alle enebarn der ute! Hva synes dere om å være enebarn?

[frøken_øst]

Alle enebarn der ute, hva synes dere om å være enebarn? Er ingen enebarn i min omgangskrets, så synes det kunne vært artig å dele litt erfaringer her:)

Jeg tenkte ikke så mye over det når jeg var liten, vokste opp med min mor som var alenemor. Vi hadde det trangt økonomisk,så er absolutt ikke bortskjemt på ting, men kanskje på oppmerksomhet? Selv om jeg ikke har delt min mors oppmerksomhet med noen andre,som ofte er det de med søsken sier at de er misfornøyd med og "misunner" enebarn,føler jeg ikke at dette har gjort meg mer trygg på meg selv, snarere tvertimot, jeg har blitt ganske så usikker og litt keitete i relasjoner med andre, jeg tror det skyldes at jeg ikke har hatt søsken å "bryne" meg på

Nå i voksen alder skulle jeg gjerne hatt søsken,jeg synes det å være enebarn gjør at jeg føler en spesiell type ensomhet, selv om jeg har venner. Det er og særlig i forhold til når foreldre går bort.

Så andre enebarn, hvordan har dere det med dette?

[Lady Lovelylocks]

Er jo ikke vant til noe annet. Så jeg syns det har vært fint å være enebarn. Eneste gangen jeg gjerne skulle hatt et søsken var da mamma døde...

[AnonymBruker]

Alle enebarn der ute, hva synes dere om å være enebarn? Er ingen enebarn i min omgangskrets, så synes det kunne vært artig å dele litt erfaringer her:)

Jeg tenkte ikke så mye over det når jeg var liten, vokste opp med min mor som var alenemor. Vi hadde det trangt økonomisk,så er absolutt ikke bortskjemt på ting, men kanskje på oppmerksomhet? Selv om jeg ikke har delt min mors oppmerksomhet med noen andre,som ofte er det de med søsken sier at de er misfornøyd med og "misunner" enebarn,føler jeg ikke at dette har gjort meg mer trygg på meg selv, snarere tvertimot, jeg har blitt ganske så usikker og litt keitete i relasjoner med andre, jeg tror det skyldes at jeg ikke har hatt søsken å "bryne" meg på

Nå i voksen alder skulle jeg gjerne hatt søsken,jeg synes det å være enebarn gjør at jeg føler en spesiell type ensomhet, selv om jeg har venner. Det er og særlig i forhold til når foreldre går bort.

Så andre enebarn, hvordan har dere det med dette?

Min erfaring er omtrent som din. Fikk alltid høre at fordi jeg var enebarn var jeg så bortskjemt, men vi hadde jo aldri råd til noenting, så de som sa det fikk ofte mange flere ting enn meg. Men det er klart jeg fikk mye oppmerksomhet av mamma.

Er gravid nå og håper at mitt barn får mange søsken. Jeg har nemlig alltid ønsket meg en stor familie og følt meg til tider veldig veldig ensom.

[Sessipn]

Jeg og føler det ganske likt som deg Forskjellen er vel at jeg har 2 foreldre og er ganske så bortskjemt

Spesielt når vi var på ferier syns jeg det var kjedelig og ikke ha noen å være med. Var ganske sjenert av meg, så turte ikke å ta så mye kontakt med andre barn.

Aller værst var det vel den perioden jeg ble mobba på barneskolen og etterpå da jeg ikke hadde noen venner i det hele tatt. Har et søskenbarn som er et par år yngre enn meg som var den eneste på min alder jeg hadde å være med.

Også når en er enebarn må en bane vei for alt selv, ingen har gjort det først og ingen gjør noe værre etterpå.

Så jeg skulle veldig gjerne hatt noen søsken, og jeg kommer ikke til å ha bare et barn selv

[frøken_øst]

Det ser ut som vi alle kjenner den ensomhetsfølelsen ja..Jeg har og tenkt at hvis/når jeg får barn, at jeg ihvertfall skal ha to, slik at ingen av de blir enebarn

[AnonymBruker]

Sier meg enig med dere andre. Som barn var det egentlig greit å ikke måtte dele oppmerksomheten med noen andre. Jeg fikk også høre den "enebarn og bortskjemt" innimellom, men tror egentlig ikke det var så sant. Mine foreldre hadde nemlig ikke spesielt god råd så det var ikke sånn at jeg fikk alt jeg pekte på. Jeg måtte pent vente til vi fikk råd.

Dessuten hadde jeg jo venninner så når vi besøkte hverandre ble jeg veldig bevisst på å "dele likt".

I voksen alder savner jeg søsken, særlig nå når mine foreldre etterhvert begynner å få litt helseproblemer. Det hadde vært greit å ha noen å dele bekymringene med, og noen som ville vært der etter at mine foreldre er borte. Jeg har imidlertid prøvd å knytte litt "reservesøskenforbindelser" med noen søskenbarn, slik at jeg beholder en viss familietilknytning når mine foreldre en dag dør. Jeg har muligens også vært mer bevisst på å holde kontakt med venner enn jeg ellers ville vært. Siden jeg ikke har søsken å støtte meg på, så er det kjekt å ha gode venner som kjenner meg fra tidenes morgen omtrent.

Av positive ting kan nevnes selvtillit/selvsikkerhet. Det har jeg etterhvert opparbeidet meg nok av. Jeg tror det henger litt sammen med at man som enebarn gjerne blir et litt veslevoksent barn fordi man omgås mange voksne. Dermed mister man litt av den autoritetsangsten som man kanskje ellers ville hatt og man har selvtillit nok til å prøve nye ting, noe som igjen bygger enda mer opp under selvfølelsen.

[frøken_øst]

Av positive ting kan nevnes selvtillit/selvsikkerhet. Det har jeg etterhvert opparbeidet meg nok av. Jeg tror det henger litt sammen med at man som enebarn gjerne blir et litt veslevoksent barn fordi man omgås mange voksne. Dermed mister man litt av den autoritetsangsten som man kanskje ellers ville hatt og man har selvtillit nok til å prøve nye ting, noe som igjen bygger enda mer opp under selvfølelsen.

Jeg har det akkurat omvendt tror jeg, jeg er usikker på meg selv, noe jeg antar har mange forklaringsfaktorer, men jeg føler altså at det å være enebarn har gjort meg usikker og veldig sårbar i relasjoner til andre, jeg vet liksom ikke hvor mye de "tåler" før de forsvinner og blir ekstra redd for å miste, siden jeg da ikke har noe familie som "fanger" meg opp

[Gjest Spinell]

Jeg har hatt det helt utmerket som enebarn, og kjenner ikke den ensomheten som nevnes. Dette kommer kanskje av at jeg har hatt god kontakt med jevnaldrende fettere og kusiner, hvorav også enkelte andre enebarn.

Jeg har aldri savnet søsken, men siden jeg er enebarn vet jeg selvsagt ikke hvordan det er å vokse opp med søstre og/eller brødre. Derfor kan jeg ikke sammenlikne.

Jeg fikk mye og god oppmerksomhet i barndommen, uten nødvendigvis å bli materielt bortskjemt. Foreldrene mine hadde god nok tid til å følge meg skikkelig opp, og jeg var på mange måter svært tidlig moden og selvstendig. Jeg mener at mangelen på søsken har medført at jeg har turt å gå egne veger og stå for egne meninger. Det er ballast som bestandig har vært god å ha med seg.

Om en blir utrygg eller usikker er mer avhengig av foreldrene enn av antall søsken, etter min mening. (Slik kan det selvsagt også være med selvstendigheten, jeg ser det )

Noen hensyn skal en likevel ta hvis en har kun ett barn:

-sosialisering med andre barn: barnehage er viktig

-pass på at barnet ikke bestandig er alene med dere foreldre på ferie. Sørg for at barnet i alle fall av og til kan ha med seg en jevnaldrende venn eller slektning

I voksen alder savner jeg heller ikke søsken, selv med foreldre som begynner å bli eldre. Det finnes nok av eksempler på at alt "ansvar" for foreldrene havner på en enkelt person i søskenflokken, selv når det barneflokken er stor.

[frøken_øst]

ja, det har nok mye å si, hvis man har hatt godt kontakt med andre deler av familien med jevnaldrende barn.

Det er nå som jeg begynner å bli voksen at disse tingene blir så viktige for meg, jeg er mer opptatt av hvor jeg "kommer" fra og livshistoriene til de som er nær. For meg er den delen at når foreldrene er borte, er man alene, ikke bare rent objektivt, men og psykisk, for det er bare deg som har kjent foreldrene dine som foreldre,siden du er det eneste barnet. For meg blir det en ensom greie, jeg tror at søsken kan dele det på en unik måte. Men det skal og sies at jeg er en grubler, som kjenner på en del tanker og følelser rundt den eksistensielle ensomheten Så mulig min ensomhetsfølelse er en av de grunnleggende trekkene ved meg.

Synes det er veldig spennende med de ulike svarene i denne tråden, er veldig fascinert av de som skriver at de føler at de har blitt selvstendige og trygge på seg selv, kanskje bør foreldre av enebarn ideelt sett legge ekstra vekt på dette i oppveksten?

[AnonymBruker]

Synes det er veldig spennende med de ulike svarene i denne tråden, er veldig fascinert av de som skriver at de føler at de har blitt selvstendige og trygge på seg selv, kanskje bør foreldre av enebarn ideelt sett legge ekstra vekt på dette i oppveksten?

AB i innlegg #6 her igjen. Mine foreldre vektla det i grunnen ikke bevisst, det eneste de gjorde var å understreke at de skulle hjelpe meg så mye de kunne, men de store avgjørelser i livet fikk jeg faktisk ta selv - og ta ansvar for. Muligens snek de inn budskapet på den måten?

Videre drev de ikke med noe særlig dulling og dilling selv om jeg var enebarn. Min mor gikk ut i skiftarbeid da jeg var 9 år og fra da av måtte jeg pent komme meg på skolen selv de ukene hun jobbet formiddagsskift. (Far gikk jo også på jobb før jeg begynte skolen selv om han jobbet dagtid.) Dette var på en tid da utearbeidende mødre ikke var fullt så vanlig som i dag.

Jeg måtte også ta hånd om meg selv i deler av feriene. Mine foreldre hadde 3 ukers fellesferie som de måtte ta samtidig ettersom de hadde samme arbeidsgiver og denne stengte ned virksomheten i fellesferien. Skoleferien var som kjent på omtrent 8 uker og SFO var ikke oppfunnet enda. Jeg ble en racer til å bake og underholde meg selv de 5 ukene jeg hadde "alene". (Dvs i realiteten var det jo bare 2-3 uker siden det var kun de ukene mor hadde formiddagsskift jeg var alene hele dagen.) Tror nok dette bidro sterkt til at jeg ble vant til å ta vare på meg selv.

[helenaa]

Jeg var enebarn i 16 år før jeg fikk stesøsken. Og jeg må si at selv om jeg hadde det helt greit som barn (bortsett fra at jeg ofte var alene i ferier og sånn), så er det en stor glede å ha større familie nå.

Jeg skulle ønske at jeg hadde visst hvordan det kan være å vokse opp sammen med søsken, og at jeg skjønte litt mer av denne søskenkjærligheten. Men jeg vet i alle fall nå at det er veldig fint å ha noen å dele familieutfordringer med. Som 16åring husker jeg at det var deilig å dele litt på oppmerksomheten, og nå i voksen alder er jeg glad for å ha et større "sikkerhetsnett".

Da jeg var liten, følte jeg meg ofte utilpass sammen med andre barn, jeg var veldig beskjeden. Aner ikke om det hadde med familiesituasjonen å gjøre... Jeg har alltid likt å bli eldre, for jeg føler at jeg passer stadig bedre inn Har lurt på om det har å gjøre med at jeg var mye sammen med voksne (særlig mamma og pappa), og likte voksen-måten å være sammen på.

[Adila]

jeg har vokst opp som enebarn, men har to halvsøsken som jeg ble kjent med i tenårene. For min egen del vil jeg unngå å få bare ett barn, siden jeg alltid har ønsket meg søsken. Jeg var ofte alene med mine foreldre på ferie og kjedet meg i grunn ganske mye. Jeg er ganske sosialt anlagt og beundret alltid familiene som hadde mange rundt middagsbordet og hvor praten gikk høyt.

Nå i senere tid innser jeg mer og mer hvor heldig jeg er som har fått flere tilskudd til familien, gjennom mine halvsøsken. Jeg har fått tantebarn og det gir meg en trygghet om at det er noen rundt meg, selv om mine foreldre går bort.

Jeg har ikke fått bedre selvfølelse eller selvtillit av å være alenebarn. Sånn sett er jeg ikke bedre rustet enn andre med flere søsken. Jeg sliter også litt med at jeg ikke har fått bryne meg på andre i oppveksten, og har nok blitt for beskyttet for omgivelsene. Heldigvis gikk jeg i barnehage og har fått mange relasjoner til andre barn der. Men jeg tror de fleste finner trygghet i familien sin, for venner kan fort forsvinne.

Så når jeg får velge ønsker jeg meg en stor familie

[Gjest savner søstre]

Jeg vokste opp med en eldre bror, men kjenner meg igjen i enebarn-følelsen alikevel.

Min bror og jeg har veldig lite felles, er veldig forskjellige som personer og har svært liten kontakt i det daglige. Vi bor langt unna hverandre. Det er ikke det at vi er uvenner eller ikke kommer overnes, vi har bare ingenting å snakke om. Jeg er veldig outgoing og sosial, han er litt nerdete.

Vi har i tillegg ingen søskenbarn så vi var alltid eneste barn på ferier og familieselskaper. Ironisk nok har jeg selv havnet i en situasjon hvor jeg, hvis jeg er så heldig å få barn, antagelig vil få bare ett.

Jeg har mange ganger i oppveksten savnet søstre, enten en trygg, nær storebror eller en søster:-)

[frøken_øst]

Halvsøsken ja, husker jeg håpet lenge på det når jeg var tenåring, siden foreldrene mine var skilt, men ingen av de fant seg noen nye å etablere seg med. Jeg husker at moren min sa at hun var lei seg for at hun ikke hadde gitt meg søsken, men at det ikke ble sånn. Forstår jo det, sjelden blir livet slik man planlegger. Hun var jo enebarn selv og savnet søsken. Det faktum at man er enebarn er jo noe man absolutt ikke kan endre på, så det gjelder jo å klare å ha det godt som man kan med det, men synes ikke det er så lett,det er nokså sårt område i livet mitt dette:)

[ninaballerina]

Kjenner meg også igjen i det at jeg ikke fikk brynt meg på søsken i oppveksten. Når man omgås bare voksne var det en overgang å skulle omgås en haug med jevnaldrende på én gang. Var nok en stor mammadalt Ville ikke være alene i barnebursdager o.l. Heldigvis blir man eldre, hehe

Da jeg vokste opp begynte foreldrene mine å jobbe til litt andre tider, så måtte være en god del alene. Det ble jeg selvstendig av Veldig glad i ettertid for at det ble sånn! Lagde meg enkel mat selv, hadde egen nøkkel og ble egentlig veldig trygg på at jeg klarte meg selv. Husker foreldrene til jevnaldrende inviterte meg på overnatting da de selv skulle bort, fordi jeg var såpass "voksen" at de var trygge på at vi kunne klare oss hjemme alene

Et annet pluss med å være enebarn er at jeg sjelden kjeder meg! Jeg har ikke behov for å bli underholdt av andre hele tiden og trenger ikke være sosial 24/7.

Det negative med å være enebarn er når foreldrene mine dør. Føler jeg kommer til å sitte igjen alene med sorgen. Det praktiske er jeg ikke så bekymret for. Har sett haugevis med eksempler av at den ene i søskenflokken blir sittende igjen med ansvaret, så å være alene om det i førsteomgang gjør meg ikke så mye.

[frøken_øst]

hei igjen tråden min, har endelig internett etter en flytteperiode:)

nøkkelbarn ja, det var jeg og Og jeg kjenner meg igjen med det å kunne underholde seg selv og pusle med sine ting. Mitt savn av søsken blir bare sterkere med årene, det er noe med at jeg søker å høre til i en gitt sammenheng, som jo familie er, i en verden hvor man ellers må finne sammenhengen og veien selv. Synes det må være gøy å ha noen som kommer fra samme "sted" som deg, i denne verden hvor alt føles så ustabilt og omskiftelig er vel det å ha en trygg familie den beste velsignelsen. Jeg er det eneste enebarnet i min omgangskrets og jeg merker at jeg "misunner" vennene mine den familiesammenhengen de inngår i, følelsen av at jeg er alene når alt kommer til alt er veldig sterk hos meg

[FatallyYours]

oppvokst som enebarn selv, og vakgte derfor å få 3 barn selv. Kjedelig å være enebarn.

[Strawberry Fields]

Jeg har alltid likt å være enebarn. Så jo hvor mye vennene mine kranglet med søskene sine, og hørte dem klage om dem i årevis. Foreldrene mine (spesielt på morssiden) har heller ikke så gode søskenforhold til hverandre, så jeg har aldri følt at jeg går glipp av noe.

Jeg er en person som liker å ha det rolig rundt meg og få vært i fred når jeg trenger det, og ser for meg at det kunne vært vanskelig med flere søsken rundt meg. Men selvsagt kunne det jo hende at jeg ville hatt en annen personlighet om jeg hadde hatt søsken fra starten av!

Endret 8. september 2010 av Idaen

[AnonymBruker]

Jeg ønsket alltid at jeg var enebarn da jeg vokste opp, jeg likte ikke brødrene mine i det hele tatt. Nå som vi er voksne er jeg glad for at de er der, men jeg ser at andre har veldig problematisk forhold til sine søsken, bitre krangler om arv osv.

Jeg håper noen synes det er greit å være enebarn da mitt barn av forskjellige grunner blir enebarn. Jeg synes det er litt sårt men sånn blir det.

[Anglofil]

Jeg syntes og synes fremdeles det er fantastisk, men det er jo også det eneste jeg vet om. Jeg har aldri savnet søsken, men så har også mine foreldre vært flinke til å la meg være sosial med andre barn. Er vokst opp med en familie der sønnen i huset var enebarn, og vi ble nesten som søsken til slutt.

Personlig er jeg glad for å være enebarn, rett og slett fordi jeg ikke føler det er noen grunn til å føle det annerledes. Når jeg selv får barn kan det godt hende vi bare får ett barn. Kjæresten min er også enebarn, snodig nok, og begge trives i rollen som enebarn. Ikke nødvendigvis fordi vi får all oppmerksomheten fra våre foreldre eller fordi det har gjort oss bortskjemte, men fordi vi rett og slett har hatt en fin oppvekst begge to.

Det er mange som sikkert mener at man står veldig alene om tingene når man er enebarn, men jeg er uenig. Selv om man kanskje ikke har søsken å støtte seg mot, så betyr det jo ikke at man alltid er venner med sine søsken. Og for meg gjør egentlig venner og annen familie samme nytten. Jeg er heller ikke redd for at vi blir en for liten familie, om vi to bare får ett barn, rett og slett fordi man kan skape relasjoner som tar igjen for at man kanskje ikke har en tante eller onkel. Kjæresten min har forøvrig en mor som er enebarn, og han vet godt hvordan det er å vokse opp i en liten familie, allikevel virker det som det aldri har vært et problem eller sak for han. Det er jo det han er vant til.

Mvh Yvonne