Å leve med en som er avholds.

[Stine_32]

Jeg og min kjæreste har vært sammen i 9 år, vi er begge i midten av 30-årene og rolige av natur. Han har alltid vært avholds, og jeg har heller ikke drukket mye etter at jeg møtte han. De gangene jeg har drukket har det som regel vært med venner, og ett par ganger med familie. Det er kanskje snakk om 5-10 ganger i løpet av den tiden vi har vært sammen.

I forrige uke drakk jeg igjen ett par øl, og han gjorde en veldig stor sak ut av det. Jeg syns han overreagerer veldig, han er fortsatt sur pga dette. Nå er ikke alkohol spesielt viktig for meg, men i blant har jeg lyst til å ta en øl eller to i sosiale sammenhenger, eller bare for å kose meg, leve livet litt. Han syns dette er helt urimelig og barnslig.

Det er som sagt ikke noe stort problem for meg å ikke røre alkohol, men jeg får litt betenkeligheter med at han vil kontrollere meg på denne måten. Eventuelt er jeg kanskje egoistisk og tar for lite hensyn til han og hans valg om å være avholdende? Jeg vet ikke helt, og lurer på om noen utenforstående kan komme med synspunkt til denne problemstillingen. Hvor mye egne lyster skal man gi opp for å gjøre en partner fornøyd? Det kan også nevnes at verken han eller jeg har alkoholisme i familien.

På forhånd takk for innspill.

Endret 20. august 2010 av Stine_32

[FatallyYours]

når det ikke er snakk om rusproblemer og avhengighet, høres det litt skremmende ut at han vil kontrollere deg og bestemme i så stor grad. om du drikker noen øl av og til burde ikke han bry seg om.

[FatallyYours]

dessuten blir det sm om du skulle tvingt han til å drikke, når han ikke vil - at han skal tvinge deg til IKKE å drikke, når du vil.

[Vera Vinge]

Jeg syns det høres helt merkelig ut at han ikke kan respektere at du ikke har tatt det samme valget vedrørende alkohol som ham, og jeg hadde blitt ganske opprørt om min mann lagde en sak ut av at jeg drakk, spesielt når det er så lite som du nevner.

Jeg har også en mann som er avholds, og det har aldri vært noe problem at jeg har drukket (nå drikker jeg ikke så mye da, men uansett), og det skulle bare mangle. En annen sak er at det ikke blir så naturlig for meg å drikke like mye som jeg gjerne ellers ville gjort, f.eks. drikker jeg sjelden et glass vin hjemme, fordi det ikke faller meg inn å drikke alene. Selv om han faktisk ofte oppfordrer meg til å gjøre det, fordi han ikke vil at han skal stå i veien hvis jeg har lyst på et glass vin.

Nå vet jeg ikke noe om grunnene til at din mann ikke drikker. Jeg ser for meg at det kan være noe vanskeligere å respektere andres valg om å drikke dersom en selv har veldig sterke grunner for selv å ikke drikke. Mannen min drikker ikke rett og slett fordi han ikke har lyst og ikke har behovet, mens jeg ser for meg at det kunne blitt en større sak om han var avholds av mer ideologiske årsaker. Men uansett syns jeg det er uakseptabelt å bli sur fordi du tar deg en øl eller to, med mindre det ligger noe mer under historien som ikke kommer fram.

[Gjest Xelle]

Jeg er avholds, og det kunne aldri falt meg inn å nekte kjæresten å drikke.

Man er da voksne individer..får være måte på hva man skal kontrollere.

Snakk med karen og spør hva i all verden han holder på med.

[Kråkesaks]

Jeg har vært totalavhold og drikker nå ett glass vin en sjelden gang. Jeg har aldri vært full. Mannen min er glad i øl og drikker seg gjerne full en gang i blant. At han tar seg en øl eller to for å kose seg har jeg ingenting i mot, bortsett fra når han slet med alvorlig depresjon og fikk klar beskjed fra både lege og psykiater om at han ikke måtte røre alkohol. At han drikker seg full har jeg ikke helt sansen for, dels fordi jeg aldri har skjønt vitsen og dels fordi han har gjort en del særdeles dumme ting i fylla.

Men jeg kan ikke styre han. Det er han som kjøper seg øl eller vin og det er han som drikker det. Han var full da jeg møtte han og jeg visste at han var glad i alkohol allerede fra dag en. hadde jeg ikke tolorert at han tok seg en øl eller to, så hadde jeg heller ikke blitt sammen med han. Man kan ikke forandre andre mennesker, men man kan forandre sitt eget forhold til dem.

Det virker ikke som om du drikker spesielt mye. Har du vært full og gjort dumme ting i forbindelse med alkohol mens du har vært sammen med han? Eller liker han ikke at du drikker bare fordi han har bestemt seg for det? Om det er det første så bør du tenke gjennom hva din alkoholbruk gjør med deg og forholdet ditt. Om det er det siste så bør han tenke gjennom hvorfor han misliker dette så sterkt og hva hans holdninger gjør med deres forhold. Han visste vel at du likte alkohol da dere ble sammen? I så fall så godtok han det og valgte deg likevel.

[AnonymBruker]

Snakk med karen og spør hva i all verden han holder på med.

Bra tips. Tror rett og slett du får sette deg ned og prate med ham. Be ham fortelle deg hva det er som gjør at han reagerer så sterkt, kanskje det er noe du kan gjøre for å få ham til å bli mer komfortabel med ditt valg om ikke å være avholds.

[Stine_32]

Takk for svar begge to.

Han har aldri smakt alkohol og har veldig anstrengt forhold til det, og mener det er umodent å drikke. Jeg respekterer det, og er som sagt selv også veldig forsiktig med alkohol. Det blir, som Vera Vinge skriver, i de fleste situasjoner unaturlig for meg å drikke ettersom han ikke gjør det. Det er nok mange som tror at jeg også er avholds pga at jeg som regel takker nei til alkohol.

Jeg vet ikke noen annen grunn til at han har så sterke meninger ang. alkohol enn at han er veldig konservativ og har høy moral på de fleste områder. Kvaliteter jeg selvsagt setter pris på, men jeg syns i blant det kan bli litt mye av det gode. Jeg har iallefall behov for å ha det gøy og nyte livet i litt uformelle settinger av og til.

Som regel viker jeg når vi er uenige i livsstil, rett og slett fordi jeg synes en sur samboer er veldig slitsomt, men denne gangen prøver jeg å være litt prinsippfast jeg også, selv om jeg vel har en ganske uhyggelig helg i vente.

[Stine_32]

Takk for alle nye svar.

Tror litt av problemet er at jeg ikke har drukket mye mens jeg har vært sammen med han før. Han visste at jeg ikke var avholds da jeg møtte han, men de første 3-4 årene vi var sammen rørte jeg ikke alkohol i det heletatt. Det var egentlig ikke noe tema mellom oss den gangen, og det er mulig han trodde jeg ville bli avholdende.

Ett par år tidlig i 20-årene drakk jeg kanskje en gang i måneden, max 2, og syns det var gøy å feste, men jeg har aldri vært overstadig beruset, og aldri gjort noe dumt. Bortsett fra å erfare fyllesyke noen ganger. Jeg har prøvd å fortelle han om disse årene flere ganger, men han vil aldri høre om det.

Eneste forklaringen på oppførselen hans, slik jeg ser det, er at han er skuffet over at jeg ikke er 100% avholds slik han er.

[Cata]

Jeg synes han gjør en lovlig stor sak ut av dette. Hadde du hatt for vane å drikke deg full så ville jeg skjønt ham bedre (har selv vært avholds og kjenner mange som er det). For en avholdsmann så kan fulle mennesker være ganske slitsomt.

Men det er jo ikke det som er saken i dette tilfellet, hvis jeg har forstått deg rett. Her snakker vi 2-3 øl en sjelden gang. Såpass forskjellighet burde samboeren din respektere.

Må også tilføye at de aller fleste av avholdsfolk som jeg har kjent opp gjennom årene ikke har problemer med verken drikkende venner eller partnere som tar seg et glass øl eller vin i blant.

PS.: Hvis svaret mitt ser litt merkelig ut i starten så er det pga. jeg begynte å skrive før de to siste innleggene fra TS var postet.

Endret 20. august 2010 av Cata

[-milla j-]

Å være avholds er like personlig som religion for noen. Men de burde være såpass åpen at de godtar at andre ikke har samme syn som dem! Jeg ville ikke latt kjæresten styre om jeg skulle drikke eller ikke, med mindre jeg hadde et problem. Åpenhet og det å stole på partneren er vel det beste uansett, hvis han ikke har noen grunn til å mistro deg burde han ikke blande seg inn i dine valg samme hva han velger for seg selv.

[Stine_32]

Åpenhet og det å stole på partneren er vel det beste uansett, hvis han ikke har noen grunn til å mistro deg burde han ikke blande seg inn i dine valg samme hva han velger for seg selv.

Hmm.. Det er mulig han er usikker på meg. Hvis det er tilfelle syns jeg det er synd dette er måten han viser det på. Jeg har aldri gjort noe dumt i fylla, men i edru tilstand har jeg selvsagt, som de fleste andre både sagt og gjort ting jeg kanskje ikke burde. Jeg har aldri vært utro mot han, eller gjort noe umoralsk på noen måte. Men jeg har hatt perioder hvor jeg har vært veldig i tvil på forholdet vårt blant annet pga hans veldig sterke meninger og tendenser til å ville kontrollere meg.

Jeg har ikke så veldig stort sosialt behov, men av og til savner jeg omgang med venner og det å oppleve litt andre ting enn hverdagen. Han har ikke dette behovet i det hele tatt. Han fungerer veldig godt i jobbsammenheng og sammen med familien. Men behov for venner har han ikke. Dermed blir det naturlig nok begrenset med sosial omgang for oss. Jeg har heldigvis fortsatt noe kontakt med gamle venner, men han vil veldig sjelden være med. Det respekterer jeg, men jeg syns det er veldig synd. Det samme gjelder opplevelser utenfor hjemmet, jeg aksepterer at det sjelden skjer noe, fordi han helt klart har et problem med dette, men jeg savner det av og til.

Dette var hovedårsaken til at jeg for noen år siden ville ha en pause fra forholdet med han. Pausen varte ikke lenge, og jeg innså at jeg var glad i han med alle hans feil og mangler. Han tok meg heldigvis tilbake, og lovte at jeg kunne få gjøre litt mer som jeg ville fremover. I ett års tid fungerte det fint, men så begynte han gradvis å uttrykke misnøye over mine behov og ønsker igjen.

Problemet er at jeg på en måte får litt dårlig samvittighet også, han tok meg tilbake, og jeg gikk inn i forholdet fullstendig klar over hva jeg gikk til. Føler at jeg egentlig uttrykte et stille samtykk da jeg kom tilbake..?

Noen som har vært på den "andre siden" av denne problemstillingen som kan hjelpe meg å belyse saken fra et annet ståsted?

Setter veldig stor pris på alle tilbakemeldingene jeg har fått så langt her. Hjelper meg å sortere tankene.

[-milla j-]

Min eks var altfor glad i å drikke, jeg stolte aldri på at han klarte å holde seg på matten. Han gjorde mye dumt mot meg i fylla så jeg hadde all grunn til å be ham om å holde seg til øl og ikke drikke sprit f.eks. Nektet ham aldri å holde seg helt unna, tror neppe det ville ført til annet enn at han ville drukket uansett - gjerne enda mer hvis jeg nektet ham (noe jeg ikke tror på i et forhold, det å nekte hverandre ting). Har han vært i et slikt forhold før? Har han selv vært slik før? Jeg merker selv at jeg er usikker når kjæresten blir full, rett og slett på grunn av følelsen jeg får omkring folk som mister kontrollen over seg selv.

[Stine_32]

Min eks var altfor glad i å drikke, jeg stolte aldri på at han klarte å holde seg på matten. Han gjorde mye dumt mot meg i fylla så jeg hadde all grunn til å be ham om å holde seg til øl og ikke drikke sprit f.eks. Nektet ham aldri å holde seg helt unna, tror neppe det ville ført til annet enn at han ville drukket uansett - gjerne enda mer hvis jeg nektet ham (noe jeg ikke tror på i et forhold, det å nekte hverandre ting). Har han vært i et slikt forhold før? Har han selv vært slik før? Jeg merker selv at jeg er usikker når kjæresten blir full, rett og slett på grunn av følelsen jeg får omkring folk som mister kontrollen over seg selv.

Nei, jeg er hans første forhold. Og han har ikke vært slik selv, han har aldri smakt rusmidler. Jeg liker heller ikke å være blant folk som er overstadig beruset, så akkurat der forstår jeg han godt.

Når du sier at et forbud fra deg ville ha fått han til å drikke uansett, betyr det at det er "akseptert" i et forhold å handle i strid med partnerens veldefinerte ønsker/krav? Mulig jeg rett og slett har vært for snill mot han før?

[Cata]

Han tok meg heldigvis tilbake, og lovte at jeg kunne få gjøre litt mer som jeg ville fremover. I ett års tid fungerte det fint, men så begynte han gradvis å uttrykke misnøye over mine behov og ønsker igjen.

Problemet er at jeg på en måte får litt dårlig samvittighet også, han tok meg tilbake, og jeg gikk inn i forholdet fullstendig klar over hva jeg gikk til. Føler at jeg egentlig uttrykte et stille samtykk da jeg kom tilbake..?

Les hva du selv skriver... . Det var i grunnen han som gav et samtykke, og ikke så aldeles helt stille heller i og med at han lovte du kunne få gjøre mer som du ville. Så det er faktisk han som går litt tilbake på den opprinnelige avtalen.

Men det er jo synd hvis et forhold skal betraktes så til de grader med "har lov til" øyne, så lenge det gjelder såpass grunnleggende behov som normal sosial omgang med venner. Jeg tror både du og han må akseptere at dere har forskjellige ønsker og behov på dette punktet og jenke dere litt etter hverandre der. Det krever at han aksepterer at du er med på ting uten at han selv er det, og du må egentlig akseptere det samme - at du ofte må gå alene på sosiale tilstelninger. Det er litt synd når det blir slik, men så lenge begge er innforstått med det så kan det fungere. (Mine foreldre har hatt det slik i 40 år nå, så det kan funke. Min far er mer hjemmekjær enn min mor og de har løst det ved at hun har dratt på en del turer og tilstelninger sammen med andre i familien, eller med venninner mens han har sittet hjemme med god samvittighet. Så har de dratt på en del turer sammen som begge har lyst til å dra på.)

Men, som sagt, begge må være innforstått med en litt utradisjonell livsform, og det virker som samboeren din henger litt etter hva den erkjennelsen angår.

[-milla j-]

Nei, jeg er hans første forhold. Og han har ikke vært slik selv, han har aldri smakt rusmidler. Jeg liker heller ikke å være blant folk som er overstadig beruset, så akkurat der forstår jeg han godt.

Når du sier at et forbud fra deg ville ha fått han til å drikke uansett, betyr det at det er "akseptert" i et forhold å handle i strid med partnerens veldefinerte ønsker/krav? Mulig jeg rett og slett har vært for snill mot han før?

I vårt tilfelle ville det ikke vært det at det var akseptert, mer at han var som en sta unge som skulle gjøre som han ville uansett konsekvenser.. Jeg har alltid hatt grenser for hva jeg aksepterer i et forhold, en partner som stadig blir dritings er ikke noe jeg vil finne meg i hvis vi bor sammen. Om kjæresten drikker seg sanseløs med kameratene er det en ting, men hvis vi er på fest sammen og skal hjem sammen er det en helt annen.

[Gjest gjestus123]

Jeg synes ikke du skal vike her. Han føler sterkt på dette, men kan likevel ikke snakke om hvorfor det er et problem?hvordan skal man da som partner forstå hva som er problemet? "Barnslig og umodent"? Han vet vel at det er forskjell på å rave gatelangs med en sekk fylt med øl, og det å kose seg med en gjeng venninner og nippe til noen glass vin på en lørdagskveld?

Han har tydligvis stilt all inntak av alkohol i en bås og nekter å se forbi dette.

At han er så egen og ja, barnslig og umoden i sin oppførsel etter at du har tatt deg et par øl hadde fått meg til å tenke om jeg hadde orket å ha en sånn mann. Faktisk. Stå opp for deg selv og dine meninger.

[Eternity]

Dere må respektere hverandre. Han må respektere at du vil drikke litt iblandt, slik du respekterer hans valg om å være avholds.

Gjør han ikke det, er det han som har et problem, ikke du.

Et normalt forhold til alkohol må han nok forholde seg til hos de fleste.

[I Grosny]

Han er kanskje litt sjalu, og redd for at du skal drikke så mye at du feilflørter.

Hvis mannen din er tørrlagt alkoholiker, så er det best om du viser ekstra hensyn.

Men i det store og hele, så synes jeg det er på tide å ta en alvorsprat med han, men jeg forstår at det kan bli vanskelig, fordi du utfordrer en fiks idè som sitter ganske hardt. Og han kan ha sett og erfart mye tragisk alkoholbruk.

Kanskje det hjelper å vise han denne debatten???

[Stine_32]

Takk for svar og gode råd.

Hvis han hadde vært tørrlagt alkoholiker eller hadde store traumer i forbindelse med alkohol, ville saken selvsagt ha vært en helt annen. Da hadde jeg absolutt ikke hatt noe problem med å droppe alkoholen helt selv heller. Når det derimot ikke er noen åpenbar grunn til hans reaksjon, skal jeg prøve å stå på mitt denne gangen. Ikke fordi jeg bare MÅ ha alkohol for enhver pris, men fordi jeg syns jeg fortjener frihet til å skeie ut i blant.

Når det gjelder redsel for flørting, er det mulig det er en frykt han har, men denne gangen skjedde faktisk inntaket sammen med kun familie, altså ingen mulighet for flørt involvert engang.