Jeg tror jeg vil gjøre det slutt og leve livet..

[Gjest Emilie]

Er en jente på 22. Har vært sammen med kjæresten min i ett år nå, og vi bor sammen. Problemet er det at jeg opplever fristelser hele tiden, og det er så vidt jeg greier å motstå.. Jeg har alltid likt å flørte, men så lenge jeg har vært i forhold har jeg holdt meg på matta..helt til for en uke siden.. Det var en sinnsyk kjemi med en gutt jeg egentlig aldri hadde falt for, og det skjedde ting. Angrer meg ihjel på dette, og har skjønt at forholdet kveler meg..

Jeg har lyst å leve livet, flørte, ha det gøy og kun tenke på meg selv, men samtidig har vi hatt det veldig bra i forholdet, utenom at vi skjelden har sex..

Jeg kjeder meg,rett og slett. Det jeg er redd for er at jeg kommer til å angre på at det blir slutt, siden vi har/hadde fremtidsdrømmer og store planer om fremtiden, og fordi han er perfekt på alle måter. Problemet er at jeg ikke kjenner jeg er forelska lenger, og jeg greier ikke respektere ham

Noen som kan hjelpe meg? Blir gal..

[Gjest Gjest]

Au da. Du har begått en grusom handling og er herved definert som et ondt og dårlig menneske av dine medsøstre på KG.

Fra spøk til alvor: Dersom du bare har vært sammen med fyren et år og er så usikker som du er nå, er det vel best at du slår opp. Jeg var slik som deg tidligere helt til jeg traff en jeg ville satse på og slo meg til ro, men det var ikke før jeg hadde rast fra meg i begynnelsen av 20-årene:)

Forresten skilt nå, hehe

[Gjest TS]

Au da. Du har begått en grusom handling og er herved definert som et ondt og dårlig menneske av dine medsøstre på KG.

Fra spøk til alvor: Dersom du bare har vært sammen med fyren et år og er så usikker som du er nå, er det vel best at du slår opp. Jeg var slik som deg tidligere helt til jeg traff en jeg ville satse på og slo meg til ro, men det var ikke før jeg hadde rast fra meg i begynnelsen av 20-årene:)

Forresten skilt nå, hehe

Ja, jeg er et dårlig mennesker.. greier ikke være meg selv fullt ut, greier ikke gi deg beste av meg selv lenger når jeg er med ha..

Noen som har en formening/råd/erfaring om dette?

Er det bare en fase etter et år i forhold, eller hva er det?

[AnonymBruker]

Siden du er så ung er det ikke rart at du vil utforske livet og se mulighetene. Gjør som du vil.

[Gjest navnelapp]

Kor store er sjansane for at den du er saman med når du er tjueto er den du skal dele resten av livet med? Ikkje særleg store, er mi erfaring.

I min store vennekrets er det et par som har vore saman sidan dei var 20, alle andre har slått seg til ro med heilt andre personar. Viss du har denne kjensla i kroppen så tyder vel det på to ting, at kjenslene ikkje er sterke nok, og at du har ting du vil ha gjort før du slår deg til ro. Riv deg laus, er mitt råd.

Endret 18. august 2010 av Alt godt

[AnonymBruker]

hei,

Jeg har det på akkurat samme måte! Jeg ble litt lettet da jeg leste dette, jeg er visst ikke den eneste som føler det slik. Jeg er selv 21 år og har vært sammen med typen i over et år og bodd sammen en stund. Kjæresten min er også en veldig bra fyr, og jeg har egentlig ingen "god" grunn til å slå opp. Det er ikke han som er problemet, det er faktisk meg. Jeg begynner å bli rastløs, vil gjøre mine ting, møte nye folk og leve livet. Jeg er jo fortsatt så ung og har utrolig mye å oppleve. Men, tenk hvis jeg angrer? kommer jeg til å møte en like bra som han?. Det er så utrolig mange spørsmål som gjør meg nervøs, usikker og forvirret. Desverre kan ikke spørsmålene bli besvart før jeg enten har gått fra han, eller bestemmer meg for å bli. Uansett så er jeg veldig sikker på at om jeg blir kommer jeg en dag til å angre på at jeg ikke levde livet mitt. Er dette en pris man må betale for å ha mannen sin? Er han verdt det? Jeg er ikke ferdig med mitt liv, men er jeg virkelig ferdig med han? eller er det bare en periode?

[Gjest regine]

hei,

Jeg har det på akkurat samme måte! Jeg ble litt lettet da jeg leste dette, jeg er visst ikke den eneste som føler det slik. Jeg er selv 21 år og har vært sammen med typen i over et år og bodd sammen en stund. Kjæresten min er også en veldig bra fyr, og jeg har egentlig ingen "god" grunn til å slå opp. Det er ikke han som er problemet, det er faktisk meg. Jeg begynner å bli rastløs, vil gjøre mine ting, møte nye folk og leve livet. Jeg er jo fortsatt så ung og har utrolig mye å oppleve. Men, tenk hvis jeg angrer? kommer jeg til å møte en like bra som han?.

Når du - etter et år - føler som du gjør: JA- du kommer garantert til å møte noen som er like bra som han og mye bedre enn han, for deg.

Det er så utrolig mange spørsmål som gjør meg nervøs, usikker og forvirret. Desverre kan ikke spørsmålene bli besvart før jeg enten har gått fra han, eller bestemmer meg for å bli. Uansett så er jeg veldig sikker på at om jeg blir kommer jeg en dag til å angre på at jeg ikke levde livet mitt. Er dette en pris man må betale for å ha mannen sin?

Nei - dette er ikke en pris man må betale. Hvis du allerede nå vet du kommer til å angre på alt du ikke gjorde - GÅ

Er han verdt det?

nei, han er ikke verdt det, i den forstand at BÅDE du og han fortjener mer enn dette

Jeg er ikke ferdig med mitt liv, men er jeg virkelig ferdig med han? eller er det bare en periode?

Som en annen skrev: de færreste finner sin livsledsager når de er så unge.

Og så min egen kjepphest: hvorfor haster det sånn med å bli etablert? Både du og ts er unge og har hatt kjæreste ett års tid - men SAMBOERE, det har dere allerde blitt. Hvorofr er det så sinnsykt viktig å flytte sammen så fort som mulig? hvorfor kan man ikke bare være kjærester, uten å bli så fryktelig etablert med en gang?

Det er mye lettere å avslutte et forhold hvor man "bare" er kjærester, når man innser at forelskelsen har tatt slutt og det ikke har blitt noe mer ut av det. Og det er faktisk ikke noe galt i at det skjer!!!! Har man flyttet sammen blir det plutselig mer alvorlig, og da blir det og vanskeligere å avslutte det, iallfall når det ikke er noen åpenbar "grunn".

Jeg tror ikke verken på ditt forhold eller på ts sitt forhold - til det gir dere begge uttrykk for for mye uro og mistrivsel med situasjonen. Men prøv å lær litt av det - i den forstand at dere ikke flytter sammen så fort som mulig ved neste kjæreste.....

Vær ung og uansvarlig en stund (men ikke havne i luksusfella :gjeiper: ) bli kjent med nye mennesker, lev livet som om du faktisk er 20 og ikke 40 (hvor det er "naturlig" at man er etablert med huslån og det hele.....). Da vil du og få det mye bedre den dagen du får en kjæreste og etablerer deg på ordentlig med han.

[I Grosny]

hei,

Jeg har det på akkurat samme måte! Jeg ble litt lettet da jeg leste dette, jeg er visst ikke den eneste som føler det slik. Jeg er selv 21 år og har vært sammen med typen i over et år og bodd sammen en stund. Kjæresten min er også en veldig bra fyr, og jeg har egentlig ingen "god" grunn til å slå opp. Det er ikke han som er problemet, det er faktisk meg. Jeg begynner å bli rastløs, vil gjøre mine ting, møte nye folk og leve livet. Jeg er jo fortsatt så ung og har utrolig mye å oppleve. Men, tenk hvis jeg angrer? kommer jeg til å møte en like bra som han?. Det er så utrolig mange spørsmål som gjør meg nervøs, usikker og forvirret. Desverre kan ikke spørsmålene bli besvart før jeg enten har gått fra han, eller bestemmer meg for å bli. Uansett så er jeg veldig sikker på at om jeg blir kommer jeg en dag til å angre på at jeg ikke levde livet mitt. Er dette en pris man må betale for å ha mannen sin? Er han verdt det? Jeg er ikke ferdig med mitt liv, men er jeg virkelig ferdig med han? eller er det bare en periode?

Du kan jo spørre oss gamle om hva som finnes der ute. De beste gutta ble nok kapret som tenåringer, så dere på over 20 har vel egentlig andresortering og brukte gutter som har blitt lei dama si å velgge mellom.

De fleste jeg kjenner har slitsomme feil.

Så har du en bra mann, så får du kanskje en som er verre. dere har vært forelsket i starten , så nå er det hverdagen som melder seg. Slik vil det alltid gå med alle. Hverdagen kommer, med mindre du bytter ut gubbe veldig ofte.

Jeg anbefaler allikevel å tenke over om forholdet har de grunnleggende kravene. Jeg var for dum til skille meg tidlig, og anbefaler egentlig ingen slik dumhet.

Det jeg synes er grunnverdier:

Gjensidig full respekt.

Pålitelighet.

Samarbeid, støtte , spille hverandre god.

Trives i hverandres selskap.

Kjenne lykken når man koser hverandre.

Ha lyst til å komme hjem til sin kjære.

Kommunisere godt, snakke sammen.

Ha det bedre sammen enn som ensom.

Jeg gidder ikke å være med dame som ikke oppfyller disse verdien. Det tok Mange år å finne den dama, så jeg blir med henne så lenge som mulig. Og jeg tror det er dumt å reise fra noen som er på det nivået.(Hun liker til og med min sære humor )

Leve livet , hva er vel det? flørte rundt og prøvekline? Det finnes andre sider av livet enn det seksuelle som er interessante å finne ut av, og som kan gjøres uten å skifte partner. man kan reise, dra til Amerika og ta en mastergrad, jobbe på Svalbard eller som frivillig hjelparbeider i Bangla Desh. Bli kjent med folk i Moskva, Vladivostok og Rio de Janeiro. Man kan gjøre mye rart alene, uten nødvendigvis å måtte ha med sin kjære overalt.

Endret 18. august 2010 av I Grosny

[Gjest navnelapp]

Du kan jo spørre oss gamle om hva som finnes der ute. De beste gutta ble nok kapret som tenåringer, så dere på over 20 har vel egentlig andresortering og brukte gutter som har blitt lei dama si å velgge mellom.

De fleste jeg kjenner har slitsomme feil.

Du har rett i mykje av dette, men ein har kjempeflaks om ein finn den personen når ein er rundt 20. Eg syns det er litt hardt å seie at alle dei beste blir tekne rundt 20, mange vert tekne av feil person når dei er tjue, og endar opp med å skille seg og kome på marknaden igjen ti-femten år seinare. Om dei er dei beste eller ikkje er ikkje godt å seie.

[Gjest Melina*]

Argumentet om at de beste gutta ble kapret som tenåringer klarer jeg ikke å forstå. Fra naturens side utvikles jo hjernen (modenhet, empati) fram til man er 25. Jeg møtte kjæresten min like før han fylte 21, og tør påstå at han absolutt ikke er annenrangs. Han har bare ikke ønsket å gå inn i mange forhold fordi han ville ha ei han så for seg ei framtid sammen med. Og ja - han er intelligent, ambisiøs, kjekk å se på og vannvittig empatisk. Vet om flere single typer på min alder (begynnelsen av 20-årene som er sånn). Jeg datet en fyr på 30 en periode, han hadde mange gode egenskaper, men var også selektiv. Så det at de ikke er tatt, er ikke nødvendigvis synonymt med annenrangs.

[I Grosny]

Det er vel 50% av ekteskapene som holder livet ut, det betyr at kanskje 30-40% blir opptatt i ung alder?, og disse 30-40% må vel regnes for å være i samlivseliten, blant de som er best skikket til å leve godt med annet menneske.

Jeg gjetter at gutta gjennomsnittelig blir opptatt ett år etter jentene.

Noen gir kanskje opp gutten sin, når han drar i militæret, men jeg tror ikke de beste gutta blir dumpet pga det. De er verdt å vente på.

Endret 18. august 2010 av I Grosny

[Eternity]

Du er veldig ung, og det høres ut som om du har behov for å "rase fra deg", før du slår deg til ro i et mer seriøst forhold. Ikke uvanlig det, når dere bare har vært sammen 1 år og det bare er såvidt du klarer å holde deg på matta fordi du ser fristelser overalt, da tror jeg det er et signal på at du heller bør være alene en stund.

[Mann-87]

Kan jeg tolke det slik at du har vært utro? I så fall må du fortelle kjæresten din dette, han fortjener å vite det. Om ikke får du rett og slett slå opp.

[Gjest TS]

Tusen takk for mange gode svar. Godt (og vondt) å lese at flere har gått gjennom det samme som meg. Vi flyttet sammen for tidlig, og det var dumt av oss.. om vi greier å bli kjærester er en ting vi må finne ut av. jeg vil ikke såre ham, men jeg sårer ham allerede:(