25-årskrise

[Riskrem]

Jeg føler at jeg bare må få ut tankene mine litt, for jeg føler at jeg har fått en 25-årskrise! Eller om jeg kan kalle det det.

Vet ikke hvor jeg engang vil begynne...

For det første skjønner jeg ikke helt hva jeg har basert valgene mine på frem til i dag, både når det gjelder utdanning, jobb, venner, trening samt mindre uviktige ting.

Jeg har alltid villet bli lege, men da jeg gikk ut av videregående hadde jeg ikke gode nok karakterer for å komme inn på medisin. Så jeg tok en bachelor på UiO, og skal nå ta en master i Storbritannia innenfor samfunnsfag. Greit nok. Men hva om jeg ALLTID kommer til å angre på at jeg ikke satset på medisin? Hvorfor forbedret jeg ikke karakterer og tok nye fag slik at jeg hadde kommet inn?

Dog, hadde jeg ikke gått på UiO hadde jeg aldri truffet kjæresten min i dag, og jeg hadde aldri hatt den jobben jeg har i dag. Jeg hadde ikke fått oppleve spennende ting gjennom jobben, og utviklet meg selv på samme måte. Jeg hadde sikkert ikke hatt den leiligheten jeg har i dag, heller.

Jeg skjønner ikke hvor motivasjonen for valgene mine kommer fra. Er det jeg selv som bestemmer ting, eller blir jeg bare påvirket av folk og samfunnet rundt meg? Kanskje det ikke er jeg selv som styrer valgene mine?

Jeg føler at jeg er "gammel" og at tiden renner ut. Selvfølgelig gjør den jo ikke det, men det føles slik. Årene har gått forbi med et blunk, og jeg vet ikke hvor de er blitt av. Det er skremmende! Hva har jeg egentlig brukt tiden på?

Man har jo bare et liv, og man må gjøre det beste ut av tiden man har. Det er ingen vits i å gå rundt og angre heller. Man blir bare gal hvis man skal analysere hvert eneste valg man har tatt.

Det er vel dette jeg vil kalle en midtlivskrise for 25-åringer. Jeg tror jeg må ta meg en luftetur.

Takk for at du ville lese dette