Sliter sosialt...

[AnonymBruker]

Jeg er en 24 år gammel jente som for tiden sliter veldig sosialt.

Når jeg var yngre hadde jeg ikke slike problemer, jeg var supersosial, hadde masse venner og snakket med alle.

Når jeg var 17 mistet jeg alle vennene mine når jeg ble kjæreste og samboer med en gutt med psykiske problemer. Han var ekstremt sjalu, mishandlet meg og jeg ble nektet det meste - også kontakt med venninnene mine. Det ble slutt mellom oss etter et par år, og når jeg var 21 ble jeg mamma for første gang. Jeg hadde da ikke noe kontakt med noen utenom de på jobben, og det var der jeg møtte faren til mitt barn og min samboer (han er forøvrig verdens snilleste).

Siden jeg fikk barn har jeg ikke hatt noe sosialt liv i det hele tatt. Jeg har jo ikke hatt kontakt med mine tidligere venner, og det er ikke så lett å få nye venner når man er hjemmeværende.

Det er altså 7 år siden sist jeg egentlig hadde noen egne venner...

Tidligere i uka begynte jeg på høyskolen, og håpte det da skulle komme en ny sjanse. Men jeg føler jeg allerede har havnet utenfor. I fadderuka ble jeg mest gående bak de andre, og det var ikke så mange som snakket med meg. Jeg er en helt normal jente, folk sier jeg er søt og jeg har et ok utseende. Jeg vet også at jeg har de sosiale antennene ute.

Men jeg blir så himla usikker når jeg er ute blandt folk... Sliter med å snakke med jenter, guttene er det ikke noe problem å snakke med og jeg blir fort venner med dem.

I tillegg kommer jo dette at jeg har barn, og er på et litt annet stadie enn de fleste andre. Jeg har ikke muligheten til å møtes hver kveld og tilbringe hele dagen med venner, siden jeg har barn, hus og mann. Jeg kan selvfølgelig bli venner med folk, men jeg tror nok jeg blir nedprioritert når de finner venner på skolen som har mer tid til overs. Jeg aner ikke om det er noen på skolen som er i samme situasjon, og det vil uansett være vanskelig å bli kjent med dem. Det er en svær skole, og i min klasse er vi 200 personer... Har fått høre gang på gang at det er i fadderuka man finner vennene sine, og jeg klaffet virkelig ikke med jentene i faddergruppa. Fikk vite her om dagen at alle jentene i gruppa hadde vært og spist middag, uten at jeg ble invitert med (ingen av disse kjente hverandre fra før). Ble egentlig ganske lei meg da, over at de ikke engang ville gi meg en sjanse. Kanskje det er fordi jeg er noen år eldre enn de og fordi jeg har barn...

Jeg syns det er grusomt å skulle gå resten av livet uten å ha en eneste venninne. Og jeg føler det begynner å bli for sent nå. Ting kan jo selvfølgelig ordne seg på skolen, men jeg har ikke den store troen nå. Innimellom tenker jeg at det kanskje er like greit at jeg ikke har noen venninner, for jeg sliter veldig med å stole på folk, og har en tendens til å i mitt stille sinn tenke at folk bare vil utnytte meg...

Selvtilliten er på bånn, jeg er vel egentlig ganske deprimert og jeg sliter veldig med tanker fra den tiden jeg var sammen med eksen min.

Er det noen som har noen gode råd, noen solskinnshistorier eller bare kommentarer?

[Gjest Frøken]

Uff jeg kan forstå at du har det vanskelig. Jeg har ingen gode råd, men kanskje noe som kan trøste deg når det gjelder høgskolen. Jeg kom heller ikke særlig overens med de jeg kom på faddergruppe med da jeg begynte bachelorstudiet mitt i fjor. I etterkant kan jeg trygt si at det IKKE er alltid en finner venner under fadderuken. Det var først når vi ble delt inn i basisgrupper og begynte å jobbe med gruppeoppgaver at jeg ble kjent med folk. Også i forelesningene og på labdager. Ingen av de jeg henger mest med på skolen nå ble jeg kjent med under fadderuken. Har også mimret litt med noen klassekamerater nå mens det er kommet ny fadderuke, og ingen av de jeg har snakket med ble kjent med noen under denne uken, hvis det er til noen trøst

Kjenner du noen andre som går på høgskolen din i det hele tatt?

Under forelesningene kan du prøve å sette deg med noen, spørre spørsmål om timene eller pensum eller noe for å få igang en samtale. Det er GARANTERT noen som er ny i byen og ikke kjenner noen. Du kan kanskje prøve å bli kjent med noen av disse? Prøv i friminuttene og se etter noen som ser ut til å trenge en venn

Du må gjerne oppdatere her Lykke til

[AnonymBruker]

I fadderuka ble jeg mest gående bak de andre, og det var ikke så mange som snakket med meg.

Du kan ikke forvente at folk bare skal komme bort og ordne opp for deg. Du må ta initiativ selv. Ta kontakt, prat, spør om du kan henge med når de skal noe. At de ikke inkluderer deg kan like gjerne være fordi du omgir deg med en "aura" av innesluttethet. Dette vises bedre enn man tror selv. Hvis du nærmest forventer å være utenfor og utelatt, så gir du inntrykk av det også. Tenk litt over hvordan du er når du er sammen med dem, og andre ukjente mennesker. Hvordan er ansiktsuttrykket ditt? Ser du skeptisk ut? Ser du ut som du helst ønsker å gjemme deg litt bort?

[Frøken Frigg]

Det første året mitt på høyskolen var ganske ensomt. Jeg var sjenert, og følte ikke at jeg blei tatt i mot noen steder. Fikk meg ei venninne i klassen, men hun kutta meg ut da jeg konfronterte henne med alle ryktene hun hadde spredd om meg. At hun kutta meg ut viste seg å være beste som kunne skjedd, for da endte jeg opp med å være mye med en gjeng der jeg kjente noen av de littegrann. Nå er det fem år siden jeg var ferdig på skolen, men størsteparten av den gjengen (de som flytta til samme sted) holder fortsatt sammen.

Ei anna som gikk i klassen min første året, og som jeg knapt nok snakka med da, blei jeg godt kjent med tredje året, og hun er også en av de beste venninnene mine i dag. Hun blei "ledig på markedet" fordi de to hun hadde vært mest med de to første årene skifta skole. Så selv om det har danna seg klikker, er dette noe som kan forandre seg.

Jeg har ikke barn, og veit ikke hvordan det påvirker saken. Vil du helst ha venner som også er foreldre? Kanskje du kunne hengt opp en lapp der du søker etter kollokviegruppemedlemmer med barn? Eller kanskje skolen allerde har noen tilbud til de av studentene som har barn?

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Har funnet ut nå at skolen faktisk hadde en egen faddergruppe for de med barn, men det er jo for sent nå. Kanskje jeg klarer å bli kjent med en av dem, så kommer jeg meg kanskje inn der...

Grunnen til at jeg ble gående litt bak dem var ikke fordi jeg gjorde det med vilje, men at jeg falt utenfor samtalen og svarene deres til meg egentlig bare var korte. Har virkelig prøvd å snakke med dem altså :-)

Godt å høre at man kan finne seg venner utenom faddergruppene også ihvertfall :-)

[boyboy]

Dette har jeg opplevd på to forskjellige måter, både som den som ikke gadd å ta initiativ og den som var med en gjeng med venner og la merke til en outsider i klassen som var veldig stille og oftes for seg selv.

Hvis du oppfører deg a - sosial, er tilbaketrukket og lite imøtekommende så vil folk oppfatte det som om du ikke er intressert i å snakke eller være venner, men folk kan også legge merke til at du er sjenert, og når du er sjenert blir det verre for dem å ta kontakt med deg pga det er vanskelige psykisk å ta kontakt med en tilbaktrukket person enn en glad og sprudlene person.

Det kreves to personer for å inverksette et vennskap, og begge må bidra. Hvis det er bare den ene personen som bidrar med samtale og andre initiativer så vil den personen etterhvert slutte med det pga han/hun vil føle lite samarbeidsvillighet og gi opp. Vedkommende vil også føle seg litt utilpasset hvis han/hun må føre samtalene 100 % med ingen spørsmål fra deg som viser interesse.

Det er hvordan du får den andre personen til å føle seg som avgjør hvor godt du blir likt. Hvis du er kald og sier lite vil ikke den andre personen føle noe god vibe med deg, heller en awkward vibe.

Å være tilbaketrukket og lite samarbeidsvillig gir ikke ut noen gode vibes, og folk tørr da rett og slett ikke å snakke med deg da. Er faktisk verre for de å ta kontakt med deg hvis du er tilbaketrukket.

Med det sagt så er det ikke alle mennesker som passer sammen. Snakk med så mange du kan og finn ut hvem du passer best med personlig. Ingen passer sammen med alle.

Mitt beste tips : vær imøtekommende og vis at du er intressert i å snakke. Ikke bare svar på spm som du blir spurt, still spm tilbake som viser at du er intressert, og bidra i samtalen.