Ex'en har blitt psykisk syk igjen-

[Gjest Gjest]

Er skilt fra en mann jeg har to barn med. De er i grunnskolealder.

Deres far har i flere runder vært psykisk syk, med paranoid psykose. Det var helt riktig av meg å forlate han for et par år siden, både jeg og barna har fått det bedre. Nå bor han hos sin mor, og hun er nå hans nærmeste pårørende.

Han har hatt ansvar/samvær med barna annenhver helg, noe som har fungert utmerket. Denne helgen måtte vi avlyse fordi han har blitt syk igjen.

Jeg føler med han, og er bekymret. Han har blitt veldig tynn, og sier ting som tyder på at han er på vei inn i en psykose igjen.

Jeg lurer på hvilken rolle jeg har som ex-kone. Hva jeg evnt kan bidra med. Og hvor mye jeg skal si til barna våre.. ?

Er trist nå, men likevel lettet over at han ikke er min mann lenger. Sliter nok litt med dårlig samvittighet. Da vivar gift gikk mange av tvangstankene ut over meg ( han var bla overbevist om at jeg var utro, noe jeg aldri var).

Hva vil dere råde meg til?

[Jodi]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du gikk fra ham, du er ikke ansvarlig for hans liv. Når det er sagt hjelper det sikkert ham at du støtter ham og tar hensyn til sykdommen hans. Kanskje ha en dialog med ham hele veien, og la ham være litt sammen med barna en dag han er litt "oppe" (mens du er tilstede)?

Når det gjelder barna syns jeg du skal skjerme dem så godt du kan. Du kan jo si at faren deres er syk, men ikke gå dypere inn på det?

[AnonymBruker]

Hvorfor skal hun ikke fortelle barna om farens sykdom? De skjønner jo at det er noe, og de merker vel også på ham at han ikke er helt seg selv? Er psykisk sykdom fortsatt så tabu at barn i grunnskolealder ikke skal vite at den ene av foreldrene er psykisk syk i perioder? Jeg tror sjangsen er stor for at barna dikter opp ting i fantasien som sikkert er langt verre enn virkeligheten hvis ting dysses ned og skjules for dem. Hvis du hadde vært min venn, ville jeg rådet deg til å være ærlig, men på et nivå som barna kan forstå rundt pappan sin sykdom. Hvis du er i tvil rundt dette syns jeg du skal oppsøke hjelpeapparatet og spørre hvordan de syns du skal forholde deg i forhold til ham og barna.

[*Numi*]

Du bør nok fortelle barna at faren deres er syk, og hvordan sykdommen fungerer. Er du i tvil om hvordan, spør helsepersonell el.l. Har selv en psykisk syk forelder, og det har da i det minste hjulpet meg å vite om min ene forelders sykdom og hvordan den kan utarte seg. Det hadde hatt lite for seg å dysse det ned. Det mener jeg oppriktig at bare vil gjøre vondt verre.

Ellers mener jeg at du ikke trenger å ha verken dårlig samvittighet eller å støtte noe videre opp om eksen, sånn uten om det du normalt ville gjort, altså. Han lever sitt liv, og du er ikke ansvarlig for ham. Men selvfølgelig, det er lov å vise hensyn og taktfullhet både ovenfor han og barna.

[Gjest gjest (ts)]

Hvorfor skal hun ikke fortelle barna om farens sykdom? De skjønner jo at det er noe, og de merker vel også på ham at han ikke er helt seg selv? Er psykisk sykdom fortsatt så tabu at barn i grunnskolealder ikke skal vite at den ene av foreldrene er psykisk syk i perioder? Jeg tror sjangsen er stor for at barna dikter opp ting i fantasien som sikkert er langt verre enn virkeligheten hvis ting dysses ned og skjules for dem. Hvis du hadde vært min venn, ville jeg rådet deg til å være ærlig, men på et nivå som barna kan forstå rundt pappan sin sykdom. Hvis du er i tvil rundt dette syns jeg du skal oppsøke hjelpeapparatet og spørre hvordan de syns du skal forholde deg i forhold til ham og barna.

Barna har vært gjennom dette to ganger tidligere, da vi var gift.

jeg forklarte da så godt det lot seg gjøre litt om sykdommen hans. nå har de mindre kontakt med han, men han har hatt dem annenhver helg. De kan ikke det nå, så lenge han er såpass dårlig, så jeg må forklare dem dette, og jeg gruer meg. De kan fort bli veldig bekymret....

Jeg håper nå at han får den hjelpen han trenger, vi har ganske dårlig erfaringer med fastlege og oppfølging. Han slutter med medisinene hver gang han føler seg litt bedre igjen, og innser ikke at han trenger dem. Da får han tilbakefall. Det er nå tredje gang han blir syk...uff og uff, jeg synes så synd på han - og på barna mine....

[Gjest gjest (ts)]

Du bør nok fortelle barna at faren deres er syk, og hvordan sykdommen fungerer. Er du i tvil om hvordan, spør helsepersonell el.l. Har selv en psykisk syk forelder, og det har da i det minste hjulpet meg å vite om min ene forelders sykdom og hvordan den kan utarte seg. Det hadde hatt lite for seg å dysse det ned. Det mener jeg oppriktig at bare vil gjøre vondt verre.

Ellers mener jeg at du ikke trenger å ha verken dårlig samvittighet eller å støtte noe videre opp om eksen, sånn uten om det du normalt ville gjort, altså. Han lever sitt liv, og du er ikke ansvarlig for ham. Men selvfølgelig, det er lov å vise hensyn og taktfullhet både ovenfor han og barna.

Jeg synes synd på barna som må gjennom dette en gang til. Synes selvsagt også synd på han, men det er barna som er mitt ansvarsområde nå.

Det er også utrolig lite hjelp å få fra helsevesenet. Da han ble lagt inn mens vi var gift, fikk vi ingen hjelp til å hanskes med det. Fikk ingen råd, selv om jeg ba om det. Jeg aner ikke om barna har tatt skade av det på noe vis, heller.

[Gjest Kevlarsjäl]

Barna kan vel møte ham selv om han er paranoid og delvis psykotisk? Så lenge farmor og mamma er med da vil barna forstå bedre hvorfor de ikke møter pappa så ofte for tida. Så lenge pappa ikke kan skade barna (og dere er jo to andre voksne der) så bør det ikke være noe problem. Barna bør kunne møte pappa selv om han ikke er seg selv. De kan bli redde, men jeg tror det er viktig.

Vokste selv opp med svært psykisk syk mor, og det ble folk av meg også til slutt. Ikke sy puter under armene på barna dine, og vær heller åpen om problemene Om du skjermer barna kan de fort få problemer med å forholde seg til pappa når de blir større.

[Gjest gjest (ts)]

Barna kan vel møte ham selv om han er paranoid og delvis psykotisk? Så lenge farmor og mamma er med da vil barna forstå bedre hvorfor de ikke møter pappa så ofte for tida. Så lenge pappa ikke kan skade barna (og dere er jo to andre voksne der) så bør det ikke være noe problem. Barna bør kunne møte pappa selv om han ikke er seg selv. De kan bli redde, men jeg tror det er viktig.

Vokste selv opp med svært psykisk syk mor, og det ble folk av meg også til slutt. Ikke sy puter under armene på barna dine, og vær heller åpen om problemene Om du skjermer barna kan de fort få problemer med å forholde seg til pappa når de blir større.

Takk for råd! Godt å høre fra en som har erfaring på området.

Han besøkte oss i går, og det gikk ganske greit. Jeg skal snakke med barna om det.

Det som også sliter endel på barna nå, er at jeg har ny kjæreste (eller ny og ny, vi har vært sammen i mange mnd). Han er veldig god mot barna, men det er klart at alt det nye er vanskelig å takle for dem.

Jeg har ingenting imot at de treffer han, men så lenge han er såpass dårlig, bør det skje med andre voksne tilstede.

[Gjest gjest]

Jeg synes synd på barna som må gjennom dette en gang til. Synes selvsagt også synd på han, men det er barna som er mitt ansvarsområde nå.

Det er også utrolig lite hjelp å få fra helsevesenet. Da han ble lagt inn mens vi var gift, fikk vi ingen hjelp til å hanskes med det. Fikk ingen råd, selv om jeg ba om det. Jeg aner ikke om barna har tatt skade av det på noe vis, heller.

Når det gjelder psykiatri er helsevesenet under enhver kritikk- og legitim kritikk.

Omtrent alle som er i kontakt med de uttaler seg kritisk- det er ikke noen stjerne-etat.Kompetansen varierer og tilbudet man får er nokså tilfeldig ut fra hvem nan snakker med og hvor man bor.

Jeg tror du kommer langt her med sunn fornuft.

Om barna bekymrer seg så er det vel grunn til det i deres oppfatning pga deres erfaringer før i livet.

Så da kan du vel skjerme med hva de får vite- når det kanskje ikke er sånn at pappaen får all den oppfølging og hjelp som gjør at du bare kunne beroliget dem med å fortelle ting som gjøres av legen for å hjelpe pappaen.

Noen bekymringer er voksenverdenen sine- og siden barn bare vil bli maktesløse av dem bør de skjermes fra dem.

Men å si til barna at de ikke reiser til far pga han er ikke bra nok nå til å ta vare på dem- det må vel kunne forklares.

Men at de skal dit som vanlig senere når pappaen blir bra igjen.

Din rolle som ex-kone blir vel nettopp det: Du er ute av livet hans -men mor til barna hans. Så jeg ville foholdt meg til rollen som mor.

Ikke la helsevesenet bruke deg til å frita seg for ansvar for å få han medisinert og behandlet- ikke la dem skrive han ut hjem til deg o.lign.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest gjest]

Barna kan vel møte ham selv om han er paranoid og delvis psykotisk? Så lenge farmor og mamma er med da vil barna forstå bedre hvorfor de ikke møter pappa så ofte for tida. Så lenge pappa ikke kan skade barna (og dere er jo to andre voksne der) så bør det ikke være noe problem. Barna bør kunne møte pappa selv om han ikke er seg selv. De kan bli redde, men jeg tror det er viktig.

Vokste selv opp med svært psykisk syk mor, og det ble folk av meg også til slutt. Ikke sy puter under armene på barna dine, og vær heller åpen om problemene Om du skjermer barna kan de fort få problemer med å forholde seg til pappa når de blir større.

Jeg lurer på om jeg syns det var et godt råd. Det er skremmende for en voksen å være sammen med en delvis psykotisk person. Barna skal bo hos denne personen senere uten å ha mor med seg- og det å oppleve far veldig uberegnelig kan skade trygghetsfølelsen deres når de skal reise til ham og han skal være omsorgspersonen.

Jeg syns barn ikke skal inn i den akutte fasen av en sykdom når de har full anledning til å ikke oppleve den.

Det er også realt mot far å ikke gjøre ting som bidrar til å svekke tillitsforholdet han har til sine barn med å la dem oppleve hans syke øyeblikk unødig.

Barn føler raskt ansvar for å ta vare på sine foreldre, noe som vil sette dem i avmakt her- helt unødig.

jeg kan la barna mine gå alene ned Karl Johan helt alene på en lørdagsnatt i desember og oppleve at det fortsatt blir folk av dem. Men jeg kan også la det være når det er helt unødvendig.

[Gjest gjest (ts)]

Når det gjelder psykiatri er helsevesenet under enhver kritikk- og legitim kritikk.

Omtrent alle som er i kontakt med de uttaler seg kritisk- det er ikke noen stjerne-etat.Kompetansen varierer og tilbudet man får er nokså tilfeldig ut fra hvem nan snakker med og hvor man bor.

Jeg tror du kommer langt her med sunn fornuft.

Om barna bekymrer seg så er det vel grunn til det i deres oppfatning pga deres erfaringer før i livet.

Så da kan du vel skjerme med hva de får vite- når det kanskje ikke er sånn at pappaen får all den oppfølging og hjelp som gjør at du bare kunne beroliget dem med å fortelle ting som gjøres av legen for å hjelpe pappaen.

Noen bekymringer er voksenverdenen sine- og siden barn bare vil bli maktesløse av dem bør de skjermes fra dem.

Men å si til barna at de ikke reiser til far pga han er ikke bra nok nå til å ta vare på dem- det må vel kunne forklares.

Men at de skal dit som vanlig senere når pappaen blir bra igjen.

Din rolle som ex-kone blir vel nettopp det: Du er ute av livet hans -men mor til barna hans. Så jeg ville foholdt meg til rollen som mor.

Ikke la helsevesenet bruke deg til å frita seg for ansvar for å få han medisinert og behandlet- ikke la dem skrive han ut hjem til deg o.lign.

Ønsker deg lykke til.

Takk for råd! Jeg synes du sier mye klokt her. Jeg må nok forklare noe, men skal tilpasse det etter deres kunnskapsnivå/det de trenger å vite for å forstå.

de kan ikke skrive han ut til meg, vi har for lengst blitt skilt og jeg er derfor ikke hans pårørende. Heldigvis....

[Gjest gjest (ts)]

Jeg lurer på om jeg syns det var et godt råd. Det er skremmende for en voksen å være sammen med en delvis psykotisk person. Barna skal bo hos denne personen senere uten å ha mor med seg- og det å oppleve far veldig uberegnelig kan skade trygghetsfølelsen deres når de skal reise til ham og han skal være omsorgspersonen.

Jeg syns barn ikke skal inn i den akutte fasen av en sykdom når de har full anledning til å ikke oppleve den.

Det er også realt mot far å ikke gjøre ting som bidrar til å svekke tillitsforholdet han har til sine barn med å la dem oppleve hans syke øyeblikk unødig.

Barn føler raskt ansvar for å ta vare på sine foreldre, noe som vil sette dem i avmakt her- helt unødig.

jeg kan la barna mine gå alene ned Karl Johan helt alene på en lørdagsnatt i desember og oppleve at det fortsatt blir folk av dem. Men jeg kan også la det være når det er helt unødvendig.

Takk, du har nok rett i at det kan oppleves som skremmende å se han når han er dårlig. Jeg er glad for at jeg får ett visst innblikk i helsetilstanden, sånn at jeg ikke leverer dem til han uten å vite hvordan han er.