Jeg har dessverre lurt han,

[Gjest Gjest]

Vi har vært samboere i 11 år, og har to barn sammen. Han har 3 barn til fra tidligere ekteskap. I utgangspunktet var vi enige om å få tre barn sammen, og jeg var innstilt på å få ett barn til, hele meg var liksom ikke ferdig med det å få barn, men etter noen turbulente år så ombestemte han seg. For et år siden sa han likevel ja, og jeg ble gravid ikke lenge etter. Han virket glad og fornøyd. Dessverre mistet jeg etter 8 uker, men vi skulle prøve igjen. Da jeg to mnd etterpå var klar for å prøve å bli gravid igjen, var han litt tilbakeholden i starten og etterhvert kom svaret: NEI!! Jeg ble fullstendig knust! Han hadde latt meg kjenne på denne utrolige gleden ved å være gravid igjen, og så når jeg mistet og var svært trist for det, da såret han meg enda mer ved å knuse drømmen, ønsket, gleden min! Jeg har tryglet, knegått, truet, lovet, smisket og gjort alt som har stått i min makt. Han var veldig klar på at han ønsket å sterilisere seg, men ettersom tiden gikk ble det liksom ikke så viktig og han bestilte aldri time. Istedet hoppet han av i svingen. Hver gang han hoppet av ble dette nok en påminnelse om uenigheten vår, og jeg gikk rett i kjelleren. Jeg har grått så mye over så lang tid pga dette at jeg ikke trodde det var mulig, for det betyr virkelig utrolig mye for meg. Til slutt ba jeg han sterielisere seg sånn at virkeligheten ville gå opp for meg og slik at jeg lettere kunne ta et valg dersom jeg følte at jeg ikke greide å leve med dette. Men han gjorde det ikke.

Opp i alt dette triste, fant jeg ved påsketider ut at han bak min rygg og over et halvt års tid, har hatt kontakt med en gammel kjæreste fra mange år tilbake. De har hatt mye og god kontakt på telefon, de har møttes på cafe og sms'et. Han har hele denne tiden vært svært nøye med å slette alle telefonlogger og sms'er, og for sikkerhets skyld hadde han lagret denne damen under et herrenavn. Kun ved en tilfeldighet fant jeg en sms på telefonen hans som han hadde glemt å slette, så han hadde ingen intensjoner om å fortelle meg om henne. Hun er gift, og jeg velger å tro på han når han sier at de kun er venner, men at han ikke ville fortelle meg om henne fordi jeg da ville blitt sjalu. Likevel synes jeg det var trist og en brudd i tilliten når han hadde gått bak ryggen min med overlegg over en så lang periode. Jeg ba han bryte kontakten siden jeg ikke var komfortabel pga måten han gjorde det på og siden jeg ikke helt greide å stole 100 % på han. Likevel fortsatte han kontakten,men hver gang jeg spurte, benektet han og løy om det og satte passord på telefonen sin slik at jeg ikke skulle finne ut av det. Men jeg fant ut av det.

Så kom sommerferien, og han fortalte at de var enige om ikke å ha så mye kontakt, at det ikke lengre var så viktig for han. At jeg var den som var viktig for han!

Og det var nå jeg var så dum at jeg bestemte meg for å lure han. Jeg løy og sa jeg var gravid! Reaksjonen hans ble ikke så ille. Han virket litt fornøyd, litt glad og han mente noen "der oppe" ville oss godt. Men når vi kranglet om noe helt annet, da ble han svært lite glad fordi jeg var gravid.

Iallefall sluttet han å hoppe av i svingen, og jeg ble gravid på ekte med en gang.

Så dro han på en liten ferie med en kamerat. Tilfeldighetene ville det slik at han ufrivillig ringte meg en natt, han må ha kommet borti knappen på telefonen. Magefølelsen min var ikke god, og etter mye benektelse innrømmet han at han hadde tungekysset en annen jente i fylla en kveld! Han var full av anger, så når han kom hjem igjen sa han at jeg kunne be om hva som helst, at alt var greit!! Han sa at jeg kunne be om det jeg ønsket aller mest, et barn, og så _lovte_ han at han skulle gi meg et nytt dersom jeg mistet denne gangen også. Han virket veldig fornøyd og vi snakket til og med om navn.

Så tok samvittigheten min overhånd, og jeg greide ikke å skjule ugjerningen min overfor han, så jeg fortalte sannheten. Og fra da av har sinnet og skuffelsen hans bare eskalert, nå er det et sant mareritt her hjemme. Han krever at jeg tar abort, hvis ikke skal han lage et sant helvete for meg, han ønsker aldri å se meg mer dersom jeg ikke tar abort og jeg må flytte ut. Han skal saksøke meg, og han skal fortelle alle hva jeg har gjort.

Og ja, jeg ser hvilken drittkjerring jeg er som har lurt han. Men jeg ser også at han har lovet meg dette to ganger og at han faktisk har hatt evne til å glede seg over at jeg var gravid når han ikke visste at jeg hadde lurt han. Og jeg prøver for meg selv å rettferdiggjøre det jeg gjorde ved å tenke på hva han egentlig har gjort mot meg det siste året, hvor mye han har såret meg med alt han har gjort, og likevel forventer at jeg skal stå ved hans side tiltross for at han nekter meg det jeg ønsker aller mest. Og vi har allerede to barn, det yngste er 6, og det er jeg som tar det aller meste av alt som har med barna å gjøre, så den helt store forskjellen for han blir det jo ikke. Og han har hele tiden visst at abort aldri ville vært et alternativ for meg, hvordan kunne han da praktisere å hoppe av i svingen når han vet at risikoen er der?

Han sier også at jeg kan fortsette å bo her dersom jeg tar abort, men kjærligheten vil vel aldri overleve dette? Hvordan kan jeg elske han etter at jeg har drept barnet mitt, det jeg ønsker aller mest, som han har lovet meg et par ganger nå?

Og sist, jeg er på slutten av 30 årene, så klokken tikker som bare det.

Hva gjør jeg?

[Gjest wild bird]

Min første tanke er at jeg forstår ikke hvorfor folk ønsker barn når de i utgangspunktet har et forhold som ikke fungerer? Dette ser for meg ut til å kunne bli en skikkelig familietragedie.

Hva du skal gjøre, aner jeg ikke. Syns i grunnen du har oppført deg ulovlig egoistisk, spesielt i forhold til barna dine. Både de dere har sammen, hans barn og det ufødte.

[AnonymBruker]

istedenfor å lage så mye drama, hvorfor ikke bry seg litt mer om barna dere allerede her?

Ser ut som du er bare opptatt av barna når de er babyer...

[AnonymBruker]

Når det gjelder slike ting, som å planlegge livet sitt, så er det veldig rart at noen tar andres ord på hva de vil bruke livet sitt på som et lovord.

Man kan ha ønsker og drømmer, men de forandres jaggu mange ganger i løpet av livet! Det må man jo ta til betraktning når man planlegger slik.

Uansett, jeg synes det du har gjort er egoistisk. Hvis du ville ha tre barn, og han ikke ville gi deg det, så kunne du flyttet fra han og fått det tredje barnet med en annen! Jeg sier ikke at det er lett, men man lurer ikke til seg et barn!

Jeg skjønner at du er skuffet, men du har tross alt to barn, kanskje prøve å fokusere på de?

Litt seint nå da men, uansett...

[AnonymBruker]

Nå er gjort gjort, så hva TS kunne ha gjort spiller egentlig ingen rolle. Spørsmålet er vel heller hva hun skal/bør/vil gjøre. Hva du VIL ts. Vil du ha barnet eller ikke. Forholdet høres jo ikke liv laga ut, du kan flytte ut men i nærmiljøet, så kan dere ha samvær med deres barn og babyen når den blir eldre siden dere ikke klarer å leve sammen i harmoni.

[The Kitten]

Barnet fortjener bedre enn å bli født inn i dette kaoset.

[AnonymBruker]

Huff... jeg føler virkelig med deg TS.

Om dette var egoistisk gjort av deg eller ikke har ingen betydning. Dere har begge gjort dumme ting, situasjonen er som den er, og det er ikke lett for verken deg eller mannen.

Vanskelig å si hva du bør gjøre.. men du bør hvertfall ikke ta abort hvis du ikke ønsker det selv, det kan ødelegge deg fullstendig, om forholdet overlever eller ikke.