Jeg vil ikke fortelle sannheten om pappa, og blir syndebukken

[AnonymBruker]

Etter nesten 20 års samliv, har pappa ennå ikke godtatt at jeg har funnet mannen jeg vil leve livet mitt med.

Mannen min og jeg har det stabilt og godt, han er veldig snill mot meg og barna, og har aldri gjort noe som tilsier at en slik motstand som pappa viser, er berettiget.

Men likevel, etter så lang tid, har pappa fortsatt å si at han skulle ønske jeg var alenemor, at han alltid kommer til å tiltale meg med mitt pikenavn, at barna og jeg er velkomne når som helst osv.

Dette, og en del andre grunner jeg ikke vil komme inn på nå, har ført til at jeg ikke vil besøke ham, og han er heller ikke velkommen i vårt hjem.

Jeg har kontakt pr mail, og det er det. Jeg ønsker ikke annen kontakt med ham.

Jeg må legge til at dette er MITT valg. Mannen min har flere ganger foreslått at jeg kan ta med barna på besøk, han kan være hjemme.

Men jeg vil ikke ha det slik. "Alle eller ingen", mener jeg. Jeg ønsker å tilbringe min ferie sammen med mannen min, og slik har det blitt.

Pappa vet alle grunnene til at vi ikke besøker ham, men klager til mine andre søsken om at jeg aldri kommer på besøk, og later som om han ikke skjønner hvorfor.

Den eneste utenom pappa som vet hele sannheten er mamma, til de andre har jeg sagt helt enkelt at jeg har mine grunner, og ikke ønsket å si noe mer enn det.

Jeg vet med sikkerhet at hvis søsknene mine hadde visst sannheten, hadde det for dem også blitt dråpen som hadde fått begeret til å renne over, og de ville også ha kuttet ham ut, kort og brutalt. Derfor har jeg ikke fortalt dem sannheten.

De har tenkt at økonomi har vært årsaken, noe som kunne vært en plausibel grunn.

De siste 5-6 årene har vi hatt en noe anstrengt økonomi, og har unnlatt å reise på ferie på grunn av det.

Men til tross for dårlig råd har vi klart å legge av 4000 kr året de siste 5 årene, til en lenge planlagt familieferie i år, og i sommer hadde vi noen fantastiske dager på vårt feriemål.

Men at vi reiste på ferie i år, har ført til en konflikt innad i familien, fordi de har forstått at det ikke er pengene som er årsaken til at vi ikke har besøkt ham.

"De har råd til å bo x antall netter på hotell, men å bo gratis hos Xxx(pappa) kan de ikke gjøre"

Nå har de begynt å regne ut hvor mye turen har kostet oss, og hvor mange ganger vi kunne besøkt pappa for det beløpet, og konfronterer meg med det...

En ting er at de har mer enn doblet turkostnadene våre (vi fikk en spesialpris), men de har rett, vi kunne besøkt pappa 4 ganger for kostnaden av denne ene turen, hvis vi hadde ønsket å besøke ham...

Men som sagt, så lenge hele familien ikke er velkomne til pappa, drar vi ikke dit.

Men tilbake til konflikten... nå blir jeg konfrontert hele tiden av mine søsken om hvor mye jeg sårer pappa ved å ikke besøke ham, de forteller meg hvor slem jeg er, og straffer meg med "silent treatment".

Dette har blitt en belastning for meg, og jeg har mest lyst til å fortelle dem sannheten, men jeg ønsker ikke å være årsaken til at pappa mister kontakten med de andre barna sine...

Dette er et dillemma for meg.

Er det noen som har noen gode råd?

Hva ville dere gjort?

Ville dere fortalt sannheten, og ødelagt forholdet mellom de andre søsknene og deres far, eller ville dere tatt på dere rollen som syndebukk, og tatt straffen med hevet hode?

Og vær så snill, forstå at jeg ikke har fortalt alt i denne tråden, jeg har tusen andre grunner som ligger bak "besøknektet", selv om det at mannen min ikke er velkommen var dråpen som fikk det til å renne over.

[Shade]

Jeg ville ha fortalt sannheten, og jeg synnes tankegangen om at det dermed ville vært du som ødela forholdet mellom din far og dine søsken er helt feil. Velger dine søsken å ikke ha noe med din far å gjøre pga hans handlinger er det de og din far selv ansvarlig for det.

Hvorfor skal du beskytte din far for konsekvensene av sine egne handlinger? Han er en voksen mann.

[Gjest Gjest]

Hva med å true din far? Fortell ham at du kommer til å fortelle søskenene sannheten om ham hvis ikke han slutter å presse deg via dem. Be ham få ryddet opp og få ham til å sørge for at dine søsken passer sine egne saker.

Siden han ikke vil respektere mannen din kan det jo stort sett ikke skje annet enn at faren din faktisk ikke kan ta del i den delen av familielivet som omhandler din familie. Han har tatt et valg og da får han stå for det i stedet for å manipulere deg gjennom søsken!

[Gjest Anjelika]

Veldig vanskelig å svare når man ikke vet hele historien da, men: Hvorfor ikke bare si det lille du har sagt her, at mannen din ikke er velkommen? Vil søsknene dine kutte ham ut bare pga av det? De vil vel konfrontere han med det, men såpass har han vel fortjent? Så er det han som sitter med forklaringsproblemet i stedet for deg.

Ellers er jeg egentlig enig med Shade. Han får ta konsekvensene for sine egne handlinger. Høres ut som han burde kjenne på dem, spesielt siden han er med på å gjøre deg til syndebukk ved å klage på at du aldri kommer på besøk. Om han vet du holder på en hemmelighet for han som er en "gyldig grunn" så burde han i hvert fall hatt såpass respekt og vett at han lot det ligge.

[Cata]

Jeg er enig med Anjelika og Shade. Din far og dine søsken er selv ansvarlige for sine valg, slik du er det for ditt. Velger søsknene dine å kutte kontakt så er det deres avgjørelse.

Jeg ville fortalt sannheten i kortest mulig versjon: "Far har gitt uttrykk for at min mann ikke er velkommen. Når ikke hele familien er ønsket på besøk så ønsker heller ikke jeg å reise."

Noe i den stilen. Kun det. Ingen utbrodering utover det, så får de velge selv om de ønsker å forstå ditt synspunkt eller om de synes du er dum som ikke tar med deg barna og drar.

[Gjest ingrid]

Er han pedofil og har misbrukt deg som barn. Det høres veldig sånn ut. Du må nok fortelle sannheten, for selv om du ønsker at søsknene dine skal ha det godt forhold til dem, skal ikke de gå ut over deg.

Faren din klager til søsknene dine selv når han vet hva han har gjort. Nei da er det bare å fortelle. Det er ikke du som ødelegger noe for noen, det er faren din.

Men skjønner at det er trist å vite at familien kan bli uvenner.

Lykke til.

[Gjest navnelapp]

Eg ville fortalt det. Dei er søskena dine, og noko av det næraste du har bortsett frå barna dine og mannen din. Dei må vite det for å forstå deg og dine reaksjonar. Når folk reagerer på måtar vi ikkje forstår blir vi forvirra og avvisande. Det må du prøve å unngå, syns eg, med desse som er så nær deg.

[AnonymBruker]

Etter nesten 20 års samliv, har pappa ennå ikke godtatt at jeg har funnet mannen jeg vil leve livet mitt med.

Mannen min og jeg har det stabilt og godt, han er veldig snill mot meg og barna, og har aldri gjort noe som tilsier at en slik motstand som pappa viser, er berettiget.

Men likevel, etter så lang tid, har pappa fortsatt å si at han skulle ønske jeg var alenemor, at han alltid kommer til å tiltale meg med mitt pikenavn, at barna og jeg er velkomne når som helst osv.

Dette, og en del andre grunner jeg ikke vil komme inn på nå, har ført til at jeg ikke vil besøke ham, og han er heller ikke velkommen i vårt hjem.

Jeg har kontakt pr mail, og det er det. Jeg ønsker ikke annen kontakt med ham.

Jeg må legge til at dette er MITT valg. Mannen min har flere ganger foreslått at jeg kan ta med barna på besøk, han kan være hjemme.

Men jeg vil ikke ha det slik. "Alle eller ingen", mener jeg. Jeg ønsker å tilbringe min ferie sammen med mannen min, og slik har det blitt.

Pappa vet alle grunnene til at vi ikke besøker ham, men klager til mine andre søsken om at jeg aldri kommer på besøk, og later som om han ikke skjønner hvorfor.

Den eneste utenom pappa som vet hele sannheten er mamma, til de andre har jeg sagt helt enkelt at jeg har mine grunner, og ikke ønsket å si noe mer enn det.

Jeg vet med sikkerhet at hvis søsknene mine hadde visst sannheten, hadde det for dem også blitt dråpen som hadde fått begeret til å renne over, og de ville også ha kuttet ham ut, kort og brutalt. Derfor har jeg ikke fortalt dem sannheten.

De har tenkt at økonomi har vært årsaken, noe som kunne vært en plausibel grunn.

De siste 5-6 årene har vi hatt en noe anstrengt økonomi, og har unnlatt å reise på ferie på grunn av det.

Men til tross for dårlig råd har vi klart å legge av 4000 kr året de siste 5 årene, til en lenge planlagt familieferie i år, og i sommer hadde vi noen fantastiske dager på vårt feriemål.

Men at vi reiste på ferie i år, har ført til en konflikt innad i familien, fordi de har forstått at det ikke er pengene som er årsaken til at vi ikke har besøkt ham.

"De har råd til å bo x antall netter på hotell, men å bo gratis hos Xxx(pappa) kan de ikke gjøre"

Nå har de begynt å regne ut hvor mye turen har kostet oss, og hvor mange ganger vi kunne besøkt pappa for det beløpet, og konfronterer meg med det...

En ting er at de har mer enn doblet turkostnadene våre (vi fikk en spesialpris), men de har rett, vi kunne besøkt pappa 4 ganger for kostnaden av denne ene turen, hvis vi hadde ønsket å besøke ham...

Men som sagt, så lenge hele familien ikke er velkomne til pappa, drar vi ikke dit.

Men tilbake til konflikten... nå blir jeg konfrontert hele tiden av mine søsken om hvor mye jeg sårer pappa ved å ikke besøke ham, de forteller meg hvor slem jeg er, og straffer meg med "silent treatment".

Dette har blitt en belastning for meg, og jeg har mest lyst til å fortelle dem sannheten, men jeg ønsker ikke å være årsaken til at pappa mister kontakten med de andre barna sine...

Dette er et dillemma for meg.

Er det noen som har noen gode råd?

Hva ville dere gjort?

Ville dere fortalt sannheten, og ødelagt forholdet mellom de andre søsknene og deres far, eller ville dere tatt på dere rollen som syndebukk, og tatt straffen med hevet hode?

Og vær så snill, forstå at jeg ikke har fortalt alt i denne tråden, jeg har tusen andre grunner som ligger bak "besøknektet", selv om det at mannen min ikke er velkommen var dråpen som fikk det til å renne over.

Søskene dine er tydeligvis forstyrret om de mener at dere skulle bruke deres hardt oppsparte middler (4000 kr i året er INGENTING) til å reise på ferie til en far som de tydeligvis ikke har et veldig godt forhold til heller.

Mine foreldre har jeg ikke noe problem med, men de og mange andre virker å leve under tanken om at det er kun barna med sine barn igjen som skal reise til andre siden av landet med alt det innebærer og besøke dem som er friske og raske og under 60 i stedet for at de kan nedverdige seg til å ta seg en tur til oss barna på besøk.

[Gjest Gjest]

Ærlighet varer lengst.

Fortell søsknene dine hvorfor, enkelt og greit. De bør vere voksne nok til å ta sine egne valg.

Jeg brøt kontakten med mine foreldre av lignende grunn. Mannen min var ikke ønsket på besøk hos dem (+en del til) -jeg- og -barna- ble innvitert, men ikke mannen min.

Tidde også lenge stille om det, for jeg ante og at jeg og søsknene mine kunne få større vansker om sannheten kom ut.

Men til slutt orker jeg ikke mer. Det var en periode med "rabalder" men det roet seg med tiden.

Viste seg at de andre søsknene mine også hadde slitt med samme problemet uten å våge si det til de andre.

Nå er det slik at ønsker de kontakt med barn og barnebarn så MÅ de bare godta våre livsledsagere.

Vi har alle gjort våre valg og det står vi får, det må de bare godta så enkelt er det.

[Aurora M.]

TS, jeg bare lurer på hvordan denne misnøyen til din far gir seg utslag sånn rent konkret bortsett fra at han sier at du og barna er velkommen o.l? Hvordan behandler han mannen din når de en sjelden gang møtes (for det må de da ha gjort)? Er det slik at han nekter å ha mannen din der eller?

Hvis det er sånn så er det jo ikke så mye du kan gjøre annerledes enn det du gjør.

Men hvis dette er bare noe han sier til deg (og mener i sitt stille sinn), så ville jeg ha tatt med mannen min dit jeg.

Folk kan jo mene og tenke så mangt om så mye, men som oftest holder de det for seg selv. "Uheldigvis" har faren din sagt åpent hva han mener i dette tilfellet, men det vil jo ikke si at han ikke kan skifte mening en gang i tiden. Hvis de derimot aldri møtes og han aldri får en sjanse til å bli kjent med mannen din og se hvordan dere har det sammen, så får han jo aldri en mulighet til å skifte mening.

Sta og vanskelig far ja, det er jo helt sikkert.. Men litt list og lempe kan lønne seg i dette tilfellet tror jeg.

[Gjest Trådstarter]

Takk for svar.

Det ser ut til at de fleste ville fortalt søsknene hvorfor, og jeg kommer til å vurdere det.

Men for å svare på de konkrete spørsmålene som har kommet...

Nei, det er ikke snakk om seksuelt misbruk, og nei, det er dessverre ikke slik at han bare uttrykker misnøyen til meg.

Han er direkte ufin mot mannen min og hans foreldre.

Enten overser han dem, eller så slenger han spydige og frekke kommentarer.

Jeg er av norsk avstamming, og her er det ikke vanlig med arrangerte ekteskap, men pappa har innrømmet overfor meg at han hadde sett seg ut den mannen han helst ville ha som svigersønn. Da jeg gikk mine egne veier, ble det ikke bra.

Hans valg hadde sikkert vært en fin svigersønn, men ville ikke vært en god ektemann (for meg).

[AnonymBruker]

Om du ønsker å bygge opp forholdet med dine søsken, så hadde jeg fortalt at du ikke drar å besøker din far fordi han ikke ønsker mannen din velkommen inn i familien.

Slik som det er nå så fjerner faren din resten av din familie fra deg ( og dine barn) er det rettferdig ettersom det er faktisk din far som har opptredd som en drittsekk?

[fink]

Dette hadde jeg rett og slett ikke funnet meg i.

Si det som det er til dine søsken om de spør og graver.

Når din far i 20(!?) år har vært sur og bitter over at du ikke giftet deg med den han valgte, kan han ha det så godt. Det er respektløst overfor både deg og din mann.

[AnonymBruker]

Jeg er så kynisk at jeg tenker det er viktigere å ta vare på søskenforholdet som du skal ha i mange år fremover, enn å å pleie forholdet til en far som handler på denne måten, og har et begrenset antall år igjen å leve.

[Jade]

Jeg ville sagt at jeg ikke skjønte hvorfor han klagde over at dere ikke kom på besøk. "Han har jo selv sagt at dere ikke er velkomne".