Da satt jeg her alene!

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kjæreste i 4 år, men nå er det slutt. Vi er utrolig like, og passer veldig godt sammen. (jeg er 24,han 25)Har så å si vært sammen hver eneste dag, hele tiden, hele veien.

Nå er gnisten ute og vi skilles som bestevenner.

Vi har prøvd å være mer kjærester enn venner, men vi får det rett å slett ikke til. På slutten hadde vi aldri sex, sov hver for oss, hadde ikke noe å prate om når vi var ute å spiste osv.

Jeg har mistet så å si alle venninne mine gjennom disse årene. Mye pga meg og noe pga av livssutuasjonene våre. Skole, flytte,jobb osv.

Så nå sitter jeg her med "skjegget i postkassa". Jeg vet ikke hvem "jeg er" lenger. Fordi jeg har kun kjent med selv med han, om det går ann å si.. Jeg har ingen, og har mistet lysten på alt her i livet. Vi ringes nesten hver dag, men vi blir nok ikke kjærester igjen. Han har sine, men jeg sitter her alene..

Etter jeg ble singel, har jeg blitt spurt av 3 gutter(!) hjælp! om vi skal møtes. Men jeg føler jeg har en snert av folkeangst, for jeg tør f**n ikke!

Har jo nesten ikke pratet med fremmede folk på disse årene..

Hvor skal jeg begynne? Jeg må dra med selv opp før jeg faller helt sammen.. Noen som har vært i samme situasjon eller har noen råd til meg?

[Gjest wild bird]

Begynn med å takke ja til en av de som har invitert deg ut. Det trenger ikke bli superseriøst mellom dere med en gang. Se på det som en fin anledning til å få litt trening i å omgås andre igjen. Og bare se på det som en hyggelig kveld, ikke en date.

Selv om du kvier deg, så er det like godt å bare hoppe i det. Hvis du lar denne angsten ta overhånd, så kommer det bare til å bli verre og verre.

[Aelita]

Jeg sier meg enig med Wild bird. Du må smått begynne å komme deg litt ut, du må ikke sitte og mure deg inne alene i allefall. Det kan fort bli verre å komme seg ut, og mye lettere å velge å sitte inne mens livet går en hus forbi.

[AnonymBruker]

vært alene i nesten 2 år jeg, å da va d brudd etter 4 år.

satt alene, kjente nesten ingen. føler meg veldi alene tør ikje reise ut på div i heljene så møte ikje noen .

ser enesten mørkt ut, og så er jeg egentli så ung(30)

får da håpe d retter seg

forstår det er vanskeli, men ikje gi opp

[AnonymBruker]

Det er så typisk.

Vet om mange jenter som møter mannen i livet sitt, og driter fullstendig i venninnene sine og lever bare mannens liv og hans venner.

Så når det blir slutt så sitter man igjen alene, uten noen.

Skulle ønske jenter kunne prioritere venninnene sine litt, og ikke bare være avhengig av mannen i livet sitt. Det kan faktisk ta slutt engang, og da har man ingen å støtte seg på.

[AnonymBruker]

Det er så typisk.

Vet om mange jenter som møter mannen i livet sitt, og driter fullstendig i venninnene sine og lever bare mannens liv og hans venner.

Så når det blir slutt så sitter man igjen alene, uten noen.

Skulle ønske jenter kunne prioritere venninnene sine litt, og ikke bare være avhengig av mannen i livet sitt. Det kan faktisk ta slutt engang, og da har man ingen å støtte seg på.

Ts her, jeg er veldig enig i dette.. lett å være etter-på-klok!

Har selv klagd på venninner, og det har også vært litt tilfeldig at noen har flyttet pga skole, prioritert kjæresten demmes selv. Men jeg skal ikke legge skylda på andre, for jeg har tatt minimalt med intiativ og kan bare skylde på meg selv!

Men det blir litt dumt å sitte å angre på det, det er derfor jeg spør hvordan jeg skal komme meg ut av denne dustete sirkelen jeg har surret meg selv inn i. Se framover..

Men jeg har ikke engang lyst til å møte noen, fordi jeg føler jeg må bevise etter eller annet for folk..

klarer ikke sette ord på det.. men er vel redd for at folk skal tenke at jeg har falt! selvom jeg ser det beste ut som jeg aldri har gjort før, er selvtilliten min på bånn!!

Blir helt nervevrak for å være rundt mennesker.. til og med min venninne jeg har kjent siden jeg var liten, men vi møtes bare 4 ganger i året ca. er redd for at folk kan se "gjennom" meg.

æsj.. jeg får prøve å dra meg i skinnet og manne meg selv opp.. føler det er nå eller aldri, for jeg er virkelig redd for at dette kan gå FORT nedover!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo hvordan du tenker, TS. Jeg har også noe å bevise. At jeg klarer meg selv, selv om jeg er helt alene. Og at jeg ikke har behov for mye kontakt selv om jeg er alene. Da blir det til at jeg ikke tar kontakt og sier hvordan ting virkelig er, for da føler jeg at jeg har feilet eller noe.

Prøv å finne på ting for det, bli kjent med nye. Det er vanskelig i straten, men når du blir vandt med det så vil du like det