med savn og atter savn i 10 år til. Da er det bedre å spise sorgen og tenke at det en dag dukker opp en like sindig og vakker mann UTEN barn fra tidligere forhold. Jeg nok dessverre ikke den super bonusmamma som er villig til å ofre alt - også meg selv - for hans barn og tidligere forhold. Gud hjelpe meg,- hvorfor har jeg ikke tenkt på denne problemstillingen litt mer realistisk!!!

Og alle dere som nå tenker at jeg er lei hans barn: Ja! Jeg er lei dem! Men, nei! Jeg ønsker overhode ikke at han skal kutte ut barna sine. Det er overhodet ikke det jeg vil.

Jeg vil rett og slett bare bli fri fra den mannen og hans barn.

La meg slutte å elske han!! Fortest mulig! Gi meg styrke til å gjennomføre det!!!!

Altså... dette var en klagesang..

Oj. Jeg har i ca 9mnd nå vært sammen med en mann med ansvar for sine tobarn annenhver uke, Og jeg har selv to barn. Vi bor en god biltur fra hverandre.

Så deprimerende å høre dine erfaringer:-( jeg håper med hånden på hjertet at vi skal få vårt forhold til å fungere! Men jeg kjenner jo på at ting sliter, spesielt er jeg veldig lite flink til å savne.....

Barna hans og deres mor plager meg slett ikke. Mine barn derimot... Ja, jeg tror han synes de er ganske slitsomme og vanskelige å bli kjent med... Og deres far er noe for seg selv... Jeg håper kjærligheten er sterk nok til at dette vil holde, men er redd han trekker seg etterhvert....

Du får tenke at du er heldig som har fått oppleve mye fint med denne mannen. Og kanskje snakke med han om hvordan du føler det...? Uansett så ønsker jeg deg lykke til!

[AnonymBruker]

Og jeg deg det samme,- lykke til! Jeg ser ikke fremtiden lyst i møte, men jammen tenker jeg at andre bonusmødre har langt større pågangsmot enn jeg. Jeg vil ha et liv hvor dagene er litt mindre komplisert. Min mann er nå i konflikt med sin ex om samvær, jeg oppmuntrer til MER - ikke mindre - i hans heim, for det vet jeg at han vil vinne på på sikt. Jeg venter på utfallet, og har bestemt meg. Blir det som nå eller mer,- bye-bye. Jeg orker bare ikke konfliktene i hverdagene en måned mer enn jeg må.

Så var det styrken. Gi meg den!!!!

[AnonymBruker]

Jeg ga opp en god mann av samme grunnlag som deg. Det fungerte bare ikke med de ungene hans, forskjellene, alles forventninger, idiotex som ikke hadde annet fore enn å legge opp oppdragelsen helt motsatt enn oss, og jatta jatta.. Nei, en dag treffer vi Mr. Right, og han har ikke unger på slep.

[AnonymBruker]

Jeg ga opp en god mann av samme grunnlag som deg. Det fungerte bare ikke med de ungene hans, forskjellene, alles forventninger, idiotex som ikke hadde annet fore enn å legge opp oppdragelsen helt motsatt enn oss, og jatta jatta.. Nei, en dag treffer vi Mr. Right, og han har ikke unger på slep.

Gud bedre så godt å høre at det finnes flere:) Jeg vil sove bedre etter dine få setninger. Takk

[AnonymBruker]

All ære til dere som takler en hverdag med flere stebarn. Jeg har 3 selv og har en ny kjæreste som er helt fantastsik. Han er unik og tror neppe damer hadde taklet å gi alt til en med 3 små barn og det som følger med. Takker meg for at han ikke har barn fra før.

[Gjest gjest]

Jeg skjønnere dere godt. Det er ikke mye morsomt å sitte midt i teppebombinga hele veien. Jeg forstår ikke at det skal være så mye bråk mellom ekser som har ordnede avtaler om ungene sine. Det er jo bare å hente og levere, si ifra om h*n har vert syk og så "hade" og lukke døren. Jeg prater minst mulig med min eks, venner som har mye kontakt med han har jeg kuttet ut, rett og slett fordi de lett kan være kilder til bråk og så kjenner jeg at jeg blir dritt lei av å få servert eksen i kaffekoppen.

kanskje litt avsporing fra meg men...poenget er i allefall at det står respekt av at dere tar valget. Det er jo et tydelig signal om at det er på tia å gravlegge stridsøksa.

[AnonymBruker]

Gud bedre så godt å høre at det finnes flere:) Jeg vil sove bedre etter dine få setninger. Takk

Vi er nok flere enn hva som kommer frem der ute.. All ære til de som holder ut det helvetet det faktisk kan være mellom en mann og eksn hans, man skulle ikke tro alt en kunne få til, men ja. Det er ikke alltid best å være til stede. Jeg kastet bort 2 år med din tankegang, og tenkte hele tiden "kan jo prøve, kan jo se". Det ble to år med masse mottak av dritt som kom fra dem, ment på hverandre, men som traff meg og ungene i stede. Nei uff. Ikke mer.

[Gjest Sympati]

TS har min fulle sympati.

Forskjellige forveninger til eget og andres barn er også noe som kan bli mer og mer merkbart ettersom barna vokser til. Tenåringer er f.eks. langt med krevende enn småskolebarn.

Kjenner alt for godt til følelsen "la meg bare slippe dette"

[AnonymBruker]

Altså hallo! Dere har egne barn, right? Hva får dere til å tro at dere vil finne en mann uten egne barn og som samtidig er villig til å "adoptere" deres? For meg ville det vært totalt utelukket å bli samboer med ei dame som drasser på en skokk med unger. Det er ikke mine barn, altså er jeg overhodet ikke innstilt på å påta meg ansvar for dem heller. Det får du og barnefaren fikse selv. Hvis et slikt forhold skulle fungere, og det er et svært hvis, så måtte vi hatt særbo. I grunnen er alenemødre nokså uaktuelle uansett, altfor mye bagasje.

Jeg vet at jeg ikke er alene om denne oppfatningen. Menn vet at alenemødre betyr mye trøbbel, og det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner når det som venter en er nitriste A/S Familie.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, jeg er ikke ts, men har svart i denne tråden. Jeg skal aldri mer ha mann med barn.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, jeg er ikke ts, men har svart i denne tråden. Jeg skal aldri mer ha mann med barn.

Ok. Skjønner deg godt. Jeg skal aldri noensinne ha kvinne med barn.

[AnonymBruker]

Ok. Skjønner deg godt. Jeg skal aldri noensinne ha kvinne med barn.

Og jeg skjønner deg meget godt.

[Gjest Gjest]

Har hver vårt barn.

Det funker ikke.

Jeg orker ikke mer

TS har min fulle sympati!

[AnonymBruker]

Innlegget ditt var som om jeg skulle skrevet det selv TS. Jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det. Hadde jeg visst hva jeg vet nå om slike forhold, så hadde jeg ikke gått inn i det igjen. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne skru av følelsene for han og stikke langt avgårde. Bort fra unger og x. Har ikke barn selv, så jeg hadde blitt fri!!

Nå er det ikke så lett. Vi har vært gift i mange år. Vi har det veldig bra sammen, men skjærene i sjøen har vært der. Jeg har hele tiden trodd at ting vil bli bedre, men det dukker hele tiden opp noe nytt. Det er jo ikke lett for han heller. Jeg vet at han faller mellom to stoler. Jeg MÅ støtte han når det står på som verst. Jeg kan ikke stikke og la han sitte der uten meg og alene med problemene. Problemer som han ikke alltid har kontroll over eller kan gjøre så mye med.

De gangene det har stått på som verst har jeg snakket skikkelig ut med han. Jeg har sagt rett ut at jeg kan snu ryggen til alt å bli kvitt alle problemene ganske kjapt. Han MÅ vite hvor jeg står. Jeg MÅ få snakke ut om hvordan jeg har det. Hvis ikke så vil det gnage mer og mer.

Har du prøvd å snakke ut med han? Være dønn ærlig? Det hjelper skal jeg si deg. Selv om det er bare for en liten stund....

Jeg trodde ikke et forhold med andre sine barn ville være så forferdig vondt, men det er verre enn man kan tenke seg. Hvis jeg en gang i tiden blir singel, så styrer jeg unna alle menn som har barn. Dette tør jeg aldri å utsette meg for igjen.

Lykke til TS. Dina

[Gjest Gjest]

Jøss!Er det virkelig så ille?? Jeg anser meg selv som ganske oppegående og realistisk, men har alltid tenkt at en ny kjærestes barn ville være en ekstra bonus. Flere å være glad i, osv. Men denne tråden skremmer meg litt. Å lese at folk seriøst overveier å dumpe en mann de er glad i pga barna hans, eller pga mor til barna hans, det er et tankekors...

Lykke til alle dere som sliter! Håper det ordner seg godt for dere.

Men - finnes det oppegående menn i voksen alder som er single og som ikke har barn fra før? Jeg har tatt det for gitt at voksne menn har bagasje. Håper dere finner noen i allefall!

[Gjest Okusan]

Jeg hadde også stor sympati- helt fram til sånn ca midt på siden, da diskusjonen sklei over i "Sutreklubben A/S"... Ja, det ER til tider vanskelig og tøft, ingen grunn til å stikke det under en stol, men det ble veldig mye svartmaling her. Det er jo ens eget valg da, både dette med mann og barn (og ny mann, og flere barn, osv).

Et tips som jeg synes det snakkes lite om, er det å trekke seg unna og la være i fred, som motsetning til det å hele tiden skulle snakke om, løse, kompromisse, etc. Hvis din manns fjortisdatter irriterer vettet av deg, så sørg for å holde deg unna når du kan. Hvis ekskona gjør livet surt for deg, så vær konsekvent ikke til stede ved levering/henting/skolefester og blokk henne ellers helt ut av hjernen din (og om nødvendig også mobiltelefonen, hehe). Og framfor alt: Ikke tilbring mesteparten av tiden du har med mannen din til å snakke om unger, ekser, og problemene med dem. Noen ting må man bare skyve lengst mulig ut av hjernen og sladde en stund, før det til slutt roer seg ned. Og det vil det, hvis man holder ut. Det er så innmari høye forventningen til at nyfamilier skal være 100% harmoniske, mens forutsetningene for dette sjelden er til stede, og det tror jeg får folk til å bli mer skuffet enn godt er. Jeg tror de færreste nyfamilier (vi har en selv, med mine-dine-våre og krakilsk eks og hele pakka) har mulighet til å bli fullstendig harmoniske i alle sine forhold, men hvis du legger lista på "godt nok", så er det lettere å bli fornøyd....

Dette var ikke et tips til deg, TS, altså Til deg vil jeg bare ønske lykke til emd beslutningen, håper du gjør det som er best for deg og dine.

[-milla j-]

Det er ikke bare, bare å komme sammen med noen som har barn. Enda flere utfordringer når begge har barn. Spesielt når barna ikke har ca samme alder og er totalt uinteresserte i å ha noe forhold til hverandre.

Uansett så KAN det være sånne forhold som gjør at man avslutter et forhold, rett og slett fordi ting ikke funker. Har selv vært sammen med menn som ikke hadde barn og ikke forsto hva det innebar, har vært sammen med menn som hadde barn og ikke forsto at jeg aldri ville bli noen erstatningsmamma for dem, har nå en kjæreste uten barn som ikke ønsker seg barn men gjerne tar del i mitt familieliv. Selv om kjærligheten er sterk så er det hverdagen som dreper romansen hvis man ikke klarer å få det til å fungere.

Kompromisser, delte løsninger, vanskelige ekser, det er så mange ting som kan gjøre ting vanskelig.

I bunn og grunn er det vel viljen til å få ting til som må på plass etter at hjertet har begynt å banke. Det er mange måter å håndtere sånne situasjoner på, forskjeller i barneoppdragelse kan ikke være et tema om man bor sammen og har barna på samme tid. Det skaper splid blant dem også. Ville dere klare å få til en løsning med å bo sammen og sette like regler og forventninger?

[Gjest Mann40]

Jeg er mann med barn – ett. Jeg er helt enig med TS her. Partner med barn, i mitt tilfelle kvinner med barn, er helt håpløst. Jeg har prøvd lenge. Alenemødre og oppdragelse er tydeligvis vanskelig. De ungene jeg har blitt kjent med gjennom kjærester har nærmest fått fri oppdragelse. De er totalt uten manerer. Kommer og går som de vil, hilser ikke, spiser ikke normal mat, har ikke bordmanerer, ser tv hele døgnet, totalt uinteressert i det meste. Og, hjelpe til hjemme, det forekommer aldri. Stadig problemer med disse ungene, og en alenemor som ikke gjør annet enn å sy puter under armene deres. Avtaler som må brytes hele tiden på grunn av barna.

Nei, jeg skal finne meg en smellvakker kvinne i passende alder, som er livserfaren, omsorgsfull, glad i mine barn, men uten barn selv. Dem er det sikkert mange av!

[AnonymBruker]

Jeg er mann med barn – ett. Jeg er helt enig med TS her. Partner med barn, i mitt tilfelle kvinner med barn, er helt håpløst. Jeg har prøvd lenge. Alenemødre og oppdragelse er tydeligvis vanskelig. De ungene jeg har blitt kjent med gjennom kjærester har nærmest fått fri oppdragelse. De er totalt uten manerer. Kommer og går som de vil, hilser ikke, spiser ikke normal mat, har ikke bordmanerer, ser tv hele døgnet, totalt uinteressert i det meste. Og, hjelpe til hjemme, det forekommer aldri. Stadig problemer med disse ungene, og en alenemor som ikke gjør annet enn å sy puter under armene deres. Avtaler som må brytes hele tiden på grunn av barna.

Nei, jeg skal finne meg en smellvakker kvinne i passende alder, som er livserfaren, omsorgsfull, glad i mine barn, men uten barn selv. Dem er det sikkert mange av!

Hva får deg til å tro at de vil ha deg? Du har jo barn selv. Jeg har ikke barn og styrer unna ALLE menn med barn. Liker heller ikke andres uoppdragne unger.