Et utrolig vanskelig valg!

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne fortelle om en hendelse i livet mitt som har gjort at jeg står ovenfor et veldig vanskelig valg. Håper noen tar seg tid til å lese den.. Kanskje noen har noen tips eller erfaringer?

Det hele startet allerede første dagen jeg så han. Vi var begge i England på kurs, han hadde allerede vært der en stund, samme med mange av de andre som var der, så jeg var ny i "klassen". Han og de andre tok meg vel i mot, og på slutten av dagen ba han meg med ut for å feste sammen med de andre. Han var bare så kjekk og sjarmerende, jeg sa at jeg kanskje hadde planer å komme på festen med en venninne.

Kvelden kom, og jeg og venninnen min gikk ut og hadde det kjempe gøy og danset masse. Jeg så han var der, men gikk ikke bort og sa hei. Hvorfor skulle han bry seg om meg?

To dager senere satt vi sammen på kurset og han spurte om jeg ville være med ut igjen. Jeg sa at nei, dessverre ikke i dag. Jeg hadde kjæreste, og ville derfor ikke gå ut å feste med en jeg holdt på å falle for.

Dagene gikk, og han spurte meg flere ganger om jeg ville være med ut. Hver gang sa jeg at nei, ikke i dag, sa jeg ikke pleide gå ut så mye.

Det nærmet seg snart kursslutt for min del, og en av de siste dagene spurte han om jeg ville være med ut igjen. Jeg sto i annen etasje i et vindu og snakket med en venninne da jeg hørte noen ropte navnet mitt. jeg kjente igjen stemmen og ble helt mo i knærne som hver gang jeg så han. Han sto ute sammen med et par venner og ropte opp til meg om jeg vær så snill kunne være med ut denne dagen. Det var jo min siste uke! Jeg hadde tenkt på det tidligere på dagen, at siden det var min siste uke burde jeg kanskje gå ut med noen venner før vi skulle si hade, så jeg sa at jo i kveld ble jeg nok kanskje med ut.

Vi bestemte oss for å gå ut, så vi pyntet oss og kom oss ut. Jeg så han med en gang vi kom dit, han så fantastisk ut..

Kvelden gikk og vi snakket litt og danset litt, når kvelden nærmet seg slutten og jeg sa jeg måtte gå, spurte han venninnen min om han bare kunne få en siste dans med meg før vi gikk.

Så da ble det en dans bare vi to.. Vi danset inntil hverandre, og kroppen min sitret. Men jeg visste at jeg hadde en fantastisk kjæreste hjemme så prøvde allikvel å ikke vise mine følelser for han. Men når sangen nærme seg slutten bøyde han seg mot meg og kysset meg. Det føltes fantastisk, men jeg dyttet han så fort jeg kunne unna og sa at jeg ikke kunne, jeg hadde jo kjæreste. Jeg så han ble skuffa, og beklaget meg, men det var sånn det var.

Dagen etter var det rart å se han igjen, egentlig flaut. Jeg var virkelig betatt av han, men kunne allikvel ikke få utløp for følelsene mine. Jeg forklarte igjen at jeg hadde kjæreste, men han ville allikevel finne på noe med meg. Så min siste dag sa jeg ja til å gå en tur i sentrum med han da han hadde noen ærender han måtte gjøre, og så gikk vi å spiste litt.

Vi snakket om alt, han om hvor han var fra, den fantastiske familien hans og om sin kultur. Jeg fortalte om hvordan jeg levde her hjemme i Norge. Vi avtalte at jeg skulle være med ut en liten tur til kvelden bare for å si hade.

Kvelden kom og jeg møter han og vennene hans. Vi går til en salza-bar hvor vi blir stående å se på de flinke danserene. Vi avveksler noen ord, og jeg kan se i øynene hans at han har lyst til å kysse meg. Jeg lener meg tilbake mot en stol og rører ved hånden hans. Vi står der et par minutter og bare nyter musikken og danserene mens vi rører ved hverandres hånd før han snur meg sakte rundt mot han og kysser meg lidenskapelig. Det var helt nydelig, jeg klarte ikke slippe han. Jeg visste det var feil, men han var bare så nydelig på alle måter. Vi kysset og danset mye den kvelden før vi tok taxi sammen hjem. Vi sa hade og han lovte å komme å si hade på bussholdeplassen før jeg dro neste morgen.

Jeg tvilte sterkt på at han ville komme, klokka var jo 7 om morgenen! Men gjett hvem som sto å ventet på meg når jeg kom, jo han var der.

Det ble en trist avskjed og jeg trodde jeg aldri ville se han igjen.

Jeg kom meg så hjem til Norge, til min fantastiske kjæreste som jeg ikke lenger følte så mye for, så alt var bare rart. Jeg hadde fortsatt kontakt med "den fantastiske" men det dabbet litt av når det hadde gått over en måned.

Men så kom han til Norge før han skulle tilbake til sitt hjemland på den andre siden av verden...

Vi hadde tre dager sammen, og minnene flyter bare over i hverandre. Jeg spiste nesten ikke for jeg levde av forelskelsen, jeg viste han byen og vi snakket og hadde det fantastisk. Kysset og holdt hender, kastet nesten ikke en tanke på kjærsten min på de tre dagene, jeg levde i himmelen!

Etter å ha vært ute med mine venner en kveld (som forresten elsket han), ble jeg med han til hotellrommet for å sove der... Dette hadde jeg sagt til meg selv på forhånd at jeg absolutt ikke skulle gjøre, det er helt feil! Jeg hadde ikke en gang barbert meg på et par dager.

Men allikvel klarte jeg ikke la være å si nei når han maste om at jeg skulle sove på armen hans, og han mente at vi bare kunne sove, ingen sex. Og det er jeg i dag også helt sikker på at han mente.

Men med to personer som er kjempe forelska/betatt av hverandre, hvor det bare sitrer i kroppen av lyst, er det vanskelig å holde seg unna hvernadre. Vi kysset og rørte forsiktig ved hverandre, det lille vi hadde av klær forsvant og vi hadde fantastisk sex. Vi gjentok det neste morgen, og lå mye av dagen bare i sanga og koste og snakket om alt og ingenting.

Han fortalte meg at han allerede fra første dag hadde falt pladask for meg, og det var derfor han så ofte spurte om jeg ville være med ut. Han hadde aldri trodd han skulle være så heldig å oppleve dette med meg.

Dagen tok slutt og han måtte reise hjem.

Etter at han kom hjem har vi snakket masse påmeldinger og skype. Han er gal etter meg, skryter meg opp skyene hele tiden. Han har fortalt historien vår til familie og venner, og de sier han aldri har vært som dette før, og han sier selv at han aldri har følt noe så sterkt for noen før.

Jeg kan skjønne det, for vi klikket fullstendig, vi er så forskjellige, men samtidig så like! Vi kan sitte i timesvis og høre om den andres liv, tanker og meninger.

Han er bare helt fantastisk!

MEN, som sagt jeg har fortsatt kjæreste. Så ja, jeg har vært utro, noe aldri i livet trodde jeg skulle være, men han her er virkelig spesiell!

Jeg har vært sammen med kjærsten min i mange år fra jeg var ganske ung, familiene våre kjenner hverandre veldig godt og vi har de samme venenne, ..og han er den eneste jeg har hatt sex med. Forholdet vårt har selvføgelig ikke vært særlig bra i det siste...

Jeg har veldig problemer med å finne ut av hva jeg føler..

Elsker jeg kjæresten min så høyt jeg burde? Har jeg de rette følelsene for han? Er han den jeg vil tilbringe resten av livet med? Ja, jeg føler jeg kan tilbringe resten av livet mitt med han, men ikke enda!! Jeg vil ikke bare ha han resten av mitt liv, det kommer til å bli et forferdelig kjedelig liv! Vi har det bra sammen, han er perfekt familiemann, men jeg vil leve livet alene med venninner litt, bare tenke på meg selv over en periode, ikke alltid måtte ta hensyn til en annen...

Men så har vi "den fantastiske" som jeg ble/er veldig betatt av, hva skal jeg gjøre med han? Jeg har så lyst til å reise til hans land å besøke han, bare tilbringe litt tid med han... Et forhold kan vel aldri fungere når en av oss må flytte så langt fra familie og venner???

Hva skal jeg gjøre?

Prøve å glemme han og prøve på nytt med kjæresten?

Gjøre det slutt med kjæresten og dra avgårde og se hva som hender?

Gjøre det slutt med kjærsten og bare leve singeltilværelsen her hjemme...?

[Gjest Carleigh-Ann]

Vanskelig valg ja. Uansett, ikke gjør noe drastisk som å flytte etter han andre karen. Du er forelsket nå and love makes blind. Du må nesten bare velge mellom din nåværende kjæreste og han andre, du kan jo ikke få i både pose og smekk.

Kanskje prate med kjæresten din og finne ut om dere fortsatt er noe å satse på? Og hvis du bestemmer deg for å gjøre slutt kanskje du kan ta en tur til han andre for å se om følelsene er de samme?

[Gjest Gjest]

Jeg møtte en fantastisk mann på ferie i juni. Jeg og samboeren min hadde det gått litt opp og ned med en stund før det. Men da jeg kom hjem var ting forandret. Jeg følte ikke det samme lenger. Ikke bare pga den fantastiske mannen fra ferien...

Jeg gjorde det slutt og flyttet raskt ut. Jeg skal tilbake til feriestedet om to uker. Har ingen forhåpninger, men skal møte mannen igjen.

[AnonymBruker]

Vi har tatt en liten prat om forholdet vårt, og han vil gjøre alt for å få det til å fungere. Men det rare er at jeg føler ikke at jeg vil at det skal fungere en gang Alt er så forvirrende, det er nesten så jeg kunne ønske han var utro, så ville avgjørelsen vært så mye lettere...

[Gjest Gjest]

For det første, du formulerer deg veldig bra, og set ord på ei problemstilling eg trur mange av dei som har vore i eit forhald ei stund har kjent på på ein veldig god måte.

Når det er sagt. Det er umogleg for nokon, ikkje ein gong deg sjølv, å vite kva som er det rette å gjere. For fasiten på det får ein ofte når det er for seint å ombestemme seg. Eg trur eg hadde gått for magefølelsen. Du er saman med ein mann, du har vore saman med han lenge, og familiane dykkar kjenner kvarandre godt. Men, slik eg tolkar det du skriv, du veit ikkje om du elskar han og om det er denne mannen du vil tilbringe resten av livet ditt med. Du har møtt ein fantastisk fyr, du er forelska i han, men det er jo eit høgst usikkert prosjekt. Eg har opplevd fleire gonger å bli forelska, men drømmemannen synte seg ved nærare ettersyn å ikkje vere det eg trudde han var. Eg trur det du først må finne ut av er kva du vil med kjæresten din. Vil du vere saman med han og satse på han, så gjer det. Om ikkje-gjer det slutt. I så fall kan du leve singlelivet. Du kan få sjansen til å finne ut om den andre mannen har potensiale. Kanskje er han draumemannen, og kanskje syner han seg å vere langt frå det. Då kan du kanskje møte ein annan draumemann. Å gjere det slutt med nokon du eigentleg elska, fordi forelskelsen til ein tilfeldig forbipasserande var sterk der og då er dumt. Å bli i eit forhald med nokon du eigentleg ikkje elskar, og dermed ikkje finne ut om den tilfeldig forbipasserande er den rette, er kanskje endå dummare. Lukke til!

[Gjest Anonym_m32]

Du har vært utro, men pakker det inn i mange fine ord og prøver åpenbart å rettferdiggjøre handlingen ovenfor deg selv gjennom det du skriver. Du søker dessuten at andre skal erkjenne deg, noe det ser ut til at du greier ved å vinkle saken til hvilke sterke følelser denne affæren vekker i deg. Men problemet her er vel egentlig ikke dine følelser? Hvis du i det hele tatt hadde brydd deg om kjæresten din, hadde du tatt litt her hensyn til hans følelser, hvis han hadde visst hva som foregår.

Hvis du ikke allerede har gjort det, gjør det rette og fortell kjæresten din om det, så kan han forhåpentligvis gjøre det som er best for seg selv og forlate deg, så slipper du å ta den avgjørelsen selv. Han fortjener så utrolig mye bedre, og det vet du også. Du skriver at du nesten skulle ønske han var utro, så du lettere kunne gå fra ham. La nå altså kjæresten din få det lettere ved å fortelle han om ditt utroskap så ikke han prøver å redde noe som ikke kan reddes. Ja, jeg mener utroskap kan tilgis, men ikke når det er snakk om så "dype" følelser som du skriver om her.

[annemette]

Bra skrevet forresten, ser veldig godt problemstillingen her.

Jeg synes det er for drastisk å flytte til ett annet land for å være sammen med en mann du egentlig ikke kjenner SÅ godt. Jeg tror du enten bør velge mellom

a) fortsette i forholdet med mannen din, eller

b) være singel slik at du kan fortsette forholdet med han du møtte (og deretter se hvordan det går etterhvert)

Du burde aldri dumpe en fyr for en annen fyr. Jeg gjorde det. Så gikk det ett halv år og så ble jeg dumpa. Nå er jeg singel. ;-) Uansett, hva med å fortelle typen din hva du har gjort? Så får det bli opp til han om han ønsker å tilgi eller ikke. Hvis dere skal fortsette forholdet BØR han vite om det som har skjedd. Du må ikke glemme at når man har vært sammen en stund blir alt en "vane". Det kommer til å skje om du blir sammen med denne nye typen også. Det er alltid spennende i begynnelsen, (det var det nok helt sikkert når du ble sammen med typen din også) men fordi dere har vært sammen så lenge og kjenner hverandre så godt så har man en vane til å ta folk forgitt.

Lykke til, blir spennende å høre hva som skjer videre her...

[Gjest Gjest]

Vi har tatt en liten prat om forholdet vårt, og han vil gjøre alt for å få det til å fungere. Men det rare er at jeg føler ikke at jeg vil at det skal fungere en gang Alt er så forvirrende, det er nesten så jeg kunne ønske han var utro, så ville avgjørelsen vært så mye lettere...

Jeg tror at du har tak i noe viktig her. Jeg kjenner meget godt den følelsen. Innerst inne ønsket jeg heller ikke at det skulle fungere, men brukte likevel 3 år på samlivsterapi og andre former for reperasjoner da mannen så gjerne ville. Det var en utrolig lettelse å gå til slutt og jeg har ikke angret et eneste sekund.