Begynner å miste følelser for kjæreste etter 3,5 år..

[Gjest Thea]

Hei.

Jeg er en jente på 20 år som ble samboer med min kjæreste tidlig i sommer.

Vi har vært sammen i 3,5 år - hatt det utrolig bra alle disse årene, men føler nå at følelsene mine begynner å dabbe helt ut.

Den siste tiden har vært tøff, jeg gråter mye og er redd for hva som vil skje - Selv om det er helt og komplett opp til meg.

Jeg har snakket med kjæresten min om at jeg ikke vet hva jeg vil lenger, og jeg ikke vet hva jeg føler.. Det sårer han såklart, det meker jeg..

Han er fullt klar over at det bare er meg han vil ha, at han elsker meg osv. Samtidig hører han meg godt og gir meg den tiden jeg trenger.

Vi krangler ikke, har ikke noen direkte problemer oss mellom eller noe sånt..

Det er altså meg og mine følelser det henger på..

Er det sånn at det er normalt at dette skjer, følelsene forsvinner en periode og man bare blir usikker på alt? Jeg hater følelsen..

Det FØLES som jeg ikke har følelser for han lenger - men jeg er ikke sikker.

Jeg sitter ofte å tenker "Er det sånn her resten av livet mitt skal være da", "Blir det ikke bedre enn dette.." - litt sånne tanker..

Jeg er utrolig forvirret av meg selv, og frustert over at jeg ikke kan få satt ordentlig ord på følelsene mine og om jeg bør gjøre det slutt..

Noen som kjenner seg igjen i dette eller har noe å komme med?

[Gjest Atanih2]

Uff, kjedelig når det blir sånn. Er dere sammen hver dag, og ikke har noe som helst fri fra hverandre? Kan ha noe med dette å gjøre, i så fall. Eller, så kan det rett og slett være at du har vokst litt fra han. Det skjer jo. Selv om han ikke føler det samme.

Men jeg har nok ikke opplevd dette selv, så det er jo bare forslag jeg kan komme med...

Lykke til, håper det ordner seg

[Minttu]

Jeg har ikke så mye bra å komme med, men jeg har hatt det sånn et par ganger selv. Enten har det bare kommet av seg selv, eller av noe som har skjedd.

Har virkelig tenkt over forholdet, "hvor skal dette gå" "er det sånn jeg vil ha det" osvosv.

Men så har alt blitt bra igjen og jeg vet at jeg virkelig vil ha han

Gi det litt tid, kjenn på følelsene.. Jeg vet ikke helt jeg, det har liksom kommet litt av seg selv

Jobbe litt med tanker og følelser og forholdet..

Håper du finner ut av noe hvert fall

[AnonymBruker]

Hvaor lenge har det vært sånn?

[Gjest Thea]

Takk for svar!

Det kan hende at det kan ha noe med å gjøre at vi har sett hverandre veeldig mye i det siste, hele sommer har det bare vært litt jobb på hver vår kant, også veldig mye fritid utover det..

Jeg begynner på skole imorgen og han neste uke, så det kan hende det snur litt etter som jeg får vært litt ifra han..

Det er tross alt fortsatt litt uvant at jeg står opp med han hver morgen, og at forholdet har blitt hverdagslig - at jeg ikke kan glede meg til småting som å dra å sove hos han(hos svigerforeldrene) lenger når jobbeuka er over osv..

Jeg har følt det sånn her rundt 1 måneds tid tror jeg, men er bare de siste to ukene som jeg har blitt skikkelig deppa og lei meg av følelsene..

[Minttu]

Da kan det hende det hjelper å være litt fra hverandre, og ha skole å tenke på

[Gjest Gjestus123]

Husk at dere må pleie kjærestelivet! man kan fort ende opp med å sitte på sofaen, på pc`en, tv, film, etc og "glemme" at man ikke bare bor sammen, men at man også er kjæresten. Får det ikke pleie så kan det gå feil.

Dra på date sammen, kino, ut på middag, gjør noe spesielt. Ut på tur, i fjell eller i parken. Ha det morsomt sammen, viktig å skape latter og samhørighet. prøv å endre litt på rutinelivet.

[-milla j-]

Hvis dere nettopp har flyttet sammen er dette en normal reaksjon, situasjonen er ny og dere må begge tilpasse dere den. Du skriver at du bor hos ham (svigerforeldrene) - han bor hjemme og du bor der hos dem, eller har dere egen leilighet?

Dere må finne den nye dynamikken i forholdet deres, hverdagen kommer mer tett innpå når dere bor sammen. Vær kjærester, gjør ting sammen - men ikke glem å være dere selv for dere selv også, ellers kan det bli en veldig stor overgang til å være sammen hele tiden. Det går seg til det

[Gjest Thea]

Hvis dere nettopp har flyttet sammen er dette en normal reaksjon, situasjonen er ny og dere må begge tilpasse dere den. Du skriver at du bor hos ham (svigerforeldrene) - han bor hjemme og du bor der hos dem, eller har dere egen leilighet?

Dere må finne den nye dynamikken i forholdet deres, hverdagen kommer mer tett innpå når dere bor sammen. Vær kjærester, gjør ting sammen - men ikke glem å være dere selv for dere selv også, ellers kan det bli en veldig stor overgang til å være sammen hele tiden. Det går seg til det

Det er deilig å høre at det er en normal reaksjon. Jeg føler liksom jeg får så dårlig samvittighet av disse følelsene også siden det var meg det var mest viktig for at vi skulle flytte sammen før skolestart osv..

Vi bor sammen i vår egen leilighet!

Vi var nettopp på ferie, jeg gledet meg veldig til den, men når vi først var der så koste jeg meg ikke - jeg følte nesten at jeg heller ville på ferie bort fra han.. Føler at jeg ikke setter pris på han lenger liksom..

Jeg tar meg selv stadig i å være litt misunnelig på de parene man ser rundtomkring som er fullstendig nyforelska og som det bare "stråler" av....

[Gjest Gjest]

dette er helt normalt. noen ganger går det over. andre ganger ikke. men gi det litt tid. en mnd er ike så lenge. jeg hadde selv slike følelser for min exsamboer. det gikk over. men 4 år etter dabbet det av og følelsene kom ikke tilbake. jeg venter 1 mnd, 4 mnd, 6 mnd og etter 8 mnd måtte jeg bare innse at det ikke var mer å hente. vi var også alt for forskjellige. han likte å sitte i sofaen dag ut og dag inn å glo på tv. jeg er mer sosial og liker å sosialisere meg. jeg var også livredd for hva som ville skje. finne et nytt sted å bo, plutselig være alene, osv og det var skremmende da jeg valgte å bryte ut. men jeg angra ikke:)

[-milla j-]

Det er deilig å høre at det er en normal reaksjon. Jeg føler liksom jeg får så dårlig samvittighet av disse følelsene også siden det var meg det var mest viktig for at vi skulle flytte sammen før skolestart osv..

Vi bor sammen i vår egen leilighet!

Vi var nettopp på ferie, jeg gledet meg veldig til den, men når vi først var der så koste jeg meg ikke - jeg følte nesten at jeg heller ville på ferie bort fra han.. Føler at jeg ikke setter pris på han lenger liksom..

Jeg tar meg selv stadig i å være litt misunnelig på de parene man ser rundtomkring som er fullstendig nyforelska og som det bare "stråler" av....

Det er noe eget å flytte sammen, jeg er veldig spent - skal flytte sammen med kjæresten denne høsten. Håper jeg unngår sånne tvilsfølelser! Men vi skal "øve" oss litt først, være sammen og bo sammen når han ikke skal bort på jobb så ser vi litt hvordan det går.

Når man ikke bor sammen og gjerne ikke ser hverandre hver dag er det en forventningsfølelse i det å treffe kjæresten igjen, den mister du når dere bor sammen. Som Gjest skrev; noen ganger går det over og andre ganger ikke. Ikke alle passer til å bo sammen selv om de har det bra som kjærester, men det betyr ikke at man ikke skal prøve Gi det tid, finn rytmen og prioriter litt tid fra hverandre iblant så dere får tid til å savne hverandre litt. Det er det beste rådet jeg kan gi

[Gjest Gjest]

Kan du se for deg et liv uten han tilstede da?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med min kjære i 7 år, samboere i 5 år. Det siste året har jeg tenkt mye på forholdet vårt. Jeg var usikker på mine følelser overfor ham. Han ønsket hus, barn og stasjonsvogn, mens jeg var ikke helt der enda. Dagene var like med jobb,hjem og lage middag, trene og slenge seg i sofaen foran tv eller pc. Var aldri fra hverandre, han var sosial på pc og forlot aldri datarommet. Jeg ble rimelig lei etter hvert og så ikke noe positiv framtid sammen. Det eneste som stoppet meg fra å gjøre det slutt var at jeg så for meg hvordan det ville være å ikke ha min kjære som en del av livet mitt lenger. Det var ikke en god følelse. Så jeg holdt ut i håp om at forelskelsen skulle komme tilbake.

Da det var tid for å bestille ferie, tok jeg tak og meldte oss på en skikkelig opplevelse for livet tur.Jeg ville oppleve noe og få min kjære ut av sin komfortsone. Han trenger ofte et lite dytt! På denne turen ble vi kjent med mange andre folk på de ulike stedene vi var innom. Vi var mer sosiale enn vi har vært på 7 år sammen som par. Da vi endelig var bare oss to igjen følte jeg liksom en glede over å få være alene med min kjære. En følelse jeg ikke hadde hatt på nesten et år. Så da var jeg plustelig nyforelska igjen :rødme:

Nå er jeg plutselig klar for et familieliv sammen med min kjære, og jeg vet at det er ikke bare forelskelsen som snakker!

Jeg tror det er ganske vanlig at forhold har sine nedturer. Tenk deg et par som har vært sammen i 50 år. Tror du virkelig at de har gått rundt og vært "ny"-forelska i alle de årene. Jeg tror nok de også har hatt sine nedturer, og oppturer

[Havbris]

TS - jeg er 30 år eldre enn deg og har levd sammen med samme mann i snart 20 år nå. Jeg kan garantere deg at hvid du har forventninger om at dere skal gå rundt og være "nyforelsket" og kjenne adrenalinet i blodet hele tiden, så kommer du til å bli skuffet. De færreste forhold er slik, de fleste opplever opp- og nedturer, og klarer som regel å finne tilbake til hverandre hvis man har "glemt" å holde den emosjonelle forbindelsen ved like. Det jeg skriver er ikke en "nedgradering" av det å leve lenge sammen over tid, men snarere et forsøk på "realitetsorientering"

Men jeg tenker jo også på at dere var unge da dere traff hverandre, og det kan være behovet for å leve litt mer alene som melder seg nå når dere har flyttet sammen.

[Gjest Maria]

Det var veldig trist å lese om hvordan du har det nå!!

Håper du har mange gode venner som støtter deg gjennom dette, uansett hva utfallet vil bli?

Det som slår meg med en gang er at dere muligens kan ha vokst fra hverandre? Det er ikke mange som finner SIN LIVS KJÆRLIGHET i en alder av 17år... Dere er muligens forskjellige som personer også, hva vet vel jeg...

Min ærlige mening:

- du har såret han ved å ta opp at du mangler følelser for han. Dette kan ALDRI repareres... Uansett hvor "glansbildeaktig flott" dere vil få det ved å evt. gjennopta forholdet så vil det alltid ligge en tanke bakerst i hodet hans: "Er jeg bra nok nå?, elsker hun meg for andre "feil" jeg gjør nestegang?, hva er det som trigger dine tanker om hvorfor jeg er utilstrekkelig?, vil jeg alltid være en god nr. 2?" Han vil alltid føle seg utilstrekkelig som mann ved å være sammen med deg.

- du egentlig ikke skurken, det er DERE som har forandret dere... Allikevel vil det følels som om du er den Store Stygge Ulven fordi det er du som har tatt opp forholdet deres.

Ved å bli værende så kommer du alltid til å være en heks for resten av familien hans. Alle fordømmer den som ikke har følelser lenger. Da er det veldig vanskelig å komme tilbake igjen og "redde dagen". Hvis svigermor vet hva du har gjort, kommer hun innerst i hjertet sitt ALDRI til å tilgi deg for å ha gjort dette mot sønnen hennes. Husk at du var hans: alt- hele hans verden... Han satt kanskje livet sitt på vent for din skyld, støttet deg gjennom vanskelige perioder av livet ditt. Gjorde alt for å få deg til å føle deg vel, men her er takken. Hun er ikke glad nok i meg.

- du ødelegger han ved å holde han på pinebenken(=kreve flere måneders pause i forholdet).

Det er som å si... "Jeg er ikke glad nok i deg(mister følelser), men hvis jeg gir deg noen måneder så kan du søren meg ta deg sammen og bli bedre for meg(= få meg til å bli glad i deg igjen)". Dette ødelegger en manns selvrespekt.

- følelsene forsvinner sjelden med et par som er ment for hverandre. Som nevnt over: klarer du å se for deg et liv uten han? Har du i ditt stille sinn latt han begynne å fjerne møbler/ting fra leiligheten deres, så har du nok det. Hadde du virkelig elsket han ville hele kroppen sagt ifra at dette er feil. Varsellampa ville gått ved at du ikke klarer å gleder deg over at han kommer hjem etter han har vært borte en stund...

- han har betydd mye for deg, men ikke gå i den feilen ved å snakke om å bevare vennskapet. Eller klassikeren: er det meningen vi skal være sammen, så skjer det... Du må slippe han! Han fortjener noen som er like glad i han som han er i deg.

Jeg kjenner igjen situasjonen Det er vondt for den som ikke blir elsket lenger. Selv om det er begges "feil" så klarer jeg innerst inne bare være sympatisk ovenfor den som blir sviktet. Og jeg hadde aldri klart å akseptere/hatt respekt for den som mistet følelsene for samboern, men allikevel valgte å satse... Bare dro ut tiden, når man innest inne vet at dette går ikke over lenger tid.

Du er fortsatt ung, og det antar jeg han også er.

Klem fra Maria

Hei.

Jeg er en jente på 20 år som ble samboer med min kjæreste tidlig i sommer.

Vi har vært sammen i 3,5 år - hatt det utrolig bra alle disse årene, men føler nå at følelsene mine begynner å dabbe helt ut.

Den siste tiden har vært tøff, jeg gråter mye og er redd for hva som vil skje - Selv om det er helt og komplett opp til meg.

Jeg har snakket med kjæresten min om at jeg ikke vet hva jeg vil lenger, og jeg ikke vet hva jeg føler.. Det sårer han såklart, det meker jeg..

Han er fullt klar over at det bare er meg han vil ha, at han elsker meg osv. Samtidig hører han meg godt og gir meg den tiden jeg trenger.

Vi krangler ikke, har ikke noen direkte problemer oss mellom eller noe sånt..

Det er altså meg og mine følelser det henger på..

Er det sånn at det er normalt at dette skjer, følelsene forsvinner en periode og man bare blir usikker på alt? Jeg hater følelsen..

Det FØLES som jeg ikke har følelser for han lenger - men jeg er ikke sikker.

Jeg sitter ofte å tenker "Er det sånn her resten av livet mitt skal være da", "Blir det ikke bedre enn dette.." - litt sånne tanker..

Jeg er utrolig forvirret av meg selv, og frustert over at jeg ikke kan få satt ordentlig ord på følelsene mine og om jeg bør gjøre det slutt..

Noen som kjenner seg igjen i dette eller har noe å komme med?

[Gjest gjest]

Hva skjer nå, ts?

Oppdater oss!

[Gjest humrf]

Det var veldig trist å lese om hvordan du har det nå!!

Håper du har mange gode venner som støtter deg gjennom dette, uansett hva utfallet vil bli?

Det som slår meg med en gang er at dere muligens kan ha vokst fra hverandre? Det er ikke mange som finner SIN LIVS KJÆRLIGHET i en alder av 17år... Dere er muligens forskjellige som personer også, hva vet vel jeg...

Min ærlige mening:

- du har såret han ved å ta opp at du mangler følelser for han. Dette kan ALDRI repareres... Uansett hvor "glansbildeaktig flott" dere vil få det ved å evt. gjennopta forholdet så vil det alltid ligge en tanke bakerst i hodet hans: "Er jeg bra nok nå?, elsker hun meg for andre "feil" jeg gjør nestegang?, hva er det som trigger dine tanker om hvorfor jeg er utilstrekkelig?, vil jeg alltid være en god nr. 2?" Han vil alltid føle seg utilstrekkelig som mann ved å være sammen med deg.

- du egentlig ikke skurken, det er DERE som har forandret dere... Allikevel vil det følels som om du er den Store Stygge Ulven fordi det er du som har tatt opp forholdet deres.

Ved å bli værende så kommer du alltid til å være en heks for resten av familien hans. Alle fordømmer den som ikke har følelser lenger. Da er det veldig vanskelig å komme tilbake igjen og "redde dagen". Hvis svigermor vet hva du har gjort, kommer hun innerst i hjertet sitt ALDRI til å tilgi deg for å ha gjort dette mot sønnen hennes. Husk at du var hans: alt- hele hans verden... Han satt kanskje livet sitt på vent for din skyld, støttet deg gjennom vanskelige perioder av livet ditt. Gjorde alt for å få deg til å føle deg vel, men her er takken. Hun er ikke glad nok i meg.

- du ødelegger han ved å holde han på pinebenken(=kreve flere måneders pause i forholdet).

Det er som å si... "Jeg er ikke glad nok i deg(mister følelser), men hvis jeg gir deg noen måneder så kan du søren meg ta deg sammen og bli bedre for meg(= få meg til å bli glad i deg igjen)". Dette ødelegger en manns selvrespekt.

- følelsene forsvinner sjelden med et par som er ment for hverandre. Som nevnt over: klarer du å se for deg et liv uten han? Har du i ditt stille sinn latt han begynne å fjerne møbler/ting fra leiligheten deres, så har du nok det. Hadde du virkelig elsket han ville hele kroppen sagt ifra at dette er feil. Varsellampa ville gått ved at du ikke klarer å gleder deg over at han kommer hjem etter han har vært borte en stund...

- han har betydd mye for deg, men ikke gå i den feilen ved å snakke om å bevare vennskapet. Eller klassikeren: er det meningen vi skal være sammen, så skjer det... Du må slippe han! Han fortjener noen som er like glad i han som han er i deg.

Jeg kjenner igjen situasjonen Det er vondt for den som ikke blir elsket lenger. Selv om det er begges "feil" så klarer jeg innerst inne bare være sympatisk ovenfor den som blir sviktet. Og jeg hadde aldri klart å akseptere/hatt respekt for den som mistet følelsene for samboern, men allikevel valgte å satse... Bare dro ut tiden, når man innest inne vet at dette går ikke over lenger tid.

Du er fortsatt ung, og det antar jeg han også er.

Klem fra Maria

Ikke alle er ment for hverandre, nei, men nå får du sannelig slutte å være så negativ. Tror du da at de som er ment for hverandre aldri føler nedturer i følelsene sine gjennom hele livet? naiv, sier jeg bare.. Dette har skjedd med meg og min kjære, men vi kom oss tilbake , og det på det sterkeste!! Mye kan forandre ting.. Man ikke har tid for hverandre, barn, er for mye med hverandre osvosv, men dette kan faktisk forandres. Men neida nå må jeg vel dumpe typen min da siden jeg følte en nedtur for noen mnd siden? For noe vrøvel. Jeg og han er ment for hverandre, og vi er ment for å kjempe oss gjennom nedturene!

[Gjest Trajan]

ja du bør gjøre det slutt