Jeg er så lei meg nå at jeg blir helt utrøstelig.

[Gjest Nora]

I løpet av disse to siste dagene så har det vært neon episoder som har gjort meg så opprørt inni meg og jeg gråter og gråter og kjenner vondt i hjertet.

Pga oppfordring av min far som trengte å komme ut av en knipe, så måtte jeg ringe til en person og prøve og få faren min ut av et dilemma han ikke klarte selv. Jeg måtte forandre personlighet helt under den samtalen og jeg måtte være streng og direkte, og det var jeg. (Helt ulikt meg) . Men det viste seg at det ikke hjalp og nå har situasjonen forverret. At jeg ikke klarte bli kvitt problemet til faren min og få denne personen ut av livene våres, det gjorde meg utrolig opprørt og lei meg og deprimert/angst.

Og nå har jeg vært i en annen situasjon der naboen min har blitt sur på meg fordi jeg ikke har vært så flink med å gjøre mine plikter utenfor huset vårt, og det har jeg absolutt tenkt å skjerpe meg med. Men bare den reprimanden fra henne, gjorde at jeg føler meg så flau.

Så nå sitter jeg her og er bare ute av meg pga disse tingene, jeg er bare så lei meg fordi jeg er ikke vant med at slike ting og ting har bare blitt så virkelige og det er skummelt.. skikkelig skummelt.

Og jeg tenker "hvordan skal jeg klare å kjenne meg bra igjen, så flaut dette her på begge tingene"

Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne utrolig flaue angst magesug føellesen, den spiser meg opp innvendig for jeg er så følsom også skammer jeg meg sånn.

Jeg orker ikke ha det sånn inni meg.

[LamaLover]

Åå, det hørtes ikke greit ut, jeg føler virkelig med deg:(

Men det du bør tenke på er at det er værst nå, og så blir det bare bedre etterhvert som du kommer unna det i tid.

I hvert fall det med naboen. Flauheten vil roe seg, og så lenge du forbedrer deg med disse pliktene dine så er jo den saken ganske grei. Det er som oftest flaut å bli konfrontert med noe man gjør feil, men så lenge man tar det til seg og retter på det så er det OK. Det skjer med alle, selv om man helst skulle unngått det..

Når det gjelder situasjonen med faren din så er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønner hva som har skjedd. Men du føler deg kanskje litt skuffet over at du ikke klarte å løse opp i problemene hans til tross for at du "gikk imot deg selv"/din personlighet og var streng og direkte?

Men du prøvde jo i hvert fall og det må du gi deg litt ros for! At det ikke funket kunne jo ikke du vite, det har sikkert med denne personen du snakket med å gjøre. Hva med å snakkke med faren din om det og prøve på nytt, eller får noen andre til å hjelpe til? Nå vet jo ikke jeg hva dette gjelder men..

Uansett så vet jeg hvordan det er å bli overvelmet av noe som har skjedd og tenke at alt sammen er skikkelig fælt, og at man ikke skjønner at det kan bli bedre. Men som oftest går det en liten stund, så tenker man over ting med nye øyne/et annet perspektiv og finner ut av en måte å prøve å løse det på.

Håper noe av dette var til hjelp i hvert fall

[Gjest Nora]

Tusen takk for et kjempe trøstende svar. Jeg har en sånn vond klump i halsen og angst i meg, som kommer av skam og flauhet og frykt for fremtiden når det gjelder disse to tingene, siden det er de som opptar tankene mine nå. Og da tenker jeg på at det blir fælt å treffe henne hele tiden nå utenfor huset og det blir bare helt jævlig føler jeg

Jeg håper virkelig det blir som du sier ja, at det blir lettere,for ellers føler jeg at nå ihvertfall at det hele blir uutholdelig, både med denne naboen og med dette med faren min og. Ja det med faren min er komplisert den situasjonen uff, men jeg måtte være ganske streng og jeg måtte være litt bitch for å prøve å få han ut av det. Men det gikk ikke som jeg og han håpet og nå sitter både han og jeg i saksa når det gjelder dette, og det var både skuffende og frustrerende og flaut det og, at jeg må møte denne/disse personene hele tiden også..

Sorry det er ikke lett å skjønne når jeg ikke kan forklare situasjonen bedre av hensyn til sakens kjerne, skjønner det ikke er lett å skjønne det ja.

Det har bare blitt for mye nå, jeg takler bare ikke denne vonde følelsen i meg, jeg er ganske svak når det gjelder sånt også, jeg ser ingen lyspunkter når sånt oppstår og alt blir svart og mørkt og negativt.

Håpløsheten tar over i meg.. Det er bare så utrolig ekkelt å havne i slike ubehagelige situasjoner for meg, jeg takler sånt svært dårlig.. uff

Takk for oppmuntringen og at du tok deg tid til å svare, det er bare så ensomt og ekkelt dette her.. Bor alene og har ingen å prate med heller.

[AnonymBruker]

Vet du, du kan gå med hevet hode i saken med faren din. Du prøvde å hjelpe, det funket ikke, neivel, men du prøvde i hvert fall. Når det gjelder å hjelpe dem man bryr seg om så hender det man gjør ting som i ettertid kan vise seg å være dumt, men det er ingen grunn til skamme seg. Tvert i mot. Du er en god datter, og det er det som betyr noe.

Den andre saken er en bagatell, selv om du ikke føler det slik akkurat nå. Mitt beste råd er å le av det og ta et krafttak en av de første dagene.

[AnonymBruker]

I løpet av disse to siste dagene så har det vært neon episoder som har gjort meg så opprørt inni meg og jeg gråter og gråter og kjenner vondt i hjertet.

Pga oppfordring av min far som trengte å komme ut av en knipe, så måtte jeg ringe til en person og prøve og få faren min ut av et dilemma han ikke klarte selv. Jeg måtte forandre personlighet helt under den samtalen og jeg måtte være streng og direkte, og det var jeg. (Helt ulikt meg) . Men det viste seg at det ikke hjalp og nå har situasjonen forverret. At jeg ikke klarte bli kvitt problemet til faren min og få denne personen ut av livene våres, det gjorde meg utrolig opprørt og lei meg og deprimert/angst.

Og nå har jeg vært i en annen situasjon der naboen min har blitt sur på meg fordi jeg ikke har vært så flink med å gjøre mine plikter utenfor huset vårt, og det har jeg absolutt tenkt å skjerpe meg med. Men bare den reprimanden fra henne, gjorde at jeg føler meg så flau.

Så nå sitter jeg her og er bare ute av meg pga disse tingene, jeg er bare så lei meg fordi jeg er ikke vant med at slike ting og ting har bare blitt så virkelige og det er skummelt.. skikkelig skummelt.

Og jeg tenker "hvordan skal jeg klare å kjenne meg bra igjen, så flaut dette her på begge tingene"

Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne utrolig flaue angst magesug føellesen, den spiser meg opp innvendig for jeg er så følsom også skammer jeg meg sånn.

Jeg orker ikke ha det sånn inni meg.

Høres ut som om du har utviklet en angstlidelse. Du trenger trening og kanskje lykkepiller?

[AnonymBruker]

Ta det rolig, det går over! Vi er alle utsatt for ting som gjør oss flaue, men som regel er det verst for oss selv. Andre bryr seg som regel ikke så mye. Og med tiden blir det glemt.

Når det gjelder dine plikter, som du har forsømt, så kan du godt være litt flau over det, for det er sånne ting vi bare MÅ gjøre. Og gjør du ikke det, så går det utover andre. Men nå har du jo lært på det, så da gjør du vel det du skal heretter?

[Gjest Mia]

Hei!

Så trist at du ikke har det greit. Men naboen din har jo ikke noe med hvordan du har det på din eiendom akkurat. Så det hun sa kan du jo bare drite i. Hun får finne andre ting å henge seg opp i.

Ta deg noen dager, slapp av og plei deg selv. Dette går over :-)

[-milla j-]

Alle de gangene jeg har sittet med den følelsen der, at jeg har gjort noe dumt! Har jo ikke vært store sakene, men tankene surrer jo uansett. Legg det bak deg. Naboene mine digger meg helt sikkert ikke - har lært meg å ikke bry meg, selv om det stikker hvis de kommer med kommentarer om ett eller annet. De har garantert gjort ting selv som de ikke er så stolte av. Alle gjør det!