På vei mot skilsmisse

[Gjest kjærlighetsløs]

For dere som er skilt/separert (med felles barn), hvordan artet de par siste årene av ekteskapet seg for dere?

Hvordan var frustrasjonsnivået, livskvaliteten, selvfølelsen, sånn rett før? Jeg sliter med alt dette..

[Gjest Lørdagsgjest]

Det er ganske nøyaktig to år siden vi begynte på "separeringen". Jeg satt faktisk akkurat å leste ei dagbok jeg hadde.. der jeg skrev ned alt han gjorde, alt han interessert seg for.. hvor ubetydelig jeg følte meg.. at jeg ikke kunne forstå hvorfor han ikke bare kunne be om skilsmisse.

Men, det gjorde han ikke..

Han ville prioritere fritiden rundt seg selv og egen-interesser.. og etterhvert gjorde jeg det selv også. Hvis ikke jeg forsynte meg av tiden..gjorde han det, så vi ble etterhvert to som levde ved siden av hverandre.. Gjorde ikke noe lystbetont sammen.. pratet lite, men kranglet fortsatt mye..

Frustrasjonene var enorme. Jeg var full av tanker til enhver tid, som gikk på "should i stay or should i go..?". I tillegg var jeg sliten og trist på at det gikk den veien.. skuffet over han OG meg selv.. og sint.

Livskvaliteten var dårlig. Vi hadde jo to nydelige unger.. men jeg klarte ikke å nyte dem.. klarte ikke å la grubleriene ligge å glede meg med dem istedet.

Selvfølelsen henger vel i hop med alt dette. Vi sliter oss ut.. og selvfølelsen daler - bokstavelig talt!

Hvem vil ha dette misfornøyde vesenet, meg selv?

Jeg som aldri er fornøyd, bare klager, kjefter og skriker?

Tror den følelsen er helt normal...

Hmmm..

Du må sette en stopper for grubleriene.

Du må være klar i talen med mannen din... også må du prøve å se situajsonen fra alle aspekter.

Å skulle starte på nytt med ny mann.. mine/dine barn.. osv osv.. er ingen enkel oppgave..

Vil du si noe om hva du tenker selv?

[AnonymBruker]

Jeg har snart vært sepparet i 1 år. Vi har 3 små barn sammen. Det siste året vi var sammen eksisterte jeg bare, Ser i ettertid at jeg var så langt nede at jeg ikke klarte tenke klar. Prøvde i alle år å få han til å snakke og til å bli med på familierådgivning, men han ville ikke. Påstod at jeg og ungene var alt, men vi begge trakk oss unna og til slutt var dråpen nådd og jeg klarte ikke mer. Ikke ville han kjempe heller.

Så gikk det salg i slag. Salg av hus, papirmølle, mekling osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg gjennom det, men rart hva man klarer når man må. Jeg hadde veldig lite energi det siste året og ble mye syk de første 6-7 mnd etter bruddet.

Har vært gjennom en sorgprosess, anger og dårlig samvittighet. Men nå 1 år etter føler jeg meg mye bedre. Alle tankene jeg hadde om hvordan det kom til å gå med ungene, hva famile og venner ville si kunne jeg spart meg. Ungene har det fint og det var en lettelse å fortelle det til våre nærme.

Det var ikke noe kjekt å treffe folk på butikken ol de første mnd, men nå er alt somsagt mye bede og lettere og mine foreldre og søsken har godtatt at det er sånnt. Det har gått veldig opp/ned hele dette året og jeg kan enda kjenne meg trist fordii vi mislykkes og at jeg er bitter på min eks mann som aldri ville kjempe for meg/ungene, men man kan ikke tvinge noen til å ville eller til å forandre seg og det blir bedre med tiden.

Ønsker deg lykke til. Jeg får helt frysninger hver gang jeg hører om noen jeg kjenner/bekjennte skal skille seg. Det er noe av det verste jeg har opplevd i livet mitt.

[AnonymBruker]

De to siste årene er fort gjort å beskrive:

Jeg gledet meg til mandag og gruet til fredag.

Jeg orket ikke tanken på sex med han, desperat etter å invitere venner og familie med på alle ferier og mangt og mye mer....

Men VIT: de 4 årene etter skilsmissen har vært ille de også.

Jeg har levd og åndet for å gi min ex og mine barn tid og rom for å venne seg til situasjonen. For å hjelpe den til den nye livssituasjonen. For jeg vet jo.. Jeg brukte 2-3 år. De må få lov til å bruke det samme. Det har gitt lønn for strevet. Vi samarbeider godt, vi hjelper hverandre i noe grad og snakker aldri stygt om hverandre. Jeg er så stolt over min gjennomføring av bruddet når jeg først måtte gå til det skritt.

Jeg har vist respekt for de jeg en gang bygget livet mitt rundt. ALLE sammen. Også barnas pappa!

Så tips til alle nyseparerte. Følelsene bruser og livet virker deilig når du igjen hviler i eget hjem nå som skilsmissen er et faktum. Men bygg et fundament,- det er så hyggelig å ikke skrike til hverandre og dra i barna. Våre barn er nå harmoniske og snakker i vilden sky om både sin far og mor. Det er så deilig å høre. For de har mange venner som har "pappa eller mamma som et ikke-tema".

Lykke til der ute:)