Jeg mister energi av forhold

[Gjest apathia]

Hjelp! Jeg er en sånn som blir slapp og energiløs av å være i et forhold. Har utrolig vanskelig for å prioritere meg selv og aktiviteter kun jeg liker, noe som er viktig for ikke å miste seg selv over tid. Hvorfor klarer jeg ikke å være "hel" i et forhold, hvorfor må jeg dele meg i to og gi opp halvparten av meg? Som singel er det lett å treffe folk, lett å snakke, lett å åpne seg, lett å legge planer. Når jeg er i et forhold lukker jeg meg. Jeg jobber med saken på flere plan, men dette er vanskelig.

Jeg har vært gift i 8 år, og etter en turbulent periode på ca et halvt år prøver vi å finne tilbake til hverandre, mest fordi vi har barn, men også fordi vi er glade i hverandre og virkelig ønsker å få det til. Men så fort vi sa høyt at det er oss igjen, kom denne trettheten over meg igjen, og jeg får igjen vanskeligheter med å gjøre MINE ting. Det er trening, sosialt samvær, enkle aktiviteter jeg tenker på, dette gir meg ikke glede når jeg er i et forhold.

Derfor tenker jeg mye på at jeg er en person som bør leve alene. Men så fort jeg er singel, flørter jeg, og er i gang med "baller i luften" og telefoner og meldinger og litt følelser her og der. Jeg er så fryktelig umoden! Jeg har tatt et endelig valg, så endelig det kan få blitt ihvertfall, men nesten hver dag tenker jeg på hvor deilig det må være å leve alene, så befriende. Blir jeg deprimert av forholdet?

Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette, og som har jobbet seg ut av det og har det fantastisk med seg selv i et bra forhold?

[frk rådvill]

Hjelp! Jeg er en sånn som blir slapp og energiløs av å være i et forhold. Har utrolig vanskelig for å prioritere meg selv og aktiviteter kun jeg liker, noe som er viktig for ikke å miste seg selv over tid. Hvorfor klarer jeg ikke å være "hel" i et forhold, hvorfor må jeg dele meg i to og gi opp halvparten av meg? Som singel er det lett å treffe folk, lett å snakke, lett å åpne seg, lett å legge planer. Når jeg er i et forhold lukker jeg meg. Jeg jobber med saken på flere plan, men dette er vanskelig.

Jeg har vært gift i 8 år, og etter en turbulent periode på ca et halvt år prøver vi å finne tilbake til hverandre, mest fordi vi har barn, men også fordi vi er glade i hverandre og virkelig ønsker å få det til. Men så fort vi sa høyt at det er oss igjen, kom denne trettheten over meg igjen, og jeg får igjen vanskeligheter med å gjøre MINE ting. Det er trening, sosialt samvær, enkle aktiviteter jeg tenker på, dette gir meg ikke glede når jeg er i et forhold.

Derfor tenker jeg mye på at jeg er en person som bør leve alene. Men så fort jeg er singel, flørter jeg, og er i gang med "baller i luften" og telefoner og meldinger og litt følelser her og der. Jeg er så fryktelig umoden! Jeg har tatt et endelig valg, så endelig det kan få blitt ihvertfall, men nesten hver dag tenker jeg på hvor deilig det må være å leve alene, så befriende. Blir jeg deprimert av forholdet?

Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette, og som har jobbet seg ut av det og har det fantastisk med seg selv i et bra forhold?

Jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i det du sier.. og det er godt å høre at det er ikke bare meg som har det på denne måten, jeg føler ikke at noen forstår meg på dette området.

Jeg er samboer, men er verken gift eller har barn. Jeg er kjempeforelsket i kjæresten min, men jeg blir på en måte litt "deppa" av å være i et forhold slik som du sier.. jeg tar meg selv i å tenke at "nå er livet over", og at det bare er A4 liv som gjenstår. Jeg klarer ikke å glede meg over ting som at "nå skal vi snart kjøpe hus", eller gifte oss eller få barn.. Jeg mister alle drømmer og ambisjoner når jeg er i et forhold. Jeg stråler faktisk mer når jeg er singel, og jeg tenker også på som du sier hvor "befriende" det må være å leve alene!

Jeg har snakket litt med en venninne av meg om dette, og hun sier at det er kun i hodet mitt jeg begrenser meg selv. Selvfølgelig skal man drømme og få gjøre like mange ting som man hadde gjort når man var singel selv om man er i et forhold! I teorien er den eneste forskjellen at når man er i et forhold, så må man holde seg til én person med tanke på intimitet. Og jeg har egentlig ikke behov for å kose med noen andre enn kjæresten min, så da har man jo i teorien fremdeles alle muligheter som man har når man er singel! Man kan (og bør!) fortsatt dra på jenteturer, trene, gå på kafe med venninner, ha egne prosjekter/hobbyer, osv. Jeg tror man blir lykkeligere av det også og det er sunt for forholdet. Jeg har kommet frem til at det er bare er i mitt eget hode at forholdet begrenser meg, og ikke forholdet i seg selv..

MEN, jeg sier ikke at dette er fasiten, jeg sliter fortsatt med tanken på at jeg burde være alene.. men da hjelper min venninne sine ord som en trøst og en "vekker" innimellom.

Lykke til

[Gjest No_glitter]

Himmel.. trodde det var bare meg.. jeg og blir sånn. Ikke at jeg mister drømmer og ambisjoner på det private plan som f.eks. hus og ferier osv. men de inkluderer ALLTID ham og jeg har liksom ikke lyst til å gjøre ting uten ham. Sliter med å takle de dagene han har planer som ikke inkluderer meg. Ikke at jeg blir sjalu men jeg blir liksom gående og vente på ham og da gjør jeg ikke noe aktivt selv, ting jeg liker å gjøre blir satt på hold og jeg kommer ikke i gang med dem når jeg er i et forhold.

TS: har du tenkt over om det er forholdet til DENNE mannen - siden du har vært gift i 8 år har du kanskje fått et mønster sammen med ham men kanskje det ikke gjelder alle dine forhold? Jeg har vært i et forhold som varte i over ti år, og det ble slik da at mine interessert ble satt på hold pga unger og familie, husarbeid osv. ble min hverdag og da var det lite tid igjen til det jeg hadde lyst til. Til slutt var der ingenting igjen av de tingene jeg gjorde for meg selv.

Du sier du ikke har noen glede over slikt mens du er i et forhold, hvorfor? Har du tenkt noe på det? Jeg slet med dårlig samvittighet for ALT - var på butikken og følte at jeg måtte skynde meg hjem i tilfelle jeg trengtes der. Det var nok en del av mine problemer. Da jeg gikk ut av forholdet gikk det et års tid før jeg var "meg selv" nok til å nyte tiden jeg hadde for meg selv og mine interesser som jeg litt og litt tok opp igjen.

Ikke misforstå meg, jeg mener ikke at du må gå for å få det bedre. Men jeg tror du må finne ut hva det er som gjør at du ikke kan slappe av og kose deg med dine ting, hva de nå enn er. Det å kunne slappe av uten å føle mentalt stress er en øvelse som tar tid, men det er mulig å få til

[Gjest lina]

Kjenner meg også igjen, og jeg er singel på xte året.- Tror faktisk det er noen som har mer problemer med dette enn andre.

Da jeg var gift, følte jeg det akkurat sånn som blir beskrevet her. At jeg greidde ikke gjøre noe positivt for min egen del, og at jeg følte en tomhet jeg ikke burde føle.Pluss at jeg også mistet energi og mistet interesser jeg hadde før jeg giftet meg.

Alt dette kom gradvis. I starten er man jo veldig entusiastisk.

Og så hadde jeg konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke var veldig lykkelig som hadde både mann,søte barn og flott hus.

Som singel er jeg stort sett alltid i godt humør, jeg stråler og tar vare på meg selv, og jeg syns hver dag er som en spennende pakke.

Jeg har alltid gått rundt og trodd at det var jeg og eksen som ikke passet sammen, og det gjorde vi ikke heller, men kanskje årsaken er mer sammensatt enn som så? At noen rett og slett ikke finner seg til rette i forhold. At noen har mer frihetstrang enn andre, uten at det nødvendigvis behøver å være negativt. Jeg bare undrer.

[Gjest apathia]

TS her. Ja, det er riktig det at dette er jo kun i vårt eget hode. Det er derfor jeg tar tak i det, vil endre på tankegangen. Men det er utrolig vanskelig å "lage" energi og motivasjon til å gjøre ting når det bare ikke finnes der.

Jeg kjenner meg også igjen i det med dårlig samvittighet. Er jeg på butikken, så bør jeg være hjemme. Er jeg hjemme, så bør jeg være ute i skog og mark. Er jeg ute, bør jeg være hjemme og vaske huset. Er jeg på kino med en venninne, bør jeg sitte i sofaen med mannen min og se tv. Sitter jeg i sofaen, bør jeg komme meg ut og trene. Det er totalt idiotisk. Snakk om å lage seg problemer av ingenting... Og det er IKKE mannen min sin feil, han gjør absolutt alt for at jeg skal slappe av, ikke ha dårlig samvittighet, osv. Det er bare meg. Som kanskje ikke passer å leve et familieliv, jeg blir utslitt uten grunn! Alt sitter i hodet.

[Gjest No_glitter]

Kjenner meg også igjen, og jeg er singel på xte året.- Tror faktisk det er noen som har mer problemer med dette enn andre.

Da jeg var gift, følte jeg det akkurat sånn som blir beskrevet her. At jeg greidde ikke gjøre noe positivt for min egen del, og at jeg følte en tomhet jeg ikke burde føle.Pluss at jeg også mistet energi og mistet interesser jeg hadde før jeg giftet meg.

Alt dette kom gradvis. I starten er man jo veldig entusiastisk.

Og så hadde jeg konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke var veldig lykkelig som hadde både mann,søte barn og flott hus.

Som singel er jeg stort sett alltid i godt humør, jeg stråler og tar vare på meg selv, og jeg syns hver dag er som en spennende pakke.

Jeg har alltid gått rundt og trodd at det var jeg og eksen som ikke passet sammen, og det gjorde vi ikke heller, men kanskje årsaken er mer sammensatt enn som så? At noen rett og slett ikke finner seg til rette i forhold. At noen har mer frihetstrang enn andre, uten at det nødvendigvis behøver å være negativt. Jeg bare undrer.

Da jeg ble singel hadde jeg det også slik. Det tok ca. 6 år før jeg kom dit jeg var da jeg kom sammen med kjæresten, at jeg ville ha et forhold som innebar mer enn bare å treffes sporadisk. Etter halvannet år nå (vi bor ikke sammen engang)lurer jeg igjen på om det er noe "feil" med meg som har tvil om jeg bør flytte sammen med ham noensinne selv om følelsene er der. Jeg har igjen følelsen av å avslutte meg selv og bare gå inn i forholdet som "oss".

Kanskje jeg er gammeldags? På 50-tallet ville jo dette vært det ideelle hustruemnet :gjeiper:

[Gjest No_glitter]

TS her. Ja, det er riktig det at dette er jo kun i vårt eget hode. Det er derfor jeg tar tak i det, vil endre på tankegangen. Men det er utrolig vanskelig å "lage" energi og motivasjon til å gjøre ting når det bare ikke finnes der.

Jeg kjenner meg også igjen i det med dårlig samvittighet. Er jeg på butikken, så bør jeg være hjemme. Er jeg hjemme, så bør jeg være ute i skog og mark. Er jeg ute, bør jeg være hjemme og vaske huset. Er jeg på kino med en venninne, bør jeg sitte i sofaen med mannen min og se tv. Sitter jeg i sofaen, bør jeg komme meg ut og trene. Det er totalt idiotisk. Snakk om å lage seg problemer av ingenting... Og det er IKKE mannen min sin feil, han gjør absolutt alt for at jeg skal slappe av, ikke ha dårlig samvittighet, osv. Det er bare meg. Som kanskje ikke passer å leve et familieliv, jeg blir utslitt uten grunn! Alt sitter i hodet.

Akkurat som meg.

Men jeg har klart å komme meg dit at jeg klarer å gi slipp innimellom, men det er ofte noe annet jeg burde gjort istedet for det jeg gjør akkurat nå.

Kjenn etter akkurat nå - finn følelsen som sier deg at du har det egentlig godt, finn de tingene du synes er positive akkurat nå - og fokuser på dem. Du har opprettet et emne på KG, noe som betyr at du har tid til å sette deg ned med en pc og få ut tankene. Det er jo positivt og noe å begynne med

[AnonymBruker]

Godt å lese om andre som har det på samme måte. Jeg er sånn som drømmer om å dele det meste med en mann. At vi skal priotere hverandre, reise bort en helg, invitere venner på besøk og kose oss sammen. Jeg har 3 barn fra før og det er ikke mye egentid og blir lei meg når kjæresten planlgger gutterkvelder/byturer ol uten å inkludere meg. Det er helt greit innimellom, men synst man skal gjøre mest ting sammen. Jeg ser på de som har holdt ut i mangen år og som fortsatt er gifte inkludere seg fullt og helt i hverandres liv. Jeg går å kjenner på et savn av noe, men klarer ikke finne ut hva det er. Jeg blir invitert med på mye, men føler jeg heller vil priotere kjæresten, men leit når han ikke er helt der selv om han sier jeg er det beste som har skjedd han og at han elsker meg over alt på jord. Kanskje han savner singellivet.

[Gjest No_glitter]

Godt å lese om andre som har det på samme måte. Jeg er sånn som drømmer om å dele det meste med en mann. At vi skal priotere hverandre, reise bort en helg, invitere venner på besøk og kose oss sammen. Jeg har 3 barn fra før og det er ikke mye egentid og blir lei meg når kjæresten planlgger gutterkvelder/byturer ol uten å inkludere meg. Det er helt greit innimellom, men synst man skal gjøre mest ting sammen. Jeg ser på de som har holdt ut i mangen år og som fortsatt er gifte inkludere seg fullt og helt i hverandres liv. Jeg går å kjenner på et savn av noe, men klarer ikke finne ut hva det er. Jeg blir invitert med på mye, men føler jeg heller vil priotere kjæresten, men leit når han ikke er helt der selv om han sier jeg er det beste som har skjedd han og at han elsker meg over alt på jord. Kanskje han savner singellivet.

Det er jo så forskjellige hva man føler for i et forhold, jeg er så heldig at kjæresten min helst vil ha meg med men jeg kjenner mange som har veldig mye aktivitet hver for seg og trives med det. Jeg er også mer sånn at jeg helst vil være med kjæresten 24/7 når vi har fri og helst hver ettermiddag men det passer jo ikke sånn alltid da.

Vet ikke jeg, om det er negativt eller ikke i utgangspunktet. Jeg kan jo selvsagt velge å være med venninner og gjøre noe morsomt en helg uten ham, men jeg føler liksom at jeg mangler noe og tenker på ham titt og ofte når vi er fra hverandre. Han har det på samme måte. "Egentlig" mistrives jeg ikke med å ha det slik, vi er mye med hverandre men likevel har jeg tanker om dette.

Hvis du har tre barn fra før, kan det ha noe med årsaken til at han trenger litt pause innimellom? Det kan være mye for en som ikke har barn selv.

[Gjest feminin lesbisk]

Kjenner meg veldig igjen. Blomstrer når jeg er singel; Har mye energi, stor interesse for å møte nye mennesker, gjøre nye ting, oppleve livet. Er veldig glad da.

Samtidig korrelerer selvfølgelig humøret og energien med hvordan det er i parfoholdet, men det ligger som hovedtendens alltid et godt stykke under normalnivået fra singeltilværelsen.

Årsaken til at jeg har det sånn, er fordi jeg har en lei tendens til å sette parforholdet over meg selv. Det blir viktigere enn mitt liv, og dermed går energien inn i parforholdet og bort fra meg selv. Jobber med saken, og har i skrivende stund bestemt meg for å lykkes.