kjæreste min krever full oppmerksomhet

[Gjest lisa]

hei, trenger noen synspunkter på dette.

Har vært sammen med en mann i noen mnd han er veldig snill men,

det virker som han har et veldig stort oppmerksomhetsbehov.

F.eks hvis jeg begynner å prate om en ting til han så tar han liksom over samtalen og forteller om noen han kjenner, eller noe han har opplevd relatert til det jeg begynte å prate om(de han prater om har jeg ikke kjennskap til i det hele tatt) og dette tar tid så innen han er ferdig så er vi jo innpå noe helt annet og det jeg begynte på er liksom helt borte.

Og dette skjer så og si hver eneste gang jeg prøver å si noe eller skal fortelle om noe som har skjedd.

Han har liksom en historie på alt ,og noen ganger tror jeg rett å slett at han finner opp ting mens han snakker.

Vi har også vært på noen fester sammen og da må han liksom bli hørt og tar gjerne over samtaler også der.

Vet det er noen som begynner å bli litt lei av det men de er for høflige til å si ifra.

Og han viser tydlig for meg at han vil jeg skal vise han full oppmerksomhet når vi er på fest.(kysse på han og sånt)

Jeg er på ingen måte en sånn person,jeg trenger ikke å bli hørt hele tiden. Tror da heller på samtaler mellom mennesker,alle sammen liksom ivertfall på fest.

Syntes jo det er litt mer koslig.

Jeg merker nå at jeg blir lei av å ikke kunne prate MED han om ting som også omhandler kun oss to, fordi han da gjerne drar en historie

om seg selv og f,eks en xdame han har hatt.

Og igjen er det jeg prøvde å ta opp borte, og har blitt et helt annet tema. Har prøvd å dra samtalen tilbake til utgangspunktet, men da er jeg litt lei av å høre på alt.

Jeg vet dette ble langt å kansje litt rotete ,men vet ikke åssen jeg skal forandre på det uten å såre han.

Noen som har vært borti lignende og hva gjorde dere

[Yaeyama]

Kjære Lisa, jeg skjønner at dette ikke er lett!

Jeg vil først spørre deg:

Hva liker du ved denne mannen? Du skriver at han er veldig snill, men kan du være mer konkret? Når har dere det bra? Har du eksempler på positive ting han gjør for deg? Hvor ofte skjer dette? Og hvor ofte skjer det motsatte?

Han høres uvanlig selvsentrert ut, og jeg får assosiasjoner til narsissisme, men jeg har selvsagt ingen slags kompetanse til å stille noen diagnose.

Du gir inntrykk av å være en reflektert dame, så jeg håper du kan komme med litt flere opplysninger slik at noen kloke hoder her på KG kan hjelpe deg litt på vei …

[Gjest Gjest_mann]

hei, trenger noen synspunkter på dette.

Har vært sammen med en mann i noen mnd han er veldig snill men,

det virker som han har et veldig stort oppmerksomhetsbehov.

F.eks hvis jeg begynner å prate om en ting til han så tar han liksom over samtalen og forteller om noen han kjenner, eller noe han har opplevd relatert til det jeg begynte å prate om(de han prater om har jeg ikke kjennskap til i det hele tatt) og dette tar tid så innen han er ferdig så er vi jo innpå noe helt annet og det jeg begynte på er liksom helt borte.

Og dette skjer så og si hver eneste gang jeg prøver å si noe eller skal fortelle om noe som har skjedd.

Han har liksom en historie på alt ,og noen ganger tror jeg rett å slett at han finner opp ting mens han snakker.

Vi har også vært på noen fester sammen og da må han liksom bli hørt og tar gjerne over samtaler også der.

Vet det er noen som begynner å bli litt lei av det men de er for høflige til å si ifra.

Og han viser tydlig for meg at han vil jeg skal vise han full oppmerksomhet når vi er på fest.(kysse på han og sånt)

Jeg er på ingen måte en sånn person,jeg trenger ikke å bli hørt hele tiden. Tror da heller på samtaler mellom mennesker,alle sammen liksom ivertfall på fest.

Syntes jo det er litt mer koslig.

Jeg merker nå at jeg blir lei av å ikke kunne prate MED han om ting som også omhandler kun oss to, fordi han da gjerne drar en historie

om seg selv og f,eks en xdame han har hatt.

Og igjen er det jeg prøvde å ta opp borte, og har blitt et helt annet tema. Har prøvd å dra samtalen tilbake til utgangspunktet, men da er jeg litt lei av å høre på alt.

Jeg vet dette ble langt å kansje litt rotete ,men vet ikke åssen jeg skal forandre på det uten å såre han.

Noen som har vært borti lignende og hva gjorde dere

Hei! Jeg skjønner deg utrolig godt. Jeg opplever akkurat det samme, men bare andre veien. Her er det hun som bare prater om seg selv og sin familie, uansett hva. Alt handler om henne. At hun er lei seg, sint, sliten, trøtt. Hun er veldig snill i ca. 10 min hvis jeg noen gang skulle trenge litt støtte, før hun går lei. Selv kan hun bruke mange timer, ja selv dager på å bli "normal" igjen, og jeg må værsågod bare jatte med, for ellers.... Jeg er definitivt ingen tøffel, men fy søren så slitsomt og vondt det er! Jeg kjenner livsgleden siger ut av meg, sakte men sikkert.

[AnonymBruker]

åhoj

kjenner hele sommeren 2009 i retur........

Var sammen med en sånn fyr da, samme f..hva samtalen dreide seg om så kom han drassende med eksen

Visste til slutt mere om eksen enn om han, måtte bare kaste inn håndkleet og si "sorry mac"

[Gjest Tsunade]

Huff, skjønner godt dere blir slitne, både TS og gjest_mann! En kjæreste skal jo se deg og høre deg også, ikke bare overkjøre deg med sine greier. Kommunikasjon og oppmerksomhet må gå begge veier og ikke bare én vei, slik dere opplever.

Jeg vet ikke hvordan man endrer dette, eller om det lar seg gjøre. Lurer på om noen bare er sånn.

Har selv vært borti ekstremutgaver av selvopptatthet, som ble så destruktive at jeg måtte komme meg unna.

Har noen bekjente som er lik dem som blir omtalt her, de har jeg valgt å holde litt avstand til. For som gjest_mann forteller, jeg også kjenner livsgleden siger ut av meg, og det ønsker jeg ikke!

[Sulosi]

I kampen for å ikke svikte andre, må du ikke svikte deg selv. For svikter du deg selv,-da svikter du alle

God leveregel som virker for meg.

[Gjest damen]

Jeg hadde en sånn kjæreste for noen år siden, og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått mer enn nok. Han kunne prate non-stop om bare seg selv, sine opplevelser og alltid hadde han gjort det samme som meg eller opplevd det samme og overtok mine fortellinger. Han visste også alltid best, selv om det var noe han klart ikke hadde peiling på...

Jeg prøvde flere ganger å si ifra, men da ble han sur eller "skjønte ikke hva jeg mente". Kom også med en "det er sånn jeg er. Take it or leave it". Vennene mine reagerte også, og de ble slitne og leie av han i samme grad som meg.

Etterhvert ble den selvsentrerte delen mer og mer dominerende, og det ble også til at han var offeret i enhver ubehagelig situasjon. Det kunne jo ikke være han som hadde sagt eller gjort noe galt?? Det var alltid noen andres skyld.

Det varte under ett år, men det er tid jeg aldri får tilbake:(