Aldersforskjell

[AnonymBruker]

Jeg er 39 og den aktuelle er 25.

Jeg leser og leser om andre forhold med den samme aldersforskjellen, senest nå om Østfolds store sønn, Odd René på 42, som akkurat har giftet seg med en modell på 28. Det blir jo akkurat som oss, nesten, hvis man trekker fra tre år på begge da, og at jeg som kvinne er den som er femten år eldre.

Er femten års aldersforskjell liv laga?

[Stakkar]

Nei.

Edit: Beklager den fantastiske responsen der, jeg var full.

Feiltolket i tillegg innlegget, trodde "liv laga" betydde "problem".

Femten års aldersforskjell er vel helt normalt det, hopp i det.

Endret 20. august 2010 av Stakkar

[Solros]

Ja, hvorfor ikke. Er i ett forhold hvor jeg som kvinne er eldst og vi har nå vært i sammen i 3 1/2 år og her er forskjellen 20 år. Det har selvsagt vært en del tilpasninger for å få det hele til å fungere og i vår så hadde vi en større krise. Den er nå avviklet og vi har det faktisk bedre enn på lenge.

Når man er 25 år så vet man hva man går til så jeg hadde slått til og prøvd. Man lever bare en gang

Lykke til!

[AnonymBruker]

Ja, hvorfor ikke. Er i ett forhold hvor jeg som kvinne er eldst og vi har nå vært i sammen i 3 1/2 år og her er forskjellen 20 år. Det har selvsagt vært en del tilpasninger for å få det hele til å fungere og i vår så hadde vi en større krise. Den er nå avviklet og vi har det faktisk bedre enn på lenge.

Når man er 25 år så vet man hva man går til så jeg hadde slått til og prøvd. Man lever bare en gang

Lykke til!

Solros!

Jeg fulgte med på innleggene dine fra i vår. Siden du skriver at "Dere hadde en krise" i vår, så betyr det at dere har ordnet opp i krisen, da? Hvordan ordnet dere opp i det?

Hvor gammel er kjæresten din?

Jeg har i løpet av de siste årene bare hatt forhold til gutter som er 6-7-10 år yngre enn meg. Jeg er i slutten av tjueårene. Nå sist ble jeg skikkelig forelska, han er 10 år yngre. Det varte et års tid, men er slutt nå. Det var i tillegg et avstandsforhold (åtte timers kjøretur), så det blei litt vanskelig for gutten. JEG kunne jo ha flytta til ham med tid og stunder, men ville ikke presse han. Så lot alt sammen renne ut i sanden da han begynte på ny skole og fikk et "nytt liv".

Men kanskje møtes vi igjen om noen år? Det håper jeg, for jeg har faktisk hatt det så fint med noen, da snakker jeg både når vi hadde våre intense samtaler til morgengry OG når vi hadde sex.

Vi vet aldri hva livet bringer oss, men det har vist seg at de man har møtt tidligere i livet, møter man ofte igjen på de merkeligste steder.

Vil bare si at når man får crushen, blir forelska og kjenner at man våkner til live, så skal man gå for det så lenge begge er voksne og vil!

Livet er for kort til å la vær.

[Solros]

Solros!

Jeg fulgte med på innleggene dine fra i vår. Siden du skriver at "Dere hadde en krise" i vår, så betyr det at dere har ordnet opp i krisen, da? Hvordan ordnet dere opp i det?

Hvor gammel er kjæresten din?

Jeg har i løpet av de siste årene bare hatt forhold til gutter som er 6-7-10 år yngre enn meg. Jeg er i slutten av tjueårene. Nå sist ble jeg skikkelig forelska, han er 10 år yngre. Det varte et års tid, men er slutt nå. Det var i tillegg et avstandsforhold (åtte timers kjøretur), så det blei litt vanskelig for gutten. JEG kunne jo ha flytta til ham med tid og stunder, men ville ikke presse han. Så lot alt sammen renne ut i sanden da han begynte på ny skole og fikk et "nytt liv".

Men kanskje møtes vi igjen om noen år? Det håper jeg, for jeg har faktisk hatt det så fint med noen, da snakker jeg både når vi hadde våre intense samtaler til morgengry OG når vi hadde sex.

Vi vet aldri hva livet bringer oss, men det har vist seg at de man har møtt tidligere i livet, møter man ofte igjen på de merkeligste steder.

Vil bare si at når man får crushen, blir forelska og kjenner at man våkner til live, så skal man gå for det så lenge begge er voksne og vil!

Livet er for kort til å la vær.

Faren for å bli gjenkjent er kanskje stor hvis jeg svarer deg på det, men jeg har ikke noe å skjule og alle i familien vet hva jeg har vært i gjennom uansett så .

Sambo var 19 år når jeg traff han første gangen via nettet (WoW). Jeg trodde han faktisk var 10 år eldre i starten så jeg hadde vel kjent han ca 3-4 mnd før jeg oppfattet at han var laaangt yngre enn antatt. Da var det vel egentlig for sent allerede .

Etter å ha gått maaange runder med meg selv så ble vi enige om at han skulle komme på 2 ukers ferie til Norge så vi ble bedre kjent og se om dette var noe liv laga. Må innrømme at jeg hadde vel mere tanker rundt at vi kunne ha det litt gøy i de 2 ukene og så kunne jeg få føle meg litt ung og attraktiv igjen for en kort stund *lol*, men det ble langt alvorligere enn som så. Han reiste aldri tilbake.

Noen problemer har det selvsagt vært pga aldersforskjellen. Jeg har 2 lange forhold bak meg fra før, 3 barn hvor 2 av de er eldre enn sambo. Sambo har ikke vært i noe forhold før og på toppen så er han enebarn. Største utfordringen har ligget mest på kunnskap og forståelse på hvordan takle forskjeller i ett forhold. Han har vært utrolig flink til å skjønne ting ganske raskt, slik som å skygge banen 2-3 dager før mensen f.eks pluss masse annet. De tingene som har vært vanskeligst er mer praktiske oppgaver. Han har 20 tommeltotter og er ikke så glad i å vaske og holde rent, mens jeg er fanatisk til tider på det området. Men, dette er jo slikt som fort kan oppstå i andre forhold også.

Nå i vår så hadde vi en krise hvor jeg i noen måneder hadde slitt med depresjon, sykdommer osv. Han ble kjei og følte seg utrolig bundet til meg og kom selv i en tankeprosess på om dette virkelig var det livet han ønsket seg. Gikk egentlig ikke så veldig mye på aldersforskjell vil jeg tro, mer det at han ikke har vært sammen med andre, aldri bodd for seg selv osv osv. Jeg endte på sykehus og da ba han om å flytte ut hvis det var det han ønsket seg.

Han gikk hjem for å pakke, men knakk sammen. Var oppe hele natten, snakket med sin mor og min yngste sønn og når jeg kom hjem så var sambo forandret totalt igjen til den som jeg møtte for 3 1/2 år siden. Siden så har vi hatt det utrolig herlig. Jeg føler selv at jeg aldri har elsket noen så dypt som jeg gjør nå. Han får meg til å le flere ganger for dagen, selv når jeg har det som verst med smerter og depresjon. Han får meg til selv å ønske å gjøre noe, så nå trener jeg, er langt mer aktiv, godt humør igjen og føler jeg lever 100%. Har selvsagt enda noen dårlige dager, men de er mye lettere å komme igjennom.

Har også lært mye selv, maser ikke lengre på han om å gjøre ditt og datt, smiler, ler og kler meg opp mye mer enn før. Skjønner at vi er to som må ta vare på ett forhold.

Så hovedjobben min nå er å bli 100% selvstendig igjen så han ikke føler at jeg "henger" rundt halsen på han. Det er noe som har vært det tyngste for meg å akseptere at jeg måtte støtte meg så voldsomt til ett annet menneske siden jeg alltid har vært veldig uavhengig og selvstendig som menneske. Men, jeg er snart tilbake der jeg engang var. Har bare lært meg å ta små skritt av gangen istedenfor å løpe slik jeg gjorde før. Er så mye lettere å snuble og falle når man løper veit du .