Ubeskrivelig vondt!

[AnonymBruker]

å se at sivilstatusen din ble endret til i et forhold på facebook ikveld var som å bli sparket hardt i magen til man mister pusten...

Jeg er så sint på meg selv og, sint for at jeg tross alt er i midten av 20årene og min "besettelse" av deg kunne minnet om en fjortisgreie. Jeg har da vært forelska før og i flere forhold men aldri har jeg vært sånn som dette...

Det er litt over et år siden jeg flyttet her til denne byen uten noe spess plan der og da,,for jeg trengte en ny start. jeg trengte å komme meg unna.. langt unna...

Du var en av de aller første jeg møtte...siden du jobber rett ved der jeg bor.. Jeg vet ikke hva det var/er med deg. Fra første gang jeg så deg var jeg bare totalt oppslukt i deg.. Du er så allminnelig på alle måter som det går ann egentlig.. Men for meg er du blitt den kjekkeste, peneste og beste i verden,,

Det gikk ikke langt tid før jeg fikk kontakt med deg, Jeg så deg jo så og si hver dag uten å måtte lete deg opp.. Og en mnd tid etter havna du her i senga mi etter en tur på byen.. og guuuud jeg var så lykkelig. Jeg trodde jeg var i himmelen.. Da du hadde sovna lå eg bare å så på deg.. Jeg tok hånda di og bare holdt den mens jeg studerte den..Da vi våknet dagen etter var jeg redd du skulle bare stikke av så fort du kunne. men du gjorde ikkje det. du lå å holdt rundt meg og vi bare lå i senga helt til kvelden..

Dagene etter var jeg helt ør, forvirra og lykkelig.. vi sendte mlder og ringte hverandre.. og jeg så deg på jobben din.. problemet ble bare at jeg klarte ikke være meg selv nå,, du gjorde noe med meg som jeg aldri har følt før.. jeg føler meg svak, nervøs og surrete og rett og slett dum rundt deg. Alt du sa til meg fra da av analyserte jeg i tusen biter.. hva det kunne bety ,hva du mente osv,, Vi møttes eterhvert også litt via felles venner.. og jeg slet skikkelig me¨å være rundt deg..Tror du merket dette og jeg rett og slett skremte deg bort.. Du ble annerledes, nesten kald mot meg. det gjorde vondt.. sykt vondt... tidene gikk.. og vi bare pratet helt sporadisk.. det ble like dumt hver gang etter på pinet jeg meg selv for hva jeg hadde sagt, gjort feil eller ikke gjort,, etterhvert prøvde jeg å komme meg videre, møtte andre menn. men bare jeg så deg var de glemt..

Jeg lærte meg til slutt å leve med dette, jeg var glad du bare var i nærheten så jeg fikk se deg og snakket med deg litt når jeg var innom der du jobber..

Men nå har du altså fått deg dame.. og det er ikke meg.. DET GJØR SÅ UFATTELIG VONDT! og jeg bor så nær deg. min første tanke ikveld var at jeg må flytte fra byen her. Men jeg kan jo ikke det.. Jeg har lyst å skrive til deg å bare si at jeg elsker deg.. men det er jo også sykt for jeg kjenner deg vel egentlig ikke godt nok til å elske deg??? Men det er det jeg føler.. Jeg vil skrike at jeg elsker deg og at du må VELGE MEG!!!

[AnonymBruker]

[Gjest CS]

[Gjest TS]

For en sinnsyk hard dag.. Etter å ha grått heile natta. Bare det å lufte hunden har vært sinnsykt tungt å gjøre. Jeg er så redd for å møte på han at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme over dette, når han er så nær meg. han bor og jobber like ved meg. og sjansen for å møte på han er stor.. tanken på å kanskje møte på han sammen med hun nye dama f¨år magen min til å vrenge seg

ps: Takk for klemmer...

[AnonymBruker]

Huff, jeg føler med deg.....

[Athea]

Ingen vet hva man skal gjøre i slike situasjoner, man føler det man føler. Ta vare på de gode minnene og lær av de vonde, det er de man vokser på. Mitt beste råd til deg - ta tak i din beste venninne og ikke gi slipp før dere har snakket ut, spist sjokolade og sett en teit film. Av en eller annen grunn virker det. Venner er og blir medisin. Håper ting blir bedre etterhvert:)

[Gjest TS]

Takk..Nå er saken den at jeg har flyttet 75mil unna for 1 år siden.. har fått meg venner og nettverk her oppe også, men de som kjenner meg aller best er langt unna..Det gjør det kanskje ekstra tøft..

[Gjest jente]

Hatt det akkurat som deg .

det som hjalp meg var:

-snakke med andre som ville høre på meg

prøvde å overleve hver dag

leste gamle sms og være for meg selv

lot savnet modne og viste at jeg kom til å få det bedre etter lang tid

Nå har det gått ca 4mnd og jeg gråter ikke mer. Vet at savnet vil være der alltid.Vet at jeg kanskje ikke finner noen som han men jeg skal klare å gå videre og ha et godt liv.

lykke til !!