Abort eller beholde?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i 5 uke, og greier ikke å bestemme meg for å beholde barnet eller å ta abort. For å få de svarene jeg ønsker, så må jeg være helt ærlig. Jeg brukte prevensjon frem til jeg var 18 år. Etter dette har jeg hatt sex med totalt 16 personer, hvor én av de var med kondom. Jeg har ikke blitt gravid i denne perioden, og begynte så smått for 2 år siden å tro at jeg kanskje ikke kunne få barn eller var lite fruktbar. To uker før mensen var jeg på helsestasjonen for å få ny resept på p-piller siden jeg er igang med utdannelsen min. Mensen kom ikke den dagen den skulle, og en uke etter tok jeg en test som viste at jeg var gravid.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har holdt på med barnefaren i 4-5 mnd, og han er helt fantastisk! Han er økonomisk stabil, har en god utdannelse og et støtteapparat uten like. Når jeg fortalte han at jeg var gravid sa han at det er for tidlig for han å bli far, at han ikke er klar for dette. Men han er imot abort, og støtter meg uansett, selv om han syns jeg skal tenke på hva som er best for alle - nemlig å ta det vekk.

Jeg har snakket med forskjellige venninner som har tatt abort selv. De sier at de gjorde det som var best for de der og da, men om de hadde blitt gravid igjen hadde de aldri tatt det vekk. Og at jeg må ta tiden til hjelp og tenke på meg selv. Min søster ble gravid 1 mnd etter hun traff sin nåværende forlovede. Jeg fortalte henne at jeg har hatt sex uten prevensjon, og at jeg aldri har blitt gravid før nå. Hun fortalte meg at akkurat det samme skjedde henne, og at det måtte være et tegn fra han der oppe. Men som jeg òg sa til henne, jeg kan ikke ta sjansen på en avgjørelsen på å beholde barnet, basert på én "solskinnshistorie" som kanskje funker for meg også. Hennes forlovede var også sterkt imot dette barnet, men det var gått over 3 mnd da hun skulle ta det vekk.

Så hva gjør jeg? Når jeg har vondt i magen/underlivet er jeg livredd for å miste det, jeg leser alltid bruksanvisningen om jeg skal ta smertestillende, og jeg har allerede begynt å tenkte over hva jeg spiser. Jeg hadde bestemt meg med engang for å ta det vekk, men nå vet jeg ikke lengre. Jeg prøver å forberede meg på en abort, men syns det er utrolig vanskelig med tanke på at jeg ikke har blitt gravid før. Jeg har kun lyst på barn med én mann, men i dagens samfunn er det nesten blitt "normalt" at man har barn med flere, misforstå meg rett.

Utdannelsen jeg skal ta senere krever at jeg flytter til en annen by, flere timer med bil unna. Men det finnes jo skoler som har barnehageplass som passer studentenes hverdag.

Noen som har erfaringer med dette? Jeg er innstilt på å klare det, uansett hvor vanskelig det blir. På samme måte vet jeg at jeg må oppgi mye av livet jeg har nå, men jeg får jo noe utrolig igjen for det!

[Gjest Kevlarsjäl]

Herregud, dette er et valg du må ta selv!

Tror ingen her inne kan gi deg et godt råd ang. beholde/ta abort..

[The Kitten]

Dette må du finne ut av selv. Det er du som skal leve med avgjørelsen uansett hvilken det blir.

[AnonymBruker]

(...) selv om han syns jeg skal tenke på hva som er best for alle - nemlig å ta det vekk

(...) men om de hadde blitt gravid igjen hadde de aldri tatt det vekk.

(...) men det var gått over 3 mnd da hun skulle ta det vekk.

(...)livredd for å miste det

(...) Jeg hadde bestemt meg med engang for å ta det vekk, men nå vet jeg ikke lengre.

For en ordbruk du har! Det virker ikke som du er klar for å få barn, siden du kaller et levende vesen for "det" og i tillegg forminsker en såpass alvorlig handling som abort til "å ta det vekk"

En abort er ikke noe du kan bare kalle for å "ta vekk"

Et barn er mer enn "det"

Tenk litt grundigere igjennom situasjonen din. Du har et begynnende liv i magen, en person ligger der inne og venter på å komme igang med livet sitt. Det kommer til å bli en gutt eller en jente, en liten Oda/Fredrik/Julianne, som kommer til å lære seg å skrive, utdanne seg og bli et eller annet, som får venner og kjærester og egne barn som blir dine barnebarn. Barnet i magen din er IKKE noe du kan omtale som "det"

Og hvis du velger å ta abort, så dreper du alle mulighetene det lille vesnet hadde. Det er mye heftigere enn å "ta det vekk".

Tenk på det:

Du tar vekk rot, du tar vekk søpla, du tar vekk uønskede hår på leggene, du tar vekk gammel neglakk. Men å ta en abort er mye heftigere.

[GravidKefira]

"For en ordbruk du har! Det virker ikke som du er klar for å få barn, siden du kaller et levende vesen for "det" og i tillegg forminsker en såpass alvorlig handling som abort til "å ta det vekk" "

Må du ta deg sammen!

Du kan ikke si sånn til noen som sitter i ett sånn dilemma! Jeg er 17 år, gravid med en gutt. Når jeg snakket om mitt foster snakket jeg også som om det var en ting! Det tror jeg er veldig vanlig! Jeg sa "det" og kjæresten min sa "han". Men DET fosteret hennes er ikke en gang ett foster enda det er fortsatt bare ett emrbyo!

Det er ingen som kan bestemme om du skal ta abort eller ikke! Ja, jeg er 17 år og gravid med en gutt som jeg skal få i begynnelsen av desember:) Jeg har tenkt så mange ganger at "hva er det jeg har gjort?" og "kommer jeg til å klare dette?"

Det vet man ikke før man prøver.. Jeg skjønner veldig godt om du velger å ta abort.. Men samtidig, så har du allerede begynt å tenke på hva som er best for banet. Du har faktisk ett lite mors innstikt i deg du også! Jeg skal ikke si hva som blir galt eller riktig får deg! Men jeg sier bare at viss du er redd får å ikke klare, så tro meg, ikke gi opp før du iallefall har prøvd! Om du ikke vil klare det, så er det noe helt annet! Men du har fortsatt noen uker på å bestemme deg, så bruk den tiden du har, og om du vil gjøre slutt på det, så gjør det så fort som mulig:)

Masse lykke til!

[Jesse]

Anbefaler deg å ta kontakt med Amathea (www.amathea.no)

Lykke til med valget ditt!

[Ciara]

For meg høres det ut som om du begynner å bli innstilt på å beholde barnet siden du ser etter løsninger for å få det til. Selv om det virker veldig vanskelig nå vil det alltid ordne seg. Det er helt mulig å være student med barn, for eksempel!

Men avgjørelsen må du selvsagt ta selv.

Og til den anonyme brukeren over: Jeg omtalte også mitt barn som "det" fram til jeg fikk vite kjønnet. Det var veldig tungvint å skulle si "han eller hun" eller "barnet" hele tiden. Det kan hende at det er slik TS tenker også?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig med GravidKefira, jeg er selv gravid i 7 mnd, blir ingen ung mor, er 32 år og barnet i magen er veldig ønsket. Likevel omtales han av og til som "det" før vi visste at det var en gutt var han veldig ofte "det" eller "den". Jeg ser absolutt ingenting i veien med det, det føles ikke naturlig for meg å snakke om embryoet i magen eller fosteret for den saks skyld.

Når det gjelder ordene "ta bort" er vel det også vanlig ordbruk når det gjelder abort.

Men for å svare TS, det er ikke et enkelt valg. Jeg syne sdet virker som du har sunne tanker rundt det å ha kun en far på barna, men det er ingen krise i dag om du har et barn fra før når du inngår et forhold.

Det kommer til å bli vanskelig uansett hva du gjør, du kommer sannsynligvis til å angre av og til også. Dersom du velger å få barnet tror jeg angeren går over når det blir født, det går nesten ikke an å angre på å ha satt en søt liten skapning til verden. Selv om man kan bli fryktelig lei av dem av og til :-).

Tenk deg nøye igjennom, snakk med kjente og gjerne også noen profesjonelle.

Når det gjelder studier går det fint å kombinere med barn, men studielivet blir jo ikke det samme som med barn.

Lykke til med valget ditt.

[AnonymBruker]

Jeg er ei voksen dame på 35 år som var i samme dilemmaet som deg da jeg var 20 år. Jeg skal si noe ingen andre tør å si. Jeg angrer på at jeg ikke ventet til livet var roligere. Til jeg hadde en mann,en jobb og et fotoalbum som var tykkere av bilder med opplevelser som hører ungdomstida til. Jeg elsker mitt barn og alt gikk fint! Men det er så lett å se seg blind på babytida og småbarnstida. Den er over før du får snudd deg. Da jeg hadde baby hadde jeg kjærlighetssorg og jeg var fortvilet over økonomi og framtidsplan ang skole og jobb. Jeg brukte så mye krefter på alt dette at jeg husker at det noen ganger var vanskelig å kose seg med det lille vidunderet. Jeg er bare ærlig. Jeg sier ikke at jeg mener du bør ta abort men jeg forteller deg om min erfaring. Hadde jeg stått i samme situasjon i dag med den erfaringen jeg har nå ville jeg valgt på en annen måte. Ønsker deg lykke til med avgjørelsen

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke unnskylde at jeg kaller barnet for "det" eller å kalle abort for "å ta det vekk". Jeg er full av hormoner og forvirret på samme tid, samtidig som jeg har hodeverk av å gå å tenke på dette hele tiden. Så om måten jeg skriver på akkurat nå ikke er moden nok, eller gjør at jeg ikke er klar, er det helt OK at du syns det! Jeg ba om meninger ang dette, og hadde blitt overrasket om noen ikke hadde kommet med en spydig kommentar. Og jeg ber vel egentlig ingen her inne om å ta valget for meg, jeg spør om erfaringer.

Til dere andre; Takk for svar! Jeg har tenkt å kontakte Amathea for å få råd. Det er veldig greit å få snakket med en profesjonell i tillegg til familie og venner.

Hvis jeg syns det er vanskelig å ta abort nå, så kommer det bare til å bli verre seinere. Så jeg håper at jeg får bestemt meg så fort som mulig, men jeg heller vel over på å beholde det.

Ja, planen min var å reise jorden rundt og reise rundt i USA ol. før jeg slo meg til ro med hus, mann, bil, hund og jobb. Men jeg har allerede opplevd ganske mye, og jeg tror ikke et barn setter en stopper for at man skal få oppleve noe nytt. Men det vil selvfølgelig gjøre studentlivet litt vanskligere og livet generelt. Jeg velger å tro at livet ikke alltid blir sånn som man planlegger det, tingene kommer bare i en annen rekkefølge.

[Frøysa]

Det er lurt å kontakte Amathea Flere jeg kjenner som har vært innom der, og de er profesjonelle og hyggelige.

Er også student og snart med barn, og har hatt mange tanker rundt dette. Men som du sier, man kan oppleve ting dersom man har barn. Man slutter jo ikke å leve, selv om hverdagen blir sentrert rundt en liten en Jeg tar det som en ekstra utfordring, som jeg vet kommet til å gi masse positive minner å se tilbake på

Ønsker deg lykke til med valget ditt, uansett hva det blir.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og tankene du har rundt det å ta abort eventuelt. Jeg ble gravid, og selv om jeg alltid hadde tenkt at jeg visste jeg kom til å ta abort hvis jeg ble gravid, var situasjonen plutselig en helt annen da jeg kjente graviditeten på kroppen.. Plutselig våknet en "mamma" opp i meg!

Jeg gikk fire uker meg kaos i hodet, og hodet mitt kranglet med magefølelsen. Til slutt hørte jeg på "fornuften" og hodet mitt idtedenfor magefølelsen, og tok abort. For meg kjente jeg det ble feil i ettertid.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å kjenne på magefølelsen, uansett hva den sier deg at du skal gjøre!

Uansett hva du velger, er det hjelp å få om det blir vanskelig..

Lykke til!