Noen som har tips ang. innpåsliten svigermor?

[Gjest Buskerud26]

Jeg har vært sammen med kjæresten i fire år, og vi har det utrolig fint sammen mesteparten av tida. Vi er forlovet og planlegger bryllup om 8 mnd - så når vi to som et par har det som plommen i egget. Det eneste skåret i min glede er at jeg får tiltagende problemer med å forholde meg til svigermor, og nå som vi skal gifte oss har jeg begynt å stille meg spørsmålet om hvilken retning dette skal ta i de mange årene jeg og min forlovede (forhåpentligvis) skal ha sammen.

Svigermor har tre sønner, og er verdens største hønemor ovenfor alle tre. Hun ringer MINST daglig, gjerne mange ganger for dag - og det er sjelden hun har noe spesielt å komme med. Det er snakk om korte (unødvendige?) samtaler hvor hun forteller hva hun gjør, spør hva vi gjør, følger opp med å spørre om alt hun vet at vi har gjort osv. Hvis vi skal fikse noe eller har et prosjekt på gang (oppussing, bilservice, innkjøp etc), så er hun og svigerfar (uten oppfordring fra oss) straks i full gang med å "hjelpe oss" å finne best tilbud, kjøpe ting de mener vi trenger, ringe og ordne og styre....Hun dukker stadig opp med ting til huset som jeg bare får servert uten å bli spurt om vi trenger det eller LIKER det. Selv om sønnene hennes er i tyveårene alle sammen, med utdannelse og jobb og det hele, så virker det som om hennes eneste interesse i livet er å stelle og dulle for sønnene sine...

Jeg har bodd hjemmefra veldig lenge, og er ikke vant med å ha full involvering fra min familie i den minste daglige syssel selv om vi har jevnlig kontakt og et godt forhold. Hvis noe går i stykker i huset vårt, så er mine foreldre sjelden en gang informert om det - mens svigers er orientert fra første stund og ringer flere ganger daglig for å høre hvordan ståa er. Hvis vi reiser på ferie, så lar mine foreldre oss være i fred for så å få høre etterpå hvordan vi har hatt det - mens svigers ringer daglig (og gjerne flere ganger daglig) for å høre hva vi gjør, hvor vi har spist, hva slags planer vi har osv. Det er så gærnt at jeg nesten føler meg "overvåket", og til tross for at samtalene er korte, er det irriterende og forstyrrende når telefonen stadig avbryter måltider, turer, TV-programmer osv. Hvis vi ikke tar telefonen, blir hun så bekymret for at noe skal ha skjedd at da blir det enda verre ringing og masing. Til tross for at vi er voksne for lengs, føles det som om vi bor på hybel og har meldeplikt om hva vi gjør, at vi har kommet vel frem fra besøk hos dem, at vi har alt i orden med ting osv osv.

Jeg har prøvd å formidle dette til min samboer mange ganger over disse årene, men hver gang det blir snakk om hans familie, så blir han såret og går i forsvarsposisjon. Til tross for at han er klar over at hans familie har sine feil eller "uvaner", så er det dette han er vant til og han er ekstremt close med alle i familien. Han sier at "det er bare sånn de er", og understreker at de er sånn fordi de bare vil oss alt godt - noe jeg ikke har noen problemer med å skjønne. Han kan godt være irritert over sine foreldre til tider, men så snart JEG sier noe om dem, så blir det sur stemning og krangel ut av det. Hvis jeg sier noe om ting jeg føler er litt "too much" fra spesielt hans mor, så tolker han det som at jeg hater hele familien hans og synes at alt er gærnt. Han sier også at de alltid har tatt kritikk veldig personlig, så det er ingen vits i å prøve å si noe til dem - da blir de bare såret og fornærmet.

Jeg begynner å tvile på om han er mer en del av "meg og han" enn "han og sin familie", hvis det skulle oppstå situasjoner der han må velge mellom å stå på min side og deres side i ting vi er uenige om. Jeg har et fint og avslappet forhold til svigerfar og mine svogere, men sviger-høne-mor begynner å gå meg så mye på nervene at jeg begynner å lure på om denne innblandingen vil avta etter hvert - eller om det bare kommer til å eskalere helt når det blir barnebarn inne i bildet, og ENDA mer å blande seg inn i...!

Noen som har erfaringer fra lignende situasjoner? Blir utrolig takknemlig for tips og råd om hvordan man takler denne type konflikt - hvordan får jeg min herlige forlovede til å kutte navlestrengen uten å kutte ut meg !?

[Eliisa]

Jeg er som regel ikke vanskelig når det kommer til å forstå at svigermødre kan være vanskelige, men det høres i mine øyne ut som du har skutt gullfuglen. Jeg bytter gledelig med deg når som helst. Det virker jo ikke som om hun kommer med noe vondt eller hakker på deg, det eneste som er galt er at hun forsøker å være involvert i deres liv. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok bare prøvd å leve med det og forsøkt å se på det som en positiv ting. Samboeren din ser det nok ikke som noe negativt og det virker som du sårer han ved å snakke om det.

Jeg kommer selv fra en veldig nære familie og har etter at jeg har fått barn, daglig kontakt med min mor. Jeg hadde blitt veldig såret om min mann hadde reagert på det. Hans foreldre tar kontakt rundt hver tredje uke og jeg synes det virker kaldt. Tror det har mye å si hvordan man har vokst opp. Nå når vi har fått barn har de kanskje møtt vår lille prins en gang i mnd eller annenhver, selv om de bare bor 10 minutter unna. Han aner ikke hvem de er og de tror de er verdens snilleste besteforeldre. Min mann har sagt opp jobben sin før ferien og skal ta etterutdannelse, noe de ikke har fått med seg enda.

Tenk så koselig når dere gifter dere og får barn. Dere kommer til å ha engasjerte besteforeldre, som sikkert klør i fingrene etter å sitte barnevakt - og bygge et nært forhold til deres barn. Jeg tror det er sunt å ha god kontakt med foreldrene sine når man blir eldre - så lenge faktisk ikke er avhengige av dem. Familie er familie

[Gjest ost]

Jeg skjønner deg veldig godt, for jeg har gått i dine sko.

Mine svigerforeldre var helt herlige mennesker- absolutt ikke noe vondt i de, men de var der hele tiden. De ringte gjerne flere ganger daglig, kom innom på besøk ihvertfall en gang om dagen, og da kom de rett inn uten å ringe på.

Om jeg ymtet frempå om at jeg trengte noe i huset og skulle dra ut og handle så stod de gjerne med greiene til meg dagen etterpå. Hver gang de kom hadde de med noe moms til ungene; boller, vafler, en liten kjærlighet. De ble såååå lei seg om jeg sa at det var like før middag, og fikk høre at "en liten bolle ødlegger vel ikke". Jo, det gjorde det.

Det var så utrolig vanskelig for jeg vet at de ville meg/oss vel og følte at de hjalp til, men sannheten var at de involverte seg for mye i voksne menneskers liv. Jeg følte meg som et barn igjen.

Under en av graviditetene mine toppet det seg (sikkert godt assistert av hormoner). Da hadde jeg kommet ut av dusjen og stod i et minmalt håndkle på stua og poserte foran et speil med magen min. Haha. Sånt man gjør. Men plutselig var jeg ikke alene på stua lengre...

Der og da sa jeg ingenting, men tok det opp med mannen min etterpå. Jeg var fy forbanna og lei meg, men han skjønte meg. Han syntes akkurat som din mann at det ikke var "så farlig", men heldigvis respekterte han at for meg var det annerledes og som voksen ville jeg styre mitt eget liv og min egen families rytme.

Han sa ifra på en forsiktig måte om f.eks å bruke dørklokka, at ungene ikke spiste middag når de fikk noe av de og andre ting som tilsammen ledet opp mot at "vi trenger litt fred i hverdagen og vi vil gjerne få kare ting selv også, men takk for hjelpa"

De ble såret av dette, men det tok ikke lange tiden før vi var tilbake igjen og nå i et myyye bedre forhold.

[Buskerud26]

Takk for svar :-) Eliisa, det er helt riktig at vi er heldige som har to par foreldre som vil oss alt godt og som engasjerer seg i livet vårt, og jeg er takknemlig for at svigers alltid stiller opp for oss når vi trenger det, er gavmilde etc. Det er mer måten det skjer på som jeg reagerer på - jeg får følelsen av at hun ikke tror at vi "klarer oss selv", men må ha deres assistanse i ett og alt. Som det sies her: "De involverte seg for mye i voksne menneskers liv. Jeg følte meg som et barn igjen." Det er AKKURAT sånn jeg føler det, sikkert mye på grunn av at jeg har fått fullt ansvar fra en veldig ung alder (flyttet på hybel som 16-åring pga lang reisevei til VGS) fra mine foreldre om at jeg ordner opp i mine ting - men alltid kan spørre om deres hjelp hvis jeg trenger det. Man kan vel si at det er et lite "kultursjokk" å komme inn i en familie der ting blir gjort veldig annerledes enn hva jeg selv er oppvokst med. Jeg er vant til å ha kontroll på ting selv, og jeg tror ikke nødvendigvis på at det å koste veien for barna sine i ett og alt til langt ut i voksen alder har en så positiv effekt som det er ment. På et eller annet tidpunkt må man vel prøve å "let go" littegrann, og innse at nå har veslesønnen blitt voksen og fått seg et eget hjem der ikke mamma lenger skal være sjefen...?

Jeg har ingen tvil om at svigers kommer til å bli helt tussete når det kommer barnebarn til verden, og jeg vet at de kommer til å stille opp som barnevakter omtrent når det skulle være - noe som er kjempefint. Mine foreldre bor langt unna, og selv om svigers bor i en annen by, tar de seg ikke fem øre for å kjøre inn til oss hvis det er noe vi trenger hjelp til. Sånn som jeg har forstått det fra andre nybakte mødre, så er man ekstra følsom ovenfor innblanding i oppdragelse/stell av sine egne barn, og det aner meg at det kommer til å bli et issue når den tid kommer. Det som blir fordelen når man får egne barn, er at da må man kunne ha rett til å si ifra selv - det føles ikke så naturlig nå som det er bare oss to, og problemet egentlig bare er at jeg reagerer på at de blander seg for mye inn i sin voksne sønns (og derfor også mitt) liv. Mulig jeg tar sorgene på forskudd, men jeg har lyst til å få forholdet til svigers til å fungere samtidig som at jeg vil føle meg overkjørt og "som et lite barn".

[Buskerud26]

Og forresten, Eliisa: JA, jeg har skutt gullfuglen - og siden jeg og familien hans er omtrent det eneste han virkelig synes er viktig her i livet, så er det ekstra viktig å få ting til å fungere. Dog, uten at det bestandig er jeg som må bite i meg ting for å ikke tråkke dem på tærne...vanskelig balansegang.

[Lagrima]

TS: er du meg?????

Jeg vet nøyaktig hva du mener!! Min svigermor er på samme måten, dog stikker hun ikke innom, fordi hun bor på andre siden av landet. Men hun ringer, og sjekker at vi har gjort det hun sa vi skulle gjøre sist hun ringte (skifte skyllemiddel til klærne, vaske gulvmattene osv osv). Når hun er på besøk så ordner og styrer hun veldig, og gir meg inntrykk av at jeg ikke gjør en god nok jobb for sønnen hennes! Hun har også tre sønner, og oppfører seg likt mot alle oss tre svigerdøtre.

Jeg har ikke løst problemet hos oss, men neste gang hun kommer på besøk tenker jeg å si at jeg setter stor pris på at hun engasjerer seg og at hun ønsker å hjelpe til, men at jeg veldig gjerne vil at vi skal klare oss selv. Det er jo så godt å føle stoltheten over å ha kommet seg gjennom en tøff periode, f.eks økonomisk. Vi har bare godt av å ikke kunne kjøpe ny sofa eller spisebord, det er sunt å kjenne på begrensninger! Vi vet at om noen år er det annerledes, og den sofaen vi har holder i massevis fram til da! Dessuten er det såååå sant det gjest_ost sier: Man føler seg som et barn igjen!

Jeg kan ikke ta det opp med henne på noen annen måte, men jeg tror at hun kan relatere seg til "stolthet over å klare seg selv"-visa. Hun har selvfølgelig også vært gjennom en slik periode da guttene var små og de bare hadde én inntekt. Hun er jo veldig stolt over at de klarte seg, og snakker ofte om hvor mange lure løsninger de kom fram til. Jeg vet at hun bare vil det beste for oss, og at hun selvfølgelig vil at vi skal slippe å måtte tenke på lure løsninger, og det er dette jeg må prøve å forklare til henne.. Hun må forstå at hun er på besøk hos meg også, ikke bare hos sønnen sin!

Nå vet jeg jo ikke hvordan det kommer til å gå, noe sier meg at det kan bli direkte utrivelig etter at jeg har sagt det.. Men jeg er bare nødt til å få sagt hva slags forhold jeg ønsker å ha til henne.

Hva skal du gjøre? Jeg aner ikke, men det virker jo ikke som at hun ønsker noe annet enn at dere har det bra. Jeg har stor tro på det å kreve respekt for egne grenser, så lenge man ikke krever noe urimelig. Du har jo rett til å si ifra hva du ønsker for deg selv, selv om din kommende mann (gratulerer!) ikke har lyst til å si noe. Prøv å skriv ned det du føler, se gjennom det du har skrevet, rett på det som kan oppfattes negativt... Hvis du ikke sier noe "galt" så kan jo heller ingen nekte deg å si hva du føler.

Hvis problemet er det at du føler deg overvåket, kanskje du kan vinkle det til at dere trenger litt mer privatliv?

Når hun ringer, si at du er litt opptatt, men at du ringer tilbake når du har tid. Da må du selvfølgelig ringe supersnart tilbake, men kanskje du kan utvide denne tidslommen litt og litt, slik at hun etterhvert forstår at dere gjør andre ting enn å vente på telefon fra henne?

Det er så vanskelig med svigermødre! Min egen mor kan jeg si hva som helst til, hun gjør det samme med meg og noen ganger bare bjeffer vi til hverandre. Men vi vet alltid hvor vi har hverandre og at det ikke er vondt ment. Det er bare slik vi må gjøre det. Dette har samboeren min et problem med, siden han ikke er vant til sånn direkte tale. Det skal visst ikke være enkelt

[Gjest Gjest]

Må dere ta telefonen hver gang det ringer da? Kan dere ikke late som om dere ikke er tilgjengelige når svigers ringer. Jeg er så lykkelig lite avhengig av mobilen min at jeg godt kan gå en dag uten den, for så å oppdage at det er x personer som har ringt meg når jeg kikker på den om kvelden. Da tenker jeg at er det noe viktig sender de enten en sms eller ringer tilbake senere.

[Gjest ost]

Til gjest 10.24

Du har nok ingen erfaring skjønner jeg. Om noen ringer deg 3 ganger daglig hver dag og "passer på deg" som disse svigersene gjør så er det å ikke ta telefonen det dummeste du gjør. Da går de helt i frø og tror du har dødd eller er alvorlig skadet og blir generelt nervøse og du får høre det neste gang dere snakker. Som er ganske snart siden de vil prøve å ringe deg hvert 5.minutt til du tar telefonen (av utmattelse)

Man må bare ta det opp. Eneste løsingen.

[Buskerud26]

Vel, jeg har også begynt å lure på om jeg skal be samboeren min ha litt mer respekt for situasjonen når hun ringer til ham (hun ringer alltid på hans telefon, med mindre hun ikke får tak i ham - da ringer hun på min hvis det går for lang tid før han ringer opp igjen). Men jeg tror at de har opparbeidet et sånt "bjørnetjeneste"-opplegg der hun blir helt fra seg av bekymring hvis det går for lang tid mellom hver samtale, nettopp fordi hun er vant til at han omtrent alltid tar telefonen eller ringer opp igjen veldig kjapt. Og da kan det fort være 7 ubesvarte anrop på telefonen når man sjekker neste gang. I tillegg føler jeg meg litt kjip hvis jeg skal begynne å legge restriksjoner for når han skal snakke i telefonen, blir litt sånn psykopat, føler jeg! En ting er hvis vi gjør noe spesielt - da har han som regel antenner nok til å skjønne at han heller ringer opp senere. Men når vi f.eks bare ligger i sofaen og slapper av, så GJØR vi jo ingenting spesielt - men det er kanskje akkurat da jeg synes det er godt å bare være i fred også...Men JA - absolutt noe som jeg kan begynne å ymte frampå om i enkelte situasjoner...takk for tips :-)

[Gjest Rosemor]

Takk for svar :-) Eliisa, det er helt riktig at vi er heldige som har to par foreldre som vil oss alt godt og som engasjerer seg i livet vårt, og jeg er takknemlig for at svigers alltid stiller opp for oss når vi trenger det, er gavmilde etc. Det er mer måten det skjer på som jeg reagerer på - jeg får følelsen av at hun ikke tror at vi "klarer oss selv", men må ha deres assistanse i ett og alt.

Er du sikker på at du ikke snur det hele på hodet?

Måten du framstiller det hele på, gjør at jeg tror det ikke er slik at de tror at dere trenger assistanse til alt, men at svigermor har behov for å føle at dere trenger dem.

Jeg mistenker at de liker å føle seg nyttige, de ønsker å hjelpe.

[lille-lure]

Jeg er som regel ikke vanskelig når det kommer til å forstå at svigermødre kan være vanskelige, men det høres i mine øyne ut som du har skutt gullfuglen. Jeg bytter gledelig med deg når som helst. Det virker jo ikke som om hun kommer med noe vondt eller hakker på deg, det eneste som er galt er at hun forsøker å være involvert i deres liv. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok bare prøvd å leve med det og forsøkt å se på det som en positiv ting. Samboeren din ser det nok ikke som noe negativt og det virker som du sårer han ved å snakke om det.

Jeg kommer selv fra en veldig nære familie og har etter at jeg har fått barn, daglig kontakt med min mor. Jeg hadde blitt veldig såret om min mann hadde reagert på det. Hans foreldre tar kontakt rundt hver tredje uke og jeg synes det virker kaldt. Tror det har mye å si hvordan man har vokst opp. Nå når vi har fått barn har de kanskje møtt vår lille prins en gang i mnd eller annenhver, selv om de bare bor 10 minutter unna. Han aner ikke hvem de er og de tror de er verdens snilleste besteforeldre. Min mann har sagt opp jobben sin før ferien og skal ta etterutdannelse, noe de ikke har fått med seg enda.

Tenk så koselig når dere gifter dere og får barn. Dere kommer til å ha engasjerte besteforeldre, som sikkert klør i fingrene etter å sitte barnevakt - og bygge et nært forhold til deres barn. Jeg tror det er sunt å ha god kontakt med foreldrene sine når man blir eldre - så lenge faktisk ikke er avhengige av dem. Familie er familie

Skriver meg under her. Tenk om du fikk en som ikke brydde seg, eller var konstant negativ. Synes du er heldig

[Buskerud26]

Rosemor, det har du nok helt rett i - veldig godt resonnert...De har ikke så mye annet de driver med enn det som har med guttene å gjøre - ingen hobbyer, stort sosialt nettverk, reiser etc. Så det har helt sikkert noe med det å gjøre at de vil føle seg nyttige. Så alt er utvilsomt godt ment - men det er vel en grunn til at det finnes et uttrykk som heter "for mye av det gode"... Det er sikkert også vanskelig for en mor å føle at sønnene hennes ikke trenger henne lenger - at de står på egne ben. Men det virker som om enkelte foreldre har lettere for akseptere dette enn andre.

[Gjest Rosemor]

Rosemor, det har du nok helt rett i - veldig godt resonnert...De har ikke så mye annet de driver med enn det som har med guttene å gjøre - ingen hobbyer, stort sosialt nettverk, reiser etc. Så det har helt sikkert noe med det å gjøre at de vil føle seg nyttige. Så alt er utvilsomt godt ment - men det er vel en grunn til at det finnes et uttrykk som heter "for mye av det gode"... Det er sikkert også vanskelig for en mor å føle at sønnene hennes ikke trenger henne lenger - at de står på egne ben. Men det virker som om enkelte foreldre har lettere for akseptere dette enn andre.

Jeg skjønner...

Men hvorfor ikke be dem om hjelp til ting som ikke betyr så mye for dere å gjøre selv?

Da kontrollerer dere selv på hvilke områder de blander seg inn i, dere får også frigitt litt tid til andre ting, og de føler seg til nytte?

Vinn-vinn for alle parter...

Etter hvert er jeg relativt sikker på at de ikke vil blande seg like mye som de gjør nå, fordi de ser at dere ber om hjelp når dere trenger det, og de ser at de får lov til å hjelpe dere når dere har behov for det.

Endret 16. august 2010 av Rosemor

[Gjest ost]

Rosemor.

Du har gode forslag, men i praksis så er de ikke så veldig gode alikevel.

Svigerforeldrene er allerede der hele tiden. De gjør mange ting ubedt, og har jeg forstått det rett så er ting gjort allerede før man har fått summet seg til å be om det. Og en annen ting jeg ser hos TS er at hun er en selvstendig kvinne som både kan og vil styre sitt eget liv og er kapabel til å ta seg av ting selv. Hun har nok vett til å be om ting om hun trenger det.

Det snakkes som om svigerforeldrene hennes er unger som man må "oppdra", men ikke glem at vi faktisk snakker om godt voksne mennesker her. Foreldre tilogmed. Foreldre må ha vett til å gi slipp på barna sine og å ha fintføelse nok til å ikke involvere seg i alle detaljer når det i tillegg kommer et nytt medlem inn i familen (les TS).

Jeg opplevde at mine svigerforeldre ble ENDA mer intense når første barnet kom. Vi fikk absolutt alt du kan tenke deg. Strikkepinnene hennes gikk varme, alt slags brukelig og ubrukelig ble funnet frem fra loftet, hauger av klær, utstyr, alt!

For all del, jeg er ikke utakknemlig og bortskjemt, men det var vårt første barn og vi hadde selv lyst til å forme familen vår og kjøpe utstyr etter vår egen smak og etter eget valg. Ikke hadde vi behov for at andre kjøpte til oss, for økonomien var god.

Det er en grunn til at løsriver seg fra sine foreldre, og det er absolutt ikke sunt å ha foreldregenerasjonen hengende over skuldra inn i voksenlivet. Hjelp, nærhet, støtte, familiebånd... Ja takk. Telefonsamtaler 3 ganger daglig, innblanding i små og store familieavgjørelser, besøk når du minst venter det, innblanding i barneoppdragelse... Nei takk.

[Gjest Rosemor]

Rosemor.

Du har gode forslag, men i praksis så er de ikke så veldig gode alikevel.

Tja, det har fungert bra her i alle fall, så vi har nok ulike erfaringer.

Før vi begynte å be om hjelp, trodde de at vi ikke ville belaste dem, og at det var derfor vi ikke ba om hjelp.

Iveren deres etter å vise oss at de ville være en naturlig del av vårt liv føltes som innblanding og umyndiggjøring.

Da vi begynte å be om hjelp til enkelte småting, så svigers at de ikke behøvde å være i forkant og å ta initiativet til å bidra, og det hele ble mye mer naturlig og avslappet.

Jeg kan komme med et lite eksempel:

Da vi ventet vår førstefødte, ville jeg selv strikke "hentesett", det var viktig for meg.

Da svigermor begynte å strikke et "hentesett", snakket jeg med henne:

"Jeg holder på å strikke et "hentesett" selv, men hvis du kan hjelpe meg med å strikke pensett til dåpen, vil jeg bli veldig glad. En ting er at jeg sikkert ikke vil få tid til å strikke noe særlig etter at babyen er født, men du er også mer nøye enn meg, og det er viktig for meg at babyen er fin på sin dåpsdag". Og svigermor oppga prosjekt "hentesett", og ble opptatt av "prosjekt dåpsdag" i stedet for.

"Hvilke farger jeg vil ha på dåpssettet? Jeg stoler på din smak. Finn det garnet og fargen du synes passer best, så er jeg sikker på at jeg blir fornøyd. Vi vil jo begge det samme, at babyen skal ha et godt, varmt og pent sett på seg på den store dagen!"

Vi vet at vi klarer alt uten deres hjelp, men vi trenger ikke bevise det for oss selv, dem, og omverdenen hele tiden.

Det er viktig for dem å kunne være til hjelp for oss, og det koster meg veldig lite å legge til rette for det, for å unngå å få ubedt hjelp.

Endret 16. august 2010 av Rosemor

[Lagrima]

Rosemor, den fremgangsmåten likte jeg veldig godt De to siste setningene dine skal jeg printe på hjernebarken, den skal jeg virkelig ha i bakhodet neste gang svigermor er på besøk

[Cata]

De må "avvennes", men for at det skal fungere så må du få mannen din med på tankegangen også. Mine foreldre var noe i likhet med dine svigerforeldre - snille, greie mennesker med altfor mye tid til å bry seg om mitt gjøren og laden.

Jeg satte i gang avvenningskampanje, rett og slett.

Det første som jeg tok tak i var kravet om "ring når du er framme" uansett hvor eller hva jeg skulle. Det er et fornuftig krav når man snakker om 15-16 åringer, men når det gjelder en som har passert 20 med god margin og har bodd for seg selv i årevis så blir det litt overkill. Jeg forklarte mor at jeg ikke kom til å ringe. Skjedde det noe så ville hun nok få beskjed og hvis hun ble vant til at jeg ringte hver gang jeg var ute på noe så ville hun bare bekymre seg unødvendig hvis jeg ikke ringte. (En ting er nå på private reiser, men reiser man med jobben så er det ikke alltid det passer å kaste seg over telefonen for å "ringe mamma og si at jeg er vel framme" )

En tid bodde og jobbet jeg i samme by som mine foreldre. Da var det søndagsmiddag hos mor hver søndag. (Ja, det er så klart koselig å besøke foreldre og hyggelig å få mat innimellom også, men når det blir velment tvang hver eneste søndag, så opphører det etter en stund å være morsomt.) Det problemet løste seg etterhvert da jeg byttet jobb og flyttet (uavhengig av middagsinvitasjonene altså).

Da jeg flyttet ble det lovlig mye interesse der også. Joda, det er hyggelig å snakke med de "der hjemme", men kanskje ikke hver eneste dag? Til slutt måtte jeg gripe tyren ved hornene og be min mor roe ned litt, for ingen av oss rakk jo å få noe nytt å snakke om når hun ringte så ofte.

Heldigvis har "oppdragelsen" virket og mine foreldre fikk seg etterhvert litt andre interesser enn bare meg og mitt, så nå ringes vi noen ganger i uka og prater om løst og fast og har det riktig så hyggelig når jeg er på besøk.

Summa summarum: De burde være gamle nok til å vite at man må gi litt slipp på voksne barn (og svigerbarn), men siden det nå ikke er slik så må de bli det fortalt - på en hyggelig og grei måte. Ta gjerne en "avvenning" om gangen slik at de ikke føler seg fullstendig avvist og når de så begynner å løsne litt på det akk så velmente grepet så pass på å ring til dem innimellom også. Og be gjerne om hjelp når det er noe dere faktisk kunne trenge litt bistand til, så har dere litt styring og de føler seg fremdeles nyttige.

[Buskerud26]

Rosemor - den vrien om å be om hjelp i stedet for å få det servert uoppfordret har funket med svigerfar, så derfor har jeg fått et mye bedre forhold til ham etterhvert. Men svigermor er så konstant stressa på ordning og styring at det nytter nesten ikke å kontrollere henne - det virker som om det går på autopilot. Hun bare spør og spør: "Vil dere ha denne? Skal dere ta med mat? Har dere ordnet det? Hvordan gikk det med det? Når drar dere? Når kommer dere?" Det er nesten sånn at jeg sier minst mulig til henne fordi hun ikke skal få et nytt spor å spinne på....men akkurat det at hun driver på sånn, har samboeren min sagt at hun har gjort bestandig - hele slekta hennes er akkurat lik. Så han oppfordrer meg bare til å takke høflig nei, selv om jeg må gjøre det tusen ganger, og jeg trenger ikke å føle meg uhøflig fordi jeg avslår hennes hjelp og gaver.

Når det gjelder barnebarn, så kan jeg levende forestille meg at besteforeldre på begge sider blir helt gale Kan vedde på at det dukker opp ymse ting og tang fra begge sider når den tid kommer. Etter hva jeg har hørt fra andre kan det kanskje være lurt å være i forkant på det gavekjøret og si veldig tidlig at man setter pris på å bli spurt før det blir kjøpt inn ting, nettopp på grunn av man kjøpe ting selv og etter egen smak. Noen som har prøvd det, eller har det bare vært å prøve å stoppe stormen når den først har kommet?

[Gjest Eurodice]

Jeg føler meg helt unormal når jeg leser alle disse historiene om foreldre/svigerforeldre som henger over en, ringer hver eneste dag, flere ganger om dagen, plutselig står midt i stua uten forvarsel osv. Jeg synes jeg har en grei tone med mine barn og svigerbarn. Her er det ikke snakk om å ringe daglig fra noen kanter. Vi er heller ikke redd for å si ifra at det ikke passer om det skulle være slik, enten det er telefonprat eller besøk. De nærmeste to av mine barn har nøkkel til min leilighet, og jeg har til deres hus, men det kunne ikke falle noen av oss inn å bruke den uten etter nærmere avtale. Vi ringer selvfølgelig på dørklokken hos hverandre.

[Buskerud26]

Cata - veldig godt forslag om "avvenningskampanje" steg for steg. Dette med å ringe hjem hver gang man har vært utenfor døra, det begriper jeg ikke at man skulle måtte gjøre når man nærmer seg 30. Men samtidig så vet jeg at da jeg og kjæresten bodde i forskjellige byer, og jeg ikke fikk tak i ham daglig på telefon (som var helt standard rutine for oss: å snakke sammen hver kveld etter jobb og trening), så ble jeg jo dritengstelig selv. Nettopp fordi jeg var vant til at vi snakket sammen daglig, og jeg ikke hadde fått med meg at han skulle være sent ute akkurat den dagen...så jeg tror det der går an å vinkle mer som et tiltak for hennes beste - hun trenger jo strengt tatt ikke å sitte hjemme og engste seg hver gang vi setter oss i bilen, det er jo nesten mer belastende for henne enn det er for oss å ringe og melde ifra. Tror jeg skal lure den der inn etterhvert som vi har latt temaet "familie" ligge en stund....hvis man bare fikk bukt med den evige ringinga, tror jeg ikke at jeg hadde blitt så irritabel for andre ting...

Belladonna - sånn skal det være vettu...Keep up the good work!